Ved Russlands angrep på Ukraina i 2014 og dets fullskala invasjonsforsøk i 2022 har President Putin demonstrert vilje til å forfølge sine politiske målsettinger i Europa med militær makt. Invasjonen har grunnleggende endret Europas sikkerhetspolitiske situasjon, og spenningen mellom Russland og NATO er høy.
Sammenliknet med situasjonen forrige gang spenningen mellom Moskva og Vesten var høy, under Den kalde krigen, er situasjonen nå betydelig mer ustabil. Den gang hadde Moskva en buffer av vasallstater – Warszawapaktlandene – mellom seg og NATO. Det var Vesten totalt overlegen i konvensjonelle styrker, og følte seg trygg. I dag har NATO rykket helt fram til Russlands grenser. Russland er NATO underlegen i konvensjonelle styrker og føler seg truet.
Finsk og svensk medlemskap i NATO har endret Norges strategiske stilling. Under Den kalde krigen var Finland knyttet til Sovjetunionen gjennom VSB-avtalen, og vi måtte regne med at finsk territorium i et virkelig tilfelle ville tjene som framrykkingsakse inn mot Skibotn. Med Finland i NATO er denne angrepsaksen i utgangspunktet stengt for russiske styrker.
Det norske forsvaret besto, grovt regnet, på det meste av rundt 80 kampfartøyer, rundt 70 kampfly og 13 brigader, hvorav fem var planlagt innsatt i forsvar av Nord Norge. Det var ikke ansett som mulig å forsvare Finnmark. Det skulle tjene som forterreng for forsvaret av Troms, som var konsentrert til Lyngen. Bataljonsgrupper på Banak og ved Garnisonen i Sør-Varanger hadde som hovedoppgave å etablere en stridssituasjon på et slikt nivå at et ville utløse NATOs Artikkel 5.
Situasjonen i dag er en helt annen. Norge har kun én brigade, en bataljon på Banak og grensevaktstyrker i GSV. Men med Sverige og Finland i NATO blir ikke lenger Indre Troms Hærens kjerneområde, og Lyngen-linjen fremste forsvarslinje.
I en krig mellom Russland og NATO vil fronten i nord gå langs den finsk-russiske og baltisk-russiske grensen. Den norske hærens hovedoppgave blir dermed å sikre Finlands venstre flanke gjennom å holde Øst-Finnmark, og å bidra med forsterkningsstyrker til fronten i Finland og Baltikum. Luftforsvarets rolle blir å inngå i et fellesnordisk luftforsvar, og å støtte Sjøforsvaret og Hæren med helikoptre og lufttransport. Sjøforsvarets rolle blir primært kystforsvar, sikring av mottakshavnene for allierte forsterkninger, primært Narvik/Bogen og Trondheim/Hommelvik.
Trøndelag, med de amerikanske forhåndslagrene, Ørland og Værnes og med vei- og jernbaneforbindelse til Sverige, blir et nytt militærstrategisk kjerneområde. Havnene i Trondheimsfjorden blir, sammen med Narvik/Bogen i nord og Gøteborg og havnene i Oslofjorden i sør, sentrale mottakshavner for allierte forsterkninger.
Den økte spenningen i forhold til Russland har gjort at beroligelsespolitikken er kommet under press. Norske myndigheter har valgt å kompensere for nedbyggingen av Forsvaret ved å invitere til og legge til rette for økt alliert, først og fremst amerikansk, nærvær i Norge, i våre tilstøtende havområder og i luftrommet over. Dette er uklok politikk. Om det får utvikle seg kan det gjøre nordområdene til et nytt konfrontasjonsområde mellom Russland og Vesten. Det vil være stikk i strid med Norges uttalte målsetting om lavspenning i nord. Og lavspenning er en nødvendig forutsetning for at vi skal kunne ivareta Norges interesser og oppfylle landets forpliktelser som kyststat. Den beste måten å unngå en slik utvikling på er å styrke Det norske forsvaret i den grad at det framstår som troverdig og relevant, både for våre allierte og for Russland.
Hvordan bør et slikt forsvar se ut? Det kan i den sammenheng være nyttig å se til krigen i Ukraina, hvor tapstallene minner oss om hvor blodig moderne krig er: I løpet av invasjonskrigens første år (februar 2022 til mars 2023) er de ukrainske styrkenes tap anslått til rundt 130.000, hvorav rundt 17.000 døde - et snitt på rundt 11.000 døde og sårede pr. måned. Tapstallene er ikke langt unna 6. divisjons beregnede tapstall pr. måned fra 1979, på rundt 750 mann pr. døgn, eller rundt 22.500 pr. måned, hvorav rundt 1.800 døde (hvor beregningsgrunnlaget var tre brigader i aksjon, med fire bataljoner i første linje i strid én gang pr. døgn). Det sier seg selv at i strid ville dagens knøttlille norske hær, med slike tapstall, ha særdeles liten utholdenhet og nærmest framstå som irrelevant, uten evne til å påvirke utfallet.
Tapstallene illustrerer betydningen av volum, som kvalitetskriterium i seg selv.
Krigen i Ukraina har vist at et større antall relativt utrente vernepliktige mannskaper i befestede stillinger har evne til å stanse angrep fra tallmessig betydelig overlegne styrker av relativt høyere kvalitet enn forsvarernes. De som her i landet har argumentert for å avvikle verneplikten, må tenke om igjen.
Og så har vi nok en gang blitt minnet om at krig faktisk dreier seg om å ta og holde territorium - ikke nødvendig vis som politisk mål, men som middel. Det politiske resultatet av krigen vil avhenge av situasjonen på bakken når den en gang er over. I ethvert militært norsk forsvar er derfor i krig Hæren den viktigste forsvarsgrenen. De andre forsvarsgrenenes rolle blir da å støtte Hæren, og bør innrettes og dimensjoneres med dette for øyet.
Hærens volum bør, med andre ord, økes drastisk. I tillegg til at den stående Brigaden i Nord Norge bør bemannes opp med tre stående mekaniserte manøverbataljoner til stede i landsdelen, og beholdningene av reservedeler og ammunisjon økes, bør det settes opp to mobliseringsbrigader, én i Sør Norge med utgangspunkt i Telemark bataljon, og én i Trøndelag. Heimevernet bør styrkes både i antall og kampkraft.
Krigen i Ukraina har vist betydningen av bakkebasert luftvern som forsvar mot langtrekkende presisjonsvåpen, fly og droner. Det bør etableres luftvernavdelinger rundt Forsvarets viktigste baser, Haakonsvern, Ørland, Evenes, Bardufoss og Banak, i tillegg til Oslo (hovedstaden) og Bodø (FOH).
Når Sjøforsvaret skal fornyes bør hovedvekten legges på kystforsvaret, med evne til å sikre mottak av allierte forsterkninger over sjø og til å forsvare Hærens sjøflanke i nord. Kapasiteten for minemottiltak bør mangedobles og sjøminer bør gjeninnføres i Marinens struktur.
Hvorfor bare tre brigader? Fordi jeg tror det er det minimum Hæren bør bestå av for i det hele tatt å kunne gjøre en forskjell i et virkelig tilfelle, og det maksimale Norge vil kunne finansiere, om vi samtidig skal bygge opp et troverdig bakkebasert luftvern, fornye Marinen og styrke Heimevernet. Prisen på forsvarsmateriell har steget eksponentielt. De fem fregattene av Fridtjof Nansen-klassen kostet f.eks. alene nesten dobbelt så mye som hele flåteplanen av 1960. Under Den kalde krigen ble store deler av Forsvaret finansiert gjennom amerikansk våpenhjelp. Samtidig utgjorde forsvarsbudsjettet rundt 3 prosent av BNP og rundt 10 prosent av statsbudsjettet. Jeg tror det er omtrent her forsvarsbudsjettet til en liten nasjon på et stort territorium, strategisk utsatt plassert i spenningsfeltet mellom USA og Russland, bør ligge, men det er ikke en gang en brøkdel av hva som ville vært nødvendig om vil skulle gjenskapt Den kalde krigens 13 brigader, 80 kampfartøyer og 70 kampfly.
