Observatør midt i noen andres krig

Det var 1. oktober og kvelden før Rosh Hashanah, jødisk nyttår, skulle feires. Jeg bodde i Tiberias og var ferdig på jobb for dagen. Tilfeldigvis var jeg på telefonen med en kollega som gikk vakt i et OP-tårn på Golanhøydene. «Vi får inn rapporter om mulige raketter fra Iran i sør». Jeg gikk ut av leiligheten og hele himmelen var dekket med små oransje lys som fløy sakte fra øst mot vest. Det var ballistiske missiler som kom fra Iran. Samtidig så jeg også luftvernskyts fra vest som var på kollisjonskurs for å avskjære missilene. «Det kan jeg bekrefte, angrepet fra Iran er visst i gang». Ikke lenge etter uler flyalarmen og jeg befant meg straks i det kommunale bomberommet som ligger rett ved den lokale synagogen. Bomberommet ble fylt av kvinner, barn og menn fra gudstjeneste, og alle så like rart på meg. Jeg kan verken hebraisk eller lese tanker, men det var veldig enkelt å forstå hva alle tenkte: «Hva gjør du her?».

Helt siden jeg hospiterte til Norges faste delegasjon til de Forente Nasjoner i New York i 2020 som kadett fra Krigsskolen har jeg ønsket meg en deployering med FN.  Etter å ha fullført troppssjefstiden ble det endelig min tur. I mars 2024 startet en 12-måneders deployering som FN-observatør i United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO). Det første halvåret var jeg observatør og lagfører på Golanhøydene og bosatt i Damaskus, Syria. Det siste halvåret var jeg Military Personnel Officer for FN-observatørene på Israelskokkupert Golan, med kontor i Tiberias, Israel.

Dette er et reisebrev som er tiltenkt å dele informasjon om stillingene som FN-observatør, og dele noen hendelser og erfaringer for å kunne skape litt mer forståelse og kanskje motivere flere til å søke seg dit. Jeg kommer ikke til å kommentere hva FN og de involverte partene gjør eller burde gjøre i den nåværende situasjonen. Jeg skriver primært om hvordan det er på Golanhøydene, da jeg ikke har erfaring fra Observer Group Lebanon.

Etter Yom Kuppur-krigen fra 1973 har FN vært på plass på Golanhøydene for å monitorere våpenhvilen mellom Israel og Syria som ble inngått i 1974. Her ble observatører fra UNTSO stasjonert. I tillegg er det et tusentalls bevæpnede FN-soldater fra United Nations Disengagement Observer Force (UNDOF) i samme ansvarsområde. UNTSO er ubevæpnet og gjennomfører primært:

• Statiske operasjoner i form av OP-tårn
• Mobile operasjoner i form av bilpatruljer
• Inspeksjoner av militære stillinger på hver side av separasjonsområdet mellom Israel og Syria
• Etterforskning av hendelser mellom Israel og Syria som en upartisk tredjepart

UNTSO har over lengre tid blitt omtalt som «FUNTSO». Dette kommer av at misjonen er relativt godt betalt, det var en familiemisjon og at det har tidligere vært relativt fredelig mellom partene i konflikten. Dette endret seg kraftig under den syriske borgerkrigen i 2012, hvor UNTSO trakk ut av Syria og fortsatte sine operasjoner fra Israelsk side. Siden 2017 var UNTSO gjenetablert i Syria og operasjonene fortsatte som tidligere. Observatørene begynte å ta med familiene sine tilbake til misjonen. Dette snudde igjen på dagen den 7. oktober 2023 da Hamas angrep Israel, og det var på ingen måte «FUNTSO» lengre.

For min del startet deployeringen rolig. Jeg ankom på en lørdag og ble forlagt på et hotell i Damaskus sammen med en norsk kollega. «Klar dere selv, dere blir plukket opp på mandag». Det var ingen sikkerhetsbrief, ingen telefondekning, ingen informasjon om hva vi kunne og ikke kunne gjøre. Det føltes ikke militært, og jeg ble overrasket over hvor fritt det var i Damaskus og hvor hyggelige folk virket. Jeg og makkeren dro på oppdagelsesferd rundt om i Damaskus og praiet en lokal taxi tilbake til hotellet. Samtlige taxier var gule, rustne, uten nakkestøtte og fulle av bulker. Byen var ikke vandt til turister og sjåføren ble fornærmet da vi prøvde å ta på oss setebelte. I tillegg kjederøyket han og kjørte med full fart inn i alle rundkjøringer uten å se seg til sidene. Jeg spurte om det var greit at å ta et bilde inni taxien, noe han sa ja til, men da skal han også ta selfie med oss. Han hadde sneipen i en hånd, mobilen i den andre og kjørte inn i neste rundkjøring med øynene klistret i mobilen. Ikke alt var som hjemme. 

 Den første måneden som observatør var relativt rolig. Det var kun noen mindre hendelser. Blant annet observerte vi IEDer, skyting og eksplosjoner, men det var aldri rettet mot FN-personell. Tidvis følte jeg meg som en tilskuer som er uvanlig tett på noen andres konflikt. Det føltes også som å gå inn og ut av «scenario», nesten som på en øvelse hjemme. Jeg bodde et langt unna operasjonsområdet og fikk dermed følelsen av å gå inn og ut av «scenario». 30. mars hadde jeg fridag og lå ved bassengkanten da det tikket inn en melding om at en UNTSO-patrulje med en nordmann hadde vært involvert i en eksplosjon i Libanon. Den norske observatøren var blant de skadde[1]. En annen norsk kollega var vakthavende offiser på Golan den dagen og informerte meg om at den skadde norske observatøren var en venn av oss begge. Da innså jeg at dette var på ingen måte et scenario jeg gikk inn og ut av, og jeg er ikke bare en tilskuer. Jeg var midt i en anspent krigssone. 

Dagen etter hendelsen i Libanon ble konsulatbygget til den iranske ambassaden i Damaskus kirurgisk bombet og jevnet med jorden[2]. Vi hadde kjørt forbi dette bygget to ganger daglig de siste to ukene, og hovedkvarteret til Observatørgruppen i Damaskus er bare lokalisert fire kilometer unna. Samtidig fortsatte livet og hverdagen i Damaskus som før, den eneste forskjellen er at man kunne se en stor haug med ruiner av det som brukte å være en arbeidsplass. Jeg erfarte fort at når du går rundt i Damaskus og hører en eksplosjon så er det ingen lokale som reagerer eller snur seg etter lyden. Folk fortsetter med sitt, nesten helt upåvirket. For dem var eksplosjoner hverdags. 

Før jeg deployerte trodde jeg at det var kinetisk aktivitet som skulle gjøre mest inntrykk. Eksplosjoner, skyting, flyangrep og stridsvogner. Imidlertid er min opplevelse at en bakgrunn fra Hæren og Ingeniørvåpenet har forberedt meg godt på dette. Det som har gjort størst inntrykk er det menneskelige perspektivet og innblikket i andres kultur.

En kveld skulle jeg på vakt klokken 2200. Jeg lå i sengen og så på film og klokken var 2130. Langt i det fjerne hørte jeg en eksplosjon og trykte på pause for å høre bedre etter. Et par minutter senere hørte jeg flere høye eksplosjoner. De var nære, det smalt i ørene og hele bygget ristet. Jeg løp opp til observasjonstårnet for å få bedre oversikt over situasjonen. På vei opp så jeg flere raketter som flyver rett over oss, og de slår ned i nabobyen et par kilometer unna. Like etterpå blir det helt stille. Natteroen senker seg og livet videre. Neste dag var det som om ingenting hadde skjedd. Operasjonen fortsatte som vanlig og lokalbefolkningen fortsatte å leve sine vanlige liv. Det er denne opplevde likegyldigheten til det som skjedde som gjorde mest inntrykk. Hjemme hadde ikke et rakettangrep på en landsby bare forbigått i stillhet. Lokalbefolkningen overrasket meg positivt, og spesielt på de krigsherjede områdene på Golanhøydene. Fred har ikke vært oppnådd siden krigen i 1973, og de lokale har vokst opp med FNs tilstedeværelse i over 50 år. Likevel kom barna løpende ut for å vinke til oss hver eneste dag vi kjørte forbi dem. Syriske soldater smilte og vinket hver eneste gang vi kjørte forbi sjekkpunktet deres, selv om det var minst 20 passeringer daglig med FN-kjøretøy. 

Et annet moment jeg har reflekter over gjennom deployeringen er treningen, kunnskapen og ferdighetene man har med seg i ryggsekken som norsk offiser. Her i UNTSO stiller norske offiserer sterkt. Det tror jeg skyldes at vi har en grundig utdanning i ryggsekken, samt en oppsetting som gjør oss forberedt på det meste vi kan møte. Dette har blitt tydelig ved flere anledninger. Eksempelvis da vi kom til en blindvei i stillingens indre under en inspeksjon av en syrisk stilling, og var nødt til å snu. Den nybakte vognføreren valgte å kjøre av ut av grusveien for å snu bilen. Av erfaring søkte jeg bakken hurtig med blikket. «Please stop the f***ing car now» glapp det ut av meg, etterfulgt av «there is a mine next to our right front wheel». 0,5m fra bildekket lå det en mine. Det er i slike situasjoner man tror livet skal passere i revy, at synet får dorulleffekt, pulsen blir skyhøy og at man går inn i svart sone. Overraskende nok opplevdes dette som rutine. For utenom hastverket med å stoppe bilen, så gikk resten rolig og behersket for seg. Vi snakket rolig til hverandre, fulgte de samme sporene våre tilbake til grusveien og fortsatte inspeksjonen. Oppdraget fortsatte som planlagt.

Personlig har det vært både givende og frustrerende å jobbe i FN. Det kan være utfordrende nok å drive stab hjemme, men du må ikke tro at det er lettere og mer samkjørt når det ikke er en eneste person med samme nasjonalitet i FN-staben. For å gjøre det enda mer spennende så roteres samtlige i staben hver 6. måned. Likevel er det imponerende å se at offiserer fra hele verden klarer å møtes i Midtøsten for å samarbeide for felles mål. Det har vært dritkult å møte offiserer fra Bhutan som forteller om livet de lever i et land jeg aldri hadde hørt om før. Indiske offiserer som forteller at de får daglig levert mat på døren hvor mengden er kalkulert basert på deres BMI, og sersjantene deres som får rom- og sigarettgodtgjørelse. Her må man ofte sette sine egne meninger og fordommer til side, og faktisk evne å samarbeide med offiserer fra eksempelvis Russland og Kina. Det føles jo fundamentalt feil etter å ha jobbet på GSV. Deployeringen har bydd på gode muligheter. Hvor ellers skulle jeg fått muligheten til å være lagfører igjen og bare lede eldre offiserer fra hele verden? Det er heller ikke mange andre steder du har i oppgave å observere en konflikt fra første rad, og partene inviterer deg til å være der.

Innsatsen i misjonen kan tidvis oppleves som sisyfosarbeid, da dette er den første og dermed den lengste vedvarende FN-misjonen. Det ser på ingen måte ut som at det kommer til å bli fred i regionen med det første heller. Samtidig så tenker jeg på hvordan det eventuelt ville vært her om ingen stilte opp og bevitnet det som har skjedd og rapporterer det upartisk. Da hadde konflikten trolig eskalert og blitt blodigere.

Deployeringen har vært en solid erfaring for meg som offiser og person. Den har gitt et innblikk i geopolitikk, konflikt og stormaktspolitikk som jeg ikke ville fått hjemme. Jeg har fått se sammenhengen mellom observasjoner og hendelser lokalt og hvordan de blir omtalt internasjonalt. Eksempelvis da Hizbollahs 6000 personsøkerne detonerte den 17. september 2024 og jeg følte på spenningen i lokalbefolkningen, så nyhetene som dekte saken, og opplevde hevnangrepene som etterfulgte[3].

Oppdraget opplevdes som å leve i en annen virkelighet. Leiligheten, kona, sønnen vår og livet i Oslo føltes tidvis veldig fjernt og langt unna. Det var lite der som føltes som og minnet om hjemme. Alt fra mat, folk, operasjonsmønster og rutiner var fundamentalt forskjellige. Likevel glimtet det til med en følelse av hjemme, selv i et sted som Syria. Som da jeg og en norsk kollega kjørte på Beirut Highway og Sigrid overrasket oss med Everybody Knows på 105,7 Radio Mix Fm Syria.