Nasjonal sikkerhetsrett

For å studere et fenomen er det hensiktsmessig å definere det som skal studeres. Det vil si å fastsette grenser og innholdet i det fenomenet som skal observeres og vurderes. Hensikten med den definisjonsmessige avgrensningen er å kunne vurdere fenomenet i en aktuell og relevant kontekst samt avgrense studien til en håndterbar masse. Innen rettsvitenskapen defineres gjerne områdene for studier som såkalter «*retter».  Overordnet finnes inndeling med offentligrett[1] kontra privatrett[2]. Førstnevnte er da reguleringer og fastsettelse av statens myndigheter herunder relasjonen mellom offentlige myndigheter og private, mens sistnevnte er relasjonen imellom borgerne og andre private rettssubjekter. Underordnet disse rettsområdene ligger det en mange rettslige fagområder slik som eksempelvis arbeidsrett, strafferett, eller statsrett.

De rettslige fagområdene er forent ved et felles område som reguleres, felles hensyn som skal ivaretas gjennom de relevante regelverkene eller at de på annen måte er beslektet eller nærliggende i sitt regulative nedslagsfelt. En “*rett” er adskilt fra en konkret lov, ved at innholdet i retten gjerne omfatter ikke bare loven, men vil også omfatte beslektede lover, rettspraksis, forskrifter eller praksis fra forvaltningen. Et eksempel på slike “*retter” er strafferett, som ikke bare inkluderer straffeloven samt alle mulige straffebrudd strødd ut over andre lover, men også straffeprosessuelle regler, i tillegg til en nær endeløs, og stadig voksende, mengde rettspraksis. Et annet eksempel er forvaltningsrett, som i tillegg til forvaltningsloven vil inkludere nærmest alle andre lover og regler inkludert kommunale forskrifter som regulerer eller stiller krav til offentlig forvaltning.

En slik “*rett” er i utgangspunktet ikke mer enn en kommunikativ og pedagogisk konstruksjon og deres verdier ligger innen disse feltene. Gjennom anerkjennelsen av et felles område kan det etableres et grunnleggende felles fagspråk for utøvere og interessenter innen fagområdet. Eksempelvis vil to jurister som begge praktiserer innen arbeidsrett kunne identifisere hverandre og prate sitt arbeidsrettslige stammespråk med hverandre. Videre vil det å identifisere “*retten” kunne muliggjøre sammenfatninger og presentasjoner av de individuelle komponenter innen rettssystemet som er satt på plass i den hensikt å understøtte eller fremme definerte hensyn, interesser og politiske målsetninger. En forlengelse av det å kartlegge innholdet i “*retten” er da også at dette kan studeres, kritiseres og presenteres på en helhetlig og gjennomgående måte på tvers av enkeltstående lover og bestemmelser.

Fraværet av en definert “*rett” kan vanskeliggjøre det å kunne skape en forent helhetsforståelse over de enkeltstående regulative grepene staten har foretatt, og foretar seg, for å sikre og å oppnå de ønskede effektene. Videre vil fraværet av “*retten” til dels gjøre det vanskeligere for aktørene å finne hverandre og etablere en felles forståelse og parlør innen det som egentlig er et felles omforent område med beslektede regler og virksomheter. Samtidig vil også studier og kritikk være vanskeliggjort ved at reelle knytninger og samhandling er “fordekt” gjennom manglende anerkjennelse av at disse foreligger, det ligger begravet i grasroten.

En slik “*rett” gjør seg her bemerket ved sitt tilsynelatende fravær nemlig den “nasjonale sikkerhetsretten”.

Nasjonal sikkerhetsrett er et rettsområde som ligger implisitt nært til begrepet «nasjonal sikkerhet» som er definert slik: «Nasjonal sikkerhet defineres som statssikkerhetsområdet og en avgrenset del av samfunnssikkerhetsområdet som er av vesentlig betydning for statens evne til å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser.»[3] Videre er statssikkerhet definert som: «Statssikkerhet er å ivareta statens eksistens, suverenitet, territorielle integritet og politiske handlefrihet.»[4] Med inkluderingen av de elementer av samfunnsikkerheten i nasjonal sikkerhet, er innholdet kort fortalt å sikre nasjonens fortsatte eksistens i nåværende konstitusjonelle form og fysiske omfang.

Uten at det er eksplisitt anerkjent i de mange meldinger og rapporter fra offentlige utvalg innen tematikken, er «nasjonal sikkerhet» understøttet av et system av rettslige reguleringer utformet i den hensikt å verne om denne. Dette rettslige systemet er den nasjonale sikkerhetsretten.

De hensyn som skal ivaretas gjennom den nasjonale sikkerhetsretten, kan potensielt finnes i forarbeidene til nettopp lov om nasjonal sikkerhet: “trygge Norges suverenitet, territorielle integritet og demokratiske styreform ved å motvirke tilsiktede uønskede hendelser mot grunnleggende samfunnsfunksjoner.” Ivaretakelsen av disse hensyn vil inkludere sikring av fysiske og immaterielle verdier, overvåkning og deteksjon av trusler samt reaksjon mot trusler når disse er identifisert. I alle punktene vil det ligge dyptgående problemstillinger knyttet vernet av private og individuelle rettigheter. Nasjonal sikkerhetsrett er å anse som en stadig balansegang mellom individuelle og private rettigheter på den ene siden, veiet opp mot statens behov for sikkerhet på den andre.

Balansen mellom rettigheter og sikkerhet er en stadig vedvarende problemstilling i liberale demokratier. Individets rettigheter er en kjernekomponent i det liberale demokratiet, og er kanskje det fremste kjennetegnet på den nåværende inkarnasjonen av vestlig sivilisasjon. Behovet for å innskrenke disse i den hensikt å verne dem er et stadig vedvarende paradoks når man snakker om nasjonal sikkerhet.

Likevel må man også anerkjenne at statens sikkerhet er en beskytter av, og til dels en forutsetning for ivaretakelse av, individidets rettigheter. Dersom staten mister sin evne til å fungere, vil ikke lengre individets rettigheter kunne sikres gjennom det offentliges virke. Det eksisterer imidlertid en skillelinje der statens sikkerhet blir så omfattende at individets rettigheter blir ekstingvert av de tiltakene som blir innført. Dette fenomenet kan observeres i land med høy grad av statssikkerhet, men svakheter i individets rettigheter, slike systemer blir gjerne i dagligtale omtalt som «regimer». Samtidig utfordrer jeg noen og enhver å nevne én enkelt stat med lav grad av statssikkerhet, men som samtidig effektivt ivaretar borgernes rettigheter.

Deretter oppstår det et innlysende spørsmål: Hva utgjør det materielle innholdet i nasjonal sikkerhetsrett. En av hensiktene med å definere et fagområde er jo også å avgrense dette slik at det man sitter igjen med er en håndterbar masse som kan analyseres og diskuteres.

Innholdsmessig vil den nasjonale sikkerhetsretten være et tverrsektorielt fagfelt og vil omfatte i hovedsak forsvars- og justissektoren. Dette er av organisatoriske grunner da de aktørene som opererer innenfor feltet, har sitt opphav her. Likevel vil alle områder innen samfunnet kunne berøres av den nasjonale sikkerhetsretten dersom de forvalter verdier av betydning for statssikkerheten, eller at deres rettigheter blir påvirket av beskyttende tiltak.

For det første er det mest åpenbare innholdet den tidligere nevnte lov om nasjonal sikkerhet. Denne loven er skjoldet som staten nytter til å verne om sine materielle og immaterielle verdier av betydning for rikets sikkerhet. Selv om man kanskje skulle tro at loven gir dyptgående hjemler for inngripen i privatpersoners rettslige eller personlige sfære er denne tvert imot nesten utelukkende innoverrettet i sitt innhold og pålegger krav til husholdering i virksomheter som forvalter nasjonale verdier.

En ytterligere lov som innskrenker borgeres tilgang til immaterielle rettigheter og avgrenser personlig handlefrihet av hensyn til nasjonal sikkerhet er lov om informasjon om bestemt angitte områder, skjermingsverdige objekter og bunnforhold. Denne loven er mindre en avveining mellom beskyttelse av individets rettigheter og statens sikkerhetsinteresser som det er private næringsinteresser og beskyttelse av informasjon som er vurdert å kunne være til skade for statens sikkerhet om de kommer uvedkommende i hende.

Videre må man anse lovreguleringene i Etterretnings-, Overvåknings- og Sikkerhetstjenestene (EOS) som kjernen i den nasjonale sikkerhetsretten. Dette er lovreguleringene til rikets etterretningsbyråer, henholdsvis Etterretningstjenesten og Politiets Sikkerhetstjeneste. Disse er pålagt noen oppgaver knyttet til å identifisere og til en viss grad agere mot trusler mot statssikkerheten. Etterretningstjenesten og PST er gitt en rekke fullmakter der de kan gripe inn i borgeres private sfære med litt varierende grader av domstolskontroll over denne virkemiddelbruken. Videre vil også den rettslige reguleringen av Nasjonal Sikkerhetsmyndighet, som landets dedikerte sikkerhetstjeneste særlig innen cybersikkerhet, være en vesentlig komponent av den nasjonale sikkerhetsretten.

Som motpolen til statens myndigheter og adgang til inngripen, vil sikkerhetsmekanismen i form av Stortingets utvalg for Etterretnings, Overvåknings- og Sikkerhetstjeneste ligge på den andre enden av vektstangen. Utvalget utgjør den parlamentariske kontrollen av Norges EOS-tjenester og skal kontrollere at det ikke begås urett mot noen. Med graden av naturlig hemmelighold som påligger EOS-tjenesten utgjør EOS-utvalget en helt essensiell komponent i å opprettholde tillit til at slike skyggebelagte offentlige instanser ikke begår systematiske overtramp mot norske borgere. Det må likevel vurderes som en styrke dersom deres virke og rettslige rammeverk i større grad blir tilgjengeliggjort og analysert som del av et strukturert fag.

Som en siste komponent av den nasjonale sikkerhetsretten må det også vurderes om ikke Forsvarets rettslige rammer skal inngå som en del av faget. Dette vil være den delen av lov om militær politimyndighet knyttet til vakthold og sikring av Forsvarets verdier og infrastruktur samt Forsvarets adgang til å kunne etablere militære forbudsområder og nekte allmenn ferdsel i definerte områder på bakgrunn av nasjonale sikkerhetsinteresser.

Like viktig som å definere positivt hva et fagområde er, er det å negativt beskrive hva et fagområde ikke omfatter. Jeg vil avgrense nasjonal sikkerhetsrett til de lover hvis funksjon understøtter statssikkerheten. Dette eksempelvis i motsetning til samfunnssikkerhet som innebærer sikring av landets borgere, slik som eksempelvis lov om sivilforsvaret og politiloven forøvrig. Videre bør nasjonal sikkerhetsrett også til dels avgrenses mot beredskapsretten. Dette kan virke noe kontraintuitivt da beredskapsretten er ment å opprettholde nasjonens eksistens i den dypeste krise eller krig, men denne skiller seg fra den alminnelige nasjonale sikkerhetsretten ved at den er klart situasjonsmessig avgrenset og søker å ivareta andre hensyn deriblant samfunnssikkerhet.

Den vekselvirkende relasjonen mellom beredskapsrett og nasjonal sikkerhetsrett er et område som fortjener noen ytterligere kommentarer. Tilsvarende slik som det er et spørsmål om myndigheter og fullmakter knyttet til det å drive sykdomsforebyggende arbeid i en normalsituasjon, så kreves det en forsterkning av systemet for å håndtere en pandemi[5], må lovhjemlene kritisk vurderes i den nasjonale sikkerhetsretten. Er de hjemler som er utformet i den dype freden tilstrekkelige for å håndtere en krise eller trussel som blir stadig større og sterkere materialisert? Denne problemstillingen blir særs relevant innen domenet nasjonal sikkerhetsrett grunnet skadepotensialet fra de trusler som søkes avverget og således bør en gjennomgang av beredskapshjemler slik skissert i totalberedskapsmeldingen ta særlig høyde for den nasjonale sikkerhetsretten[6].

Så er kanskje det siste spørsmålet, hva er behovet for nasjonal sikkerhetsrett som et definert fag? For det første så kan spørsmålet knyttes mot den grunnleggende funksjonen av fagdisipliner, det vil si muliggjøre akademiske studier og diskusjon. Gjennom å definere faget så legger det til rette for bedre analyser på tvers av tidligere etablerte rettsområder for å se helheten av statens rettslige forsvarsmekanismer. I en slik helhetlig ramme kan jussen kritiseres både der det vurderes å være i for inngripende hjemler, eller utilstrekkelige adganger opp mot konkrete situasjoner og typetilfeller. Videre kan statsapparatet selv få økt tversektoriell forståelse for omfanget av rettslige mekanismer som kan benyttes for å verne om statssikkerheten slik at man kan muliggjøre eksempelvis mer effektiv respons mot hybride trusler. Sist, men ikke minst bør også sivilsamfunnet kunne ha en grad av forutsigbarhet for statens anvendelse av sine virkemiddel slik at man for fremtiden unngår overraskelser når staten i tolvte time går inn og stanser salget av en tjenesteleverandør til Forsvar til utenlandske eiere[7].

Nasjonal sikkerhetsrett bør derfor i det videre være en naturlig arena for diskusjoner knyttet til hvordan Norge i fremtiden skal forholde seg til økte trusler i en verden preget av stormaktsrivalisering og utfordringer mot den etablerte internasjonale rettsorden.

Foto: Wikimedia commons