Luftforsvaret oppsto som forsvarsgren i Storbritannia for 76 år siden og har fremdeles viktige bånd til øygruppen innen både akademisk utdanning og publisering. De norske avtrykkene i det britiske sikkerhetspolitiske og militærstrategiske akademia har blitt betydelige, spesielt de siste årene grunnet en meget produktiv og aktiv forsvarsattache.
En rekke offiserer i Luftforsvaret har vært elever på utdanningsinstitusjoner i Storbritannia. I tillegg til de som har studert på den britiske stabsskolen har flere sjefsemner gått på den prestisjefylte høyskolen Royal College of Defence Studies i London, senest brigader Rolf Folland. En meget fruktbar ordning ble etablert på 2000-tallet da Luftkrigsskolen begynte å sende elever til University of Glasgow. I prosessen med å akkreditere Luftkrigsskolen som en høgskole kom det krav til formell utdanning også for de militære som skulle undervise på Kuhaugen. I begynnelsen var hovedprioriteten å gi en masterutdanning til offiserene. Senere ble doktorgradsprogrammet ved universitet i Skottland det aller viktigste. Den første fra Luftforsvaret som tok doktorgrad ved University of Glasgow var Dag Henriksen i 2006 og flere kjente navn graduerte de påfølgende årene. Offiserer fra Luftforsvaret benytter seg fremdeles av den muligheten. John Olav Birkeland disputerte i fjor og Ole Marius Tørrisplass har nettopp startet sine doktorgradstudier. Flere offiserer fra Hæren har tidligere tatt mastergrad og doktorgrad i Storbritannia, ved King’s College og London School of Economics (LSE), men det var som selvstendige elever uten at det forelå noen institusjonsavtale. De senere år har offiserer fra Hæren også tatt doktorgrad ved University of Glasgow.
Personer fra Luftforsvaret som tok høyere utdanning i Skottland har vært produktive internasjonalt og det er flere respektable fotavtrykk i britisk akademia. Harald Høiback publiserte allerede i 2003 en bok i Storbritannia om kommando og kontroll i militære kriser, og forordet ble skrevet av professor Hew Strachan.[i] Omtrent 10 år etterpå ga han ut en ny bok hvordan å forstå militære doktriner.[ii] Ole Jørgen Maaø skrev en artikkel for Royal Air Force Air Power Review i 2008, og noen år senere utga han en bok sammen med Karl Erik Haug ved et britisk forlag hvor temaet var konseptualisering av krig.[iii] Gjert Lage Dyndal publiserte i 2012 en bok om den britiske maritime luftmakt debatten på 1960-tallet. Publikasjonen ble utgitt i rammen av Corbett Center for Maritime Policy Studies Series. I 2016 utga Dag Henriksen og Ann Karin Larssen en bok om krigen i Libya hos Oxford University Press.[iv] Det er meget imponerende at både Dag Henriksen (2008 & 2012), Harald Høiback (2011 & 2016) og Gjert Lage Dyndal (2011) har fått publisert i alt fem artikler i den fagtunge britiske Journal of Strategic Studies.
Den første jeg vet om fra Luftforsvaret som tok en høyere utdanning i Storbritannia er prøveflygeren og generalen Odd Svang-Rasmussen. Han utdannet seg tidlig i karrieren som sivilingeniør ved University of Glasgow og tok eksemen i 1961. Den første som fikk dekket et doktorgradstudium av Luftforsvaret var John Andreas Olsen. Han var opprinnelig utdannet ingeniør, men endret gradvis karrierevei mot luftmakt og strategi. Først ved å ta en mastergrad i Storbritannia for egen regning. Deretter fikk han støtte fra Luftforsvarsstaben for å ta en doktorgrad i strategiske studier ved De Montfort University i 1997-2000. De siste tiårene har han publisert respektabelt mye og ble etter kort tid et internasjonalt kjent navn i bransjen. Mens han var dekan på Forsvarets høgskole i 2010 ble John Andreas tildelt den amerikanske Gill Robb Wilson Award for sine bøker utgitt i USA om luftmakt og hans forståelse av den nasjonalstrategiske betydningen av et flyvåpen. Olsen publiserte mer i Storbritannia etter hvert. Hos Oxford University Press publiserte han en bok om operasjonskunst sammen med professor Martin van Creveld i 2010 og om strategi sammen med nylig avdøde professor Colin Gray. Dernest, etter å ha vært nestkommanderende ved NATO HQ i Sarajevo i 2,5 år, skrev han en bok om forsvarsreformen i Bosnia og Herzegovina sammen med Rohan Maxwell, hans første publikasjon hos Royal United Services Institute (RUSI) i 2013.
Oberst John Andreas Olsen ble norsk forsvarsattache for Storbritannia i 2016, etter en periode som avdelingsdirektør i Forsvarsdepartementet. Med tilholdssted London skulle hans kobling til RUSI bli viktig for et nytt britisk-norsk forskingssamarbeid. Parallelt med oppgavene på ambassaden var Olsen prosjektleder for et samvirke med britenes fremste sikkerhets- og forsvarspolitiske tenketank; RUSI er for øvrig verdens første tenketank innen fagfeltet. Det britisk-norske prosjektet resulterte i en triologi av bøker utgitt i den prestisjefylte Whitehall Paper Series. Bøkene har vært utgitt i post-2014 tidsperioden med sikkerhetspolitisk og strategisk reorientering i Norge, Storbritannia og flere andre europeiske land, USA og Canada, og selve NATO-institusjonen.
Den første boken hadde et spesifikt tema med amerikanske, britiske og norske forfattere. Publikasjonen NATO and the North Atlantic: Revitalising Collective Defence (2017) var en viktig og betimelig agendasetter. For det første om Nordatlantens fornyede geostrategiske betydning. For det andre om alliansens (manglende) evne til å håndtere maritim krigføring i den øvre enden av konfliktskalaen.
Det neste bokprosjektet fra John Andreas Olsen resulterte i en RUSI-publikasjon med et større faglig perspektiv og bidragsytere fra langt flere land. Da NATO-alliansen fra midten av 2010-tallet gradvis reorienterte seg tilbake til kollektivt forsvar og artikkel 5-scenarioer fikk Nord-Europa en større strategisk betydning enn tidligere tiår. Security in Northern Europe: Deterrence, Defence and Dialogue (2018) drøfter regionale sikkerhetspolitiske og strategiske utfordringer og problemstillinger sett fra de 12 landene i Northern Group. I tillegg til flere europeiske kapittelforfattere er det også bidragsytere fra USA og Canada.
Det var stor interesse for begge disse RUSI-publikasjonene, og bokseminarer ble gjennomført i Europa samt USA, Canada og Kina. Olsen reiste til i alt 25 land for å presentere de to bøkene og primært organisert av de respektive norske ambassadene/ambassadørene. Debattene og diskusjonene under arrangementene påvirket prosessen som førte til produksjonen av den tredje boken, Future NATO: Adapting to New Realities (2020). I denne boken har John Andreas Olsen og RUSI utvidet perspektivet ytterligere til å gjelde en rekke temaer som angår hele NATO-alliansen. Boken handler om NATO-alliansen og organisasjonen, geografiske utfordringer (Russland, Kina og NATOs sørflanke), og noen utvalgte sentrale temaer; det maritime domenet, teknologi samt atomvåpen og regimer for våpenkontroll. Olsen skrev i sommer også en populær oppfølger til boken i tidsskriftet The RUSI Journal: artikkelen Understanding NATO som har blitt oversatt til hele 12 språk, inklusive arabisk, serbisk, ukrainsk, kinesisk og japansk. Det var planlagt et en rekke bokseminarer for å lansere studien om NATO, men det ble kansellert på grunn av Covid-19. I Norge skulle statsministeren være åpningstaler under seminaret.
I fjor markerte NATO 70-årsjubileet med mange tilbakeblikk og oppsummeringer om hva alliansen hadde oppnådd frem til da. I år har generalsekretæren i NATO satt på agendaen det fremtidsrettede #NATO2030 tiltaket. Hensikten er å starte en prosess om alliansens videreutvikling og fremtid det neste og påfølgende tiår. Som Sverre Strandhagen i Dagens Næringsliv påpekte, passer fjorårets RUSI-publikasjon som hånd i hanske til Stoltenbergs initiativ ovenfor NATO-organisasjonen og medlemslandene. Michael Rühle, en sentral seksjonsleder i NATOs internasjonale stab, skrev sommeren 2020 en positiv bokanmeldelse i NATO Review. Han anbefalte RUSI-boken til de som arbeider med fremtidsreform for generalsekretæren. Olsen fikk også et personlig takkebrev fra Stoltenberg.
Alt i alt kan man trygt si at bøkene har fått oppmerksomhet og gjennomslag. De tre publikasjonene fra RUSI har til nå fått et totalopplag på over 25 000 bøker og i tillegg er det flere som har valgt de digital versjonene. Forordet til bøkene er skrevet av kjente navn som tidligere Supreme Allied Commander, Europe (SACEUR), general Philip M Breedlove, formannen i NATOs militærkomité, luftmarshall Stuart Peach, og nåværende SACEUR, general Tod Wolters. Mange tungvektere har skrevet gode kapitler og hovedtemaene for bøkene er tidsaktuelle. De norske ekspertene Svein Efjestad og Rolf Tamnes har bidratt til alle bøkene. Den første boken var et viktig innspill til den britiske forsvarskomiteens publikasjon On Thin Ice: UK Defence in the Arctic og det som ble regjeringens annonsering om at UK skulle utvikle en ‘High North Strategy’. Sjefen for US 2nd Fleet admiral Andrew L. Lewis arrangerte tidlig i 2019 et seminar for å starte prosessen med å etablere det nye NATO-hovedkvarteret JFC Norfolk. John Andreas Olsen og undertegnede ble bedt om å åpne seminaret ved å presentere de to første RUSI-bøkene til et meget stort antall flaggoffiserer som var til stede. Vi har gjennomført foredrag og konferanser sammen i flere land og var nok mest spent på publikum da vi avholdt et seminar i Beijing om sikkerhet i Nord-Atlanteren, Nord-Europa og Arktis, men det gikk særdeles bra.
Til slutt må jeg nevne John Andreas Olsens siste luftmaktpublikasjon, Routledge Handbook of Air Power (2018). Boken har en rekke britiske bidragsytere og i forbindelse med Royal Air Force sitt 100 årsjubileum ble det bestilt 2000 eksemplarer av boken med en special edition forside, eget forord og alle RAF ansatte har fått digital tilgang. Som ved Olsens foregående syv internasjonale bøker om luftmakt ble den satt opp på den britiske luftforsvarssjefens årlige leseliste. Luftmakt-håndboken og RUSI-publikasjonene om NATO er de seneste norske militære fotspor i britisk akademia, men høyst sannsynlig ikke de siste.
Foto: North Weald Airfield museum. Torbjørn Kjosvold / Forsvaret.
Denne artikkelen var først publisert i Luftled 3-2020.
[i] “Command and Control in Military Crisis: Devious Decisions”
[ii] “Understanding Military Doctrine - A Multidisciplinary Approach”
[iii] “Conceptualising Modern War”
[iv] “Political Rationale and International Consequences of the War in Libya”
