Nordisk samarbeid innen luftbåren overvåkning?

Svenskene og finnene har over tid vært flinke til å tilpasse sine våpensystemer, sitt planverk og øvrige prosesser til NATO – noen vil si helt på linje med mange nåværende medlemmer. Alt ligger til rette for at vi skal få til et veldig tett samarbeid i de fleste dimensjoner av militært samvirke her på toppen av Europa. Fra et luftmaktperspektiv er det spennende se på hva vi kan få til for eksempel innen luftbåren overvåking og rekognosering[1].

Norge hadde noe, om enn begrenset, erfaring med å samarbeide med britene om signaletterretning under andre verdenskrig, et samarbeide som fant sin form gjennom de tette båndene mellom det britiske luftforsvaret og de norske flyavdelingene.[2] Dette førte til at det var Luftforsvaret som fikk det initielle ansvaret for elektronisk etterretning og underkategorien radaretterretning i etterkrigstiden. Kommunikasjonsetterretning var dog den unge norske etterretningstjenestens ansvar, og her var det vanskeligere å komme gjennom til britene – hvis kort ble holdt særskilt tett inntil brystet, sannsynlig som en etterlevning av krigens erfaringer. Under krigen hadde særskilt hemmelighold preget kommunikasjonsetterretningen, som ofte kombinerte signaletterretning med utnyttelse av spioner, avhoppere og øvrige kontakter.[3]

Svenskene bygget opp grunnmuren av innsamlingskapasiteter under den andre verdenskrig, selv som nøytral aktør. Som en konsekvens av dette henvendte den norske etterretningstjenesten seg til svenskene, som hadde omfattende og avansert erfaring innen signaletterretning fra den andre verdenskrig. Svenskene hadde blant annet fått overført betydelige strukturelementer, både personell, utstyr og dokumenter, fra finnenes avanserte signaletterretningsorganisasjon etter at Finland ble tvunget til å søke fred med Sovjetunionen i 1944. Dette styrket svensk etterretningskompetanse betraktelig. Dette skulle også Norge tjene på, gjennom etterkrigstidens samarbeid med Sverige. Dette samarbeidet fortsatte i om lag halvannet tiår etter krigens slutt, et samarbeid som inkluderte tilsvarende svensk støtte som fra finnene, i form avansert signaletterretningsutstyr til Norge.

Det vi omtaler som Nordområdene i dag stod tidlig frem som et avgjørende område for amerikansk luftstrategi etter krigen. Den korteste veien for bombefly å fly mellom USA og USSR var over Nordpolen, og den korteste ruten fra basene i det sentrale USA til Moskva gikk over Barentshavet. Gjennom utviklingen av den amerikanske luftstrategien over Nordkalotten vokste det frem et formidabelt behov for etterretninger fra sovjetiske baser, kampenheter og våpensystemer i nord, og i og rundt Østersjøen. Våre allierte økte derfor sine etterretningsflyvninger i Barentshavet på 1950- og 60-tallet, men etter den norske innfasingen av Orionflyene på slutten av 60-tallet skulle de norske maritime patruljeflyene overta hoveddelen av denne etterretningsinnsamlingen. Våre NATO-allierte fløy også aktivt over Østersjøen, rettet mot sovjetiske militære kapabiliteter der. Det samme gjorde svenskene og finnene. Det er på det rene at de svenske og finske hemmelige tjenestene fortsatte sitt samarbeid med våre største allierte, især USA og Storbritannia. Skal vi tro lekkasjene fra NSA-dokumenter på 2010-tallet er det sannsynlig at dette samarbeidet har fortsatt frem til i dag.[4]

Vi vet også at svenskene fløy aktivt over Østersjøen i etterkrigstiden, og at det fant sted et ikke ubetydelig samarbeid med USA knyttet til etterretningsinnsamling fra disse områdene. Omfanget av et slikt samarbeid kan antas å ha vært regelmessig, men lite sannsynlig i samme omfang som det samarbeidet som fant sted mellom Norge og våre nærmeste allierte i Nordområdene og Barentshavet frem til i dag. Men med svensk og finsk NATO-medlemskap vil vi sannsynligvis se et betydelig oppsving i bilateralt samarbeid mellom USA og våre nordiske naboer, hvilket følgelig åpner for et formalisert innsamlingssamarbeid mellom de nordiske land i en dybde og omfang vi tidligere aldri har sett.

Fokusområder for nordisk ISR (intelligence/surveillance/reconnaissance)

Det ligger i sakens natur at Norge, Sverige og Finland har forskjellig geografiske områder av særskilt interesse for overvåking og innsamling. Det betyr at det norske forsvaret flyr mye over Barentshavet, og at svenskene og finnene flyr og opererer mye mellom Finskebukta og Kaliningrad, og over Østersjøen for øvrig. Over mange tiår med erfaringsbygging gjennom skarpe innsamlingsoperasjoner har vi etablert en god grunnmur for samarbeid på tvers av våre respektive primære geografiske interesseområder. Østersjøflåten og Kaliningrad er grunnleggende annerledes innrettet enn de militære kapabilitetene vi er vant til å forholde oss til på Kolahalvøya. USA har alltid hatt betydelig interesse i å ha oversikt i og rundt Østersjøen. Under den kalde krigen strakk kystlinjen under Warsawapaktens kontroll seg fra innerst i Finskebukten til Travemünde i Øst-Tyskland, sør for Kielbukten. Østblokken hadde med andre ord god kontroll med deler av Østersjøen og den aktører. Tilsvarende var det viktig for USA og NATO å forstå bevegelser og kapabiliteter langs og på innsiden av den lange sovjetiske Østersjøkysten.

Kartet er endret nå – betraktelig. Når Sverige og Finland formelt innlemmes i NATO, er Østersjøen i praksis omgitt av alliansemedlemmer, kun avbrutt av St.Petersburg og omkringliggende områder innerst i Finskebukten, og Kaliningrad oblast. Tre fokusområder for ISR i Norden står frem, uten at disse nødvendigvis er uttømmende: Sammensatte trusler, kjernevåpen, tidlig varsling.

Tre fokusområder for ISR i Norden står frem, uten at disse nødvendigvis er uttømmende: Sammensatte trusler, kjernevåpen, tidlig varsling.

NATO må lære seg hvordan Russland forholder seg til det nye aktørbildet hva angår aktivitet og kapabiliteter. Siden maktbalansen i Østersjøen er endret, vil fokuset på anvendelse av konvensjonell militærmakt sannsynligvis reduseres. Dette åpner for en ytterligere dreining mot økt russisk bruk av hybride virkemidler, eller det vi ofte benevner som «sammensatte trusler». En slik dreining fordrer god situasjonsoversikt av den eller de som kan bli rammet av slik sammensatt maktbruk. Sammensatte trusler krever bredt tilfang av kildedata, konsolidert tidsriktig, og aller helst kontinuerlig. Når gassledningene angripes eller tilsynelatende sivile fiskefartøy har problematiske seilingsmønstre er det for sent å begynne samtaler om informasjonsutveksling eller format på sensorinformasjon. Norden må klare å bygge opp en felles situasjonsoversikt i områder som angår fellesskapet, hver dag og hele tiden, og det betyr både en flyt i informasjonsutvekslingen og integrasjon mellom enheter fra forskjellige nasjonaliteter på tokt.

Men det er ikke bare sammensatte trusler som blir en utfordring fremover. De fleste analytikere peker på at svekkelsen av de konvensjonelle styrkene i Russland gjennom krigen i Ukraina vil øke betydningen av de strategiske kjernevåpenstyrkene. Det betyr at Kola-komplekset og Barentshavet på ingen måte synker i etterretningsverdi som sådan, ei heller som en fremtredende faktor i eksersisen med å se Barentshav- og Østersjøteatrene i et helhetsperspektiv. Som en viktig del av arbeidet med å vurdere hva Sverige og Finlands inntreden i NATO har å si for norsk sikkerhetspolitikk og operasjoner i nord kommer vurderingen av hvilken rolle Barentshavet og de russiske styrkene tilknyttet Kolahalvøya vil spille fremover. Når Finland blir en del av NATO, får vi en ny alliert med tung og dyp forståelse for Russland. Finland blir NATO-landet med den lengste grensen til Russland, med unike historiske erfaringer og interaksjon med den russiske bjørnen. Alt dette er verdifullt for alliansen og for oss. Vi har altså en presumptiv økning i kjernevåpnenes betydning for Russland. I tillegg er fjordene på Kola ikke bare den eneste garanterte isfrie utseilingen for den russiske marine, men også den eneste frie utseilingen uten å måtte passere et vell av motstandere ut mot Atlanteren. Det strategiske bildet peker slik i retning av at situasjonsforståelse i Nordområdene generelt, men inn mot disponeringen av russiske bærere av kjernevåpen spesielt, vil øke i betydning.

Den tredje fokusområdet som står frem er det vi før kalte «indications and warnings», og som mange i NATO nå omtaler som «strategic anticipation», i alle fall på strategisk nivå. Dette var den opprinnelige oppgaven til militære overvåkningsfly etter den andre verdenskrig, der man hadde en opplevd trussel om at Sovjetunionen kunne angripe vestover når som helst. Betydelige ressurser ble benyttet både i Østersjøen og i Barentshavet for å holde oppsyn med utseilinger, utflygninger, og generelle troppebevegelser – alt for å kunne oppdage et overraskelsesangrep så tidlig som mulig. Denne funksjonen og oppgaven er på mange måter tidløs, og må opprettholdes også i tiden som kommer. En god situasjonsforståelse vil fordre en tett integrasjon mellom nordiske overvåkningsenheter som skal operere sammen, og mellom nordiske overvåkningssentre som skal kommunisere og koordinere sammen.

Fra et strategisk perspektiv fremstår det mer og mer usannsynlig at enkeltepisoder i de respektive områdene kan kunne sees i isolasjon. For å forstå situasjonsbildet både i Finskebukten i sør, Nordsjøen og Norskehavet i vest, og utenfor Fiskerhalvøya i nord må de nordiske allierte derfor jobbe tett sammen.

Fra et strategisk perspektiv fremstår det mer og mer usannsynlig at enkeltepisoder i de respektive områdene kan kunne sees i isolasjon. For å forstå situasjonsbildet både i Finskebukten i sør, Nordsjøen og Norskehavet i vest, og utenfor Fiskerhalvøya i nord må de nordiske allierte derfor jobbe tett sammen.

Potensiale for nordisk samarbeid

Våre nordiske venner har ikke den voldsomme flyparken å vise til hva angår luftbårne overvåkingskapabiliteter, men de har noe. Finnene flyr CASA 295 med en roll-on/roll-off modulbasert ISR-løsning. Svenskene flyr et par signaletterretningsfly og et par Airborne Early Warning (EAW) kapasiteter. Både finnene og svenskene er aktive i «new space»-sfæren, med forskningssatellitter og en voksende satellittindustri. Den finske ICEYE-satellitten som ble skutt opp i 2018 var den den minste synthetic aperture radar (SAR) satellitten i bane da den den ble operativ. Innen luftbåren overvåking, spesielt i det maritime domene, er Norge en betydelig aktør i NATO. Men vi har både mye å tilby og mye å lære fra våre nye nordiske allierte. Vi vet at finnene og svenskene er dyktige og har lang erfaring innen signaletterretning, både fra stasjonær og mobil innsamling. Og det er grunn til å tro at den nasjonale innsamlingskapasiteten til våre nye allierte in toto er formidabel, i tillegg til at begge nasjoner altså er vant til en nærmest daglig interaksjon med russiske kapabiliteter. Det har blant annet vært langt høyere temperatur over Østersjøen i møtene mellom svenske og finske overvåkings- eller jagerfly, og russiske jagerfly, selv om vi har hatt våre sporadiske hendelser i nord også. Dette er interaksjon våre nye allierte er vant med, og vi gjør klokt i å lytte nøye når vi sparrer med finnene og svenskene i planlegging av fremtidige operasjoner.

Allied Ground Surveillance (AGS) systemet som opererer ut fra Sigonella er i utgangspunktet ment til å støtte NATO kommandostrukturen med innsamling. Men det er sannsynlig at man vil lettere kunne argumentere for tilstedeværelse i nordlige NATO-områder jo flere allierte vi er som peker på behovet. Sammen med nasjonal innsamling på overflaten og i de lavere luftlag vil innsamlingen innta en helt nødvendig lagvis form for å bedre dekke områdene i både tid og rom. Svensk og finsk inntreden i NATO vil sannsynlig også øke betydningen av større øvelser i Østersjøen, slik som den årlige BALTOPS-øvelsen. Her gjør Norge klokt i å bidra med både luft- og sjøenheter for å mer regelmessig bli eksponert for både områdene, de ulike styrkesammensetningene og de enkelte kapabilitetene. Hverken norske jagerfly eller overvåkingsfly er for eksempel nevneverdig bortskjemt med interaksjon med allierte hangarskipsgrupper.

Oppsummert bør vi anta at Nordområdene ikke er blitt mindre viktige for NATO det siste året, snarere tvert imot. Østersjøen er nå mer eller mindre omgitt at alliansemedlemmer, og kommer til å ha betydelig fokus i øvelser og innsamling for alliansen. For en helhetlig situasjonsoversikt må vi sammen holde oppsyn både med sammensatte trusler, med disponering og utvikling av atomstridskreftene, samt bevegelser innen styrkeoppbygging i mer tradisjonelt tidlig varslingsøyemed. Norge bør aktivt søke et tett samarbeid i luftbåren overvåking med våre nye allierte i Norden. Det er for sent å etablere samarbeid og koordinere prosedyrer for informasjonsdeling når det begynner å brygge opp til storm.

Artikkelen ble først publisert i Luftled 2022-3.