Nordiske atomvåpen

Den amerikanske sikkerhetsgarantien har vært et helt fundamentalt element i vår sikkerhetspolitiske virkelighetsforståelse siden Krigen. Vi opplever nå et strategisk paradigmeskifte. Et paradigmeskifte kjennetegnes ved at det oppstår så store avvik fra normalforståelsen at hele rammeverket for hvordan vi forstår et kunnskapsområde må reetableres. Det holder ikke å tenke utenfor boksen. Vi må så å si vri om hjernen.

I mange år har USA signalisert at Europa må ta en større byrde. Med god grunn. Uavhengig av hva man tenker om rettferdighetsaspektet, har amerikanerne helt siden 1990-tallet diskutert om det fortsatt er mulig for dem å drive krigføring i stor skala to steder i verden samtidig. Under Obama kom denne realiteten etter hvert til uttrykk i styrende dokumenter. Observasjonene fra Ukraina så langt indikerer at selv USA vil streve med å mønstre særlig kampkraft ett sted til i verden, hvis de er engasjert i en stor krig et annet sted.

Men hva er egentlig problemet? Kan ikke USA bare kraftsamle for å avskrekke angrep mot demokratiets vugge og eventuelt utkjempe krigen, hvis den likevel kommer? Den strategiske kostnaden vil være at faren for krig i Asia øker. Krig i Asia er neppe positivt for prisen på strøm og tacotilbehør det heller.

Altså, USA har ikke evne til å krige og dermed avskrekke i Europa og Asia samtidig. Uavhengig av rettferdighetsaspektet ved byrdefordeling, er det nødvendig for verdensfreden at Europa tar hånd om sitt eget nabolag.

Det som nå er helt nytt, er at ikke bare er den amerikanske evnen utilstrekkelig, men også viljen. De som er optimistisk anlagt – og det er jo vi nordmenn kjent for – kan håpe at denne viljen kommer tilbake og vedvarer. Det vil i så fall være flott, men håp er et svakt grunnlag for forsvarsdoktrine.

Min vurdering er at vi fra nå av må forholde oss til at vi aldri er mer enn ett presidentvalg unna en situasjon hvor amerikansk vilje til å forsvare oss ikke er troverdig nok. Presidentperioder er som en skjærgårdsjeep som kan svinge krapt og sportslig, mens endring av forsvarsopplegg er som å navigere et tankskip. Dermed er det ikke lenger forsvarlig å satse det meste av landets sikkerhet på den ene hesten som har gitt oss sikkerhetsgevinster på løpende rad i årtier.

Place your bets

Hvilke hester skal vi da satse på? Det fins flere på travbanen. Vi bør ikke gi opp vår gamle traver. Vi må fortsatt investere i det bilaterale samarbeidet med USA, samt NATO. USA er verdens sterkeste enkeltland og sikkerhetsorganisasjonene våre har et svært godt utviklet samarbeid. Det er dessuten svært mye som på tross av all støy knytter våre folk sammen. Vi deler tykke og dype historiske og kulturelle røtter. Vi kan bare dessverre ikke lenger belage oss på at de amerikanske myndighetene til enhver tid og under enhver omstendighet og for all fremtid vil stille opp for oss.

EU er selvsagt en viktig hest, om vi (og Storbritannia) er medlem eller ei. Det er et positivt tegn at Frankrike kjenner sin besøkelsestid og synes å ta på seg den militære ledertrøya, noe som blant annet kommer til uttrykk gjennom Macrons utspill om at Frankrike kan gå fra sin doktrine om å reservere sine atomvåpen til forsvar for Frankrikes egne vitale interesser, til å inngå i forsvaret av sine allierte også.

Uansett hvor pengesterke tankskipstyrmenn skulle være, er EU dessverre heller ingen sikker hest. Hvilken jockey kommer til å ri hesten de neste valgperiodene?  Den franske nasjonalisten Marine Le Pen? Russiskvennlige Alternativ für Deutschlands Alice Weidel? Polske Jarosław Kaczyński som bekjenner seg til Führerprinzip? Ungarske Viktor Orbán? Vi får håpe det går bra med kontinentet, men håp er som nevnt et dårlig grunnlag for forsvarsdoktrine.

Idéen om en nordisk sikkerhetsarkitektur tok et syvmilssteg da Finland og Sverige ble medlemmer av NATO. De nordiske landene er tett sammenbundet av geografi, historie og kultur, herunder dyptliggende verdisett. Landene er delvis sammenbundet av språk.

Det er naturligvis også vesentlige forskjeller mellom folkeslagene og statenes interesser og fokusområder. Likevel fins det et grunnlag der, som tilsier at de nordiske landene sammen kan projisere en troverdig vilje til felles forsvar. Frivillige reiste fra alle de skandinaviske landene for å forsvare Finland mot sovjeterne, sist det var storkrig i vårt område. Norske soldater dirret av kampvilje og solidaritet klare til å reise til Sør-Afghanistan for å støtte danske brødre og søstre som patruljerte i de blodigste sektorene i vår egen nære fortid.

Våre folkevalgte, støttet av embedsmenn, statstjenere og eksperter, står foran tidenes oppgave, i det de nå skal navigere i dette nye og uoversiktlige strategiske farvannet. Å fordele innsatsen på de forskjellige hestene blir vanskelig nok. Det vanskeligste tror jeg dog blir debatten vi må ha om atomvåpenforsvar.

De unevnelige våpnene

Vi liker ikke å tenke på atomvåpen. Vi forbinder det med øyeepler som smelter i barneskaller og utslettelse av natur og kulturminner. Samvittigheten roper inni oss at det er noe uendelig skittent og vanhellig ved disse våpnene.

Samtidig vet vi ved ettertanke at atomvåpen også kan være positivt. En kontrafaktisk konvensjonell tredje verdenskrig på slutten av 1900-tallet mellom demokratiene og kommunistregimene hadde neppe blitt mindre blodig enn de to første verdenskrigene.

En viktig måte å kategorisere atomvåpen på, er å dele dem inn i taktiske og strategiske. De strategiske utsletter byer. Slike våpen er en statlig livsforsikring: hvis noen dreper et helt folk eller ødelegger en stat, så garanterer offeret at det kan gjengjelde tjenesten.

Taktiske atomvåpen har mer begrenset virkning og er designet for å løse militære problemer på slagmarken. Slike problemer kan være å trenge gjennom en ellers ugjennomtrengelig frontlinje, eller å fjerne en sverm av stealth-fly fra himmelen, som du ikke klarer å målrette konvensjonelle presisjonsmissiler mot.

Taktiske atomvåpen har som regel mye mindre fysisk effekt enn strategiske, men det er til en viss grad en glidende overgang. Dette gjelder også i forbindelse med eskalering, noe som gjør at også taktiske atomvåpen har en sterk strategisk dimensjon.

Fransk og britisk atommakt

I Norge har vi sovet godt om natten, fordi andre har vært klare til å svinge disse ekle våpnene for å sikre freden vår. Så lenge betydelige mengder amerikanske soldater er i Norge og Europa, fins det fortsatt en troverdig amerikansk vilje til å bruke taktiske atomvåpen i vår del av verden, om ikke annet så for å beskytte disse. Hvis disse soldatene reiser hjem, er det ingen grunn til å gå og legge seg. Det blir uansett ingen nattesøvn.

Hva så med europeiske atomvåpen, dvs. britiske og franske? Deres arsenaler er i kategorien strategiske. Begge arsenalene er små i forhold til Russlands og USAs, men den strategiske atomvåpenkapasiteten trenger tross alt ikke å være kjempestor for å være effektiv.

Franske atomvåpen er mer troverdige enn britiske. De prioriterer vedlikehold og utvikling og de eier hele verdikjeden fra atomer til avfyring.

Det britiske opplegget er i dårligere stand. Storbritannia kan avfyre selvstendig, men har gjort seg avhengig av amerikansk støtte for å opprettholde kapabiliteten. I tillegg har de betydelige problemer innen vedlikehold og ledelseskultur(!) i atomstyrkene sine.

Det største europeiske atomvåpenproblemet er i kategorien taktiske atomvåpen. Frankrike og Storbritannia har ikke slike våpen, Russland anslås å ha omtrent 1.500. Der det fins stor asymmetri, fins det store muligheter – først og fremst for den som har overtaket.

Den påtroppende tyske regjeringssjefen Friedrich Merz har foreslått at Tyskland kan spytte i penger til de europeiske atomstyrkene for å imøtegå dette. Dette har fått frem i lyset at det likevel er et grunnleggende problem med fransk-britisk atomavskrekking på vegne av Europa: uavhengig av avtaler og uttalte intensjoner, så er bruk av slike våpen til syvende og sist eiernasjonens anliggende. Det er ikke troverdig at slike våpen blir brukt, hvis det ikke oppleves som vitalt for den som eier de. Le Pen har stilt seg i front for tradisjonell fransk doktrine, nemlig at franske atomvåpen er en nasjonal ressurs.

Makt har en fysisk komponent, men maktbalanse er psykologisk. For å unngå bruk av atomvåpen og at noen ser det hensiktsmessig faktisk å bruke dem, må spillerne føle seg sikre på at motparten ikke bløffer.

Hvor sterkt tror vi på at Frankrike og Storbritannia vil vinne verdens mest ekstreme pokerspill mot Russland, hvis det står om franko-britisk versus russisk vilje til å oppnå noe militært i Norden, f.eks. besettelse av deler av Nordkalotten, Gotland eller finsk territorium som behersker Finskebukta og utseilingen fra St. Petersburg? Du skal ha et ganske brutalt pokerblikk for å spille på høyeste nivå mot en bjørn med skadeskutt konvensjonell kapasitet.

Om Europa klarer å slutte opp om utbygging av et fransk taktisk atomvåpenarsenal og vi opplever et paneuropeisk orientert Frankrike som på troverdig vis holder en beskyttende hånd over den frie delen av verdensdelen vår – kjempeflott! Men det er en litt for høy dose håp som skal til for å tro på det, til at nattesøvnen for påtroppende generasjoner er sikret.

Nordisk atomkonføderasjon

Jeg tror en sikrere polise for Norge og sikring av fred i vårt hjørne kan være knyttet til et nordisk atomavskrekkingsforbund. Norden har teknologien og pengene til å etablere en selvstendig atomvåpenverdikjede á la den franske.

Ikke bare Sverige, men også Norge hadde hatt sitt eget atomvåpenprogram (Arnulf, 2024). Norge hadde en ledende rolle på feltet, men valgte å legge inn årene fordi sikkerhetsgarantiene gjennom NATO ble vurdert til å være vanntette. Det er jo endringen av nettopp dette premisset som har gjort at den norske atomvåpendebatten må gjenopplives. Skjønt, noen debatt var det ikke den gang. Dette foregikk med kortene svært tett på brystet på myndighetsnivå. Men 2020-tallets premisser stiller andre krav til nasjonal debatt enn i hine dager, hvis vi muligens skal mønstre tilstrekkelig moralsk og økonomisk kraft til å lykkes med et slikt prosjekt.

Et kritisk forhold ved atomvåpenavskrekking er knyttet til at det er en tett nok kobling mellom interessen som er truet og myndigheten til å avfyre. Dette taler for at det sikreste for Norge vil være å ha en nasjonal atomvåpenkapasitet.

Grunnen til at jeg likevel velger å peke mot Norden og ikke Norge alene, er todelt. For det første er det et økonomisk spørsmål. Atomvåpen er ikke en erstatning for konvensjonelle styrker, men kommer i tillegg. Hvis atomavskrekkingen lykkes, må vi fortsatt ha en troverdig evne i den konvensjonelle dimensjonen. Selv om Frankrike har et livskraftig atomvåpenopplegg, så er det all grunn til å se nærmere på deres konvensjonelle styrke. Den er syltynn, akkurat som i resten av Vest-Europa. Uten videre økonomisk analyse, virker det usannsynlig at Norge alene vil klare å bære kostnadene av et troverdig atom- óg konvensjonelt forsvar de neste hundre årene.

Så lenge NATO eksisterer, ser jeg for meg at den nordiske atomblokken fint kan eksistere innenfor dette rammeverket, akkurat som våre sammensveisede konvensjonelle kapasiteter kan det. På dette området ligger luftstyrkene lengst fremme i skotuppene. Mange taler også for at sikkerhetssituasjonen fordrer at den såre EU-debatten tas opp igjen. Det er nok helt nødvendig. Om det blir et norsk EU-medlemskap, står dette heller ikke i veien for en nordisk militær blokk med utgangspunkt i vår felles geografi og kultur.

Den andre grunnen til at en nordisk dimensjon peker seg ut, er knyttet til internasjonal legitimitet. Norge har som sentral strategi å dyrke institusjonene med avtaler som regulerer internasjonale forhold, siden dyrking av en slik internasjonal strategisk kultur anses å være i småstaters interesse. Mitt call to arms om nordiske atomvåpen er veldig kontroversielt på veldig mange måter. Et av de mest kontroversielle aspektene knytter seg til Ikkespredningsavtalen (NPT).

Etableringen av et atomvåpenprogram i et nytt land vil helt klart bryte med NPT. Hvis Norge skal bryte med NPT, så må det være fordi vi konkluderer med at det er et sikkerhetspolitisk paradigmeskifte som gjør det militært helt nødvendig for å sikre Grunnlovens §1, første setning: «Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike.»

Min vurdering er at et nordisk program vil være med på å betrygge både oss selv og det internasjonale samfunnet. I det minste vil vi dele tapet av global moralsk prestisje sammen. Både alene og sammen har vi litt å gå på i så måte. De nordiske landene har et godt omdømme som ansvarlige aktører på den internasjonale scenen. Norden har dessuten solide demokratiske institusjoner, i tillegg til at våre folk gjorde seg ferdig med erobringskrig og den slags for mange hundre år siden. Du skal være en ganske ytterliggående djevelens advokat for å overbevise om at Norden har en hemmelig plan om å utløse atomragnarok på pur faen.

Vi er ei heller alene i Norge om å åpne denne diskusjonen, som for bare litt siden var unevnelig og kanskje også utenkelig. Samme dag som debatten om nordiske atomvåpen traff dagspressen her hjemme, luftet Polens president Donald Tusk akkurat det samme på andre siden av Østersjøen.

Internasjonal rett er langt utenfor mitt kompetanseområde. Jeg vil oppfordre de som har slik kompetanse til å kjenne sin besøkelsestid og starte den delen av fagdebatten som angår hva som skal til på det rettslige området for at et nordisk atomforsvar skal være mulig.

Atomtaktisk samvirke

Det er ikke bare juristene som har arbeid foran seg. Taktikklærere og -elever har også mye jobb foran seg. Atomtaktikk og atomoperasjoner har ikke vært kjerneemner på norske militære skoler på generasjoner. Hos våre allierte har det vært valgfag, men det er heller ikke godt nok.

Poenget med å ha atomvåpen, er at de skal sørge for at de ikke blir brukt, men at eventuelle kamper som likevel kan inntreffe holdes på konvensjonelt nivå. Forutsetningen for dette er at en atombevæpnet fiende setter lit til at vår evne og vilje til å bruke slike våpen er stor nok til at det ikke er verdt å ta sjansen på å bruke dem selv.

Evnen henger ikke bare sammen med tekniske forhold og evnen til å etablere taktiske forhold som gjør det mulig å få atomstridshodene til å treffe de målene vi vil treffe. For kategorien taktiske atomvåpen må vi også ha en troverdig evne til å utnytte den taktiske effekten. Dermed kommer atomtaktisk samvirke på timeplanen.

Studiet av bruken av atomvåpen på slagfeltet er av naturlige årsaker foreløpig av det hypotetiske slaget. Fagfeltet er hjemsøkt av stor usikkerhet.

Oberstløytnant Arne Haugan, senere generalmajor, skrev en såkalt prisoppgave med tittelen «Atom-taktikkens sentrale problemer» i 1956. Oppgaven ble publisert i Norsk militært tidsskrift fordelt på to nummer i 1957 (nr 6 og 7). Den er meget belysende for de taktiske problemene atomvåpen skaper på slagfeltet, både for angriper og forsvarer.

Jeg vil på det sterkeste anbefale å se på den, for de som kjenner sin besøkelsestid som fagtaktikere. Uavhengig av det utmerkede utgangspunktet den gir til å begynne å tenke på hvordan atomvåpeneffekter kan utnyttes og motvirkes, hjelper avhandlingen også til med å gi et nytt blikk på konvensjonell taktikk.

En vanskelig debatt

Atomvåpen er forbundet med tabu og stigma. Det er gode grunner til det. Likevel må vi tørre å diskutere denne siden ved sikkerhetspolitikken vår. Riset bak speilet er at vi ellers kan havne i en situasjon hvor vi enten blir atombombet eller må kompromittere Grunnlovens §1.

Tuva Widskjold i norgesavdelingen til Den internasjonale kampanjen for å avskaffe atomvåpen (ICAN) kritiserte meg i Dagsnytt 18 på NRK 7. mars (@44 min) for at det er farlig og uforsvarlig i seg selv å åpne debatten. Jeg mener derimot at det er selve atomvåpnene som er Pandoras eske, ikke debatten om dem.

Forsvarssjefen uttrykte på NRK Nyhetsmorgen 10. mars (kl 07:12) at dagens situasjon, med atomvåpen i hendene på de tre NATO-landene som allerede har det bør fortsette, fremfor at nye land anskaffer dette. Et slikt utsagn hviler på at USA fortsatt slutter 100% opp om NATO-prosjektet, noe Forsvarssjefen flere ganger i det siste har stadfestet at han legger til grunn.

Det er vanskelig å laste Forsvarssjefen for å si disse tingene – nå. De sikkerhetspolitiske rammefaktorene vi er oppfostret med snus opp ned nærmest daglig. Litt tid til å la det synke inn må vi tåle.

Men vi har egentlig ingen tid å miste. Vi er faktisk på overtid allerede. Debatten om en enda sterkere konvensjonell evne enn langtidsplanen legger til grunn må skje på rekordfart (en fordel er at fartsrekordene på disse sakene er ganske lett å slå, da). Det samme gjelder debatten om hvordan Norge skal være sikre på at ingen atombomber oss.

Foto: Statsminister Jonas Gahr Støre under åpningen av det
uformelle nordiske statsministermøtet i Oslo 15 august 2022 / Torbjørn Kjosvold / Forsvaret

Les mer fra debatten om atomvåpen i Aftenposten:

Bør Norge satse på den nordiske atombomben?

Les kronikken.

AftenpostenFabian Rene Hoffmann

Vi kan ikke kaste bort tid og penger på illusjoner om kjernefysisk avskrekking

Les kronikken.

AftenpostenRaymond Johansen

Umoralsk om atomvåpen

Forslaget om nordiske atomvåpen er umoralsk, i strid med FN-vedtak og farlig.

AftenpostenTore Sivertsen

Debatt om atomvåpen: Norden skal være giftfrosk, ikke giftslange

Stater kan ikke håpe på evig liv etter døden.

AftenpostenJohannes Kibsgaard