Les del 1 om norsk militærstrategi.
Norge må sende flere soldater i internasjonale operasjoner, sier leder i Utenriks- og Forsvarskomiteen Anniken Huitfeldt i et intervju med NRK den 31.10. 2020. Men hun har ingen kriterier for dette bortsett fra at det bør være FN-operasjoner og at de bør være korte. Man skal ikke være ute i årevis og selve ‘hatten’ – le chapeau – er altså viktig.
Men disse kriteriene er ikke bare ulogiske; de er direkte dårlige.
For hva slags norsk militærstrategi ligger bak disse ideene? Ingen, tror jeg. Det er ingen forskjell på en koalisjonsledet, FN-ledet, EU-ledet eller NATO-ledet operasjon. Det er operasjonens karakter som er viktig – er dette en COIN? Stabiliseringsoperasjon? Fredsbevarende operasjon?
Videre, er problemet som skal løses viktig for Norge? Her spør vi etter selve situasjonen i felt, og omtrent alle problemer i vår region og områdene rundt – men også langt vekk – kan sies å være i norsk interesse, det være seg en humanitær situasjon eller terrortrussel. Men det er primært de problemer som angår våre allierte som også angår oss, og her kommer den viktigste militærstrategien for Norge inn, nemlig alliansesolidariteten som bærebjelke i nasjonal sikkerhetspolitikk.
Vi bør selvsagt, gitt våre begrensede ressurser, delta i de operasjoner som både har et viktig sikkerhetspolitisk formål for oss og som gir oss maksimalt støtte fra allierte. Det vil som sagt normalt sett være overlapp her. Mali-operasjonen som Huitfelt nevner og forklarer at Norge ikke ville være med i fordi man ‘mangler kunnskap’ om den og fordi den er en franskledet operasjon – Takuba (‘sverd’ på tuareg-språket) – er et eksempel på slik overlapp: Norge har absolutt all interesse av å være med i en skarp fransk operasjon fordi Frankrike er en av to essensielle militære allierte for oss i Europa og vi trenger å bygge ut det militære samarbeidet med Frankrike. Frankrike er faktisk den største militære aktør i Europa etter budsjett og har en formidabel strategisk tradisjon og en militær kampkultur. Vi har allerede et tett samarbeid med britene; vi trenger å bygge opp det samme med Frankrike.
Og Mali er i norsk interesse: arnested for islamistisk terror, illegal massemigrasjons oppmarsjområde, en region hvor stabilisering må til. Da er det merkelig at Norge ikke er med, og noen debatt om denne viktige avgjørelsen har vi ikke hatt. Frankrike er skuffet over norsk nei og merker seg dette, sier mine kilder i fransk Forsvarsdepartement. Norske spesialstyrker ville hatt stor nytte av operere med de dyktige franske, og vice versa.
Utsagnet om at vi ikke har nok kunnskap om Mali stemmer heller ikke – Norge har hatt spesialstyrker der siden 2013 og da er det alltid kunnskap nok i bånn. Dessuten har vi vært med i FN-operasjonen der, MINUSMA, siden 2016 med Camp Bifrost som hub og Herkules-fly som bidrag. Frankrike søker alltid FN-mandat for sine operasjoner, og mønsteret for moderne operasjoner er jo nettopp en koalisjon ved siden av en FN-operasjon – slik det var i 2003 i Irak, i Afghanistan og i en rekke operasjoner i Afrika.
Videre er det ingen militær fordel å delta i en FN-operasjon sammenlignet med den vanligvis skarpere koalisjons- eller NATO-operasjonen. FN-operasjonens mandat er vanligvis ‘fredeligere’ og lettere og man risikerer derfor mindre. Dette er derfor også mindre verdt i solidaritetsperspektivet som ligger til grunn for art 5, diskutert over. FN-operasjoner er også ofte dårlig utstyrt og dårlig trent og plages av lav etisk standard. De militært profesjonelle operasjonene ledes av vestlige stater med profesjonell militær kultur; ikke av FNs vise-generalsekretærer med ROEs som bestemmes politisk av FN. Her er et enormt mye dokumentasjon om hvor ille det faktisk står til i FN-operasjoner, fra Bosnia-krigen til dagens operasjoner i Afrika.
Spissformulert: Hvis Norge skal tenke strategisk om sine internasjonale bidrag skal vi ikke delta i FN-operasjoner som både er ineffektive mht måloppnåelse, profesjonelt dårlige og som ikke gir oss noen effekt på alliansesolidariteten i NATO. Vi skal derimot velge operasjoner som angår våre nære allierte og oss; som er profesjonelt satt opp fordi de samme statene er med der – ledende vestlige land – og som integrerer oss tettest mulig med disse statene ut fra solidaritetslogikken i NATO. I tillegg er det klart at vilje til å ta risiko er en ‘scarce resource’ i verden, og skarpe operasjoner unngås derfor ofte av land som Tyskland – caveats var det mange av i ISAF. Derfor er norsk og noen få andre lands vilje til å bidra i skarpe operasjoner med land som USA, UK og Frankrike relativt sett mye mer ‘verdt’ enn før. Mange vil delta, men mange vil unngå risiko. Internasjonale bidrag som virkelig spiller en rolle mht måloppnåelse og mht solidaritetsbygging er oftest risikable, og de få land som stiller, er desto mer verdt for USA og andre ledende land i NATO. Norge er i denne kategorien, med Danmark, Nederland, Polen blant de mellomstore i NATO[1]. Dette er en uhyre viktig faktor å ha med i analysen av internasjonale deployeringer.
Jeg vil også føye til at det er et stort etisk problem dersom vi sender norske soldater til mangefulle FN-operasjoner. Dette er et problem som hittil ikke er diskutert i norsk politikk.
Et siste punkt er at engasjement ute ikke bør være raskt inn og raskt ut. Kortvarige operasjoner har liten eller ingen effekt. COINs hovedpoeng er tilstedeværelse – lenge, slik at motstandere vet at man ikke skal hjem før neste valg. Der man kan gjøre noe reelt, er f eks der man trener opp nasjonale styrker, såkalt mentorering – men dette kan ikke være basert på kortvarighet. Hvis vi er opptatt av å løse oppgaven i felt på alvor, kan verken ‘hatten’ på operasjonen eller kortvarige ‘stunts’ anses som relevant.
Videre må norske politikere være villige til å tenke bredsprekret mht virkemidler. Som skissert foran, er trussel og risikobildet slik at mange typer virkemidler er i bruk. Norsk bistand må derfor integreres direkte med militære, politisære og andre virkemidler i en strategi dersom det skal bli effekt i felt. Dette var man ikke villig til i ISAF hvor norske NGOer med UD-finansiering fikk lov til å operere helt på egen hånd uten å være del av en nasjonal strategi. Dette må ikke gjenta seg; da kan vi la være å sende soldater i komplekse operasjoner som ofte utvikler seg til en COIN. Som kjent er de sivile virkemidler sverdet, de militære og politisære kun skjoldet.
Konklusjon
Huitfelt er selvsagt ikke alene blant norske politikere i å ha lite strategisk tenkning omkring internasjonale bidrag. Svært lenge har det vært greit å snakke om FN vs NATO vs koalisjonsoperasjoner langs en venstre-høyre akse hvor SV og noen i AP helst bare vil ha FN-operasjoner mens Høyrefolk vil ha NATO-operasjoner, etc. Men dette er som sagt helt irrelevante klassifiseringer.
Videre har det vært en tendens til å neglisjere den strategiske interessen i operasjonen som sådan: er den viktig for Norge? ISAF-rapporten om Norges bidrag slo fast at Norge ikke hadde noen annen strategi enn å være ‘en god alliert’, rapportens navn. Det var viktig nok, alliansestrategien er den fundamentale norske strategien, men i tillegg må vi analysere operasjonens hensikt: kan vi løse et viktig problem? Kan operasjonen lykkes? Setter vi inn norske soldater, må de tradisjonelle strategiske overlegningene være gjort, og den meste sentrale er om krigen kan vinnes – dvs kan vi oppnå det vi trenger å oppnå?
Det er absolutt behov for norsk militærstrategi som er bedre artikulert enn i dag. Dette gjelder først og fremste det politisk-strategiske nivå. Norske strategiske interesser deles stort sett med nære allierte, men forsvaret av Norge gjennom avskrekking krever at Norge er opptatt av å ha allierte styrker her, samt at vi bidrar ute ut fra strategisk tenkning, ikke ut fra løse ideer om at FN er ‘bedre’ enn NATO, etc.
Internasjonale bidrag, som alltid vil være begrensede, må få strategisk begrunnelse, noe som mangler i dag. Det er nokså irrelevant om ‘hatten’ på operasjonen heter FN, NATO, EU eller koalisjoner; det viktige er om det problemet operasjonen skal løse, er viktig for oss og om det er løsbart med innsatsen; og ikke minst om vi tjener allianseinteressen vår gjennom bidraget.
Foto: Forsvaret
[1] NATO’s European Allies: Political Will and Military Ability, red. Haaland Matlary and M Petterson, 2013, Palgrave Macmillan, UK
){kind=link}
