Vår tid er preget av en rask og stadig akselererende teknologisk utvikling. Det som for få år siden var utenkelig, er nå i mange henseender hverdagskost. Med den rivende teknologiske utviklingen følger store muligheter for militærmakten, men også betydelige utfordringer. Potensielle motstandere søker, som oss, å nyttiggjøre seg ny teknologi for å oppnå en fordel i en potensiell konflikt. Feilslåtte satsninger beslaglegger store ressurser og dyrbar tid. Kombinert med akselererende kostnader på militært materiell kan slike feiltrinn vise seg skjebnesvangre dersom militærmakten blir satt på prøve. Fremtiden vil derfor kreve vesentlig innovasjon og kløktig styring for å vedlikeholde eller etablere paritet med potensielle motstandere, eller sågar oppnå en fordel.
Hvordan kan doktrine bidra til operasjonalisering av ny teknologi for å bedre ruste Forsvaret til fellesoperasjoner?
Teksten drøfter hvordan nytenkning innenfor den teknologiske dimensjonen er nødvendig for at Forsvaret skal kunne lykkes med fellesoperasjoner.Dette gjøres ved å belyse potensialet til FFOD, en av Forsvarets sentrale doktriner, til å påvirke militærstrategiske forhold og operasjonskonsepter gjennom å tilrettelegge for planlegging og realisering av teknologiske nyvinninger til bruk i militære operasjoner.
Dette er del en av et to-delt innlegg. Den første delen belyser spenningsforholdet mellom den teknologiske utviklingen og Forsvaret, og i hvilken grad nåværende utgave av FFOD møter denne utfordringen. Den andre delen søker å si noe om hvorledes FFOD best kan videreutvikles med sikte på å operasjonalisere ny teknologi i Forsvaret.
Innovasjon og doktrine
Militær innovasjon er ofte vanskelig, da flere ulike konkurrende forhold begrenser den. Blant disse er kulturelle hindringer, økonomiske forhold og allerede pådratte kostnader, samt politiske interesser. Ikke minst har ofte offentlige byråkratier, og militæret er intet unntak, vegring mot å endre etablerte måter å gjøre ting på. Innovasjon utfordrer rutiner og systemer, og med dem hele fagmiljøer, som er vant til å trene ved å repetere heller enn ved å gjøre noe nytt. Videre kan innovasjon true eksisterende kapabiliteter som Forsvaret har investert tungt i, og som underbygges av særinteresser og subkulturer. Krigens utilgivelige natur medfører at militæret ofte foretrekker den opplevde tryggheten til velprøvde metoder, og er skeptiske til nye ideer. Til tross for dette må vi innovere for å utvikle kapabiliteter som er egnet til å møte fremtiden.
Teknologisk utvikling
Den teknologiske utviklingens karakter, herunder hastigheten, er blitt fremstilt i flere modeller. En av de mest kjente modellene er fremsatt av Gordon Moore, en av Intel sine grunnleggere, som hevdet at antallet transistorer på et areal dobles hvert år, noe han senere justerte til annethvert år (Larsen, 2021). En prediksjon som, i stort, har holdt mål. Moores lov synliggjør hastigheten på teknologisk utvikling, men tar ikke for seg konsekvensene av denne utviklingen. Med Moores lov som illustrasjon på at den teknologiske utviklingen er substansiell og, ikke minst, hurtig, brukes her Martecs lov som i tillegg til å fremstille hastigheten på den teknologiske utviklingen, også antyder konsekvenser for organisasjoner som benytter teknologi.
Både Moores og Martecs lover sier at teknologi utvikler seg eksponentielt, som vist i grafen nedenfor. Organisasjoner evner ikke å holde samme endringshastighet, og utallige forsøk på organisasjonsutvikling illustrerer dette – å endre en organisasjon, og med den, kulturen tar tid. En organisasjon kan kun produktivt absorbere et begrenset antall endringer i ansatte, prosesser og teknologi på en gang, uten en stor omveltning. Med utgangspunkt i markedsføringsteknologi omtaler Scott Brinker dette forholdet, som han har fremstilt i Martecs lov (Brinker, 2019). Basert på misforholdet mellom teknologisk og organisasjonell utvikling undersøker han hvorledes styre relativt sakteendrende organisasjoner i et miljø med rask teknologisk utvikling. Martecs lov gjelder i utgangspunktet markedsføring, men den rivende teknologiske utviklingen innen militærteknologi, så vel som den generelle teknologiske utviklingen i samfunnet, medfører at den har overføringsverdi til operasjonalisering av teknologi til militære formål.
I lys av Martecs lov kan mulighetene for organisasjonell tilpasning til den teknologiske utviklingen fremstå som vanskelige å realisere. Første steg for å håndtere dette forholdet er å erkjenne at vi lever i en verden i konstant utvikling, og at vi aldri vil evne å fullstendig lukke gapet. Nøkkelen til å håndtere utfordringen ligger i å avgjøre hvilken teknologi Forsvaret som organisasjon skal omfavne, og hvilken man skal la ligge. Martecs lov sier at en organisasjon bare kan absorbere en begrenset mengde ny teknologi av gangen, uten å gjennomføre en større «reset», altså omstilling av hele organisasjonen. Det er derfor viktig å strategisk vurdere hvilke teknologier man anser å ville kunne få størst påvirkning. Videre vil det være nødvendig å gjøre organisasjonen tilpasningsdyktig for å akselerere hastigheten Forsvaret evner å absorbere endringer på, og med det dempe behovet for store omveltninger med påfølgende reduksjon av kampkraft under omstillingen. Likevel tilsier modellen at «reset» er uunngåelig, noe som trolig vil betydelig redusere Forsvarets evner, og som derfor bør gjennomføres i fredstid. Dette vil kreve store ressurser og politisk handlekraft, men er hensiktsmessig gitt at alternativet er en potensiell kollaps når Norge faktisk trenger Forsvaret i krise eller krig.
Doktrine
Høibacks doktrinetriangel er et hensiktsmessig verktøy for anvendelse av doktriner. I doktrinetriangelet klargjør han funksjonene til doktriner gjennom bestanddelene «autoritet», «teori» og «kultur», som hjørnene i triangelet. Funksjonen til en doktrine blir til avhengig av hvordan hjørnene vektlegges. Sammenhengen mellom disse bestanddelene illustreres i Høibacks utvidede modell, som han kaller doktrinetriangelets utfallsrom (Høiback, 2012, s. 394–396).
Sett i lys av triangelet kan man tolke eller utvikle doktrine etter behov. Trenger man et koordinerings- og ledelsesverktøy, er det ønskelig å kommunisere hva man anser som mest hensiktsmessig i forberedelse til og i krig med tilhørende prinsipper. Doktrinen brukes da til å forene autoritet og teori i den hensikt å lede militærmakten. Når behovet er å utdanne organisasjonen, vil det være nødvendig å ta for seg både det teoretiske grunnlaget og den kulturelle betydningen av den militære virksomheten. I dette tilfellet vil militærmakten vektlegge hvilke løsninger den tror på, samt hvilke verdier organisasjonen legger til grunn. Når doktrinen har til hensikt å være et endringsverktøy for å forandre kulturen i en organisasjon, vektlegges det autoritative og kulturelle hjørnet.
Kompleksiteten i militære operasjoner medfører at en doktrine ikke fungerer utelukkende som enten ledelses-, endrings- eller utdanningsverktøy. De fleste doktriner kombinerer disse funksjonene, men vektlegger dem ulikt ut ifra formålet med doktrinen. Her anvendes Høibacks doktrinetriangel for å synliggjøre hvordan doktrinen kan anvendes som verktøy for å raskere operasjonalisere ny teknologi til Forsvarets formål. Basert på modellen hans forenes autoriteten til det militær-strategisk nivået, altså Forsvarsdepartementet og forsvarsstaben, med behovet for endring av Forsvaret for å operasjonalisere ny teknologi. Implikasjonen er da at doktrinen bør anvendes til å påvirke kulturen i forsvarssektoren.
Innovasjon og FFOD
FFOD henviser flere steder til teknologisk utvikling og behov for utvikling av Forsvaret, men dette er ikke gjennomgående i dokumentet. Ved gjennomlesning gir doktrinen derimot inntrykk av et forholdsvis passivt forhold til teknologisk utvikling og behovet for innovasjon. Det nevnes, men da primært i kontekst av f.eks. informasjonsteknologi. Doktrinen tar i liten grad hensyn til dagens raske og akselererende teknologiske utvikling, og de utfordringer og muligheter denne gir. Dette bør endres for å bedre kunne gjennomføre fremtidige fellesoperasjoner.
Endringsbehov
I følge Martecs lov vil gapet mellom Forsvaret som organisasjon og den teknologiske utviklingen øke i et akselererende tempo. Denne utviklingen kan dempes ved kontinuerlig omstilling og tilpasning til den teknologiske utviklingen. Men selv en slik evolusjonær tilnærming har sin begrensing. Selv en meget tilpasningsdyktig organisasjon kan ikke kontinuerlig endre seg i eksponentiell hastighet (Brinker, 2019). Dette medfører at Forsvaret må forberede seg på revolusjonær endring. I Martecs lov er dette betegnet som en «reset». I dette ligger en endring som gjør et stort hopp på den teknologiske kurven ved å adoptere en stor mengde endringer på en gang. Endringsbehovet vil da i stort kunne besvares ved å stille spørsmålet: «hvordan burde Forsvaret se ut dersom vi i dag bygde det opp fra bunnen?».
Jo større gapet er mellom organisasjonens tilstand og den teknologiske modenheten, desto større er endringsbehovet. Omstillinger kan være opprivende, og kan derfor vanskelig gjennomføres ofte i stor skala. Det vil være svekke organisasjonen, og kan være ødeleggende for Forsvaret under gjennomføringen. Slik fremstår det på kort sikt uhensiktsmessig å tilpasse Forsvaret til det teknologiske nivået, mens det på lengre sikt er det eneste rasjonelle for å opprettholde Forsvaret som relevant sikkerhetspolitisk virkemiddel. Til tross for at kontinuerlig omstilling i fredstid, med tidvis større omveltninger av organisasjonen, vil medføre større og mindre svekkelser i kampkraft, så er det en mer hensiktsmessig tilnærming enn alternativet, hvor Forsvaret kanskje feiler fullstendig når det blir satt på prøve i krise eller krig.
Risikoen ved denne tilnærmingen til organisasjonell utvikling og operasjonalisering av ny teknologi, er betydelig og åpenbar. Innføring av ny teknologi vil ikke nødvendigvis være vellykket, og en substansiell del av organisasjonen vil være opphengt i selve omstillingen, og dermed ikke være kampklar. En annen fare er at motstanderen oppfatter innføringen av ny teknologi som truende, ved at han ikke selv besitter hensiktsmessige motmidler. Dette vil ikke bare sette Forsvaret i en svekket posisjon med usikkert utfall av omstillingene, men kan også gjøre det mer fristende for en motstander å utfordre Norge mens de pågår. Jo større omstilling jo større handlingsrom for motstanderen.
Med dette i mente vil det være hensiktsmessig å anspore Forsvaret til mest mulig kontinuerlig omstilling, hvor svingningene i omstillingstakten dempes. En kontinuerlig fredsdrift hvor ny teknologi jevnlig operasjonaliseres i takt med at organisasjonen tilpasses, vil dempe behovet for større omstillinger, som Martec beskriver som «reset», og dermed minske større dipp i forsvarsevne eller risiko for at potensielle motstandere føler seg truet av innføringen av nye systemer.
Selv med en slik tilnærming vil det tidvis, gitt divergensen mellom den eksponentielle teknologiske utviklingen og organisasjonens tregere logaritmiske hastighet, oppstå behov for en «reset» av Forsvaret. Å gjennomføre det kan innebære skroting av større mengder materiell, eller til og med nedlegging av hele avdelinger, som den teknologiske utviklingen har gjort avleggs. Slikt vil utvilsomt smerte. Både på grunn av store investerte ressurser som da oppleves som bortkastet, og på grunn av institusjonell konservatisme i Forsvaret. Dette er reelle utfordringer ikke bare for det norske Forsvaret, men for de fleste militære organisasjoner. Kjente historiske eksempler er britenes vegring mot å innføre stridsvogner under første verdenskrig (Farrell & Terriff, 2002, s. 200), og de store summene amerikanerne investert i slagskip i oppløpet til andre verdenskrig (Hone, 1982, s. 459).
Disse eksemplene er blitt historiske nettopp fordi organisasjonene som begikk dem feilet i krig. Dersom de hadde tilpasset seg den teknologiske utviklingen i forkant av konfliktene, ville de trolig ikke blitt historiske for sine feil, men muligens hyllet for sin forutseenhet. Ved en bevist og aktiv tilnærming til misforholdet mellom teknologiske muligheter og organisasjonell tilpasning kan nødvendig endring gjennomføres i fredstid, før Forsvaret blir satt på prøve. Dersom man ikke evner å gjøre det øker risikoen betraktelig for at Forsvaret feiler når man faktisk trenger det.
Endringsverktøy
Store omstillinger som krever store deler av det offentliges midler, og som innebærer til dels omfattende endring av offentlige institusjoner som Forsvaret, må styres ovenfra. I hvert fall om det skal skje enhetlig og synkronisert, noe Forsvaret er avhengig av for å kunne fungere effektivt. Slike endringer er med andre ord avhengig av nødvendig autoritet. De bør derfor forankres hos den militær-strategisk ledelsen, altså Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben.
I Norge er FFOD «et dokument som med formell autoritet redegjør for hvilke prinsipper som skal ligge til grunn… for å nå målsettinger gitt av det militærstrategiske kommandonivået» (Forsvaret, 2019, s. 13). Slik fremstår FFOD som et godt forankret dokument for styring og utvikling av Forsvaret. Den er Forsvarets overordnede doktrinedokument, og de øvrige doktrinene bruker FFOD som grunnlag (Forsvaret, 2019, s. 17). Dens innretning gjenspeiles i Forsvarssjefens øvrige styringsdokumenter, og ved revisjon vil doktrinen harmoniseres med andre normerende eller retningsgivende dokumenter (Forsvaret, 2019, s. 16). Når eksempelvis FFOD revideres, reflekterer denne Forsvarets oppgaver og vedtatte struktur, slik det er gitt i styringsdokumenter fra Regjeringen og Forsvarsdepartementet (Forsvaret, 2019, s. 17). På dette viset gir doktrinen innspill til nye måter å anvende Forsvarets styrker på, som igjen kan medføre justering av Forsvarets oppgaver og struktur (Forsvaret, 2019, s. 17). Videre er det en ambisjon om at doktrinen skal være retningsgivende for operativ konseptutvikling og for Forsvarets øvrige doktriner, grunnet dens plass i forsvarssektorens dokumenthierarki (Forsvaret, 2019, s. 14). I denne konteksten fremstår FFOD som et hensiktsmessig verktøy med nødvendig autoritet for endring i Forsvaret.
Forsvarets ambisjon med FFOD er at den skal bidra til å øke Forsvarets operative effektivitet. I siste utgave stadfestes det at den er retningsgivende for hele spektret av militære operasjoner – i alle forsvarsgrener og på alle kommandonivåer, ved at den beskriver hvordan det norske operasjonelle kommandonivået skal løse sine oppgaver. Doktrinen følger hovedlinjene i tidligere versjoner, ved at den fokuserer på planlegging, gjennomføring og ledelse av operasjoner. (Forsvaret, 2019, s. 14). Den teknologiske utviklingen gjør det nødvendig å justere denne tilnærmingen for å bedre ruste Forsvaret til kommende utfordringer.
Til tross for FFODs omtale av justering av oppgaver og struktur, samt konseptutvikling så er dette i liten grad hensyntatt helhetlig i doktrinen. Riktignok omtaler den noen aspekter ved den teknologiske utviklingen, da hovedsakelig den hurtige utviklingen og konsekvenser av informasjonsteknologi, men den angir i liten grad hvordan den teknologiske utviklingen aktivt kan brukes til egen fordel. Dette omtales kun ved Forsvarets digitaliseringsstrategi (Forsvaret, 2019, s. 37), som skal understøtte og sikre økt operativ evne gjennom informasjonsoverlegenhet, og utnyttelse av teknologi som bidrag til overraskelse (Forsvaret, 2019, s. 89). FFOD er dermed myndiggjort som et autorativt dokument som skal tilrettelegge for Forsvarets utvikling, men forholder seg i liten grad, og da nesten utelukkende passivt, til den teknologiske utviklingen. Doktrinen kan, ved en gjennomgående aktiv tilnærming til innovasjon, brukes til å legge til rette for operasjonalisering av ny teknologi i Forsvaret. Utfallsrommet i Høibacks doktrinetriangel tilsier at en slik tilnærming må rettes mot den kulturelle dimensjonen i Forsvaret.
Kilder
Brinker, S. (2019). Martec’s Law: The greatest management challenge of the 21st century [Marketing Management]. Chief Martec. https://chiefmartec.com/2016/11/martecs-law-great-management-challenge-21st-century/
Farrell, T., & Terriff, T. (Red.). (2002). The Sources of Military Change—Culture, Politics, Technology. Lynnew Rienner Publishers, Inc.
Forsvaret. (2019). Forsvarets fellesoperative doktrine. Forsvaret. https://fhs.brage.unit.no/fhs-xmlui/bitstream/handle/11250/2631948/FFOD%202019%20.pdf
Hone, T. C. (1982). Spending Patterns of the United States Navy. Spending Patterns of the United States Navy, 8(3).
Høiback, H. (2012). Militære doktriner. I P. Ydstebø (Red.), Krigens vitenskap—En innføring i militærteori(s. 380–420). Abstrakt Forlag.
Larsen, B. B. (2021). Moores lov. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/Moores_lov
