Amfibisk krigføring og luftmakt har alltid vært knyttet sammen. I starten for å hindre innblanding fra fiendens fly, etter hvert for å gi amfibiestyrkene luftstøtte og til slutt også som innsettingsmetode.

Til å begynne med ble luftstøtten gitt av US Navy, primært fra hangarskip, men ganske raskt utviklet det amerikanske marinekorpset (USMC) en egen luftkomponent (Hough, Ludwig, & Shaw, 2019). Etter hvert fikk marinekorpset også sine egne «små» hangarskip, såkalte amfibiske angrepsfartøy som i dag er kjernen i amerikansk styrkeprojeksjon (United States Navy, 2021).

Etter 20 år med krig i Irak og Afghanistan er verden inne i en ny stormaktsrivalisering. Washington anser spesielt Kina, og delvis Russland, som globale strategiske utfordrere. Kina har de siste årene utviklet seg både økonomisk og militært. Spesielt innenfor nektelseskapasitet, ofte kalt anti access-/area denial (A2/AD), tar Kina mål av seg å kunne nekte en motstander tilgang til- og manøverfrihet i, kinesiske områder, ved bruk av fly, fartøy, missiler og annen teknologi som kan forstyrre militære operasjoner. USA jobber på spreng for å utvikle teknologi, konsepter og en strategi for å kontre denne utviklingen. En av de største endringene foregår i USMC, der det utvikles nytt operasjonskonsept, ny organisasjon og nye kapabiliteter.

Siden USA er vår viktigste samarbeidspartner og USMC tradisjonelt har hatt Norge som ansvar, må Forsvaret være en god alliert.

Grunnet mengden luftmakt som US Navy og USMC bringer med seg har Luftforsvaret en spesielt viktig rolle. For å bli en god alliert må vi øke forståelsen for utviklingen av nye konsepter og organisasjon og legge til rette for at norske og amerikanske styrker best mulig kan operere sammen.

USMC – en maritim ekspedisjonær styrke

Marinekorpset ligger under Department of the Navy, men er en selvstendig våpengren. USMC er utgangsorganisert i tre større kampstyrker. Hver kampstyrke, såkalte Marine Expeditionary Force (MEF), har et trestjerners hovedkvarter, en luftving (Marine Air Wing (MAW)), en infanteridivisjon (Marine Infantry Division (MARDIV)) og en logistikkgruppe (Marine Logistic Group (MAG)). Ut fra denne strukturen etablerer de forskjellige MAGTF (Marine Air Ground Task Force) styrkepakker fra et par tusen og opp til 50.000.

Styrkepakkene kan inngå i en maritim styrke med dedikerte amfibiske fartøy. I dag har amerikanerne 33 amfibiske fartøy. De største skipene tar nesten 2000 marines med kjøretøy og kampsystemer, og bærer med seg en miks av fly og helikopter (F-35, MV-22, CH-53, UH-1, AH-1Z og MH-60S) (United States Navy, 2021). Noen av fartøyene har landgangsfartøy, som nyttes til å frakte bakkestyrkene på land. I kombinasjon med MV-22 og helikopter er landgangsstyrken derfor ikke avhengig av havner eller flystriper for å få i land materiell. Dog for større operasjoner med litt varighet er dette avgjørende.

Det amerikanske marinekorpset har et av verdens største luftforsvar – med 18 jagerflyskvadroner (over 300 F-35), 32 helikopterskvadroner, 3 C-130 skvadroner og 3 UAV-skvadroner - alle ekspedisjonære og deployerbare (Cancian, 2020).

En MAGTF har en rekke luftkontrollenheter, plassert i luftvingen, som deles ut til de forskjellige styrkepakkene. Når USMC er embarkert ledes operasjonen fra US Navy sine kontrollinstallasjoner, men når landstyrken går i land bringer de med seg nødvendig kapabiliteter for kommando- og kontroll.

Reorganisering mot 2030 og nytt konsept

Force Design 2030 beskriver hvordan marinekorpset må innrette seg for å møte utviklingen i Kina (Commandant of the Marine Corps, 2020). Utviklingen handler om fortsatt å være en gripbar ekspedisjonær amfibisk styrke til støtte for maritime fellesoperasjoner i et A2/AD miljø. Kjernekompetansen skal være å operere innenfor fiendens våpenrekkevidde med en innsidestyrke (stand-in force). Denne skal virke sammen med styrker som befinner seg utenfor fiendens våpenrekkevidde, fra land og sjø, der hoved-effektorene er langtrekkende missiler, fly, cyber og space-kapabiliteter.

Det nye konseptet kalles Expeditionary advanced base operation (EABO). EABO beskriver ekspedisjonær krigføring med mobile, lav-signatur innsidestyrker som opererer gjennom en rekke rudimentære lokasjoner i kystsonen. Hensikten er å gjennomføre sjønektelse, bidra til sjøkontroll og legge til rette for større maritime kampanjer. Typiske oppgavesett er oppklaring og overvåking, informasjonsoperasjoner, kontroll av terreng, overflatekrigføring, luftvern, missilforsvar, målfatning, anti-ubåtoperasjoner og fremskutt forsyning (Department of the Navy. Headquarters United States Marine Corps, 2021).

Det kan være en fare for å misforstå størrelse og omfang av dette konseptet. Med norske øyne kan vi lett ledes til å se for oss små patruljer under en teltduk med kikkert og samband på en øy i en skjærgård. Det er langt fra virkeligheten. Det er mer sannsynlig å tenke norske småbyer med flystripe, havn og jernbane. Samtidig er det vesentlig å forstå at basene ikke skal være permanente (Department of the Navy. Headquarters United States Marine Corps, 2021, ss. 1-6).

Marine Littoral Regiment

EABO vil bli gjennomført av nye styrkepakker. Blant de mest spennende endringene er omgjørelsen av utvalgte infanteriregimenter til Marine Littoral Regiments (MLR). Et MLR vil bestå av et ledelseselement, en bakkestyrke basert på en infanteribataljon med ingeniør- og ildstøtteressurser, en luftvernbataljon og en logistikkbataljon – totalt om lag 2000 personell. Et MLR skal kunne sette opp flere baser i og langs kystsonen (Department of the Navy. Headquarters United States Marine Corps, 2021, ss. A-1).

Marinekorpset har foreløpig valgt Naval Strike Missile som et av sine kjernevåpen. USMC kaller det for NMESIS (Navy Marine Expeditionary Ship Interdiction System). Under prøver og forsøk har USMC blant annet montert NMESIS på lette terrenggående kjøretøy, ubemannede kjøretøy og på både nye og mer eksperimentelle fartøy. Konseptet legger opp til at hvert MLR vil få ett NMESIS batteri med 18 launchere (Department of the Navy. Headquarters United States Marine Corps, 2021, ss. A-10).

Noe mer eksperimentelt planlegges det også med at hvert MLR skal ha et kompani med 15 langtrekkende ubemannede overflatefartøy med loitering-ammunisjon. Disse skal kunne operere over store avstander og operere i et nettverk for å overvåke og jakte på mål. Systemet er ikke ferdig utarbeidet, men marinekorpset har skrevet kontrakt med et selskap som skal utvikle systemet (Keller, 2021).

Fra luftvingen vil hvert MLR få tildelt en luftvernbataljon med kortholdssystemet MADIS – Marine Air Defense Integrated System. Dette er et system mot UAV, lavtflygende jagerfly og helikopter. Systemet kombinerer Stinger-missiler med elektromagnetiske og direktevirkende våpen (Missile Defense Advocacy Alliance, 2021).

Luftkontroll i EABO

Luftmakt har en viktig rolle i EABO og effektiv kommando- og kontroll er avgjørende.

I en amerikansk fellesoperasjon utpekes funksjonelle fellesoperative sjefer for luft, land og sjø (JFACC, JFLCC og JFMCC[1]). I tillegg utpekes det blant annet area air defense commander (AADC) og airspace control authority (ACA). Normalt vil dette være samme person (U.S. Joint Chiefs of Staff, 2018). EABO foregår som regel under ledelse av en JFMCC. Den maritime komponenten har betydelig luftressurser. I tillegg til å brukes til egne formål inngår disse i den fellesoperative luft- og missilforsvarsplanen som koordineres av AADC.

Innad i JFMCC vil det være en flere enheter som bidrar til luftkontroll. Marine Tactical Air Command Center(TACC) er kommandoplassen til luftvingen, hvorfra alle MAGTF-luftoperasjoner planlegges og ledes. Dagens TACC er derimot ikke særlig mobil og er dårlig egnet for EABO. US NAVY har også en TACC som opererer fra flåten. Både USMC og US NAVY TACC er underlagt et joint area operations center (JAOC), dersom en JFACC er etablert. Samtidig kan begge TACC utgjøre en JAOC, dersom en disse komponentene skulle bli dedikert JFACC (Department of the Navy, Headquarters United States Marine Corps, 2016, ss. 4-8).

For å lede bakkestyrkens luftstøtte setter marinekorpset opp et Direct Air Support Center (DASC). Ildlederne på bakken er knyttet opp til DASC. DASCen er ved amfibisk landsetting normalt den første kontrollenheten som settes i land. Marinekorpset har også organisk Marine Air Traffic Control Detachment (MATCD), som er utrustet og trent til å gjennomføre luftromskontroll fra baser. Denne enheten har som oppgave å liaisonere med eventuelle vertsland og deres militære og sivile luftmyndigheter. En MATCD vil i EABO konseptet få oppgaver i å kontrollere provisoriske landingsområder, FARPer[2] og permanente og midlertidige flystriper stilt til disposisjon fra et vertsland.

I EABO-konseptet utvikles det nye kontrolltiltak. En av dem er littoral operations area (LOA) som en del av det maritime AO. En LOA er både et operasjonsområde og et kontrolltiltak. Innenfor LOA vil EABO styrken kontrollere all bevegelse, herunder etablere luft- og missilkorridorer (Department of the Navy. Headquarters United States Marine Corps, 2021, ss. 3-17).

I Norge er det Luftforsvaret ved national air operations centre (NAOC) som forestår kommando- og kontroll over norsk luftrom. NAOC utøver airspace control authortiy (ACA)på vegne av FOH. Norsk luftkontroll- og varsling er i tillegg en del av av NATOS integrerte luftforsvarssystem (Forsvaret, 2018, s. 41). Alle allierte luftstridsmidler vil så lenge nasjonal ACA ligger hos NAOC, kontrolleres der. Dog kan det være at på et eller annet tidspunkt på kriseskalaen vil de allierte ta over. Dette kan være NATO eller amerikanske styrker. NAOC sine kapasiteter kan bidra i, eller integreres med, en JFACC (Forsvaret, 2018, s. 99). Dette må i alle tilfeller nøye koordineres og fordrer politisk godkjenning. Skal en slik overføring fungere i krig er det opplagt at det må trenes på i fred.

Avslutning: Mulige implikasjoner for Forsvaret

Vi må kunne operere effektivt sammen med amerikanske styrker bilateralt og i NATO sammenheng. Det krever både teknologisk og konseptuell interoperabilitet. Våre våpensystemer og C2-løsninger må kunne integreres i amerikanske nettverk. For å få til det må vi forstå de konseptuelle løsningene som nå utvikles. Kjernen i EABO er styrker som skal kunne operere på innsiden av fiendens våpenrekkevidde. Slike styrker må kunne operere sammen med vertsland, som Norge. På landjorda må de koordinere med teigeier, enten Heimevernet eller Hæren. På sjøen og i kystsonen må de koordinere med Sjøforsvaret. For bruk av luftrommet må de koordinere med Luftforsvaret.

Amerikanerne samarbeider med 51 europeiske land. Vi kan ikke forvente at de har detaljert kjennskap til vårt forsvar. Derfor må vi forstå dem og være på tilbydersiden.

Vi må øke øving og trening i fredstid slik at vi bedre kan forstå hverandres kapabiliteter og kommando- og kontrollfunksjoner. Samvirke med lokale styrker er ikke godt utarbeidet i EABO-konseptet så langt. Her kan vi være på tilbudssiden.

Kilder

Cancian, M. F. (2020, November 16). U.S. Military Forces in FY 2021: Marine Corps. Hentet fra Center for strategic and international studies: https://www.csis.org/analysis/us-military-forces-fy-2021-marine-corps

Commandant of the Marine Corps. (2020). Force Design 2030. Quantico: Department of the Navy: Headquartes United States Marine Corps.

Commander US 7th Fleet. (2021, Mars 21). U.S. Marines, joint partners test networked EABO from Japan to Hawaii. Hentet fra Commander US 7th Fleet: https://www.c7f.navy.mil/Media/News/Display/Article/2544378/us-marines-joint-partners-test-networked-eabo-from-japan-to-hawaii/

Department of the Navy. Headquarters United States Marine Corps. (2021). Tentative manual for expeditionary advanced base operations. Washington. D.C.: Headquarters United States Marine Corps.

Forsvaret. (2018). Forsvarets doktrine for luftoperasjoner. Oslo: Forsvaret.

Hough, F. O., Ludwig, V. E., & Shaw, H. I. (2019). Evolution of modern amphibious warfare, 1920-1941. I P. Westermeyer, The legacy of American naval power. Reinvigoration maritme strategic thought. (ss. 44-61). Quantico,Virginia.: United States Marine Corps History Division.

Keller, J. (2021, Januar 21). The Marine Corps is eying a long-range robot boat that can nail targets with kamikaze drones. Hentet fra Task and Purpose: https://taskandpurpose.com/news/marine-corps-long-range-unmanned-surface-vessel-contract/

Missile Defense Advocacy Alliance. (2021, Mai 9). Marine Air Defense Integrated System (MADIS). Hentet fra Missile Defense Advocacy Alliance: https://missiledefenseadvocacy.org/defense-systems/marine-air-defense-integrated-system-madis/

O´Rourke, R. (2021). Navy Light Amphibious Warship (LAW) Program: Background and Issues for Congress.Washington, D.C.: Congressional Research Service.

Riccio, M., & Grimbal, W. (2020, Februar). Command and Control Consideration for EABO. Marine Corps Gazette, ss. 75-79.

U.S. Joint Chiefs of Staff. (2018). Joint Publicatoin 3-32. Joint Maritime Operations. Washington, D.C.: U.S. Joint Chiefs of Staff.

United States Navy. (2021, April 15). Amhibious Assault Ships - LHD/LHA (R). Hentet fra America´s Navy: https://www.navy.mil/Resources/Fact-Files/Display-FactFiles/Article/2169814/amphibious-assault-ships-lhdlhar/

[1] Joint Force Air, Land and Maritime Component Commanders

[2] FARP = Forward arming and refueling point (se Department of the Navy, Headquarters U.S. Marine Corps, MCTP 3-20B. Aviation Ground Support (Washington, D.C: 2019), Chapter 7.

Denne artikkelen ble først publisert i Luftled 2021-2.

Foto: Sjef for 4. Gardekompani i Hans Majestet Kongens Garde Magnus Avlesen med United States Marine Corps under NATO-øvelsen Trident Juncture 2018 i Oppdal. Johannes Maximilian Schnell / Forsvaret