NATOs nye militærstrategi

Sommeren 2019 signerte forsvarssjefene i NATO en ny militærstrategi. Dette var den første militærstrategien siden ‘fleksibelt svar’-strategien fra 1968. Denne påstanden henger selvsagt sammen med hva man definerer som en strategi, en militærstrategi, et konsept og en doktrine. Her forholder vi oss til tolkningen i den siste norske fellesoperative doktrinen (FFOD, 2019) av militærstrategi som omsetning av politikk og politiske ambisjoner i militærstrategiske mål og ambisjoner. De siste tiår har de fleste vestlige land og eksperter samlet seg om en oppfattelse av at militærstrategier helst inneholder elementer av ‘ends, ways, means’. Den norske fellesoperative doktrinen forklarer strategier som balanse mellom mål (ends), midler (means) og metoder (ways). Denne strukturen regnes som utviklet av Arthur F. Lykke Jr.[1] Lykke argumenterte for at ‘ends’ er målsetningene eller det ønskede resultat, noe han også ofte omtalte som ‘end-state’. ‘Ways’ er de prosesser og metodene, det man gjør for å oppnå målsetningene.  ‘Means’ omfatter de ressursene man har og som kreves for å utføre ‘ways’, altså det man ønsker å gjøre. Vi ser at begrepene henger tett sammen. Selv om dette med ‘ends, ways, means’ er en relativt ny konstruksjon, så har den fått stor innflytelse. I NATO ble det enighet om at begrepene skulle utgjøre rammen for den nye militærstrategien, NATO Military Strategy, også omtalt som ‘NMS’.

Siden opprettelsen av NATO har begreper blitt brukt på noe forskjellige grunnlag. Strategier har gjerne hatt navn som ‘konsepter’, men dette begrepet har også endret innhold over tiden. Dette kommer vi kort tilbake til i denne artikkelen, men det er mer utfyllende diskutert i vårt bokkapittel ‘Strategic thinking in NATO and the new military strategy of 2019’, kapittel 16, i den nye boken Military Strategy in the 21st Century. The Challenge for NATO.[2]

Denne korte artikkelen er basert på dette bokkapitlet og spisset inn mot utviklingen av denne nye NATO militærstrategien.[3] Hensikten med kapitlet er å gjøre denne nye strategien kjent og forklare behovet og bakgrunnen for at den ble utviklet. Selve strategien er høyt gradert og således kan ikke innholdet diskuteres. Dette arbeidet med strategiutvikling i NATO bør være kjent og informere det pågående arbeidet med revidering av de strategiske planene i Forsvaret og den kommende Forsvarskommisjonen.

Konsepter og militærstrategier fra den kalde krigen

Allerede det første året etter at NATO ble etablert, ble det første forsvarskonseptet utviklet. Først i form av ‘MC 3: The Strategic Concept for the Defense of the North Atlantic Area’, godkjent av NATOs militærkomittee . En revidert versjon av MC 3 ble noen måneder senere godkjent også av forsvarsministrene, da som ‘DC 6/1: The Strategic Concept for the Defense of the North Atlantic Area’. Dette var den først av i alt fire konsepter, som hadde form som militærstrategier for NATO under den kalde krigen.

Dette første var også det eneste konseptet, den eneste militærstrategien, som ble kunngjort i form av et dokument fra forsvarskomiteen, derav merket DC (Defence Committee). Alle senere strategiske konsepter under den kalde krigen forble dokumenter for militærkomiteen - med merkelappen MC (Military Committee). Figur 1 viser utviklingen av NATOs ' s strategiske konsepter under den kalde krigen.

NATO's strategiske konsepter under den kalde krigen kan deles inn i to grupper, både kronologisk og konseptuelt. De to første fra den tidlige, formative perioden er mindre kjente, mens de to påfølgende fra 1957 (Massiv gjengjeldelse) og 1968 (Fleksibelt svar) bør være vel kjente.

Disse fire strategiske konseptene var tydelig militærstrategier etter hva vi legger i begrepet idag. Selv om begrepene og strukturen med ‘ends, ways, means’ ikke var der, så innehold de disse elementene gjennomgående.

Det strategiske konseptet som ble vedtatt av de allierte (unntatt Frankrike) i 1968 overlevde til slutten av den kalde krigen, og delvis ennå den dag i dag når det gjelder tenkning om konvensjonell storskala krig og bruken av atomvåpen. Argumentativt har det skjedd lite nytt på disse feltene siden 1991.

Fra militærstrategier til politiske konsepter, etter den kalde krigen (1990 - 2014)

Den kalde krigens slutt medførte selvfølgelig store og vesentlige endringer for NATO. Trusselen som hadde utgjort NATOs raison d ' être i førti år, ble avløst av rustningskontroll og nedrustning, og dialog erstattet jernteppet. Allerede i mai 1990 besluttet forsvarsministrene å foreta en gjennomgang av NATOs militærstrategi.[4] På det første toppmøtet etter den kalde krigen i London i juli gikk de allierte lenger og gjorde det klart at alliansen sto overfor grunnleggende endringer. Disse kunne ikke oppfylles ved å tilpasse den militære strategien alene. Mens militærkomiteen arbeidet med å oppdatere den militære strategien, startet parallelt arbeid med å formulere en politisk strategi for en ny tid på den sivile, politiske siden av NATOs hovedkvarter.[5]

De strategiske konseptene fra den kalde krigen hadde form av militærstrategier. NATO hadde imidlertid også en politisk strategi. Mens politisk konsultasjon utviklet seg i løpet av 1950-tallet, godkjente alliansen i 1967 det som utgjorde en overordnet politisk strategi. ‘Report of the Council on the Future Tasks of the Alliance’, også kalt Harmel-rapporten etter den belgiske utenriksministeren Pierre Harmel som ledet arbeidet, definerte to hovedoppgaver for alliansen. Den første var å opprettholde tilstrekkelig militær styrke og politisk solidaritet for å avskrekke aggresjon og forsvare medlemslandenes territorium hvis aggresjon skulle forekomme. Militærstrategien ‘fleksibelt svar’ var ment å oppfylle denne oppgaven. Den andre hovedoppgaven var å søke å stabilisere forholdet mellom blokkene og å legge grunn for at politiske uenigheter og problemer kunne løses diplomatisk.[6] Dette politiske sporet ble kalt détente, eller avspenning på norsk, og var sentralt for NATO på 1970- og 1980-tallet. Denne dualiteten med 'avskrekking og avspenning' utgjorde NATOs ‘grand-strategy’ fram til slutten av den kalde krigen. (Selv om det kom til en rustningsspiral mellom USA og Sovjetunionen på 1980-tallet).

Den interne debatten om endring av NATOs kaldkrigsstrategier ble utfordrende i 1989-90, ikke minst på grunn av de store, raske og uforutsigbare endringene som skjedde internasjonalt. I oktober 1990 ble de allierte imidlertid enige om at det nye strategiske konseptet skulle adressere både de politiske og militære oppgavene til Alliansen.

I november 1991 kom NATO-landene til enighet om en rekke betente politiske og militære spørsmål.[7] De hadde også blitt enige om at det nye dokumentet skulle være offentlig og ikke gradert. Noen få viktige, gjenværende spørsmål ble løst av stats- og regjeringssjefene på toppmøtet i Roma 8-9. november, og dermed kunne NATO publisere sitt nye strategiske konsept. Det første av tre siden 1991.

Disse strategiske konseptene regnes ikke som militærstrategier. De var utviklet som ugraderte og politiske dokumenter. De vektlegger politiske mål og ambisjoner; tema som generelt ikke ble berørt i tilsvarende dokumenter fra den kalde krigen, som for eksempel MC 14/3. De strategiske konseptene fra 1999 og 2010 har også vært utformet med tilbakevirkende kraft i den forstand at de kodifiserte tidligere beslutninger og praksis.[8] Disse konseptene har også lagt større vekt på å kommunisere alliansens fortsatte relevans og betydning for et bredere publikum. Denne offentlige diplomatirollen var helt klart ny.

Når det gjelder militærstrategisk tekning, inkluderte de strategiske konseptene i 1991 og 1999 ganske detaljerte retningslinjer for forsvarutviklingen. Gitt at NATO ikke lenger sto overfor én tydelig, definert trussel, favnet disse konseptene flere forskjellige utfordringer medlemslandene sto overfor. I det siste og ennå gjeldende strategiske konsept fra 2010, så er det ingen detaljerte retningslinjer for forvarsutviklingen, og det er dermed den mest rendyrkede politiske av de nye konseptene.

Med den tydelige utviklingen mot mer politiske konsepter, så ble militærstrategibegrepet tettere knyttet til ‘implementeringsdokumentet’, en serie dokumenter godkjent av militærkomiteen med tittelen MC 400. Sammenlignet med de tilsvarende implementeringsdokumentene fra den kalde krigen, MC 48-serien, ble imidlertid også MC 400-dokumentene stadig mindre spesifikke og detaljerte. Dette var tydelig også i den gradvis lavere sikkerhetsgraderingen disse fikk. Mens dokumentene fra den kalde krigen hadde blitt gradert som  Hemmelig eller høyere, så ble MC 400 etter den kalde krigen gradvis lavere graderte. Hoveddelen av MC 400/3 fra 2012 ble gitt den laveste NATO-graderingen. Så selv om de ble kalt 'militærstrategier', hadde de verken vekten eller statusen til de strategiske konseptene fra den kalde krigen. Det er mer korrekt å omtale de som implementeringsplaner for de politiske strategiske konseptene.

I motsetning til de tidligere versjonene, gir 2010-konseptet lite føringer både militært og politisk. Konseptet inneholder kun generelle uttalelser om forsvarsmål, og det er lite som kan forstås innen en ramme av ‘ends, ways, means’, eller andre innfallsvinkler til feltet ‘militærstrategi’.

I møtet med de dramatiske hendelsene i europeisk sikkerhet i 2014 og de påfølgende årene hadde NATO dermed et strategisk konsept som var meget overordnet og politisk – mer egnet for offentlig diplomati enn for å lede den militære utviklingen av NATO.

Den nye militærstrategien fra 2019

Siden den kalde krigens slutt, og særlig de siste årene, har det vært mye kritikk rettet mot NATO for mangelen på strategi. Som vi har sett, har alliansens strategiske konsept blitt stadig mer overordnede og politiske i sin innretning siden slutten av den kalde krigen.

Det gjeldende, strategiske konseptet fra 2010 har siden 2014 blitt utfordret både gjennom ekstern kritikk og interne debatter . Med en tydeligere, likeverdig og klassisk opponent i form av et mer offensivt Russland har behovet for en tydeligere og klassisk militærstrategi presset seg frem. I tillegg til den klassiske militære trusselen Russland oppfattes som, står NATO og de allierte overfor mange andre utfordringer - særlig de som kommer fra sør i form av terrorisme og massemigrasjon. Både Russland og terrorisme ble fra 2014 opplevd som tydelige og stort sett samlende trusler mot NATO, selv om vektingen av de to har vært utfordrende internt.

Beslutter å utvikle en ny NATO-militærstrategi

Som omtalt tidligere, har MC 400-serien av graderte dokumenter offisielt utgjort militærstrategiene siden 1991. Disse MC 400 dokumentene har vært grunnlaget for den praktiske omgjøringen av politiske målsetninger til militær evne. Policy and Capabilities Division, som er del av den internasjonale militærstaben i NATO (International Military Staff (IMS P&C)) ved NATOs hovedkvarter i Brussel, har ansvaret for denne MC 400-serien.

Ifølge en tidligere seksjonssjef i IMS P&C som hadde ansvar for å oppdatere MC 400/3, Air Commodore Mark Sexton, kom de første konkrete ideene om 'behov for noe mer' enn den tradisjonelle MC 400 etter Warszawa-toppmøtet  i 2016. I 2015, etter Russlands inngripen i Ukraina, ISIL sin vekst i Irak og Syria, og den stadig og raskt økende terrortrusselen i Europa, bredte det seg raskt en stor og bred bekymring blant mange høytstående offiserer i NATO. Både i NATOs operative hovedkvarter SHAPE og ved NATO-hovedkvarteret i Brussel økte bekymringen for at sikkerhetsdynamikken hadde endret seg så vesentlig at NATO måtte tenke nytt, og handle. Det samme ble signalisert fra flere allierte. Det var en gryende følelse av at dette ikke ble tatt tilstrekkelig alvorlig på politisk nivå. I tillegg mente mange fra militær side at for mange av de konseptuelle tiltakene rettet mot å utvikle NATOs militære svar og planer, ble funnet opp på politisk side og overlevert til de militære uten klare føringer for gjennomføringen.

Dette trekkes frem som hovedårsakene til de innledende samtalene om behovet for en ny, dedikert militærstrategi. Ideene handlet ikke nødvendigvis om avvik fra det (politiske) strategiske konseptet, selv om mange hadde begynt å se som utdatert allerede i 2015. Det ble opplevd et bredt behov for en revisjon eller helst et nytt konsept som favnet den endrede situasjonen og de etter hvert svært omfattende enkelttiltakene som ble vedtatt som svar på deler av de nye utfordringene og truslene NATO og allierte stod ovenfor. Det var en sterk bekymring og følelse av frustrasjon over de mange spørsmålene som måtte, eller burde håndteres på en mer koordinert måte.[9]

Disse diskusjonene var også på arbeidsnivå knyttet til det parallelle arbeidet med NATO endring av kommandostrukturen. Sommeren 2016 produserte den internasjonale militærstaben et "food-for-thought»-dokument om ideene for revisjon eller en ny strategi. Dette var et forsøk på å føre alle de parallelle og ukoordinerte arbeidsinnsatsene sammen. 'Coherence' var moteordet i NATOs hovedkvarter i 2016. Mot slutten av 2016 og 2017 nådde disse bekymringen for de mange parallelle arbeidsinnsatsene og initiativene også forsvarssjefene da de møttes i militærkomiteen (MCCS).[10]

I SHAPE fremmet NATOs øverste operative militære sjef, SACEUR, da den amerikanske generalen Curtis M. Scaparrotti, behovet for 'ny strategisk tenkning'. I følge Air Commodore Sexton hadde behovet for en helt ny, dedikert og klassisk 'militærstrategi', altså noe mer enn den tradisjonelle MC 400, satt seg bredt innenfor de militære kretsene i NATO i løpet av våren 2017.[11]

Under militærkomiteens konferanse i Tirana, Albania, i september 2017, ble kursen satt for utviklingen av en ny dedikert strategi, ‘bottom-up’ fra de militære sjefene.[12]

Daværende sjef for militærkomiteen, general Petr Pavel, uttalte:

As NATO adapts to the new security environment, we have been reviewing our processes to ensure a NATO Command Structure that is fit-for-purpose, robust and agile for the full level of ambition now and in the foreseeable future. After hearing from both of the Strategic Commanders, General Scaparrotti and [head of NATO’s transformation command] General [Denis] Mercier on the conceptual work carried out so far, the Chiefs of Defence provided additional guidance which will be reflected by the NATO International Military Staff and the two Strategic Commands in follow-on work ahead of the November Defence Ministerial meeting.^[13]

Ifølge en av de ledende koordinatorene for arbeidet mot en ny militærstrategi, oberst Jason Bridges, var forsvarssjefene i Tirana svært bekymret for utvikling av sikkerhetsmiljøet etter 2014. Det var her de fastslo at NATO trengte en militærstrategi som ikke bare måtte adressere den nåværende sikkerhetssiutasjonen, men potensielt også forutse det fremtidige sikkerhetsmiljøet for å sikre at Alliansen skulle kunne bli mer proaktiv heller enn kun reaktiv.[14]En av de andre viktige bidragsyterne til utviklingen av den nye strategien, oberst Robbie Dickenson, forklarte at allerede på dette stadiet var det et definert ønske om noe mer omfattende enn den normale revisjon av MC 400. De som jobbet med strategien, fikk føringer om at de skulle bevege militærstrategien (MC 400) bort fra bare å være et implementeringsdokument for det hovedsakelig politiske strategiske konseptet, og heller reetablere strategisk tenkning og strategier mer i tråd med MC 14- og MC 48-konseptene.[15] Det ble også bestemt på disse første møtene at strategien skulle bygges opp rundt en ‘ends, ways, means’ struktur.[16] I den utvidede kretsen som jobbet med dette, omtalte de ikke lengre arbeidet som en revisjon av MC 400, men utviklingen av en NATO militærstrategi.

Det kom så til diskusjoner om strategien skulle utvikles ved SHAPE eller av den internasjonale militærstaben i NATOs hovedkvarter. Militærkomiteen bestemte at arbeidet skulle ledes av den internasjonale militærstaben, med innspill fra begge de to strategiske kommandoene. De strategiske kommandoene fikk oppdrag fra forsvarssjefene om å levere en felles, eller Bi-SC, rapport om hvilke ‘strategiske hensyn' som burde tas inn i den nye strategien. Dette ble levert sommeren 2018. I tillegg leverte SACEUR på eget initiativ et omstridt dokument om ‘sine strategiske tanker' direkte til militærkomiteen senere i prosessen.[17]

Den nye militærstrategiens hovedfokus

Det ble nedsatt en kjernegruppe som skulle utvikle strategien sommeren 2018. Den var sammensatt av medlemmer fra den internasjonale militærstaben (IMS P&C), samt etterretningsdivisjonen og en strategisk analyseenhet. En knippe eksterne eksperter ble også tilknyttet for deler av arbeidet. De to strategiske kommandoene deltok periodevis i arbeidet. SACEURs stab ble tungt involvert i sluttfasen.[18]

Utviklingsarbeidet startet med en detaljert analyse av eksisterende alliansepolitikk fra Washington-traktaten til det strategiske konseptet fra 2010, samt noen viktige politiske dokumenter fra perioden etter 2010.  Spesielt toppmøtekommunikeene fra 2014, 2016 og 2018, sammen med de viktigste politiske satsningsområdene som hadde blitt godkjent av NATOs råd (NAC) siden 2010. Den sivile internasjonale staben ble konsultert ved flere anledninger i prosessen om flere temaer.[19] Ifølge Bridges og Dickenson ble alle allierte også konsultert individuelt i hovedkvarteret, og elleve hovedsteder – deriblant Oslo – ble besøkt for meningsutveksling om fokusområder og innretning.[20] Flere nasjonale strategier ble også analysert og trukket på i den tidlige fasen. Besøket til Washington og analyser av de relativt nye US National Security Strategy, National Defense Strategy og National Military Strategy fikk stor påvirkning på NATO-strategien.[21]

Som forsvarssjefene hadde bestemt i Tirana i september 2017, skulle strategien være organisert på amerikansk vis med en ‘ends, ways, means’-struktur, og den skulle ha et langsiktig perspektiv. Det ble senere bestemt at den skulle ha et tiårsperspektiv. Ambisjonen var å lage en helhetlig militærstrategi, som skulle omfavne det brede spektret av oppdrag og fokusområder som hadde oppstått de siste årene. Den skulle samtidig være målrettet mot trusler NATO sto ovenfor og kunne møte de neste årene.

En av de store utfordringene for skriveprosessen og arbeidsgruppen ble å analysere alliansens samlede tyngdepunkt (Centre of Gravity) og enes om tyngdepunkt for de trussel-sett som ble definert. Dette var en lang, men nødvendig prosess som ble styrt gjennom arbeidsgruppene med de allierte.[22]

Til å begynne med var hovedformålet med arbeidet å skape sammenheng ut av kompleksiteten av ukoordinerte tiltak i NATO.[23] Ifølge Dickenson utviklet formålet seg snart til også å informere det politiske nivået om militær strategisk tenkning og behov; å informere eller danne nasjonal utvikling og fremtidige planer; og å lede og veilede begge de strategiske kommandoene i deres utvikling av planer og alliansens militære maktmidler.

Forsvarssjefene var tydelige på at det var militærkomiteen og den internasjonale militærstaben som skulle stå for utviklingen av militærstrategien. Dette var sannsynligvis en reaksjon på militærkomiteens erfaring over to tiår med å være i en konstant press mellom veldig overordnede, politiske strategiske konsepter på den ene siden, og svært konkrete og geografisk eller operasjonsfokuserte ‘taktiske strategier’ for de mange operasjonene NATO hadde vært involvert i på den andre. De sistnevnte hadde primært vært utviklet på høyt operasjonelt nivå, som oftest av SHAPE. Militærkomiteen og den internasjonale staben hadde opplevd en svekket posisjon over flere år. I Bridges erindring var det sentralt i diskusjonen at det militærstrategiske nivået måtte involveres tydeligere. Det var viktig å omsette politiske føringer til strategisk retning og derigjennom bedre kunne lede av det operasjonelle og taktiske nivået i NATO.[24]

Denne refleksjonen fra personellet involvert i NATO-prosessen med å gjenskape en militærstragisk kultur bør også medføre refleksjon i norsk sammenheng. Forsvaret har hatt et svakt og lite selvstendig militærstrategisk nivå de siste par tiår.

Det var tidlig et ønske om at det skulle lages en ugradert versjon av den nye militærstrategien, men de allierte klarte ikke å bli enige om å utvikle denne. Hensikten for dem som argumenterte for en slik versjon, var å kommunisere den nye NATO-militærstrategiske tenkningen både til et bredere publikum i allierte land og til potensielle motstandere.[25]Når det gjelder innholdet og hovedfokuset i den nye militære strategien, er det ikke mulig å diskutere spesifikke detaljer her, da den ugraderte versjonen ikke er godkjent og utgitt.

Ifølge militærassistenten til sjefen for militærkomiteen, brigader Robaird 'Robbie' Boyd, er det uansett åpenbart og naturlig at hovedfokus for NATO er å stå opp imot den aggressive russiske fremferden vi har opplevd i Europe siden 2014. Dette bør ikke komme som noen overraskelse. Samlet sett indikerer strategien en tilbakevending til konvensjonell krigføring, både i form av kjernefysisk avskrekking og konvensjonell krig. Ifølge Boyd har NATO i for stor grad blitt opptatt av ‘hybrid krigføring’. Han understreker behovet for å gjenopprette evnen til å føre konvensjonell krig mot mer likeverdige motstandere. I hans perspektiv, har realismen kommet tilbake i strategiske diskusjoner. Han ser Moskva som den viktigste utfordringen for NATO, mens terrortrusselen er synkende, og fremveksten av Kina bringer nye utfordringer.[26]

På en måte er den sterke vektleggingen av konvensjonell krigføringsevne noe av en tilbakevending til begynnelsen av 1990-tallet. På den tiden var allierte militære styrker fremdeles rettet mot konvensjonell krig mot likeverdige motstandere. Da måtte allierte akseptere at disse styrkene nødvendigvis også måtte brukes til andre, mer begrensede typer krigføring og krisehåndtering, selv om de ikke var perfekt egnet for det formålet. Dit kommer vi kanskje snart igjen, at militærstyrkene våre blir bygd og strukturert for storskala krig – men samtidig må kunne brukes til andre typer oppdrag ved behov. Vi ser at både det norske Forsvaret og mange andre allierte beveger seg i den retning.

Godkjenning og gjennomføring av den nye NATO-militærstrategien

Forsvarssjefene vedtok den nye militærstrategien i militærkomiteen den 22. mai 2019. Dette ble markert med en felles pressekonferanse med sjefen for militærkomiteen (CMC), Air Chief Marshal Sir Stuart Peach, samt de to sjefene for de strategiske kommandoene (SACEUR og SACT).  Sjefen for militærkomiteen sa følgende:

We have, today, agreed a Military Strategy. This is the first time, for many years, we have done so and it is part of NATO’s adaptation process. NATO adapts. We continue to revise and review the threats we face, as Allies. The strategy brings coherence.^[27]

På det øverste militære nivået i NATO var det store forventninger til betydningen av den nye militærstrategien. Engasjementet fra forsvarssjefene, fra å bestille en strategi og peke retning, til å diskutere utviklingen gjennom hele prosessen, viste et tydelig eierskap. Fra arbeidsgruppen som utførte arbeidet og ledet samvirket med medlemslandene, var forventningen at strategien bedre ville sikre sammenheng mellom alliansens mange og delvis lite koblede satsningsområder. Det ligger også klare forventninger om at nasjonale planer og strategier blir mer tilpasset alliansens planer og militærstrategi og at alliansen dermed vil bli bedre koordinerte på tvers blant allierte enn tidligere.[28]

Som Boyd forklarte i et intervju: 'bare det å ha en ekte strategi betyr noe'. Han sa at strategien allerede har hatt og vil få mer betydning enn hva de fleste er klar over. Den har allerede  satt retning for utviklingen av den overordnede konseptuelle utviklingen i NATO, for eksempel med de nye viktige dokumentene ‘NATO Warfighting Capstone Concept’ og ‘Concept for Deterrence and Defence of the Euro-Atlantic Area’, samt den neste forsvarsplanleggingssyklusen i NATO – the NATO Defence Planning Process (NDPP).[29] Dette var allerede tydelig under arbeidet med strategien. Under den 181. forsvarssjefsesjon i militærkomiteen i januar 2019 ble dette understreket også offentlig.[30]

Konklusjon

Det at NATO har utviklet en ny, dedikert militærstrategi er spennende. Det er et brudd med 30 års klart skille mellom svært overordnede og politiske styrende konsepter, og operasjonsspesifikke strategier. NATO har langt på vei manglet en militærstrategi for det som i dag har kommet tilbake som NATOs kjernevirksomhet og hovedhensikt: felles beskyttelse av de allierte i egne nærområder.

Det mest sannsynlige resultatet er derimot at den som strategi blir mindre viktig, i alle fall ikke på nivå med de godt kjente ‘Massiv gjengjeldelse’ og ‘Fleksibelt svar’-konseptene. Den har allikevel allerede vært viktig for å samle ulike initiativ og prosesser, og sette retning for andre viktige utviklingsprosesser i NATO.

Den neste, og kanskje viktigste innflytelsen av den nye militærstrategien tror vi er at den vil presse frem en helt ny politisk konseptuell debatt i NATO. Det politiske strategiske konseptet fra 2010 har lenge vært utdatert, og trenger en avløsning. Generalsekretær Jens Stoltenberg har alt antydet at arbeidet med et nytt strategisk konsept snart vil begynne.[31]

Foto: Hærens befalsskole på øvelse. Philip Karlsen Mc Gowan / Forsvaret

Intervjuer

Brigade-general (Storbritannia) Robbie Boyd, OBE, militærassistent til sjefen for militærkomiteen, NATOs hovedkvarter.

Air Commodore (UK) Mark Sexton, Storbritannias delegasjon til NATO, tidligere internasjonal militærstab P&C, NATOs hovedkvarter. Prosjektleder siste revisjon av MC 400 (forut for den nye militærstrategien).

Oberst (USA) Jason Bridges, internasjonal militærstab P&C, NATOs hovedkvarter. Seksjonssjef, ansvarlig for arbeidet med den nye militærstrategien.

Oberst (Storbritannia) Robbie Dickenson, internasjonal militærstab P&C, NATOs hovedkvarter. Prosjektleder for den nye militærstrategien.

[1] Figurene er utviklet med basis i tilsvarende figur fra Gregory W. Pedlow, ‘The Evolution of NATO Strategy 1949–1969’, in G.W. Pedlow (ed.), NATO Strategy Documents 1949–1969 (Brussels: NATO Graphics Studio, 1997).

[1] Følgende refereres ofte til som opphavet: Arthur F. Lykke Jr. (red.), Military Strategy: Theory and Application (Carlisle, PA: U.S. Army War College, 1998).

[2] Janne Haaland Matlary og Rob Johnson (red.), Military Strategy in the 21st Century. The Challenge for NATO (London: Hurst, 2020).

[3] Denne artikkelen utgjør følgelig ikke et selvstendig, nytt akademisk arbeid.

[4] ‘Final Communiqué’, 22.–23. mai 1990, https://www.nato.int/docu/comm/49-95/c900523a.htm.

[5] Rob De Wijk, NATO on the Brink of the New Millennium. The Battle for Consensus (London: Brassey’s, 1997), s. 20-21.

[6] Harmel Report, 15. november 2017, https://www.nato.int/cps/en/natohq/topics_67927.htm.

[7] De Wijk, NATO on the Brink of the New Millennium, s. 20-25 gir en detaljert oversikt.

[8] Jens Ringsmose and Sten Rynning, ‘Introduction: Taking stock of NATO’s new strategic concept’, i Jens Ringsmose and Sten Rynning (eds.), DIIS Report 2011:02. NATO’s New Strategic Concept: A Comprehensive Assessment (Copenhagen: DIIS, 2011).

[9] Air Commodore (UK) Mark Sexton, intervju, 13. september 2019.

[10] Sexton, intervju, 13. september 2019.

[11] Sexton, intervju, 13. september 2019.

[12] Colonel (US) Jason Bridges, interview, November 2019. See MC Conference in Tirana, Albania, 15.–17. september 2017, https://www.nato.int/cps/en/natohq/events_146792.htm.

[13] ‘Press statement by chairman of the Military Committee General Petr Pavel’, https://www.nato.int/cps/en/natohq/opinions_146876.htm.

[14] Bridges, intervju, november 2019.

[15] Colonel (UK) Robbie Dickenson, intervju, November 2019.

[16] Dickenson, intervju, november 2019.

[17] Sexton, intervju, september 2019; Dickenson, intervju, november 2019.

[18] Dickenson, intervju, november 2019.

[19] Dickenson, intervju, november 2019.

[20] Bridges, intervju, november 2019.

[21] Dickenson, intervju, november 2019.

[22] Dickenson, intervju, november 2019.

[23] Sexton, intervju, september 2019.

[24] Bridges, intervju, november 2019.

[25] Dickenson, intervju, november 2019.

[26] Brigadier General Robbie Boyd, intervju, snovember 2019.

[27] Press Statement by Air Chief Marshal Sir Stuart Peach, 22. mai 2019, https://www.nato.int/cps/en/natohq/opinions_166242.htm.

[28] Bridges and Dickenson, intervjuer, november 2019.

[29] Boyd, intervju, november 2019.

[30] ‘NATO MC public statement following the 181st Military Committee in Chiefs of Defence Session’, 15.–16. januar 2019.

[31] Alf Bjarne Johnsen, Stoltenberg vil skrive om Natos «grunnlov», VG, 7. oktober 2020, https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/WObv2a/stoltenberg-vil-skrive-om-natos-grunnlov.