Den norske hæren ble opprettet i 1628, men har sine aner tilbake til leidangen.

Det offentlige ordskifte om behovet for en hær har vært delt mellom motstandere og tilhengere de siste 20 årene. Forsvarskommisjonen av 2021 har sett behovet og har anbefalt å øke antallet brigader fra 1 til 3.[i] Det er ikke gitt at det blir slik idet det er få tegn til at de norske beslutningsmiljøene oppfatter sikkerhetssituasjon i Europa som urovekkende og Stortingets tradisjon for forsvarsbevilgninger omtales som «den demokratiske mellemvej mellem næsten noget og absolut intet».[ii] Tilhengerne av den teknologiske militærteoretiske innretning har heller ikke gitt opp sine løsninger med missiler, hvilket fører til et behov for å gå dypere i problemstillingen:

Hva er en hær og hva skal man egentlig med en institusjon fra 1628?

Hæren

Hæren og den andre delen av landmakten – Heimevernet komplementerer hverandre i å kontrollere og forsvare Norges landterritorium. Hovedfokus i betenkning er Forsvarets oppgave 2 – Forsvare Norge og allierte mot alvorlige trusler, anslag og angrep.

Winston S. Churchill sin vurdering kan være et godt utgangspunkt for å forstå også Hæren av i dag:

The Army is not like a limited liability company, to be reconstructed, remodelled, liquidated and re-floated from week to week as the money market fluctuates. It is not an inanimate thing, like a house, to be pulled down or enlarged or structurally altered at the caprice of the tenant or owner; it is a living thing. If it is bullied, it sulks; if it is unhappy, it pines; if it is harried, it gets feverish.[iii]

Hæren er med andre orde en levende organisme, noe mer og mer krevende og noe annet enn et teknisk system. Den er et organisk system som må bestrebe seg på å være tilpasningsdyktig i interaksjon med en tenkende motstander. Det betyr endring basert på innovasjon i fred og tilpasning i krig uten at en blir så foroverlent at en Hæren blir irrelevant i forhold motstanderen. Hæren består først og fremst av norske borgere som utøver krigeryrket, dvs fører krig - små kriger og store kriger på vegne av Norge og det norske folk.

Hvorfor en Hær?

En hær er til for å føre krig, selv om den også utfører andre oppdrag for sivilsamfunnet. Hæren generer militær makt.[iv]Kriger føres for politiske mål og avgjøres i hovedsak på land idet befolkningen bor på land, selv om kriger føres i på land, i luften og rommet og på sjøen. Kriger handler om kontroll av grenser, befolkning, territorium inkludert ressurser og forventes også i fremtiden hovedsakelig å tapes eller vinnes på land. Landmilitære operasjoner kan involvere et stort antall personer, beslutninger, og kommunikasjonsnoder som må koordineres og synkroniseres for at styrken skal kunne sloss vellykket og vinne. Sjø og luftoperasjoner på sin side involverer interaksjon mellom plattformer.[v] Det er mulig å fly over land og lage hull i bakken, men om en vil bevare landterritoriet for egen sivilisasjons, så må det gjøre med soldater på bakken.[vi]

Det er ingen selvfølge at en divisjon forflytter seg fra Y til Z uten å desintegrere, det krever stor innsats.[vii] Det har fra militære ledere blitt påstått at vi skal gå fra «plattformsentrisk krigføring til nettverksentrisk krigføring». Med bakgrunn i tjeneste som bataljonssjef i 6. divisjon og stabsoffiser i 6. divisjon stab så stiller jeg meg strekt tvilende til denne type forenklinger av krigføringen.

Luftoperasjoner har vært i stand til å anvende nettverk i krigføringen siden 1933, maritime operasjoner siden 1955, mens plattformene deres har ikke blitt borte.[viii] Landstyrkers store antall enheter skaper utfordringer for sammenkobling i nettverk både på grunn av et stort antall, sikkerhet og kostnad. Motstanderens elektroniske krigføring vil virke inn på muligheten for å utnytte nettverk, hvor kommando og kontroll er den viktigste krigføringsfunksjon.[ix] Krigføring med plattformer og enheter i nettverk er kan være en bedre fremstilling av fremtiden. Landstyrkers fundamentale attributter inkluderer: «kompleksitet, allsidighet, seighet og beslutsomhet».[x]

Hæren i løse deler

Siden det alltid er enkeltmenneske som er selve kjernen i en hær, er det lett å komme i skade for å håndtere hæren som om den besto av «løse deler». Men mennesker aksepterer ikke å bli håndtert som løse deler, og reaksjonen kan da bli som Churchill beskriver. Hæren har trolig en større pedagogisk utfordring enn de andre forsvarsgrener når det gjelder å unngå at beslutningstakerne behandler Hæren som «legoklosser».

Det er for eksempel ingen politiker som vil forsøke å sende en fregatt med 2/3 bemanning på skarpe oppdrag, eller sende et kampfly uten våpen/sensorer i strid. Det burde være like soleklart at en ikke sender 2/3 av en hærenhet i kamp.

Det er farlig både for statsmaktens troverdighet, for befolkningen som hæren fører krig på vegne av, og for de borgerne som deltar som befal og soldater i hæren. Men hvorledes forklare beslutningstakerne at det de i dag gjør, ofte er å sende ut nettopp 2/3 av en hærenhet?

Fragmenterte avdelinger gir liten stridseffekt

Innledningsvis må en akseptere hvilken rolle som krig og krigføring har, nemlig organisert bruk av vold for å oppnå politiske mål. Hæren organiserer seg for å føre striden som en del av den krigføring som de politiske myndigheter vil gjennomføre, normalt sammen med de øvrige forsvarsgrener. Forsvarskommisjonen påpeker her alvoret i situasjonen.

Organisert krigføring utført med hærenheter har helt siden Romerriket vært at styrkene er spesialisert i troppearter. Eksempel på dette kan være ingeniør og infanteri – som igjen er oppdelt for å kunne løse de konkrete oppdrag som vil kreves på stridsfeltet.

Antallet troppearter har økt etter hvert som nye spesialiteter har kommet til, og noen har tilsvarende blitt borte når det ikke lengre var bruk for dem. For at en troppeart skal kunne utføre rollen sin innen det moderne kampsystem, må den være god i sin del av håndverket. Dette gjøre man ved å bygge opp kompetansebærende enheter fra samme troppeart – normalt i form av bataljoner. En troppeart utøver som påpekt ovenfor, en eller flere roller i strid, og troppeartene er der for å støtte hverandre, dvs. at man samvirker for at den sammensatte enheten skal kunne løse oppdraget.[xi] Dette kan ikke improviseres, men forutsetter at man organiserer, utdanner og direkte trener egne styrker mot et klart mål.

Hæren setter sammen enheter som er oppdragsorganiserte, også omtalt som stridsgrupper. Kjernen i en slik enhet er som oftest fra kavaleriet eller infanteriet, støtte av andre troppearter.

For at en stridsgruppe skal kunne løse oppdraget er det tre forutsetninger som må tilfredsstilles. Den første er at kompetansebærende enhet utdanner personellet iht godkjente taktiske reglementer og ekserser-reglementer for stridskjøretøy. Forutsetningen for at dette kan skje er at enheten er tilført kvalifiserte ledere på alle nivå fra de skoler og skoleavdelinger som er gitt oppgaven. Forsvarskommisjonen har påpekt at dette er ikke tilfredsstillende organisert i dag.[xii] Stridsledelse og oppdragstakktikk[xiii] er den nest viktigste faktoren etter kampvilje, og Forsvarsdepartementets reduksjon av lederutdanning i lengde og kvalitet kan bli tapspåførende for egne enheter.

Det andre er at den oppdragsorganiserte enheten får tilført fra øvrige troppearter de spesialister organisert i enheter som trengs, for å løse oppdraget. Om en eller flere deler av spesialitetene mangler, så oppstår det svakheter i enheten - sågar kritiske svakheter, noe som enhver kompetent motstander kommer til å utnytte. Dette fører til tap av mannskaper og materiell, og blir tapene store kan det også få politiske effekter. Store egne tap undergraver befolkningens støtte til det politiske forehavende.

Den tredje forutsetning for at man skal kunne lykkes, er at stridsgruppene får gjennomføre oppdragsspesifikk trening før oppdraget løses. De russiske stridsgruppers mislykkede innmarsj i Ukraina illustrerer hvordan det går når dette ikke gjennomføres.

Hæren er en byråkratisk organisasjon og som sådan naturlig konservativ og motstandsdyktig mot endring.  Det er naturlige årsaker til denne konservatisme, men hva må utgå og hva må tas inn fremkommer av krigen i Ukraina.[xiv]

Hæren skal være satt opp for å være relevant i den sikkerhetspolitiske situasjonen som Forsvarskommisjonen beskriver. Kjernen her er infanteri, stridsvogner og artilleri.
Det er en rekke begreper fra den post-kald krig som må ut idet de har vist seg å være bygget på feiltolkinger av den militærpolitiske virkeligheten.
Det som må ut er påstander om at det er behov for nisjeforsvar, styrkebrønn, effektbaserte operasjoner og revolusjonen i militære affærer. Det som kommer inn er det moderne kampsystem - tilbake til fremtiden for de som har forfektet dets fortsatte eksistens.[xv]

Men kampsystemet har ikke stått stille i utvikling mens den norske Hæren har ventet på materiellanskaffelser. Kampsystemet har hatt en evolusjonær utvikling med f.eks langtrekkende missiler, droner og droneforsvar som demonstrert i Ukraina.[xvi]

Typer krig

I krigens natur ligger noe uforanderlig som for eksempel frykt og friksjon, mens noe er foranderlig, som f eks hvorledes man gjennomfører selve krigføringen – krigens karakter. Krigens karakter er forskjellig i regulær (dvs. stat versus stat) og irregulær krigføring (ikke-statlig aktør versus statsmakts aktører).

De to hovedformer for krigføring ligger i hver sin ende av konfliktspennet og konfliktspennet, men er i ferd med å bevege seg nærmere hverandre på en glideskala til midtspektrum krigføring. Det er derfor vesentlig å ikke over-kategorisere.[xvii]

Forsvaret og derved Hæren skal være i stand til å håndtere et bredt spekter av operasjoner ute og hjemme.

I regulære kriger slår man fiendens hær for å ta kontroll over befolkning, territorium og ressurser. I irregulære kriger tar man kontroll over befolkningen for å slå fiendens "hær".

I regulær krigføring kan Hæren løse oppdraget ved bruk av relativt personellfattige avdelinger med stor ildkraft i fellesoperasjoner. Avdelingene er bundet sammen via et nettverk internt, og med støtte fra de øvrige forsvarsgrener. Fellesoperativ ild er den nye «Krigsguden»[xviii], en kunst som den nedlagte 6. divisjon hadde et godt grep på.

Menneske og teknologi

Krig er en menneskelig handling og vilje til kamp er den viktigste faktor i krig.[xix] Den er ekstrem og setter store krav til ledere og de som ledes. Utøvelsen av krigeryrket medfører fare for tap av eget liv. Deltagelse krever etisk bevissthet og enkeltmannsferdigheter både som soldat, spesialist og leder.  Lederen må i tillegg til enkeltmannsferdighetene også kunne lede under krevende forhold. Lederen bygger enheter for å skape synergi mellom forskjellige komplimenterende ferdigheter. Lederen må derfor ha bredde i sine kunnskaper for også å benytte mennesker og teknologi som er utenfor hans spesialfelt.

Menneske har til alle tider utnyttet tilgjengelig teknologi i utførelse av striden. Men det er ikke teknologien som vinner eller driver striden. Det er menneske i enheter med god moral, god nok teknologi og en godt utført taktikk/teknikk som vinner. God taktikk kan for eksempel kompensere for mangler innen teknologi. Både kvalitet og kvantitet har betydning. I enkelte sammenhenger er kvantitet en kvalitet i seg selv, som i irregulær krig hvor det er behov for mange soldater på bakken. Det krever ferdigheter for å omsette teknologi til stridseffekt.[xx]

Det er bedre med god nok teknologi som er tilgjengelig i tilstrekkelige mengder, enn spissteknologi som kommer for sent eller er irrelevant.[xxi]

Avslutning

Forsvarskommisjonen har levert et solid bidrag til styrking og videreutvikling av Forsvaret og Hæren basert på en omforent forståelse av de sikkerhetspolitiske utfordringene.

Det sammen kan ikke sies om den stadige omkalfatringen og tuklingen med Hæren og dens troppearter, som kan skyldes manglede innsikt i militær effektivitet og det moderne kampsystem. Eksempler her er nedleggelse av det nå gjenopprettede luftvernartilleriet, eller fjerning av Hærens helikopter som fører til manglede kapasitet til blant annet hurtig sanitetsevakuering. Ingen av delene er i tråd med det moderne kampsystem.