Norsk basepolitikk er moden for skraphaugen

De tre forhold av størst viktighet som kom ut av NATOs toppmøte er enigheten om at Russland er den mest betydningsfulle og direkte trusselen mot fred og stabilitet i det Euro-Atlantiske området, at Finland og Sverige er på full fart mot medlemskap, og ikke minst at det fremskutte forsvaret av NATOs territorium må styrkes kraftig.

Det er ikke bare Kremls krigføring i seg selv som har skaket opp land langt utenfor Europa, men også det faktum at Russland hensynsløst begår groteske krigsforbrytelser hver dag, og ganske særlig i områder under russisk okkupasjon. Tortur, vilkårlige henrettelser og voldtekter er dagligdags, og i tillegg hyllet av russiske myndigheter. Dette er det Russland Norge i dag grenser til, og de fleste i Norge har skjønt at russiske styrker og russisk okkupasjon ville fremstå på samme måte også på norsk territorium. En eventuell invasjon av Norge vil ikke bli utført bare av «snille russere».

Etter NATOs toppmøte er stikkordene når det gjelder den militærstrategiske innretningen: styrke fremskutt forsvar, mange flere styrker på høyere beredskap, mer forhåndslagring av utstyr og alle typer forsyninger og øremerkede styrker til å forsvare spesifikke medlemsland. Utgangspunktet nå er at det ikke kan legges opp til en militær strategi som tillater Russland å okkupere noe som helst av NATOs territorium, dvs. avskrekking ved nektelse gjennom deployering av kampavdelinger på høy beredskap i grensenære områder til Russland.

Dette betyr at NATOs grense mot øst fra Finskebukta og ned til Svartehavet blir forsvarsmessig betydelig oppgradert gjennom nærvær av allierte styrker på bakken. Fra Finskebukta og opp til Barentshavet, der NATO vil få sin klart lengste felles grense med Russland, synes det ikke å være noen diskusjon rundt behovet for fremskutt forsvar. Et naturlig spørsmål er hvorfor skulle ikke også Norge og Finland ønske seg den tryggheten et alliert fremskutt forsvar vil kunne gi? Når det gjelder Finland er situasjonen noe forskjellig fra Norge. Landet er tross alt enda ikke medlem av alliansen og veldig mye av den lange grensen mot Russland går gjennom nesten folketomme skogsområder.

Vårt eget land er i en helt annen stilling, øst for Tana Bru bor det det vel 23 000 mennesker i områder grensenært til Russland, i Sør-Varanger kommune alene 10 000. Sterkt forenklet har Norges sikkerhetspolitikk rettet mot Russland bestått av en balanse mellom avskrekking og beroligelse, avskrekking bestående av vårt NATO-medlemskap og våre egne militære styrker og beroligelsen våre selvpålagte restriksjoner, dvs. base- og atompolitikken.

I vår militærstrategiske tenkning under Den kalde krigen og frem til nå har det mer eller mindre vært lagt til grunn at i tilfelle av en russisk invasjon ville i hvert fall deler av Finnmark innledningsvis måtte oppgis. Nå som vi vet hvordan russiske styrker systematisk begår krigsforbrytelser i områder de kontrollerer, er det jo naturlig å stille spørsmålet om dette er en holdbar strategi, og noe som det moralsk sett er mulig å forsvare.

Basert på det Russland vi nå kjenner, burde Norge heve ambisjonen til avskrekking gjennom nektelse, det vil si fremskutt forsvar i grensenære områder med siktemål å ikke oppgi norske områder i tilfelle av en invasjon. Dette er NATOs innfallsvinkel på kontinentet. Hva er det som skulle hindre Norge i å velge samme tilnærming i Finnmark? Det enkle svaret er egentlig at det bestemmer vi selv. Ser vi på Russlands brutale fremferd i Europa er det lite som tilsier at komponenten beroligelse bør gis noen stor plass i fremtidig norsk sikkerhetspolitikk. Finland og Sverige har pga. Russlands krigføring foretatt en drastisk endring bort fra sin langvarige nøytrale politikk og over til NATO-medlemskap. Sett i lys av denne epokegjørende geopolitiske endringen ville jo en norsk skrinlegging av basepolitikken fremstå som lite spektakulært.

Den prinsipielle tilnærmingen til forsvaret av Finnmark bør nå gjennomgås på nytt under den forutsetningen at Svensk og Finsk NATO-medlemskap kommer på plass, noe som vil frembringe et stort sammenhengende alliert område nord for Polarsirkelen. Ambisjonen bør være fremskutt forsvar med siktemål å nekte fienden tilgang til norsk territorium i Finnmark. Det bør legges til grunn at basepolitikken oppheves, nødvendig militært utstyr forhåndslagres i Finnmark og at allierte styrker kan stasjoneres i fylket. Finnmark blir dermed en del av en NATO-plan for forsvaret av Nordkalotten. Gitt det Russland vi nå ser, og de endringer som har funnet sted i våre naboland, ville dette på ingen måte være å overreagere.

Foto: Forsvaret

Kronikken er finansiert av Eckbos legat og første gang publisert på dn.no i samarbeid med Stratagem