Neste generasjon militærmakt

Stratagem er en svært velkommen og god arena for forsvarsdebatt, og jeg har fulgt innlegg på plattformen over tid med stor interesse og nytte. Dette er en tilpasset versjon av et innlegg først publisert i Luftled 2/2021. Min hensikt er å bidra med noen tanker om luftmaktens betydning og nødvendig utvikling av neste generasjon militærmakt i håp om at våre yngre krefter vil ta debatten videre.

Luftmaktvisjon 2025

Luftforsvarets utviklingskurs ble satt tidlig på 2000-tallet med Luftmaktvisjon 2025[1]. Denne visjonen pekte retning for utvikling av luftmakt for fremtiden. Den var grunnlaget for vår tenkning og våre fagmilitære råd som har bidratt til beslutninger i flere langtidsplaner om modernisering av norsk luftmakt. Om få år vil Norge ha et av verdens mest moderne luftforsvar.

Grunnfilosofien har vært at luftmaktens kjerneroller utgjør helt nødvendige bidrag i fellesoperasjoner i enhver sikkerhetskontekst og i hele konfliktspekteret, enten det dreier seg om fredsmessig overvåking i nordområdene, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse, håndtering av episoder/kriser på land, sjøen eller i luften, eller i høyintensiv militær konflikt hjemme og ute.

Luftmaktvisjon 2025 var tydelig på at luftkontroll er luftmaktens absolutt viktigste kjernerolle.  Luftkontroll er både et middel og et mål i seg selv. Operasjoner for å sikre luftkontroll kalles kontraluftoperasjoner og handler om å sikre handlefrihet i lufta for egne styrker og nekte en motstander det samme. En grad av kontroll i lufta er en forutsetning for utførelsen av de andre kjernerollene for luftmakten: etterretning, overvåkning og rekognosering (ISR), bekjempelse og  luftmobilitet. Luftkontroll er avgjørende i fellesoperasjoner for å beskytte egne land- og sjøstridskrefter og sikre deres evne til operasjoner og logistikk.

Visjonen vektla satsning på multi-rolle plattformer med integrerte sensorer og våpen som kunne anvendes i nettverk for å gi effekt på land, sjøen og i luften. Valget av femtegenerasjonskampflyet F-35 er på mange måter det ultimate svaret på en slik multi-rolle plattform. P-8 og NH-90, når ferdig innfaset, vil også gi betydelig multi-rolle kapasitet.

Luftforsvaret erkjente tidlig at vi må løfte både organisasjon og prosesser for å sikre full utnyttelse av teknologien i slike multi-rolle plattformer. Målbildet vårt har derfor vært å utvikle et femte generasjons luftforsvar der evne til luftkontroll krever et system av systemer som vi kaller luftkontrollsystemet. Det består av kampbaser, baseforsvar, luftvern og et luftkommando og kontrollsystem (luft K2) som overvåker luftrommet, planlegger og leder luftoperasjoner. Gjeldende langtidsplan befester nødvendig utvikling av alle komponentene i luftkontrollsystemet, men begrensede ressursrammer strekker anskaffelsen av nye luftsensorer og nødvendig styrking av luftvern bekymringsverdig langt ut i tid.

Luftvernsystemer er avgjørende for nektelse i luftdomenet – ikke bare i Luftforsvaret, men også i Sjøforsvaret og i Hæren. Lagdelt luftvern mot ulike typer missiler og luftplattformer er helt nødvendig for å kunne beskytte våre kampbaser og våre styrker på stridsfeltet til havs og på land.

Kontroll vs nektelse

Kontroll og nektelse handler selvsagt ikke om luftdomenet alene.  Vi har en nabo i øst som har satset tungt på nektelse, gjennom blant annet svært avanserte luftvernsystemer med lang rekkevidde, både i form av bakke- og sjøbaserte systemer. I tillegg har Russland utviklet avanserte langtrekkende presisjonsvåpen som kan fyres mot flere mål samtidig fra land, under vann, fra havoverflaten eller fra luften. De russiske strategiske luftvernsystemene rekker langt inn over norsk territorium uten å krysse våre grenser, og langtrekkende presisjonsvåpen kan nå mål i hele Norge og andre europeiske land. Russland vil søke å nekte adgang til og handlefrihet for andres styrker i hele vårt nærområde gjennom såkalt anti-access area-denial (A2AD) kapasitet i både luft og sjø-domenet. Store deler av Norge kan havne bak fiendens linjer uten at territorielle grenser er krysset. Dette er en hovedutfordring for Forsvaret og en hovedutfordring for NATO da allierte operasjoner og forsterkninger kan hindres til hele Europa. Kina utvikler tilsvarende evne til nektelse i Asia. Pågående stormaktsrivalisering og militær utvikling utgjør en økende trussel for vår nasjonale og alliertes handlefrihet.

F-35 kampfly er utviklet nettopp med evne til å operere i slike trusselscenarier. Gjennom sin kombinasjon av stealth, sensor-fusion og nettverksvåpen utgjør F-35 Forsvarets viktigste strategiske ressurs – både for å sikre luftkontroll og kunne bidra til ISR og presisjonsengasjement i fellesoperasjoner. Tradisjonelt har Luftforsvaret hatt hovedfokus på defensive kontraluftoperasjoner. Med F-35 og tilhørende våpen får vi en helt annen evne til offensive operasjoner. Vi får evne til å være taktisk offensiv og kan motvirke en motstanders A2AD-kapasiteter i alle domener. Den strategiske betydningen av F-35 medfører imidlertid også økt risiko for at fienden vil søke å ta ut systemet der det er mest sårbart – altså på bakken. Gitt trusselbildet med langtrekkende presisjonsvåpen, som kan avleveres mot en rekke mål tilnærmet uten varslingstid, må solid evne til overvåking og tidlig varsling prioriteres, og evne til å beskytte kampbasene blir avgjørende.

Forsvaret må videreutvikle planverk, operasjonskonsepter og fellesoperative prosesser for planlegging og synkronisering av samvirke på tvers av alle domener for å ta full nytte av F-35 og andre kapasiteter hos alle taktiske styrkesjefer. F-35 har et enormt potensial og evne til å utrette mye i selvstendige operasjoner, men vi oppnår mye større effekt gjennom samvirke med spesialstyrkene, landmakten og sjømakten understøttet av cyber, space og EK i multi-domene operasjoner. Utnyttelse av ulike sensorer og våpen i nettverk på tvers av domener kan nekte en fiende å etablere kontroll på landjorda, i lufta og på havet ved å motvirke og om nødvendig slå ut fiendens viktigste kapasiteter på vårt territorium eller i internasjonalt farvann.

FFI beskriver dette som robust nektelse[2]: Her er ideen at angriperen skal nektes å oppnå sine mål med et angrep, ikke gjennom stansoperasjoner og territorielt forsvar, men gjennom ødeleggelse av enheter som er viktige for motstanderens operasjon. For å kunne utnytte offensive kapasiteter må Forsvaret ha styrket fellesoperativ tilnærming gjennom økt kapasitet til å bygge situasjonsforståelse, skaffe mål- data og levere langtrekkende presisjonsild. Rapporten beskriver videre territoriell kontroll som et alternativ til robust nektelse ved høyintensiv militær konflikt. Den beskriver territoriell kontroll som ambisjonen om å forsvare og holde Finnmark med egne styrker inntil allierte forsterkninger kommer Norge til unnsetning. Rapporten konkluderer med at en slik ambisjon vil krever en balansert struktur med evne til å kjempe i alle domener som vil kreve en betydelig styrking av forsvarsbudsjettet.

Etter min mening tilsier både trusselbildet og budsjettrammene at Forsvaret må fortsette utviklingen i retning av robust nektelse som konsept. Trusselbildet er uforutsigbart og vi utfordres allerede i fredstid gjennom påvirkningsoperasjoner og cyberangrep. Ambisjon om territoriell kontroll krever en balansert forsvarsstruktur som er langt mer robust enn rammene i langtidsplanen tillater, og den binder oss for mye til en bestemt geografisk retning. Trusler kan komme i alle domener og fra ulike retninger. Forsvarsstrukturen og planverket bør inneha fleksibilitet som tar hensyn til at vi utfordres av pågående konkurranse hver dag og at et angrep kan komme samtidig i ulike domener, fra ulike geografiske retninger og fra avstand med svært kort varslingstid.

Komparativt fortrinn

Vi bør derfor satse på en fleksibel, skalerbar forsvarsstruktur med multi-rolle plattformer og lette mobile kapasiteter som besitter ulike sensorer og langrekkende presisjonsvåpen i nettverk, samt utvikle vår evne til å skape hurtige forsterkende effekter gjennom multi-domene operasjoner. Landmakt er fortsatt helt sentralt for å hevde vår territorielle integritet og Norge må satse på sjømakt som en maritim nasjon, men jeg vil samtidig hevde at luftmakt, cybermakt og space vil spille en relativt større rolle i neste generasjon militærmakt. Vi er til en viss grad på vei i denne retningen med modernisering av norsk luftmakt, etableringen av Finnmark Landforsvar og satsning på luftvern og langtrekkende våpen, samt viktig og spennende utvikling innen Forsvarets spesialstyrker og innen sjø-, cyber- og space domenene.

Jeg mener vi bør sikte mot en høyere ambisjon for samvirke. Vi bør utvikle oss videre fra en binær støttet-støttende tilnærming mellom forsvarsgrenene til integrert, sømløs,forsterkende og dynamisk samvirke i alle domener. Nøkkelen til å lykkes ligger i fellesoperativ synkronisering. FOH, med taktiske kommandoer, har startet viktig videreutvikling av de fellesoperative prosessene; Joint targeting, Joint ISR, Joint Force Protection og Joint Battle Space Management.

Det skjer mye spennende og viktig testing, utvikling og samvirketrening på stridsteknisk nivå – særlig mellom spesialstyrkene og F-35 miljøet støttet av NOBLE. Det er også svært positivt at alle taktiske styrkesjefer i økende grad tar initiativ til fellesarenaer og aktiviteter som legger til rette for samvirke og utvikling i retning av multi-domene operasjoner.

En tettere kobling mellom disse aktivitetene på stridsteknisk nivå og konsept- og planutviklingen på taktisk og operasjonelt nivå, er nødvendig for å øke tempo i multi-domene utviklingen. Nasjonal utvikling bør etter min mening evne å tilpasse seg utviklingen hos USA, som et foregangsland innen det de kaller Joint All Domain Operations (JADO).

Jeg opplever at Luftforsvaret er en stadig mer kapabel og interessant samarbeidspartner for våre amerikanske og britiske allierte, særlig drevet fram av anskaffelsen av F-35 og P-8. Vi har innledet tettere samarbeid med både USAF og RAF når det gjelder utvikling av femte generasjons luftmakt, situasjonsforståelse, operasjonskonsepter, øving og trening i våre nærområder. Nye felles kapabiliteter gir potensial for økt bilateralt og trilateralt samarbeid de kommende årene. Tilsvarene tett samarbeid skjer på strategisk, operasjonelt og taktisk nivå innen de øvrige domenene.

Norge har en operativ ledelse bestående av fellesoperativ styrkesjef og integrerte taktiske styrkesjefer med tette relasjoner og høy grad av tillit som har gode forutsetninger for å utvikle enda tettere og mer sømløs integrasjon på tvers av domener.

Jeg mener norsk militærmakt har et komparativt fortrinn til å utvikle multi-domene operasjoner i takt med våre viktigste samarbeidspartnere fordi vi er en liten, men relativt kapabel og fleksibel forsvarsstruktur med tette koblinger på tvers av domener og korte K2 linjer.

Neste generasjon militærmakt

En forverret sikkerhetspolitisk situasjon og behov for dynamiske fredsoperasjoner gitt økt alliert og russisk aktivitet (konkurranse) i våre nærområder de siste årene, har vist betydningen av å kunne operere bredden av militærmakt i tett samvirke på tvers av alle domener. Operasjoner, øving og trening gir operasjonelle og sikkerhetspolitiske effekter hver dag gjennom tilstedeværelse og demonstrasjon av evne og vilje til å forsvare oss sammen med allierte (avskrekking). Dette gjøres på en transparent og forutsigbar måte og i tråd norsk basepolitikk og selvpålagte restriksjoner tilpasset den nye normalen (beroligelse).

Som sjef Luftforsvaret i perioden 2016-2021 har mine prioriteter vært å levere dynamiske operasjoner og samtidig gjennomføre vedtatt omstilling og modernisering. Ambisjonen har vært at pågående modernisering innen luftmakt skal være en pådriver for fellesoperativ utvikling mot multi-domene operasjoner. Jeg opplever at vi er godt i gang både nasjonalt og i tettere samarbeid med våre viktigste allierte, men mye nødvendig utvikling ligger foran oss.

Neste generasjon militærmakt krever evne til å skape hurtige forsterkende effekter gjennom multi-domene operasjoner i fred, krise og krig.

Vi må tenke nytt og handle raskt for å henge med på utviklingen rundt oss. Vi må evne stimulere og å koble innovasjon og utvikling nedenfra og utenfra med konseptuell tenkning ovenfra for å få rask nok utvikling. Min erfaring er at det tenkes og gjøres veldig mye bra på tvers av grener og domener på stridsteknisk nivå. Det pågår også gode og viktige sikkerhetsgraderte diskusjoner på nivåene over. Vi har en spennende tid i møte med utvikling av neste generasjon militærmakt. Dette krever diskusjon og utvikling på alle nivåer. Vel så viktig er en levende debatt i det offentlige rom. Her er Stratagem en viktig arena og våre yngre krefter helt avgjørende.

[1] Luftforsvaret (2006), Luftmaktvisjon 2025. Luftforsvarets grunnlag for utvikling av luftmakt for fremtiden.

[2] FFI rapport 19/00328 Hvordan styrke Forsvaret av Norge? Et innspill til ny langtidsplan (2021-2024)

Foto: Sjef Luftforsvaret, generalmajor Tonje Skinnarland prater med vernepliktige crew chief assistent og våpensystemtekniker under øvelse Falcon Response 2020. Onar Digernes Aase / Forsvaret