Offiseryrket – Lønnet arbeid eller livsstil?

Alle yrkestilsatte militære i dagens norske forsvar er befal. De er offiserer eller spesialister.  Betegnelsen offiser omfatter hos oss hele spekteret fra yngste fenrik til firestjerners general og admiral. Spesialister omfatter både den tekniske spesialisten så som maskinisten, stuerten, våpenmekanikeren, sambandsoperatøren osv., så vel som operativt avdelingsbefal. Både offisers- og spesialistbetegnelsen dekker både administrative, forvaltningsmessige og operative sjefer på alle nivå fra lagføreren, troppssjefen, jagerflypiloten, og fartøysjefen helt opp til og med Forsvarssjefen.

Når jeg derfor får spørsmålet om vi bare er befal mellom 9 og 4, eller om yrket krever mer av den enkelte, så må mitt svar bli at det ikke lar seg gjøre å generalisere på denne måten om en så sammensatt gruppe som befalet i Det norske forsvaret.

Med hensyn til befal, offiserer og spesialister, som er stuerter, bilmekanikere, personelloffiser, forvaltningsoffiser, lagerledere osv., befal som i praksis ikke er militære ledere, og som verken har forutsetninger for, eller ambisjoner om å bli det, så er svaret mitt nei. Vi har ingen grunn til å stille andre eller strengere krav til dette befalet enn vi gjør til enhver annen ansatt i Forsvaret. I fredstid er de lønnsmottakere med fast arbeidstid, verken mer eller mindre. Og det er ikke noe galt eller nedverdigende i det. Vi snakker her om en personellkategori som på mange måter utgjør ryggraden i Forsvaret. I likhet med alle andre pliktoppfyllende arbeidstakere i offentlig og privat sektor; personell med god arbeidsmoral, yrkesstolthet og solid faglig kompetanse.

Når det derimot gjelder de offiserene som har ambisjoner om å bli toppledere i forsvaret, eller befal, offiserer og spesialister, som innehar lederstillinger i Forsvarets operative avdelinger på alle nivå, så er mitt svar et klart ja! For dette befalet må vi ha lov til å stille strengere krav enn det man vanligvis gjør til vanlige arbeidstakere og til ledere ellers i samfunnet. Det å være profesjonell militær leder må aldri bli noen ni-til-fire-jobb som vi legger bak oss når vi går hjem. Det å være profesjonell militær leder må i tillegg til å være et yrke, en profesjon, en livsstil og en hobby, en altoppslukende lidenskap.

I det følgende er det denne siste befalskategorien jeg omtaler, befal som aspirerer til eller som har operativt lederansvar. Og det er to hovedgrunner til at jeg mener dette personellet kommer i en kategori for seg selv:

Den første grunnen har sammenheng med at Forsvaret, i likhet med Politiet, er en del av statens fysiske maktapparat. Forsvaret disponerer over maktmidler i form av våpensystemer som er overlegent alt noen annen statsinstitusjon vil kunne mønstre. Det følger av dette at det må stilles særskilte krav til etisk og moralsk integritet, lojalitet, vurderingsevne og psykisk stabilitet til personell som er gitt ansvar for å kontrollere disse maktmidlene.

Den andre grunnen har sammenheng med at militære ledere må være forberedt på å beordre sine folk til å ta liv og til å risikere å miste sitt eget. De holdninger og personlige egenskaper som skal til for å kunne fungere som leder i felt, om bord eller i lufta i en kampsituasjon krever mer av trening og sosialisering, eller indoktrinering om man vil, enn hva som er rimelig og hensiktsmessig å kreve av befal i tekniske eller administrative stillinger i bakre linje. Disse kravene forsterkes dersom det dreier seg om operasjoner utenlands, i internasjonale forband, og for et formål man bare har et teoretisk forhold til, i motsetning til operasjoner som ledd i forsvar av hjemlandet mot fremmede inntrengere.

Jeg er redd for at vi i vårt daglige strev for å holde budsjettrammene, for å etterleve de tusenvis av byråkratiske detaljbestemmelsene som regulerer dagliglivet i et stort statlig byråkrati som Forsvaret, kan risikere å glemme dette aspektet ved befalsyrket og ved den militære lederrollen. Og det å holde fast på at befalsyrket er noe særskilt og at det må stilles ekstraordinære krav til befalet, krav det er urimelig eller unødvendig å stille til andre yrkesgrupper, er ikke blitt lettere etter at vi i 1978, juridisk sett, ble en helt vanlig yrkesgruppe i det at vi ble underlagt arbeidsmiljølovens bestemmelser. I stedet for å være militære ledere, er vi langt på veg og i økende omfang og grad blitt timeskrivere, pengepugere og papirpushere. Og jeg har vært dypt skeptisk til denne stadig mer omseggripende «sivilisering» av Forsvaret, som nå heldig vis til en viss grad ser ut til å være på retur, under inntrykket av og erfaringene fra tiår med deltakelse i skarpe internasjonale operasjoner.

Men, tilbake tilbefalsyrket, til befalsrollen. Min påstand er altså at for at vi skal ha et befalskorps som duger i krisetid og i strid, dersom vi skal ha militære operative ledere av et format soldatene og gastene våre fortjener og har moralsk rett til å kreve, militære ledere som er trenet i og derfor forberedt på å måtte ta selvstendige avgjørelser under krevende omstendigheter, da må vi ha befal som ikke betrakter sin profesjon som et vanlig yrke, en jobb han eller hun går til fra ni til fire for å tjene til livets brød, mens de ellers egentlig har helt andre interesser; jakt, golf, hundehold, frimerker, politikk, litteratur osv., som de vier all sin fritid og det meste av sin tankevirksomhet og sine følelser til. Da trenger vi befal som ser på befalsyrket som en livsstil, som yrke og hobby på en og samme tid. Da trenger vi befal som har den holdning til sin profesjon at det å være befal i Forsvaret, det er ikke noe man driver med, det er noe man er!

Og la meg gå helt konkret til verks og beskrive nøyaktig hvilke holdninger og egenskaper jeg mener at et befal bør være i besittelse av, hva som er mitt egentlig nokså enkle, men allikevel – og spesielt i vår jappetid tid der egennytte, grådighet, og egoisme er tidens løsen – derfor også krevende, befalsideal.  Men før jeg begynner med det, la meg – for sikkerhets skyld – understreke at det ikke er mitt inntrykk eller oppfatning at de holdninger og ferdigheter jeg nå vil liste opp er helt fraværende i vårt forsvar. Tvert imot kan vår innsats i for eksempel i Afghanistan tyde på at det tross alt ikke står så verst til på holdningsfronten hos befalet vårt. Mitt poeng er at vi ikke må ta dette som noen selvfølge, og at det derfor er nyttig en gang i blant å bli bevisstgjort på hva det dreier seg om. Dessuten … vi kan alltid bli bedre. Og nå til saken:

Et befal tar ansvar!

Holdningen må være at «The buck stops here». At sjefen står fram og tar ansvar skaper tillit og trygghet. Evne og vilje til å ta ansvar er en forutsetning for effektivt lederskap i strid. At man får lov til å stå frem og ta ansvar for det man sier og gjør har dessuten noe med menneskenes verdighet å gjøre. Å få og ta ansvar, og det at ansvar gjøres gjeldende, bidrar til å skape selvstendighet og integritet. Vi er slik skapt at vi vokser med ansvar. Der ansvar aldri gjøres gjeldende hersker passivitet og likegyldighet – ja bokstavelig talt ansvarsløshet. Det bør derfor være en forutsetning i vårt system at det stilles krav til offiseren, og at ansvar gjøres gjeldende når kravene ikke oppfylles. Over skipssjefsnivået – for å ta et eksempel fra Sjøforsvaret – er det dessverre ikke tradisjon i vårt forsvar for at ansvar gjøres gjeldende. Men dersom ansvar skal gjøres gjeldende, også på de øverste gradsnivå i Forsvaret, kan vi ikke ha det slik at det er Kongen i Statsråd som ikke bare utnevner i grad, men som også tilsetter folk i stilling som forsvarssjef, sjef forsvarsstab, sjef FOH, sjef forsvarsgren osv. Kongen i statsråd bør, slik jeg ser det, kun utnevne i grad på embedsmannsnivå. Det bør tilligge forsvarssjefen å beordre i stilling. Dermed kan han også frabeordre personell på dette gradsnivå uten at han er nødt til å gå til Stortinget. Ansvar kan mye enklere gjøres gjeldende dersom vedkommende sjef ikke leverer det produkt han eller hun er forutsatt å levere. Når det gjelder forsvarssjefen selv, kan han f.eks. beordres i stilling av Forsvarsministeren.

Et befal har selvrespekt!

Selvrespekt er kilden til utstråling av den naturlige autoritet som er så viktig for en leder. Selvrespekt er også en forutsetning for evne til respekt for undergitte, og respekt for undergitte er en forutsetning for den tillit som kreves for å delegere. Evne og vilje til å delegere er en forutsetning for effektiv ledelse i strid.

Et befal er profesjonelt!

Et profesjonelt befal lar ingen anledning gå fra seg til å øke sin kunnskap og sin erfaring. Et profesjonelt befal søker utfordringer for dermed å øke sitt erfaringsgrunnlag. Et profesjonelt befal har alltid en bok om operasjoner, strategi, krigshistorie, eller liknende på nattbordet. Befalsyrket fordrer livslang teoretisk læring.  Lykkes nemlig Forsvaret i sin hovedoppgave, å forhindre krig, vil befalet aldri få sjanse til å praktisere sin profesjon på alvor. Unntaket er skarpe internasjonale operasjoner. Men det ikke er sikkert det vil bli så mange slike i årene som kommer, som vil involvere andre enn spesialstyrker og noen få stabsoffiserer. Dersom han skal utvikle den evnen til å fatte intuitivt riktige beslutninger om fienden, som Clausewitz hevder kjennetegner den dyktige feltherre, er eneste alternativ studier av militær teori, militær historie og deltakelse i øvelser. Inngående kunnskaper i eget fag er en viktig kilde til selvtillit, til undergittes tillit, og er dermed en viktig forutsetning for effektivt lederskap i strid. Høy faglig dyktighet i operativ ledelse og operativ planlegging på nivået over skipssjef, skvadronsjef, brigadesjef har dessverre aldri hatt noen høy status i vårt land. Det må være enestående, i alle fall innen NATO, at vi i en periode på 1990-tallet hadde utnevnt en marineingeniør, og dermed naturlig vis en offiser uten enhver erfaring i operativ ledelse og planlegging, som sjef for operasjonsstaben i Forsvarets overkommando. Vi bør snarest etablere «generalstabsoffiseren» som eget fagfelt og karrierevei også i Det norske forsvaret. Vi kan jo begynne med å sette opp liste over militærfaglig litteratur det er en forutsetning at en offiser som ønsker å konkurrere seg til en stilling innen operativ planlegging og ledelse, har lest og forstått, og som han er eksaminert i før han får godkjent karakter fra Stabsskolen.

Et befal er ærlig!

Et befal snyter ikke på skatten, trikser ikke med reiseregninger, sniker ikke på trikken. Ærlighet er en forutsetning både for selvrespekt og for å vinne undergittes og foresattes respekt. Ærlighet er også en forutsetning for ubestikkelighet, for personlig integritet og en karakteregenskap som øker evnen til å stå imot fristelsen til å velge den lettvinte men ikke nødvendigvis den beste løsning i en krise når mye står på spill. Ærlighet er dermed også en forutsetning for effektivt lederskap i strid.

Et befal er lojalt!

En leders lojalitet overfor de undergitte skaper tillit og trygghet og er dermed en viktig forutsetning for effektivt lederskap i strid. Lederens lojalitet overfor foresatt sjef er en nødvendig forutsetning for at denne sjefens planer og intensjoner kan bli satt i verk også dersom noe uforutsett skulle inntreffe. Lojalitet oppad, nedad og til siden og den gjensidige tillit og respekt slik lojalitet både forutsetter og skaper, er limet som holder avdelingen sammen når den settes under press, i krise, i strid. Ubegrenset lojalitet fra befalskorpsets side overfor landets politiske ledelse er dessuten en nødvendig forutsetning for et effektivt militært forsvar som integrert del av et stabilt demokrati.

Et befal er i god fysisk form!

God fysisk form er en viktig forutsetning for fysisk og mental utholdenhet, og er dermed også en viktig forutsetning for å makte å ta gode og selvstendige avgjørelser under press. God fysisk form gir også selvtillit og bidrar til å vekke undergittes respekt. God fysisk form er således en viktig forutsetning for effektiv ledelse i strid. Men det hjelper ikke med all verdens pålegg og direktiver om at befal skal drive fysisk trening, dersom befalet ikke betrakter det som en nødvendig og selvsagt del av hans identitet som offiser at han eller hun er i god fysisk form, og derfor sørger for å være det uavhengig av pålegg og forordninger. Dersom du er profesjonelt befal, dersom du er militær leder, er du pr. definisjon i god fysisk form, verken mer eller mindre.

Et befal er proper i klesveien!

Uniformen er symbol både på Forsvaret og på offisersyrket.  At befalet bærer en proper uniform er et signal både om selvrespekt, respekt for offisesyrket og respekt for Forsvaret. Parallellen til befalet i felt er at utrustningen til enhver tid er i orden, at han og hun holder seg ren og tørr, hviler når de kan osv. osv. Naturlig properhet kan lett bli det lille ekstra som avgjør liv eller død i en kritisk situasjon.

Et befal er en ordensmann!

Orden og presisjon er en viktig forutsetning for å holde oversikten og roen under press, og er dermed en forutsetning for effektivt lederskap i strid. Om bord i et marinefartøy er orden en viktig forutsetning for evnen til effektiv brann og havarivern, til damage control. Dersom klesplagg ligger og flyter kan de bidra til at lensepumper går tett eller de kan bidra til at en brann sprer seg lettere og raskere enn om de hadde vært stuet bort forskriftsmessig. Orden og presisjon er ikke noe man bare kan bestemme seg til å begynne med den dagen man blir beordret til en lederstilling. Orden og presisjon må ligge i blodet, være en del av det profesjonelle befalets livsstil.

Ansvarsbevissthet, selvrespekt, profesjonalitet, ærlighet, lojalitet, god fysisk form, properhet og orden, er sentrale holdninger og ferdigheter der det, slik jeg ser det, bør stilles høyere krav til et befal enn til hvem som helst. Og dette er ikke uttrykk for gammeldags borgerlig Margrethe Munthe pekefingermoral, som doseres av en gammel desillusjonert tullebukk av en flaggkommandør som har gått av med pensjon for en halv mannsalder siden, og som derfor kan ignoreres. Det er konvensjonell visdom blant alle profesjonelle militære organisasjoner der praktisk stridserfaring inngår som del av den kollektive hukommelse og kultur, at disse holdninger og ferdigheter, både enkeltvis og til sammen, faktisk er viktige forutsetninger for effektivt lederskap i strid og dermed for et effektivt militært forsvar. De færreste av oss har de holdningene og ferdighetene jeg her har nevnt med oss som naturlig utrustning hjemmefra. Og de fleste av dem fordrer tidlig vanedannende drill for at de skal bli second nature, en del av vår personlighet.  Det er nødvendig at befals- og krigsskolene våre tar denne oppgaven på alvor. Vi har alt for lenge vært mer opptatt av sivil høyskolestatus, fagkompetanse, sertifikater og å kunne sammenlikne oss med og bli respektert av det sivile utdanningssystemet. Og det er også viktig. Men ikke dersom det går på bekostning av de holdninger og ferdigheter som er nødvendige forutsetninger for at våre offiserer skal få evne til å utøve effektivt lederskap i strid. Dersom vi tar for lett på disse aspektene av vår befalsopplæring vil det nemlig gå oss dårlig den dagen Forsvaret blir satt på den alvorligste prøve.

La meg til slutt få lov til å sitere et berømt dikt for dere, et dikt som på en god og tankevekkende måte oppsummerer noen av de idealene vi leter etter hos våre militære ledere. Diktet var tidligere en del av elevinstruksen ved Sjøkrigsskolen og fantes under overskriften «Code of a Naval Officer», og var også i sin tid tatt inn i innledningen til skolesjefens ordrebok. Jeg tenker på Diktet If av Rudyard Kipling. Et dikt som i min barndom fantes oppslått på veggen på annenhver utedo utover landsbygda i Norge. Det finnes også i en glitrende god oversettelse til norsk av André Bjerke. Men her kommer det på engelsk:

If

If you can keep your head when all about you
Are loosing theirs and blaming it on you;
If you can trust yourself when all men doubt you,
But make allowance for their doubting too;
If you can wait and not be tired by waiting,
Or being lied about, don’t deal in lies,
Or being hated, don’t give way to hating,
And yet don’t look too good, nor talk too wise.

If you can dream – and not make dreams your master;
If you can think – and not make thoughts your aim;
If you can meet with Triumph and Disaster
And treat those two impostors just the same;
If you can bear to hear the truth you’ve spoken
Twisted by knaves to make a trap for fools,
Or watch the things you gave your life to broken,
And stoop and build’em up with worn-out tools:

If you can make one heap of all your winnings
And risk it on one turn of pitch-and-toss,
And lose, and start again at your beginnings
And never breathe a word about your loss;
If you can force your heart and nerve and sinew
To serve your turn long after they are gone,
And so hold on when there is nothing in you
Except the Will which say to them: “Hold on!”

If you can talk with crowds and keep your virtue,
Or walk with Kings – nor lose the common touch,
If neither foes nor loving friends can hurt you,
If all men count with you, but none too much;
If you can fill the unforgiving minute
With sixty seconds’ worth of distance run,
Yours is the Earth and everything that’s in it.
And – which is more – you’ll be a man, my son!

Foto: Norsk befal under øvelse Trident Juncture 2018 (Torbjørn Kjosvold / Forsvaret)