Norden i NATO – et sikkerhetspolitisk lys i mørket

Det er bekmørke skyer på den sikkerhetspolitiske himmelen. Russlands angrepskrig i Ukraina har endret den sikkerhetspolitiske arkitekturen i Europa, sannsynligvis for alltid. Daglig skrives nye kapitler i historiebøkene, og som så ofte før er den russiske historien preget av ekstrem voldsutøvelse og total mangel på respekt for menneskeliv. For en småstat som Norge er dette krevende, men for første gang i historien blir nå Norden samlet i én forsvarsallianse. Nordisk samarbeid og integrasjon vil endre det strategiske kartet og styrke vår kollektive sikkerhet.

Lyspunkt i mørket

Europeiske land står igjen ovenfor en eksistensiell trussel, situasjonen er ekstremt alvorlig, og vi må lete lenge etter lyspunktene. Det finnes imidlertid noen; For USA har utvist et tydelig lederskap og samlet nasjoner som deler våre vestlige liberale verdier – spesielt innenfor NATO. EU fremstår også mer samlet enn noen gang og har påtatt seg et stort ansvar for sanksjonsregimet mot Russland. Tyskland har signalisert en kraftig økning i sitt forsvarsbudsjett og virker nå klar til å påta seg en ny rolle i Europa, men det som nok blir stående som den mest varige endringen er Finland og Sveriges inntreden i NATO. Dette er en historisk milepæl som vil få omfattende konsekvenser for norsk, nordisk og euro-atlantisk sikkerhet. Foreløpig har vi nok begrenset evne til fullt ut å forstå hvilket potensial dette har, men mulighetene som nå oppstår må gripes. En god start vil være felles overordnede nordiske retningslinjer for omfanget av samarbeidet, og da spesielt hvor tett de nordiske forsvar skal og kan integreres. I det litt lengre perspektiv vil også det nordiske samarbeidet være et godt grunnlag for et bedre nordeuropeisk samarbeid der USA, Storbritannia og etter hvert Tyskland spiller en betydelig rolle.

Sikkerhetspolitiske endringer

Forsvarskommisjonen ble opprettet ved Kongelig Resolusjon den 17. desember 2021. I mandatet gis Kommisjonen i oppdrag å komme med anbefalinger om viktige veivalg som kan styrke norsk sikkerhet i et 10-20 års perspektiv. Det er vanskelig å tenke norsk sikkerhet uten også å tenke nordisk sikkerhet. Derfor ble et tettere nordisk forsvarssamarbeid identifisert som et viktig tema allerede på Forsvarskommisjonens første møte i januar 2022. 24. februar viste seg imidlertid å bli et tidsskille, og da Sverige og Finland leverte sine NATO søknader i mai ble de grunnleggende forutsetningene for et sikkerhetspolitisk samarbeid i Norden totalt forandret. I Forsvarskommisjonen har derfor den nordiske dimensjonen fått høyere prioritet.

Den underliggende drivkraften i nordisk militært samarbeid kan nå endres fra økonomiske innsparinger til styrking av den kollektive sikkerheten. Idéen om et forsterket sikkerhetspolitisk samarbeid i Norden har stått høyt på den politiske agendaen allerede siden før opprettelsen av NATO i 1949. I 2009 ble NORDEFCO etablert. Mye av logikken i for samarbeid i NORDEFCO har vært økonomiske besparelser, men til tross for de beste hensikter har samarbeidet ikke gitt noen vesentlige gevinster. Samarbeidet har faktisk fungert best når økonomi ikke har vært drivkraften.

Nå åpnes muligheter for et forpliktende operativt samarbeid basert på én felles i nordisk stridsidé. Av de faktorer som har hemmet nordisk integrasjon er ulik alliansetilknytning den mest åpenbare, men ulikt strategisk fokus, mangel på forpliktende sikkerhetsgarantier, manglende muligheter for utveksling av gradert informasjon og industripolitiske hensyn er også forhold som har hindret et dypere samarbeid. Når våre to naboland nå blir NATO medlemmer, vil disse hindringene stort sett viskes bort – kanskje med unntak av industripolitikken. I Forsvarskommisjonen opplever vi derfor at NATO-medlemskapet nå skaper de nødvendige forutsetninger for et styrket operativt samarbeid i Norden.

Det er allikevel viktig å utvise et snev av nøkternhet, for hovedårsaken til at Finland og Sverige søker NATO medlemskap har lite med Norge å gjøre. Det er det akutte behovet for å komme inn under NATO traktatens artikkel fem, og dermed den amerikanske sikkerhetsgarantien, som virkelig betyr noe. Ukrainakrigen har nemlig vært en grufull påminnelse om konsekvensene av å stå utenfor. Krigen har også vist hvor avgjørende amerikansk våpenhjelp er. Uten den massive støtten fra USA ville Ukrainas kamp mot Russland vært tapt for lenge siden. En helt grunnleggende erkjennelse er derfor at et forsterket nordisk samarbeid aldrivil kunne erstatte NATOs kollektive sikkerhetsgaranti. Til det er Norden for lite, uansett hvor samlet vi står.

Potensialet for operativ integrasjon og samarbeid mellom de nordiske lands forsvar er enormt. Lykkes vi, vil den samlede kampkraften i Norden øke betraktelig. Frem til nå har de nordiske landene vært tilbakeholdne med å gi hverandre forpliktende sikkerhetsgarantier. Primært skyldes nok dette ulik alliansetilknytning, men NATOs Artikkel 5 rydder nå all slik usikkerhet av veien.

Norden som ett operasjonsteater

Geografien gjør det naturlig å se på Norden som ett operasjonsteater. Teateret strekker seg fra grensen mot Russland i øst via Island til Grønland i vest, fra beltene i syd til Arktis i nord. Baltikum er å betrakte som en noe mer perifer del av teateret. Innenfor denne rammen henger alt sammen. Vår motstander oppfatter NATO-territoriet som «grenseløst». Derfor må vår felles nordiske stridsidé betrakte et Norden uten grenser, ellers vil grensene kunne utnyttes til motstanderens fordel. En slik felles nordisk forsvarsplan vil også være et ypperlig utgangspunkt for nordisk militær strukturutvikling som understøtter planen. Norden kan muligens også i fellesskap oppfylle NATO kapabilitetsmål. En naturlig del av en fellesnordisk forsvarsplan vil også være at det etableres en enhetlig kommando som integrerer den nordiske forsvarsinnsatsen.

Ulike strategiske prioriteringer

Vi må ikke glemme de nordiske nasjoners ulike strategiske prioriteringer. Finland har sitt fokus på grensen mot Russland. Sverige har i stor grad innrettet sitt forsvar mot Østersjøen og forsvaret av Gotland. Danmarks strategiske plassering gir ikke bare en unik kontroll med innseilingen til Østersjøen, Færøyene og Grønland ligger også sentralt plassert i GIUK-gapet og Arktis. Island har en unik beliggenhet med stor betydning for forsyningslinjene over Atlanterhavet og kontroll med GIUK-gapet. Norge prioriterer havområdene og Arktis – en prioritering som i stor grad overlapper med både USA og Storbritannias interesser i vår region. De nordiske landenes ulike strategiske utsyn har ofte blitt trukket frem som et hinder for nordisk militært samarbeid. Det kan imidlertid også betraktes som et «nordisk kringvern». I dette perspektivet blir det tydeligere at de nordiske lands ulikheter styrker regionens sikkerhet. Dette åpner også muligheter for at de nordiske landene kan gjøre prioriteringer som ikke tidligere var mulig, noe som vil styrke den kollektive sikkerheten. Samtidig er det på sin plass å minne om at NATO medlemskapet forplikter både Sverige og Finland til å ta ansvar for NATOs territorielle sikkerhet. Dette vil kreve at de stiller opp med militære styrker også utenfor Norden, enten det er Baltic Air Policing eller deltakelse i andre stående NATO styrker.

Geopolitiske endringer

Sverige og Finlands NATO medlemskap endrer geopolitikken i nord, og det endrer den rollen Norge har hatt i NATO siden 1949. Det som tidligere var NATOs nordlige flanke blir nå en front. Norge får større dybde i øst, og Finnmark får et «hinterland» som ikke tidligere var der. Russlands strategiske tyngdepunkt på Kolahalvøyen vil få økt strategisk betydning fordi Østersjøen ligger an til å bli et NATO innhav. Dette øker verdien av fri adgang til Atlanterhavet fra basene på Kola. Dermed overlapper det russiske bastionsforsvaret med NATOs behov for sjøkontroll i våre havområder.

Alliert mottak

De senere års øvelser har med all tydelighet vist at alliert mottak er en omfattende operasjon. Mer enn 90% av all varetransport til Norge kommer sjøveien, tilsvarende tall gjelder for Sverige og Finland. Forsyningslinjene gjennom Østersjøen er sårbare, derfor må man forberede mottak av allierte forsterkninger via havner i Norge og på Sveriges vestkyst. Volumet vil bli vesentlig større enn vi er forberedt på i dag, Norge vil heller ikke lenger være endestopp for logistikken. Dette krever en betydelig utbygging av havner, veier, broer, jernbane og annen kritisk infrastruktur. Denne store logistikkoperasjonen vil bli en viktig del av det norske bidraget til den kollektive sikkerheten i regionen.

Potensialet for militært samarbeid og integrasjon

Potensialet for samarbeid og integrasjon i Norden strekker seg langt ut over de den spisseste ende. Dersom vi enes om at forsvaret av Norden er én stor fellesoperasjon, åpnes det for integrasjon av alle former for støttevirksomhet. Om kort tid vil for eksempel både Finland, Danmark og Norge alle operere F-35. Dette åpner muligheter for samarbeid om både vedlikehold, reservedeler og kanskje til og med lagring av våpen. Slik kan vi skape økt fleksibilitet og redusere sårbarheten ved at støttevirksomhetens ressurser utnyttes på tvers av landegrensene. Dermed kan nasjonale flaskehalser, som for eksempel mangel på teknisk personell, omgås.

Én felles nordisk stridsidé åpner også muligheter for integrasjon av deler av styrkeproduksjonen. Målsetningen med en slik integrasjon må være å øke Nordens samlede stridsevne og dermed også avlaste stormakter som USA og Storbritannia. Det vil være naturlig at de nordiske offiserer som i fellesskap skal planlegge og gjennomføre militære operasjoner utdannes på en felles nordisk stabsskole. Slik vil man sikre dybdekunnskap om de ulike landenes struktur og strategiske innretning, og det etableres personlige relasjoner, og dermed tillit, mellom offiserer på tvers av landegrensene. Over tid kan dette også kompensere for de ulike nasjonenes historiske erfaringer og reflekser.

I cyberspace er alle naboer, og trusselen er stort sett den samme uansett hvor man befinner seg. Dermed vil det ikke være unaturlig at de nordiske land går sammen om å utdanne «cyberkrigere» og gjerne også opprette et felles defensivt cyberforsvar. Ettersom en av dagens store utfordringer er stort frafall av personell med digital kompetanse, vil en integrasjon av sterke nordiske fagmiljøer øke robustheten. Faglig sett vil det sannsynligvis også bli mer attraktivt å jobbe i større internasjonale miljøer. Det er heller ikke utenkelig at opprettelse av grenvise felles-nordiske krigsskoler og våpenskoler kan bidra til å styrke den samlede forsvarsevnen både i Norden og NATO.

Kommandostruktur

En forutsetning for å lykkes, vil være at de nordiske landene plasseres under samme NATO kommando. NATO har i dag som kjent tre Joint Force Commands, nemlig Napoli (Italia), Brunssum (Nederland) og Norfolk (USA). Hver av kommandoene har eget ansvarsområde, og de utarbeider hver sin overordnede fellesoperative plan. Kommandoen i Norfolk er innrettet mot de transatlantiske forsyningslinjer, eller som de sier: «From Florida to Finnmark, from seabed to space». Kommandoen er også tett tilknyttet den amerikanske marinens Second Fleet. En forutsetning for å utarbeide en enhetlig grenseløs forsvarsplan for Norden vil være at de nordiske land inngår i samme NATO-kommando. Ettersom kommandoen i Norfolk har sin oppmerksomhet rettet mot våre områder, og den er tett knyttet til USA, vil det være naturlig at Norden legges inn under denne kommandoen. Da ivaretas også de viktige bilaterale forbindelsene flere nordiske land har med USA. I hvilken grad det er behov for et regionalt kommandonivå under Norfolk vil i stor grad være avhengig av pågående prosesser i NATO. Det også verd å merke seg at disse problemstillingene diskuteres på høyeste nivå i Norden, og mye tyder på at det er enighet om disse grunnleggende spørsmål.

Nordisk forsvarsøkonomi og to-prosent målet

Det har nå blitt politisk umulig å ikke innfri NATOs to-prosent mål, spesielt for rike småstater som grenser til Russland. Mange var raskt ute og argumenterte for at finsk og svensk NATO-medlemskap ville gi stordriftsfordeler og dermed muligheter for innsparinger i de nordiske budsjettene. Dessverre er sikkerhetssituasjonen alt for alvorlig til å forfølge denne tanken. For Norden har, kanskje med unntak av Finland, tatt ut en betydelig fredsdividende gjennom hele «etterkaldkrigstiden». Nå som vi igjen står ovenfor en eksistensiell trussel er det en økende oppfatning i alliansen at NATOs to-prosent mål ikke er tilstrekkelig til å bygge europeisk sikkerhet. Stadig flere allierte mener tre prosent eller høyere må til for å oppfylle traktatens artikkel tre. Når flere NATO-land nå låner penger til å styrke forsvaret, blir viljen til å forsvare gratispassasjerer så avgjort redusert. Tiden er altså ikke inne for å kutte i allerede «ferdigkuttede» forsvarsbudsjett, verken i Norge, Norden eller NATO for øvrig.

Vekst i de nordiske forsvarsbudsjettene må brukes til å styrke den kollektive sikkerheten, ikke til nasjonale tiltak som møter en annen virkelighet enn den vi er på vei inn i. På NATOs toppmøte i Madrid i sommer, der Sverige og Finland også var tilstede, ble NATO-landene enig om å øke antall kampklare soldater på høy beredskap fra 40.000 til 300.000. Dette krever at vi igjen bygger opp robuste forsvar med god utholdenhet, ikke minst på personellsiden.

Norge har forpliktet seg til å innfri to-prosent målet innen 2024, dette innebærer en budsjettøkning på over 20 milliarder kroner. En slik økning vil bli vanskelig å omsette på den korte tiden som gjenstår, spesielt nå som «alle» ruster opp. Det kunne derfor vært en tanke å kopiere den tyske idéen om å etablere et forsvarsfond. Et slikt fond kan gi nødvendig handlefrihet når strukturbehovene i en fells nordisk forsvarsplan etter hvert blir tydeligere.

Veien videre

Etter hvert som det nordiske perspektivet i NATO får tid til å modnes, vil det være behov for å zoome noe ut og arbeide frem en helhetlig plan for en ny nordeuropeisk sikkerhetsarkitektur. Denne planen må spesielt ta utgangspunkt i de endringer som nå foregår i Tyskland samt Storbritannia og USAs interesser i Nord-Europa. Forsvaret av de baltiske landene må også spesielt adresseres, for Norden vil ikke kunne ivareta deres sikkerhet godt nok. En mer helhetlig plan vil også redusere risikoen for at Norden oppfattes som en blokk i NATO.

Konklusjon

I det sikkerhetspolitiske bekmørket vi befinner oss i finnes det lyspunkt. Navigerer vi riktig, vil lyspunktene styrke vår kollektive sikkerhet. Samtidig må vi være klar over at vi beveger oss inn i dårlig kartlagt farvann. Det er både risiko for feilnavigering, utenforliggende omstendigheter som endrer terrenget eller at noen av lyspunktene slukker. Da kan vi raskt ende opp i en svært farlig situasjon. Derfor må vi i tiden som kommer bruke betydelige ressurser på å styrke vår egen forsvarsevne og gripe alle muligheter til å fordype samarbeidet med våre viktigste allierte, både i og utenfor Norden. Verden er varig forandret, de bekmørke skyene på den sikkerhetspolitiske himmelen kommer ikke til å forsvinne.

Foto: Sigrid Vormeland - Forsvaret

Artikkelen ble først publisert i Luftled 03-22