Sett med britiske og norske regjeringsøyne var de sikkerhetspolitiske relasjonene mellom landene preget av ambivalens – tidvis også av bitre konflikter – helt fra Norge fikk sin fulle selvstendighet i 1905. På norsk hold ble Storbritannia likevel oppfattet som den ultimate garantisten for selvstendighet og integritet dersom Norge skulle bli angrepet og nøytraliteten bryte sammen. Siden unionsoppløsningen hadde norske politikere sett på Storbritannia som «det land vi venter hjælp af» under en eksistensiell krise. I mellomkrigstiden støttet særlig yngre offiserer den såkalte «engelsklinjen» i sikkerhetspolitikken, mens de fleste eldre holdt på den etablerte «nøytratlitetsblokklinjen». I norsk historieskrivning har definitivt de overordnede gevinstene av forbindelsen til britene fått mest oppmerksomhet.
Det samme er tilfelle på britisk hold og skyldes at Norge utover på 1900-tallet ble stadig tettere vevet inn i britenes «grand strategy». Den hadde i århundrer hvilt på to sentrale prinsipper, nemlig å ha kontroll over hjemmefarvannene og å forhindre at rivaliserende stormakter dominerte Beneluxlandene – «the Low Countries». Da Tyskland inntok plassen som hovedmotstander blant stormaktene etter århundreskiftet fikk Norge en strategisk betydning det tidligere ikke hadde hatt. Nordsjøen gikk fra å være sjømilitær utmark til et opprustet konfrontasjonsområde for stormaktene. Britene, som var landmilitært svake i Europa, planla allerede før første verdenskrig i stedet å ramme Tyskland gjennom handelskrig og hungersblokade iverksatt av den mektige Royal Navy. Dermed ville norskekysten være av avgjørende betydning.
Så stor var den antatte strategiske betydningen av norskekysten at bare et par uker etter krigsutbruddet i september 1939 ble den norske utenriksministeren diskret gjort oppmerksom på at britene ville betrakte et tysk angrep på Norge som jevngodt med et angrep på Storbritannia selv. De ville treffe alle nødvendige tiltak uavhengig av nøytralitetsretten og hva nordmennene selv måtte mene. Det som har vært omtalt som en «implisitt garanti» etter 1905 var blitt noe i nærheten av eksplisitt.
Selv om det er åpenbart at det ville være store kostnader knyttet til en slik sikkerhetspolitisk relasjon – både for Norge og Storbritannia – har de fått liten oppmerksomhet. En betydelig asymmetri vil alltid ligge til grunn for maktrelasjonen mellom stormakten og småstaten. Sett med norske øyne var imidlertid hovedproblemet at britenes ivaretakelse av egne strategiske interesser ville innskrenke det norske politiske handlingsrommet dramatisk under krig. Det ville blant annet være nesten umulig å etterleve folkerettens nøytralitetsregler dersom en britisk blokade skulle være effektiv. Nordsjøen måtte være rensket for nøytrale frirom slik de var definert av folkeretten. Dermed var Norge i utgangspunktet satt nøytralitetspolitisk sjakk matt.
Britisk strategi innebar to store kostnader. For det første satte den ikke bare Norges forhold til Tyskland i fare, men også til nabolandene i Skandinavia. De tre kunne vanskelig samordne sin nøytralitetspraksis så lenge Norge var presset inn i posisjonen som «nøytral alliert» med Storbritannia. For det andre var norsk territorium så viktig for britene at en norske regjering knapt hadde noe annet valg enn å praktisere nøytraliteten på en måte som var fordelaktig for britene. Regjeringen ble tvunget til slik underkastelse under første verdenskrig og i nøytralitetsperioden fra september 1939 til april 1940.
Nøytralitet i krig var grunnprinsippet i sikkerhetspolitikken, men fordi de delte erfaringene fra første verdenskrig ikke ble debattert offentlig, var det liten forståelse i politikk og opinion for kostnadssiden ved forholdet til britene. Plussiden i regnskapet var åpenbar i en tid preget av total krig og kampen liberale og autoritære normer: Britene ville motsette seg at andre stormakter angrep hele eller deler av landet. På den måten ville de av egeninteresse sikre norske integritet. Det er bakgrunnen for at utenriksminister Halvdan Koht, til tross for at britene utfordret nøytraliteten, var «fast bestemt på at dersom Norge kom med i krigen, måtte det bli på vestalliert side», som en britisk diplomat rapporterte i januar 1940. Også kongen var innforstått med kjernen i nøytralitetspolitikken. Overfor den britiske militærattacheen hadde han allerede kort etter krigsutbruddet i 1939 fortalt at «Norge er offisielt nøytralt, men i realiteten sympatisk innstilt til de alliertes kamp mot Hitlerismen». Han fortsatte med å si at «framfor alt er landet realistisk […]», og formidlet dermed at regjeringen var på det rene med realitetene.
At norske myndigheter ved flere anledninger hadde måttet strekke seg langt i å tilpasse nøytralitetshåndhevelsen britiske interesser er velkjent, men hvorfor hadde de vært villige til å bære de høye kostnadene? Så sent som i 1940 var det fortsatt vanlig å henvise til historiske erfaringer som lå langt tilbake i tid. Men de hadde til gjengjeld vært så smertefulle at de hadde etset seg inn i nasjonens minne. Nordmennene hadde for alvor stiftet bekjentskap med «the perfidious Albion» under Napoleonskrigene. Henrik Ibsens episke dikt «Terje Vigen» forteller om nøden som fulgte i kjølvannet av britenes blokade og flåteranet i København i 1807. Lærdommen var entydig og dyrekjøpt. Norge aldri måtte komme i konflikt med sjømakten Storbritannia eller komme i et allianseforhold med britenes fiende, slik foreningen med Danmark fram til 1814 hadde ført til. Resultatet for Norge hadde da vært ødeleggende.
Det påfølgende hundreåret med pax britannica og britisk sjødominans gjorde at denne erfaringen var lite aktuell. Men under første verdenskrig ble Norge igjen en viktig faktor i en britisk blokade. Denne gangen gjaldt det Tyskland. Med god grunn fryktet den norske regjeringen at situasjonen under første verdenskrig skulle føre til hungersnød, varemangel, handelskollaps og energikrise. Ved flere anledninger sto den på kanten av stupet. Ikke overraskende var den derfor villig til å strekke seg langt for å unngå en ødeleggende konflikt, så langt at den forlot gråsonen som omga nøytraliteten. Det samme gjentok seg fra september 1939 til det tyske angrepet 9. april 1940. Forholdet til britene gjorde nøytraliteten langt på vei til en illusjon under bestemte omstendigheter.
Lærdommene fra felttoget i 1940 ble en øyeåpner for regjeringen og bestemmende for den sikkerhetspolitiske tenkningen under og etter krigen. Britenes agering i nøytralitetsperioden var ikke overraskende for nordmennene, men snarere på linje med det som var forventet og signalisert. Det samme gjaldt den militære støtten som britene varslet noen timer etter det tyske angrepet. Derimot kom det som et totalt sjokk at de allierte oppga Sør-Norge i slutten av april og Nord-Norge i begynnelsen av juni. Ingen har gitt klarere uttrykk for den følelsen av raseri og maktesløshet som dette utløste enn statsminister Johan Nygaardsvold. «Vi hadde trodd at England i sin egeninteresse ville ha gjort hva som gjøres kunne for å kaste tyskerne ut av Norge», var reaksjonen hans da han fikk melding om at de allierte var i ferd med å evakuere uten å ha informert nordmennene i forkant. Så sterke var de anti-britiske holdningene på norsk hold etter dette at forsvarssjef Otto Ruge i avskjedstalen på Setermoen noen dager senere bemerket at «det er dem iblant dere som hater engelskmennene mere enn tyskerne».
Fordi både briter og nordmenn tilla Norge høy strategisk verdi må vi spørre om hvorfor landet ble oppgitt etter to måneder uten å ha lidd militært nederlag. Hadde noen på norsk side sett for seg noe slikt? Regjeringen og den øverste forsvarsledelsen hadde definitivt ikke det. De mente at norsk territorium hadde ubetinget strategisk verdi for britene og at egentingeressen derfor ga ekstra tyngde til forestillingen om en sikkerhetsgaranti. Enkelte på militært hold hadde imidlertid advart mot et så forenklet syn. Man måtte ta i betraktning at Storbritannia hadde interesser over hele verden og at Norge først og fremst hadde betinget strategisk verdi. Når krigskabinettet skulle håndtere parallelle kriser – til og med i nærområdene – måtte den foreta strenge prioriteringer. I disse falt Norge gjennom, og det hadde norske politiske og militære myndigheter ikke erkjent.
The Times skrev på midten av 1930-tallet at Norge nøt godt av «effortless security». Det er lett å forstå resonnementet bak utsagnet. Som Irland var Norge så viktig for britisk sikkerhet at de ble sett på som en del av forsvaret av hjemlandet. Blant annet dette lå under den norske forestillingen om at et sterkt forsvar kunne nedprioriteres. Men hverken det kostnadsfrie eller anstrengelsesløse forsvar fantes, selv ikke for småstaten som var maritim flanke til den dominerende sjømakten.
En hovedkonklusjon som ble trukket på norsk hold var at geografien og ressursene gjorde at det var uunngåelig at Norge ville bli involvert i en nord-europeisk krig hvor Storbritannia, Sovjetunionen og Tyskland var part, uavhengig av regjeringens linje. Norges faktiske stilling i en slik krig ville først bli avgjort når stormaktenes krig var over og landets politiske og økonomiske interesser var best tjent med britisk seier. Det var myndighetene villig til å ofre nøytraliteten for.
Foto: Imperial War Museum/Kunnskapsforlagets arkiv. Britiske jagerflygere løpende ut til flyene sine 10. august 1940
