NATOs primære verktøy for å håndtere kriser eller operasjoner som inkluderer bruk av luftmakt er å aktivere Joint Force Air Component (JFAC). JFAC er et luftkommando og -kontrollsenter som er ansvarlig for planlegging og leveranse av luftmakt gjennom hele spekteret av fellesoperasjoner. NATO har sin egen JFAC gjennom kommandostructuren, kalt NATO Command Structure (NCS) JFAC[1]. Denne JFACen består av en kjerne av HQ AIRCOM NATO-personnel, støttet av underliggende NATO-hovedkvarter som CAOC Uedem og nasjonale bidrag. Sistnevnte kommer primært fra nasjonale JFACs. I Europa finnes nasjonale JFACs i Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Spania, Italia og Tyrkia. I Norden finnes nasjonale luftoperasjonssentre (AOC) i Norge, Danmark, Sverige og Finland. I prinsippet gjør nasjonale AOC mye av det samme som JFAC, men i mindre skala. Noe av grunnen til «mangelen» på JFAC i flesteparten av NATO-landene kan tilskrives størrelsen på de respektive landene. I lys av prospektet om at Finland og Sverige kan bli med i NATO, potensielt i løpet av kort tid, er samarbeid om å etablere en felles nordisk JFAC en mulighet som bør undersøkes nærmere.
En naturlig innretning av nordisk JFAC kunne vært en kjerne med Norge, Danmark, Sverige og Finland med støtte fra de nærmeste naboene Estland, Latvia, Litauen og Island. Denne kombinasjonen kunne tillatt et større stående lufthovedkvarter med betydelige ressurser landene seg i mellom og et klart definert ansvarsområde. Ansvarsområdet kunne naturlig avgrenses til nettopp disse landenes geografiske beliggenhet. På den måten ville det være stor grad av naturlig kompetanse og kjennskap til operasjonsområdet i hele det potensielle operasjonsspekteret. Dette er et poeng som kunne kontret en iboende svakhet med dagens JFAC-konsept, nemlig at det i sin natur er en reaktiv krisestabsfunksjon uten ferdig definert operasjonsområde og oppdrag, og som henter ressursene sine fra personell som primært har andre oppgaver i det daglige. Med andre ord lav grad av ambisjonen om at fredstidsoppgavene i størst mulig grad skal være lik oppgavene i krise og krig. I tillegg er det ofte personnel med dybdekunnskap fra helt andre områder enn det spesifikke operasjonsområdet og oppdraget. En annen utfordring i NATO er den hyppige rotasjonen av personnel som sørger for at at det alltid er en vesentlig andel personnel med begrenset posisjonsspesifikk erfaring og kompetanse i organisjonen. Mitt perspektiv er at disse utfordringene i NATO i hovedsak håndteres med høy bemanning; satt på spissen kvantitet over kvalitet. Det finnes et åpenbart potensiale for å redusere kvantitet og erstatte det med kvalitet dersom man sikre et klart definert operasjons- og ansvarsområde med større grad av lokalkunnskap og ideelt sett også oppnå større grad av kontinuitet blant personellet. Dette er per nå ikke mulig å oppnå med NCS JFAC, men kunne vært mulig med en nordisk JFAC på grunn av vår geografiske beliggenhet og spesifikke rammevilkår hvis Sverige og Finland blir NATO-medlemmer. Nært samarbeid mellom NATO, Norge, Danmark, Sverige og Finland på luftsiden eksisterer allerede, men et av flere mulige neste steg kunne vært etablering av nordisk JFAC i løpet av de neste årene hvis den nordiske NATO-utvidelsen skjer slik mye nå tyder på.
Luftmaktens iboende høyde, hastighet og rekkevidde, kombinert med dagens krav til interoperabilitet og fleksibilitet tilsier at enda nærmere samarbeid med våre nærmeste naboer er en klok tilnærming. Etablering av en nordisk JFAC kan være et naturlig neste steg i denne retningen som kan levere alliert luftmakt på rett sted, til rett tid, med rett effekt.
Referanser
[1] https://ac.nato.int/missions/jfac
Foto: F-35 takeoff under Cold Response 22. Forsvaret / Torbjørn Kjosvold.
