I Nasjonal sikkerhetsmyndighets (NSM) sitt ferske sikkerhetsfaglige råd etterlyses en nasjonal sikkerhetsstrategi. Et godt forslag som sammenfaller helt med Forsvarskommisjonens tenkning rundt nasjonal sikkerhet og behovet for overordnet tverrsektoriell strategisk koordinering. Oftest faller slike forslag om nytenkning og endring av sikkerhetsarkitekturens øverste nivå på stengrunn. Status quo er også denne gangen det mest sannsynlige scenarioet. Men det som taler for at vi får en endring nå er at flere ulike utredede forslag mener omtrent det samme samtidig. Da har forslaget i alle fall en sjanse, i møte med embetsverkets sterke motforestillinger.
Men la oss spole litt tilbake i tid. For det er ikke rart at Norge ikke har en nasjonal sikkerhetsstrategi. Dette fordi nasjonal sikkerhet ikke er særlig utviklet som eget fagfelt, utenfor NSM. Sikkerhetsutvalget som reviderte sikkerhetsloven tok et viktig skritt for å bøte på dette, men navneforslaget deres ‘Lov om forebyggende nasjonal sikkerhet’ ble smør på flesk. I Forsvarsdepartementets Prop. 153 L (2016–2017) var imidlertid viktig for å etablere Lov om nasjonal sikkerhet som grunnsteinen i et separat felt i norsk sentralforvaltning.
Konseptet nasjonal sikkerhet er altså under etablering. Og det er ikke slik at forkjempere for andre sikkerhetsforståelser står med åpne armer. For en av grunnene til at tenkning rundt strategi og nasjonal sikkerhet i Norge er underutviklet i Norge, mener jeg er det overdrevne fokuset på ‘samfunnssikkerhet’ de siste 20 år i norsk forvaltning og offentlighet. Et godt konsept i seg selv, når det benyttes på riktig måte. Men det er i overkant bredt og grovmasket for å fange opp og differensiere adekvat mellom de aller viktigste sikkerhetsutfordringene – som utfordrer statens videre eksistens – og mer underordnede sikkerhetsanliggender. For statens overlevelse og suverenitet er viktigere enn strøm- og mobildekning, tross alt.
Skal du tenke strategisk, og kalibrere nasjonal respons på trusselbildet internasjonalt, så kreves en aktørtenkning om hvordan andre vil skade oss, og dernest hvordan vi kan forhindre eller begrense det. Spesielt på tiltakssiden vil et begrep som samfunnssikkerhet være nyttig for de bredere tiltak. Men den nasjonale diagnosen og trusselforståelsen blir tydeligere og mer konsis om man skiller det mindre viktige fra det imperative i arbeidet med å utvikle en nasjonal sikkerhetsstrategi. I Sikkerhetsloven finner vi gjenklang av denne todelingen, der de nasjonale interessene er hierarkisk overordnet de grunnleggende nasjonale funksjoner.
Strategi handler blant annet om å prioritere og allokere ressurser. Bunnplanken er å først tilegne seg en så fullkommen innsikt i situasjonen man befinner seg i som mulig, og dernest vurdere de forventede utfallene ens ulike handlingsalternativer kan ha. Deretter må man handle rasjonelt ut fra dette. Strategisk handling kan være både som en duell og tango. Det fordrer en motpart, og begges utbytte avhenger av motpartens valg og handlinger. Har du derimot uinnskrenket makt og evne til unilateralt å påføre din vilje til andre, så er behovet for kløktig strategi mindre. Det er når ressursene er begrenset, og spennet er stort mellom fiasko og suksess, at den gode strateg kommer til sin rett og sikrer gode utfall for seg og sine.
Disse trekkene kjennetegner også Norges sikkerhetspolitiske situasjon. Vi er et lite NATO-land, med en fremskutt posisjon overfor en uberegnelig og militær-revisjonistisk nabo. Vi er avhengig av allierte og venner. Vi er markant underlegne i en bilateral militær konfrontasjon med Russland. Det gjør signalering rundt allierte besøk, slik som hangarskipet USS Gerald R. Ford nylig, til sentrale sikkerhetspolitiske hendelser. Stormaktsrivaliseringen legger klare føringer på Norges strategiske handlingsrom i sikkerhetspolitikken. Og det strategiske arbeid som er gjort over tid har i stor grad tatt innover seg disse forutsetningene. Det har ledet oss til en storstrategi basert på avskrekking og beroligelse.
Denne strategien var nyttig under den kalde krigen. Men i dag er det vanskelig å se at beroligelse kan ha særlig effekt på vår nabo i øst. Og strategi fordrer at vi ønsker en ekstern effekt på andre enn oss selv. Det fremstår som ønsketenkning og illusjon at vi nå skal lage lavspenning og fred i nord ved å berolige Russland. De finner nok vår våpenstøtte til Ukraina, inkludert Leopard-stridsvogner, milevis unna beroligende. Det er en rød klut. Og vårt forhold til Russland nærmer seg et historisk bunnivå. Det skyldes mer Russlands valg, enn våre. Som sagt påvirkes begge aktørers valg av den andres agerende, og nettopp derfor trenger vi en tydeligere nasjonal sikkerhetsstrategi, i møte med et mer aggressivt og uberegnelig Russland.
Men hvem skal utvikle denne strategien? Og hvordan skal den fungere på tvers av Norges markant sektorinndelte sentralforvaltning? Min tydelige overbevisning er at om ikke den strukturelle organiseringen av toppnoden ved Statsministerens kontor inntreffer, så trenger vi heller ikke gå inn i et dypere strategiarbeid. Da blir det bare blekk på et papir som hver enkelt sektor forholder seg til slik de formår. Embetsverket vil fortsette som før. Det er det de pleier å foretrekke i en hektisk hverdag. Det byråkratiske gemytt kjennetegnes simpelthen tidvis av en endringsaversjon og en form for regelstyrt ‘logic of appropriateness’.
Slik er det ikke i på sikkerhetsfeltet i utlandet i dystre sikkerhetspolitiske tider. Sverige innførte nasjonal sikkerhetsrådgiver for bare et halvt år siden. Finland holder seg med sin nasjonale sikkerhetskomite som tenker på tvers av hele sentralforvaltningen. Storbritannia innførte nasjonalt sikkerhetsråd i 2010, mye etter modell fra USA, som har hatt ordningen i 70 år. Arbeidet med Tysklands første helhetlige nasjonale sikkerhetsstrategi er allerede godt i gang, og ferdigstillelse i høst er realistisk. I Norge er derimot tilsvarende arbeid ikke kommet særlig langt, noe NSM stadfester tydelig med utestemme. Norske toppbyråkrater har reist til utlandet for å se hva vi kan lære av dette. Et godt tiltak. Imidlertid frykter jeg at det blir litt som å spørre Actis om helgens alkoholinntak: svaret blir nok tilnærmet null.
Så dermed blir min spådom at kommisjonen til tross, så blir neppe norsk sikkerhetsarkitektur endret markant denne gangen heller. Rasjonell tenkning og historikk tilsier det utfall, selv om jeg håper på det motsatte. Men veien er lang å gå. Og illustrerende for manglende tiltaksevne kan være en av de mest oppsiktsvekkende konklusjonene i Gjørv-kommisjonen. «Både Regjeringens sikkerhetsutvalg og Kriserådet bør ha jevnlige møter for å orientere seg om utviklingen i det samlede trussel- og risikobildet og sikre god samhandling». Altså: Pre 22. juli møttes RSU sporadisk, ad hoc, når de fant tid i kalenderen. Vi har fortsatt langt igjen. For man forstår ut av dette at RSU er mer av et møte enn et stående operativt organ, slik det burde vært. Det strekker i sin nåværende form ikke til for å drive norsk nasjonal sikkerhet rundt.
