A claim to the position of officer shall from now on be warranted in peacetime by knowledge and education, in time of war by exceptional bravery and quickness of perception....
Dekret utstedt av Kongen av Prøysen i 1808.
Kunnskap og utdanning i fredstid har siden slutten av 1700-tallet stått sentralt i utviklingen av gode offiserer. Samtidig, som det antydes i dette sitatet, har det vært like sentralt at når det kommer til utøvelsen av yrket i krig må denne kunnskapen suppleres med egenskaper som tapperhet og evne til raskt å oppfatte situasjoner og iverksette handlinger, altså evnen til å utøve offisersrollen i praksis. Denne dualismen i utviklingen av gode offiserer går som en rød tråd gjennom de ca. 250 år vi har hatt systematisk offisersutdanning i Norge. Vi vil i denne artikkelen sette søkelyset på utviklingen som har vært i utdanningen av offiserer til Forsvaret med vekt på krigsskoleutdanningen og med vår erfaring fra Luftkrigsskolen som bakteppe. Videre vil vi vurdere de faktorer som har vært viktige for en god offisersutdanning, og som vi mener fortsatt har betydning for fremtiden.
Opprinnelsen
Formalisert utdanning av offiserer vokste frem på slutten av 1700-tallet som en følge av større krav til militærfaglig kompetanse for å kunne gjennomføre operasjoner av økende kompleksitet. Offisersyrket hadde tradisjonelt vært knyttet til adelen, og offisersstillinger kunne kjøpes og selges som tegn på ytre stand og stilling. Den smule militær fagkunnskap som fantes fremkom som en konsekvens av at de unge adelsmenn fikk en oppdragelse som inkluderte våpenferdighet og en viss innføring i datidens taktikk. Resten ble tilegnet gjennom livslang erfaring. Noen ganger fungerte dette bra, andre ganger ledet det til direkte katastrofer med inkompetente adelsmenn i kjøpte offisersstillinger.
De store massearmeer som oppstod under Napoleonskrigene som en konsekvens av innføring av verneplikt og ideen om den “totale krig”, medførte at offiserens fagmilitære kompetanse måtte utvides. Ikke minst som en følge av mer omfattende logistiske utfordringer og innføringen av den militære “stab” som et redskap for hærføreren til planlegging og gjennomføring av de store militære operasjoner. Offiserene måtte derfor etter hvert skoleres i en rekke teoretiske og praktiske disipliner, som ingeniørkunst, artilleri- og våpenlære, logistikk og krigshistorie. Dette førte etter hvert til opprettelsen av militærakademier i de fleste europeiske land.
Offisersutdanningen i Norge kan føres helt tilbake til før Napoleonskrigene til opprettelsen av den Frie Mathematiske Skole i Christiania i 1750, det som i dag er Krigsskolen Linderud. Karakteristisk for utdanningen her var allerede fra starten en vektlegging av både teori og praksis. At utdanningen var verdsatt også i det sivile samfunn viser historien som kan peke på adskillige offiserer som har bygget jernbaner, planlagt byer, vært involvert i gruvedrift, samt fungert som lærere og embedsmenn i en rekke posisjoner.
Etter hvert fikk også Marinen sin Sjøkrigsskole opprettet i 1816, eller Søcadet Academie som det het den gangen, og Luftforsvaret sin Luftkrigsskole i 1949.
Den tre-årige krigsskole
Luftkrigsskolen ble etablert i Oslo for å utdanne offiserer og ledere, flygere og luftvernartillerister, til den fem år gamle våpengrenen. Luftforsvaret hadde til fulle vist at det dugde i krigstid, og nå måtte det finne sin plass i et Norge i fred. Utdanningen var toårig, og mens Krigsskolen og Sjøkrigsskolen utdannet skips- og troppssjefer, var filosofien bak og innretningen på Luftkrigsskolen en annen. Stridsteknikken ble holdt utenfor, og dermed hadde man et noe friere forhold til utdanningens innhold enn de andre krigsskolene. General Wilhelm Mohr uttrykte det slik: Luftoffiserene skulle være i stand til å konversere med alle, fra Kongen til den jevne mann i gata, og pensumet skulle derfor spenne over et bredt spekter. Realfag var viktig, for da som nå var forsvarsgrenen preget av høyteknologisk utstyr, og pilotene ble daglig utfordret av fysikkens lover. Fra starten av var kullene delt i en flygerlinje og en artillerilinje, mens man senere delte kullene på en engelsklinje og en reallinje.
I 1961 ble skolen flyttet til Trondheim, blant annet fordi det var ønskelig med en tettere tilknytning til landets ledende teknologimiljø ved NTH. Fra 1970 var skolen treårig, og i 1974 ble utdanningen godkjent som et uspesifisert mellomfag ved universitet. Det betød at halve skoletiden fikk et formelt, akademisk godkjentstempel. Første kvinne ble tatt opp som kadett i 1979.
Innføringen av KS1/KS2
Fra 1984 ble krigsskolene delt i to nivåer, begge toårige. Tanken med den todelte utdanningen var at første året på KS1 skulle fokusere på grunnleggende offisersutdanning, kunnskap om Forsvaret som helhet og spesielt egen forsvarsgren, samt lederskap og militære ferdigheter. Det andre året på KS1 skulle være utdanning ved en av Luftforsvarets fagskoler med faglig utdanning innenfor det tjenestefeltet man tilhørte eller der Luftforsvaret hadde udekkede behov. Dette var også anledningen til å «konvertere» fra en bransje til en annen etter Luftforsvarets behov og eget ønske. Under perioden med todelt utdanning ble Luftkrigsskolen åpnet for alle bransjer etter tidligere å ha vært forbeholdt de operative bransjene (Flygere, Navigatører, Luftvern og Kontroll og Varsling). Etter KS1 ble man beordret ut i tjeneste i Luftforsvaret på minst fenriks grad. Tanken var videre at man skulle opparbeide noen års tjenesteerfaring før man eventuelt søkte seg inn på KS2.
På KS2 skulle man løfte blikket og se Luftforsvaret og luftmakt i en større sammenheng enn på taktisk nivå. KS2 skulle gi en akademisk påbygging som gjorde offiseren til en aktiv og meningsberettiget deltaker i samfunnsdebatten. Da Gulfkrigen med «Operation Desert Storm» brøt ut i 1990 ble det en økende medieinteresse for anvendelse av luftmakt, og det faktum at det i stor grad var hæroffiserer som ble brukt til å forklare luftmakt ble en vekker for Luftforsvarets ledelse. Det ble iverksatt tiltak for å øke den teoretiske kompetansen på anvendelse av luftstridskrefter både ved Luftkrigsskolen og Luftforsvarets stabsskole. Begrepet «Luftmakt» fikk etter dette tydeligere fokus og vekt. Sammen med faget «Lederskap» som alltid hadde vært respektert og etterspurt i det sivile samfunn, var det disse fagene som skulle gjøre at Luftkrigsskolen skulle skille seg ut fra alle andre høyskoler.
Etter KS2 ble man beordret ut i tjeneste i Luftforsvaret på minst løytnants nivå, og fikk vanligvis en brattere karrierestige enn etter KS1.
Akademiseringen på 1990- og 2000-tallet
Med bakgrunn i at utdanningen på KS2 hadde tatt betydelige skritt i retning av en akademisering av de militære fag, oppstod det utover på 90-tallet en diskusjon om ikke utdanningen på krigsskolene burde få mer uttelling i det sivile utdanningssystemet enn det «uspesifiserte mellomfag». I 1997 ble det nedsatt et utvalg bestående av de tre krigsskolesjefene med sine akademiske rådgivere. Hensikten var å samordne pensum, i den grad det var praktisk mulig, og fremme søknad til NOKUT om en «tid for tid»-godkjenning av krigsskoleutdanningen i forhold til tildeling av studiepoeng. På dette tidspunkt hadde utviklingen av de to hovedfagene ved Luftkrigsskolen, luftmakt og lederskap, kommet ganske langt i form av innføring av mer teori og empiri. Samtidig ble de første skritt tatt i retning av mer FoU-basert undervisning, og skolen fikk et løft ved at stadig flere av de militære lærerne fikk sivile hovedfag og etter hvert doktorgrader. Dette la også grunnlaget for at skolen fikk status som et kompetansesenter innenfor disse fagområdene. Det er et faktum, som også gjelder i dag, at det i Norge ikke finnes noen sivile universitets- og høgskolemiljøer som kan gi utdanning innen anvendelse av luftmakt på strategisk, operasjonelt og taktisk nivå.
Prosessen med å søke om «tid for tid» godkjenning av krigsskoleutdanningen ble etterhvert «overtaken by events». På sivil side hadde man fått Mjøs-utvalget som anbefalte en omlegging av det sivile universitets- og høgskolesystemet i henhold til den såkalte «Bologna-modellen». I 2001 vedtok Stortinget den såkalte «kvalitetsreformen i høyere utdannelse». En viktig del av reformen var en tilpasning til EUs utdanningsstruktur med innføring av ny gradsstruktur med blant annet bachelor- og mastergrader. Utredningsarbeidet påvirket også arbeidet med langtidsproposisjonen for den store omstillingen av Forsvaret fra år 2000 der det er skrevet at «- Det er en klar ambisjon at militær høyskoleutdanning skal akkrediteres på nivå med nasjonale og internasjonale universiteter og høyskoler». For Forsvaret var nok sentrale motiver å høyne statusen på stabsskoleutdanningen, samt å hindre at krigsskolene kunne få rekrutteringsproblemer uten en formell akkreditering av sin utdanning.
Fra politisk hold var en samordning av utdanningssystemene i Forsvaret mot sivile utdanningsinstitusjoner viktig for å oppnå økonomiske innsparinger ved at relevant utdanning kunne gjennomføres utenfor Forsvaret og kompetansen rekrutteres inn. Dette ble synlig i påfølgende langtidsproposisjon i 2004. «En harmonisering med det sivile gradssystemet vil gjøre det enklere for Forsvaret å benytte seg av det sivile utdanningssystem i de tilfeller dette er hensiktsmessig». Beslutningen om å innføre en treårig krigsskole med bachelorgrad som resultat ble fattet ved kongelig resolusjon sommeren 2003.
Senere samme år fikk Luftkrigsskolen fastsatt sin egen bachelor-forskrift. Skolen var godt forberedt på de formelle beslutningene. Allerede i 2001 hadde skolen etablert en dekanstilling og et «faglig styre», og var i gang med å lage en organisasjon som var en militær og pragmatisk tilpasning av det sivile høyskolesystemet. De første kadettene startet sitt nye utdanningsløp i august 2005. Som høyskole måtte skolens kvalitetssikringssystem godkjennes av NOKUT. Evalueringen, og dermed den formelle godkjenningen som høyskole, konkluderte med godkjenning høsten 2009. Den nye utdanningen hadde noen utfordringer allerede fra starten av. Fagutdanningen fra det andre året i tidligere KS1 var nå borte, og måtte nå komme etter gjennomført bachelor for de fleste. Og, som ved tidligere omlegginger, ble det en utfordring for utdanningen av flygere og navigatører. For de siste ble det raskt etablert en pragmatisk og funksjonell løsning, med ett år på Luftkrigsskolen før utdanning i USA, og deretter de siste to årene til bachelor i løpet av plikttjenesten senere.
For øvrige bransjer tok dette lenger tid. Fra starten av ble det forsøkt å gjennomføre deler av fagutdanningen i skolens sommerferietid. I begynnelsen ble det ikke noen stor suksess, da fagskolene var lagt ned og uteavdelingene hadde vansker med å ivareta kadettene faglig grunnet egen ferieavvikling. I de påfølgende årene ble samordningen gradvis bedre og før omleggingen etter 2017 var fagutdanningen godt integrert i den treårige utdanningen.
Fremtidig utdanningssystem - hva blir kravene til militære ledere?
Det er flere forhold som er med på å sette rammene for krav til militær kompetanse og utdanning: Sikkerhets- og forsvarspolitikk, militærstrategi og doktriner, teknologi, økonomi og ledelsesprinsipper.
Forsvarets offisersutdanning må speile økende kompleksitet i samfunnet for øvrig og kravene til kompetanse vil bare øke. Det gjelder både den militærakademiske kompetansen med forståelsen av militærmakt som ett av statens instrumenter for å opprettholde statens eksistens og samtidig oppnå sine strategiske mål, og den praktiske utøvelsen av offisersyrket gjennom planlegging og gjennomføring av komplekse militære operasjoner i alle domener (land, sjø, luft, cyber og verdensrommet).
Forsvarets offisersutdanning må speile økende kompleksitet i samfunnet for øvrig og kravene til kompetanse vil bare øke.
I 2017 innførte imidlertid Forsvaret en såkalt Utdanningsreform (URE). Den inneholdt noen organisatoriske grep, som at alle krigsskolene ble kommandomessig underlagt sjef Forsvarets høgskole (FHS), men det som mest har preget debatten i ettertid er nedskjæringen på 560 millioner kroner som delvis skulle oppnås gjennom kutt i årsverk. URE ble begrunnet blant annet med at gjeninnføringen av et underoffiserskorps (OR) medførte et behov for å redefinere offisersrollen og hvilken kompetanse fremtidige offiserer trenger. URE er blitt forsøkt fremstilt som en kvalitetsreform, men det er vanskelig å se hvordan kvaliteten kan bedres ved at man nærmest halverer budsjettene og kutter ca. 200 årsverk. Reformen fremstår derfor mer som en ren sparereform enn noe annet, og det sies i klartekst at utdanningen skal være «god nok». Middelmådighet er målsetningen.
URE er blitt forsøkt fremstilt som en kvalitetsreform, men det er vanskelig å se hvordan kvaliteten kan bedres ved at man nærmest halverer budsjettene og kutter ca. 200 årsverk.
I tillegg mer enn antydes det nå at det fremtidige offiserskorpset skal bestå av personell rekruttert fra det sivile universitet- og høgskolesystemet, med bachelorgrader i alt fra kunsthistorie til ergoterapi, som skal gjøres til offiserer etter en 1-årig krigsskoleutdanning.
Forrige krigsskoleordning med to, pluss eventuelt to års utdanning, bygde videre på en toårig etatsutdanning som besto av ett års befalsskole og ett års praksis som sersjant. Kadettene hadde en solid, militær plattform som krigsskolene bygde videre på. Dette la grunnlaget for et godt utdannet, erfarent og reflektert befals- og offiserskorps. Med dagens struktur kan kadetter tas opp rett etter fullført videregående skole, fra russ til offiser på tre år. Det er utfordrende, gitt det store ansvaret de får for mannskaper og utstyr. De skal evne å forstå Forsvarets roller i flere perspektiver, og - ikke minst - ha et reflektert og klokt forhold til Forsvarets kjerneverdier og hva disse innebærer i praksis. Det skal nevnes at en del av dagens kadetter har avtjent førstegangstjeneste ved opptak, og et "avbøtende tiltak" vil være å innføre dette som et krav. Da vil den enkelte vite en del om hva tjeneste i Forsvaret innebærer, Forsvaret har fått se hva vedkommende duger til ut over det rent akademiske, og selve offisersutdanningen og offisersutviklingen kan ta til på et høyere nivå.
Men dette vil likevel ikke løse den grunnleggende utfordringen. Utdanning til offisersyrket er ikke bare læreplaner og pensum, - det er også modning. Dagens offisersutdanning er rett og slett for kort. Stabsskole I er borte, den skulle i sin tid tas inn i KS II-utdanningen. Og så la man ned KS II. I dag er det altså ingen videregående offisersutdanning mellom krigsskolen og stabsskolen, og når det nå går så lang tid mellom krigsskole og stabsskole, så blir innholdet i krigsskolen desto mye viktigere.
Dagens offisersutdanning er rett og slett for kort.
Avslutning
Vi har i denne artikkelen gitt en beskrivelse av den utvikling som har funnet sted med hensyn til utdanning av offiserer i Norge siden begynnelsen i 1750. Som en rød tråd i denne utviklingen går balansen mellom militære og sivile fag og balansen mellom akademisering på den ene siden og profesjonsutdanningen, «håndverket», på den andre siden.
Siden 90-tallet har utdanningen ved alle krigsskolene fått et løft ved at de militære fag har blitt mer FoU- basert og lærekreftene har fått tilført mer akademisk kompetanse. Det har medført at krigsskolene i dag har status som kompetansesentre innen luftmakt, landmakt og sjømakt.
Innføringen av URE i 2017 har svekket disse kompetansemiljøene og det synes også som at den praktisk/teoretiske pedagogiske modellen som har preget krigsskolene blir vanskeligere å gjennomføre hvis utdanningen i fremtiden i vesentlig grad skal bestå av en 1-årig påbygning på en sivil bachelor.
Den samordningen med det sivile utdanningssystemet som ble beskrevet som hensiktsmessig i langtidsproposisjonen i 2004 synes i dag kun å være økonomisk begrunnet. Det kan bety at vår høyere offisersutdanning i fremtiden ikke lengre er «så sivil som mulig og så militær som nødvendig», men tvert imot blir mer sivil uten den militære nødvendigheten.
Foto: Forsvaret
