Arktis er en av de mest fredfulle regionene i verden, men også en region full av naturressurser og med en smeltende iskappe som gir vei for skipstrafikk. Dette er noe Russland ikke har oversett.
Russland sine økonomiske interesser i Arktis er hovedsakelig basert på to ting: naturressurser og maritim transport. Kreml legger ikke skjul på at naturressursene er helt vitale for å drive den sosiale og økonomiske utviklingen til Russland. For å utnytte disse ressursene til det fulle er det i tillegg behov for en omfattende infrastruktur langs Nordøstpassasjen.
Tidlig på 2000-tallet økte etterspørselen etter energi, og dermed også oljeprisen. Da prisen på olje falt drastisk etter finanskrisen var dette kritisk for Russland. Det meste av investeringer i denne perioden var innen oljeindustrien, og det russiske statsbudsjettet har vært avhengig av en stabil og høy oljepris. Istedenfor å gjøre nye investeringer måtte Russland begynne å kutte. Putin sa i 2009 at naturressursene fungerte som en “brekkstang” for å utøve utenrikspolitikk, og at landets rolle i energimarkedet direkte påvirket Russland sin innflytelse internasjonalt. Og i internasjonal innflytelse ligger det også en mulighet for å gjenopprette Russland sin status som stormakt.
Samme år skrev Medvedev under på et dokument som erstattet tidligere doktriner for nasjonal sikkerhet i Russland. Dokumentet redegjorde for hvordan Russland sin evne til å forsvare seg er helt avhengig av landets økonomiske situasjon. Og økonomien er igjen avhengig av Russland sin tilgang til naturressurser. Dokumentet utelukket ikke at militærmakt kunne bli brukt om det ble en konflikt om disse ressursene.
Tankegangen om Arktis som et militærstrategisk viktig område overlevde hos russerne også etter den kalde krigens slutt. Russland ser ikke bare på Arktis som en viktig del av russisk økonomi i fremtiden, men også som en viktig del av landets forsvarspolitikk. Med Putin i førersetet begynte en enorm økning i bevilgningene til det russiske forsvaret, og den voksende økonomien åpnet for flere nye prosjekter som igjen har styrket Russland sin posisjon som en innflytelsesrik militærmakt.
Arktis er spesielt viktig for Russland når det gjelder atomvåpen. Det er nemlig kun gjennom Arktis at den russiske marinen har tilgang til alle verdenshavene, og dette gir muligheten til å utnytte ubåtene fullt ut. Viktigheten poengteres også ved at halvparten av den russiske marinen sine ubåter er utplassert i Nordflåten i Severomorsk. Når det gjelder å forsvare russiske økonomiske interesser i Arktis er Nordflåten i fremste rekke. Den nære tilknytningen mellom energi- og sikkerhetspolitikken har gitt dens betydning nytt driv.
Med nedgangstiden etter Sovjetunionens fall ble viktigheten av triaden enda større. Da de konvensjonelle styrkene forfalt ble det større fokus på det som kunne ivareta de nasjonale interessene til Russland, nemlig atomvåpnene. Russland sine atomvåpen gir, i tillegg til et forsvar, også høy status og har en stor symbolverdi for å kunne hevde seg som en stormakt. Om Russland klarer å sikre interessene sine i Arktis må disse og den nærliggende infrastrukturen også beskyttes. Den smeltende iskappen i nord gir ikke bare nye muligheter for handel, men det gjør også at den naturlige beskyttelsen i det nordlige grenselandet forsvinner.
I 2007 tok det russiske luftforsvaret opp igjen sine langdistanseflygninger i Arktis, Atlanterhavet og over Stillehavet. Det var flere flygninger i 2007 enn det var i hele perioden fra 1991 til 2006. Antallet økte i 2008, og har fortsatt på det samme nivået i de seneste årene - med mindre variasjoner. Selv om det er liten sjanse for konfrontasjon mellom Russland og de omliggende statene bør man ikke helt avskrive Russland sin villighet til å bruke makt. Det er forventet at russisk militær aktivitet fremover vil bestå av symbolske handlinger, samt mer seriøse forberedelser for å sikre sin posisjon. Men Russland vil heller ikke risikere å havne i en militær konfrontasjon som kan skade russisk økonomi. Selv med en økt militær tilstedeværelse i Arktis søker ikke Russland konfrontasjon, men foretrekker samarbeid der det er mulig.
I 2010 kom Norge og Russland til enighet om en delelinjeavtale som markerte slutten på 40 år med forhandlinger. Mens avtalen ble svært positivt mottatt i Norge, ble den derimot mottatt med stor skepsis i Russland. Konservative røster snakket om forræderi og dro paralleller til da Russland solgte Alaska til USA. Mange er nok ikke klar over hvilken stormakt lille Norge er i Arktis, særlig med tanke på norsk kompetanse innen havrett. Men norske krav har også ført til flere uenigheter. Et eksempel er den norske tolkningen av Svalbardtraktaten og den omstridte fiskevernsonen. Disse uenighetene har ført til at Svalbard har vært et betent tema for Norge og Russland over lang tid.
Russland ser på sin tilstedeværelse på Svalbard som helt kritisk for å sikre sine økonomiske og militære interesser i Arktis. Den russiske gruvedriftens fotfeste på Svalbard er verdt mye mer enn den faktiske kullproduksjonen. Det russiske synet på internasjonal politikk i Arktis er et nullsumspill; dersom en stat skal vinne noe, må en annen stat tape noe. Denne tankegangen står i kontrast til den norske arktiske politikken som fastslår at samarbeid og gjensidig gevinst er mulig i regionen. Den grunnleggende skepsisen til vesten, og ideen om en agenda om å drive Russland vekk fra Arktis vanskeliggjør ofte samarbeid. Selv om Norge prøver å tilegne seg en mellomposisjon mellom vest og øst vil Norge alltid i russiske øyne blir sett på i en kontekst av USA og NATO. Enn så lenge er retorikken preget av samarbeid. Hvordan dynamikken i Arktis vil endre seg i praksis gjenstår å se.
Artikkelen er først publisert i Luftled 1 - 2016.
Foto: TOR-M2DT SHORAD (Short Range Air Defense) for arktiske forhold i 2017 på 2VK seiersparaden i Moskva
