I langtidsplanen for Forsvaret er det lagt opp til at Norge skal anskaffe fem eller seks fregatter til erstatning for fregattene av Fridtjof Nansen-klassen. Aktuelle kandidater er britiske Type 26, tyske F127, amerikanske Constellation-klasse og franske FDI. Hvorfor kan vi ikke bygge de nye fregattene til Marinen i Norge? Vi kan nok. Men kostnadsnivået i Norge er svært høyt.
Det er lenge siden norske verft kunne bygge fregatter til en konkurransedyktig pris. Sist det skjedde var på 1960-tallet, da de fem fregattene av Oslo-klassen ble bygget på Marineverftet i Horten. Det var en amerikansk Dealy-klasse fregatt, som ble bygget på lisens, og hvor amerikanerne betalte halve prisen.
Da vi på slutten av 1990-tallet skulle anskaffe nye fregatter til erstatning for Oslo-klassen, bestemte regjeringen Brundtland at det skulle skje etter internasjonal konkurranse, hvor forutsetningen var at også norske verft skulle delta. Men det fantes ikke lenger noen verft i Norge med kompetanse til å påta seg oppdraget som hovedleverandør. Det ble derfor, etter mønster fra USA og Storbritannia, etablert en felles integrert prosjektorganisasjon, IPORG, hvor Sjøforsvarets forsyningskommando og norsk verfts- og våpenindustri i fellesskap kunne utvikle krav- og etter hvert byggespesifikasjoner for en norskutviklet fregatt. Kværner, UMOE (Ulltveit Moe) og Kongsberg gikk inn i IPORG som henholdsvis potensiell hovedleverandør og våpensystemhus.
Kværner og UMOE etablerte samarbeidsprosjektet Nor-Eskort, som sammen med Kongsberg utviklet en norsk fregatt. Men denne fregatten ble for dyr, og holdt ikke samme kvalitet som konkurrentene, tyske Blohm & Voss og spanske Bazan. Som kjent ble det spanjolene som til slutt gikk av med seieren.
Fregatten besto av 24 blokker, fordelt på seks seksjoner. Det skulle opprinnelig bygges blokker i Norge, og den siste fregatten skulle også settes sammen i Norge. Dette var en del av gjenkjøpsavtalen med Spania. Men UMOE, som fikk tilbudet, trakk seg, og Mjellem & Karlsen, som overtok kontrakten, gikk konkurs. De fleste av blokkene, som etter avtalen skulle bygges i Norge, ble etter dette overtatt av BMV i Laksevåg og på Halsnøy, og ved Aker Yards i Florø og i Førde, mens noen av blokkene som skulle vært bygget i Norge i stedet ble bygget i Spania. Og alle fregattene ble til slutt ble satt sammen og fullført i Spania.
De spanske fregattene var i utgangspunktet gode, men de ble bygget etter særnorske spesifikasjoner, slik at Norge i ettertid har måttet bære alle videreutviklingskostnadene selv, og det er blitt dyrt. En moderne fregatt er nemlig et svært komplisert fartøy, som dessuten gjennom hele sin levetid gjennomgår oppgraderinger og endringer i takt med den våpenteknologiske utviklingen og tilpasset skiftende oppdrag. Det stiller blant annet store krav til konfigurasjonskontroll for å sikre at alle fregattene forblir identiske. Om det ikke skjer, vil det føre til svært krevende utfordringer med å vedlikeholde, bemanne og operere dem med kompetent personell. Drift og vedlikehold av en fregatt krever dessuten en ganske stor og kostnadskrevende organisasjon. Denne gangen er det derfor bestemt at vi ikke skal utvikle særnorske spesifikasjoner, men kjøpe «hyllevare» fra en av de store fregattnasjonene, som vi dermed kan inngå i samarbeid med om utdanning og trening, drift, vedlikehold og videreutvikling, gjennom hele fregattenes levetid. Når det er sagt, regner jeg med at det fra norsk side vil bli stilt krav om at de norske fregattene får Kongsbergs NSM-missiler om bord.
Så, hvilken fregatt bør Norge velge? I utgangspunktet er alle de fire fregattene som er med i konkurransen gode fartøyer. Men de varierer litt i ytelse innen de forskjellige krigføringsområdene, anti luft, anti overflate og anti ubåt. Hvilken som er best egnet for Norge vil derfor avhenge av andre kriterier enn hvilket fartøy som isolert sett, og i teknisk forstand, er det beste. Et slikt kriterium er besetningens størrelse. Personellkostnadene i Norge er svært høye, og utgjør en stor del av driftskostnadene.
Som nevnt er det også viktig for å redusere kostnadene ved drift, vedlikehold og videreutvikling, at vi kan dele dem med leverandørnasjonen, gjennom en avtale om felles vedlikehold og oppgradering gjennom fregattens levetid, og ideelt sett også felles utdanning og trening av fregattbesetninger. Arbeidsspråket i NATO er engelsk. Av det følger at Storbritannia og USA kanskje har en liten fordel i så måte, og Sjøforsvaret har lange tradisjoner for samarbeid med begge land, i tillegg til med Tyskland. Velger vi fransk, vil det representere noe nytt og, i utgangspunktet kanskje mer krevende både språklig og kulturelt.
Et tredje kriterium er gjenkjøp. Norge har en velutviklet forsvarsindustri i blant annet Kongsberg og Nammo Raufoss. Den leverandør som kan sikre gjenkjøp av norskprodusert forsvarsmateriell til omtrent samme pris som Norge betaler for fregattene, vil ha et betydelig fortrinn. I den sammenheng vil det for eksempel kunne være en fordel om fregatten Norge velger blir utrustet med NSM-missiler.
Et fjerde kriterium er sikkerhetspolitisk. USA er Norges viktigste allierte, og det er ansett å være av stor betydning at Norge knytter seg tettest mulig til USA, blant annet gjennom valg av materiell. At kampflyet F35 ble valgt foran Eurofighter og JAS Gripen, er et eksempel på at det sikkerhetspolitiske argumentet ble utslagsgivende. USA har med andre ord en liten fordel foran de andre tilbydernasjonene på dette området når det gjelder valg av fregatt til Marinen. Hvorvidt det blir utslagsgivende eller ikke, er vanskelig å si.
Et femte kriterium er hvilke oppgaver de norske fregattene skal løse i fred, krise og krig. Jeg kommer tilbake til det i konklusjonen.
La oss først se litt nærmere på de aktuelle fregattypene:
Type 26 fra BAE-systems har et deplasement på 7600 tonn og en besetning på 157, men kan innkvartere inntil 208. Type 26 er spesialisert for ubåtjakt, er konstruert for å være svært stillegående og har kanskje den beste sonarutrustningen av de fire kandidatene. Den britiske versjonen er ikke utstyrt med torpedorør for anti-ubåttorpedoer. Britene satser i stedet på langtrekkende anti-ubåtvåpen som kan skytes ut fra fartøyets vertikale missillaunchere. Men Canada og Australia, som også har bestilt Type 26, har torpedorør, så det burde ikke være noe i veien for at Norge kan gjøre det samme.
Fartøyet har en åpen systemarkitektur som gjør det lettere å oppgradere den gjennom fartøyets levetid. Type 26 har en stor og fleksibel hangar for diverse ubemannede enheter, RIBer og containere, som henger sammen med helikopterhangaren, en løsning den er alene om. Fartøyets vertikale missillaunchingsystem, Mk41 VLS kan ta en rekke forskjellige missilsystemer, inkludert Evolved Sea Sparrow, som Norge antakelig vil videreføre fra Fridtjof Nansen klassen. Type 26 har tre forskjellige kanoner: en 127mm kanon med lang rekkevidde som blant annet egner seg godt til å beskyte landmål, to 30mm MSI Seahawk til forsvar mot hurtiggående småbåter, sjødroner og luftmål, og to 20mm Phalanx gatling kanoner som siste skanse mot anti-skip missiler. Alle tre kanonsystemer er utbredt i NATO. Den største svakheten ved Type 26 er radarsystemet, som baserer seg på en roterende antenne, i motsetning til panelene de fleste moderne radarsystemene i dag baserer seg på.
F127 fra Thyssen Krupp er en luftvernfregatt. Norge etterspør derimot først og fremst en anti-ubåt fregatt. Men erfaringene fra krigen i Ukraina, og Houtienes beskytning med missiler og droner av skip i Rødehavet viser at luftvern blir stadig viktigere, og F127 skal også ha glimrende anti-ubåt egenskaper og kapasitet. Fregatten er fortsatt under utvikling, og vil ikke være tilgjengelig før tidligst 2034, da den tyske marinen etter planen vil få levert første fartøy. På det tidspunkt vil de norske fregattene av Fridtjof Nansen klassen være nærmere 30 år gamle.
Vi har lite eksakt informasjon om utrusting og ytelser, ut over at den vil ha det deplasement på rundt 10.000 tonn, vil være basert på Thyssen Krupps velkjente MEKO-system, at kampsystemet vil være AEGIS og at det, i likhet med franske FDI antakelig vil ha såkalt «omvendt baug», som gir høyere fart, bedre drivstofføkonomi og lavere akustisk signatur. Foreløpige tegninger av fartøyet viser ramper for utskyting av Kongsberg NSM-missiler. Vi vet ingen ting om besetningens størrelse.
Constellation-klassen fra Fincantieri er basert på et fransk/italiensk design, FREMM, men amerikanerne har endret på rundt 85 prosent av designet. Constellation har et deplasement på 7300 tonn og en besetning på 200, hvorav 24 offiserer. I motsetning til de tre andre fregattene, er Constellation ikke bestykket med anti-ubåt torpedoer. Det er det bare fregattens helikopter som har. Er værforholdene slik at helikopteret ikke kan operere, eller om helikopteret får en teknisk feil som forhindrer det i å ta av, har fregatten ingen evne til å bekjempe ubåter.
Mens de tre andre fregattene har flere kanoner for best mulig nærforsvar mot missiler, droner, fly og overflatefartøyer, har Constellation bare én kanon, og baserer seg i stedet på et stort antall missiler av forskjellig type. Ettersom USA har gått til innkjøp av Kongsbergs NSM-missil til sine Litoral Combat Ships, burde det ikke være noe problem å utruste Constellation med disse.
FDI fra Naval Group har også utgangspunkt i FREMM designet, men er betydelig mindre enn Constellation. Den har et deplasement på 4460 tonn og en besetning på 125, men innkvarteringskapasitet på 153. FDI er særlig godt egnet til ubåtjakt. Den har samme sonarsystem som Constellation. Den har også en såkalt omvendt baug, som gir høyere hastighet, bedre drivstofføkonomi og lavere akustisk signatur. Men oppdriften i baugen er mindre, slik at den letter tar grønn sjø inn over baugen i høy sjø. FDI har også meget god luftvernkapasitet. Det franske Aster luftvernmissilet har for eksempel vist seg svært effektivt i å bekjempe Houtienes missiler og droner i Rødehavet. Men FDIs vertikale missillaunchingsystem, Sylver, er ikke kompatibelt med andre enn franske missiler.
FDI har et eget operasjonsrom for hybride trusler, såkalt asymmetrisk krigføring mot droner, hurtiggående småbåter osv. Fartøyets datamaskiner er samlet i to adskilte datasentre for redundans. Om ett datasenter faller ut, tar det andre sømløst over. Franske verft er kjent for å levere på tid og på budsjett. Om Norge velger fransk, kan vi regne med å få fregattene levert relativt raskt. Det skyldes blant annet at FDI er et ferdig design. Baksiden av medaljen er at det dermed er lite handlingsrom for evt. norske løsninger. Frankrike beskytter dessuten sin forsvarsindustri, slik at gjenkjøp kan bli en utfordring om vi velger fransk. Vi har heller ingen tradisjon for å operere sammen med franske enheter, slik at språk og kultur kan bli en utfordring. Samtidig er Frankrike innstilt på å utvikle et tett samarbeid om anskaffelse, drift og vedlikehold. Og som EU-land kan Frankrike gi drahjelp i forsvarssamarbeidet med EU.
Konklusjon
Valg av fregatt vil antakelig i stor grad bli avgjort av hvilket fartøy som har de laveste anskaffelses- og driftskostnadene, men forhåpentlig også av hva som er det norske forsvarets, og dermed også Marinens hovedoppgaver. Det vil også spille en rolle hvor raskt de nye fregattene kan leveres. Gjenkjøp vil nok i praksis også spille en betydelig rolle.
Det norske forsvarets hovedoppgave er å bidra til å forhindre krig i vår del av verden. Det betyr at fredstidsoppgavene er Forsvarets, og dermed også Marinens, viktigste. For Marinen dreier det seg først og fremst om sjømilitær tilstedeværelse i de nordlige havområder, for håndheving av norske suverene rettigheter og ivaretakelse av norske interesser. Andre fredstidsoppgaver er beskyttelse av petroleumsinstallasjonene på kontinentalsokkelen og av det omfattende nettverket av rørledninger, strøm- og fiberoptiske kabler på havbunnen, alene og sammen med allierte.
Men evne til å forhindre krig forutsetter også troverdig evne til å kunne slåss om krig likevel bryter ut. I den sammenheng er evne til samvirke med allierte til sjøs, på det åpne hav, av stor betydning for den norske marinen. Da blir det viktig at de norske fregattene i størst mulig grad har evne til billedoverføring og gjensidig kontroll av våpen, og det vil være behov for betydelig samvirke i fredstid i form av øvelser og operasjoner som integrert del av en alliert flåtestyrke. På den annen side: i krig vil antakelig kystnære operasjoner, forsvar av innseilingen til forsterkningshavnene fra Ofoten til Gøteborg, og forsvar av forsterknings- og etterforsyningstransporter i leia innaskjærs mellom Sør- og Nord Norge, bli en hovedoppgave for den norske marinen, og der vil vi i mindre grad operere sammen med de allierte marinene som har begrenset kompetanse og kapasitet til å operere i norske kystfarvann.
Dersom hovedvekt blir lagt på fredstidsoppgavene, i tillegg til at kystnære operasjoner vil være Marinens viktigste bidrag til NATOs fellesforsvar i tilfelle krig, er den franske fregatten, FDI, etter mitt skjønn, den som best svarer til våre behov og krav. Den er billigere enn de andre fregattene i anskaffelse og drift, og er, med sin mindre størrelse, bedre tilpasset operasjoner i kystnære farvann. Velger vi fransk kan vi kanskje til og med få råd til seks fregatter. FDI kan også leveres raskt. Ulempen, som i siste instans kanskje vil føre til at Regjeringen velger den bort, er at den er ferdig designet, slik at det er liten åpning for introduksjon av norsk teknologi og norske våpensystemer som NSM osv., og dermed også lite handlingsrom for gjenkjøp av betydning. På den annen side, kunne vi kanskje greie å «NATOfisere» FDI gjennom oppgraderinger og videreutvikling i løpet av fartøyets levetid, og dermed også bidra til å trekke Frankrike dypere inn i alliansefellesskapet. Det ville ikke vært ueffent. Men det forutsetter nært og tett samarbeid med franskmennene om opplæring drift og vedlikehold av fartøyene. Språkproblemer og kulturforskjeller vil i den sammenheng være mer krevende enn om vi valgte britisk eller amerikansk. Men byggingen av Fridtjof Nansen-klasse fregatten i Spania viste at det kan håndteres.
Dersom hovedvekt blir lagt på evne til samvirke med allierte mariner til havs, i fredstid og i krig, er det i mitt hode liten tvil om at den britiske fregatten, Type 26, er det beste valget, ettersom den er utrustet med standardiserte våpen og sensorer med stor utbredelse innen alliansen. At den ikke er ideelt tilpasset operasjoner i kystfarvann blir i denne sammenheng mindre viktig. Vi har dessuten mindre språkproblemer og lang tradisjon for å samarbeide med britene, slik at alt burde ligge til rette for felles opplæring, drift, vedlikehold av fregattene. Radarutfordringen har britene allerede begynt å ta tak i, og de høyere driftsutgiftene som følge av større besetning, vil kanskje i noen grad kunne kompenseres gjennom mer effektivt samarbeid om drift og vedlikehold av fregattene gjennom deres levetid.
Samtidig er det tunge sikkerhetspolitiske argumenter for å velge amerikansk, så jeg frykter at det kanskje blir løsningen. Constellation-klassen har møtt med mange utfordringer og holder ikke samme kvalitet som de tre andre. Den store besetningen betyr også at den blir svært dyr i drift. Og velger Norge amerikansk, får vi antakelig ikke til noen felles drifts- og vedlikeholdsorganisasjon. Da kan vi risikere å bli rene klienter og må ta det vi får. USA har også store problemer med sin skipsbyggingskapasitet og plages med store forsinkelser. Velger vi amerikansk, vil det være usikkert når amerikanerne kan levere. Erfaringsmessig har USA også vært tilbakeholdende med å gi oss full tilgang til og innsyn i sikkerhetsgradert programvare - noe vi har erfart både med AEGIS-systemet på Fridtjof Nansen-klassen og med F-35.
Den tyske fregatten utelukker jeg, på det nåværende tidspunkt, rett og slett fordi den ikke er ferdig utviklet ennå. Vi vet ikke når vi kan forvente å få den levert, men det blir uansett langt senere enn noen av de andre fregattene. På den annen side har vi lange og gode erfaringer med samarbeid med tyskerne, og har nettopp inngått kontrakt om bygging av nye ubåter med Tyskland, som omfatter felles opplæring, drift, vedlikehold og videreutvikling. Vi kan ikke se bort fra at Regjeringen, om den får problemer med å fullfinansiere langtidsplanen, vil velge å utsette anskaffelsen av nye fregatter til senere. I så fall kan F127 kanskje seile opp som en het kandidat.
Foto: Naval Group
