Når kroppen blir et våpen i krig

Bruk av seksuell vold i krig ble for alvor satt på dagsordenen etter at Denis Mukwege og Nadia Murad vant Nobels fredspris i 2018. Begge har på ulike vis kjempet mot seksualisert vold som våpen i krig og konflikt. Deres kamp har hatt kvinner som fokusområder, noe som også preger debatten ellers. Seksualisert vold presenterer både juridiske og etiske utfordringer for ledere, og i denne artikkelen tar jeg for meg et perspektiv med menn som ofre for seksuell vold i krig. Jeg ønsker å utfordre dikotomien «menn er overgripere og kvinner er ofre», og utforske nyanser i forskningen. I det følgende vil jeg derfor se nærmere på hva det er som får stridende menn og kvinner til å bruke seksuell vold mot sine mannlige fiender.

For å definere hva som menes med seksuell vold, låner jeg en definisjon fra Kerry F. Crawfords bok Wartime Sexual Violence:

The perpetratror commited an act of a sexual nature against one or more persons or caused such person or persons to engage in an act of a sexual nature by force, or by threat of force or coercion, such as that caused by fear of violence, duress, detention, psychological oppression or abuse of power, against such person or persons or antoher person, or by taking advantage of a coercive environment or such person's or persons' incapacity to give genuine consent

Mengden tilgjengelig forskning og artikler knyttet til temaet viser at det er utfordrende å studere seksuell vold mot menn i krig. Dette kan ha sammenheng med at seksuelle overgrep er stigmatisert og forbundet med skam og tabu. I tillegg bidrar oppfatningen om kvinner som ofre og menn som overgripere til at menn ofte overses som ofre, noe som igjen fører til mørketall og underrapportering. Det at homofili fortsatt er forbudt i mange land kan også bidra til å øke belastningen og risikoen for menn som varsler om overgrep.

Et kjent eksempel som belyser problematikken er hendelsene irakiske fanger ble utsatt for i Abu Ghraib fengselet i 2003. Fengselet ble tidligere brukt av Saddam Hussein, men ble i 2003 overtatt av USA som følge av invasjonen av Irak.  Den amerikanske invasjonen sprang ut fra argumentet om at Saddam Hussein og hans regime produserte masseødeleggelsesvåpen, og ble sett på som et ledd i USAs globale krig mot terror. Fengselet ligger utenfor hovedstaden  Baghdad, og ble verdenskjent da det i 2004 dukket opp bilder som viste amerikanske soldater som torturerte og mishandlet irakiske fanger.

I forlengelsen av avsløringene ble det påvist at soldatene også hadde utført seksuelle voldshandlinger. Et av bildene, som viser nakne irakiske fanger i en menneskelig pyramide, ble funnet som skjermsparer på pc-en til en amerikansk etterretningsoffiser. Bildene sirkulerte både internt i fengselet og eksternt. Forsøk på å varsle om spredningen av bildene og behandlingen av fangene ble slått ned på. På mange av bildene kommer det frem at fangevokterne utførte overgrepene i grupper, og på noen av bildene smiler flere mens de irakiske fangene mishandles.

I en studie om homoseksualisering av seksuell vold, er det tre kategorier som her kan brukes til å belyse overgrepene mot de irakiske fangene. Den første er voldtekt og seksuelle overgrep, som omfatter penetrasjon, å bli tvunget til å voldta andre og til å utføre seksuelle handlinger på andre. Irakiske fanger ble eksempelvis penetrert av kosteskaft og andre objekter, og ble ved flere anledninger tvunget til å utføre seksuelle handlinger på hverandre. Den andre kategorien er vold mot genitalier og omfatter kastrering, slag, strøm, ild eller lignende mot kjønnsorganet. Den siste kategorien er ydmykelse og psykisk tortur, noe som gjorde seg gjeldende i Abu Ghraib. De ble blant annet utsatt for tvungen nakenhet, oppkledning i kvinneklær og verbalt misbruk. Psykologisk tortur kan eksempelvis brukes for å skape usikkerhet rundt «hvor langt er de villige til å gå?», eller brukes i form av trusler om HIV-smitte eller avsløringer til familie og samfunn. I Abu Ghraib ble det også benyttet hunder for å skape frykt og forvirring hos fangene, i tillegg til å påføre fysisk skade.

I studien pekes det på at overgriperne utnytter og bruker kroppens naturlige funksjoner og reaksjoner som et våpen mot individet selv. Det kan for eksempel være å trigge seksuelle reaksjoner som offeret ikke kan kontrollere, for så å ydmyke personen, eller utsette offeret for psykisk stress. Angriper(ne) kan ønske å uttrykke sin makt overfor offeret gjennom å svekke hans maskulinitet, kroppslige integritet og seksuelle identitet. Det kan også være snakk om å bekrefte en gruppetilhørighet, i dette tilfellet heteroseksualitet, blant angriperne. Til sist kan det nevnes at angriper(ne) kan benytte seg av seksuell vold for å sende et budskap til en større gruppe, samfunn, eller en hel nasjon – da som et ledd i å demonstrere sin makt eller sitt overtak. Her er det nærliggende å poengtere at seksuell vold og dens «effekt» påvirkes av normer og verdier knyttet til begreper som dominans, seksualitet og maskulinitet. Seksuell vold vil derfor kunne ha ulik effekt i ulike samfunnsgrupper.

Maskuliniteten til Fangene i Abu Ghraib ble utfordret gjennom at de ble påført både «femininitet» og «homoseksualitet». De ble blant annet ikledd kvinnelig undertøy og tvunget til å utføre seksuelle handlinger på mannlige medfanger. Dette kan føre til forvirring rundt offerets oppfatning av egen seksualitet og maskulinitet, og kan være en stor mental påkjenning. Det at homofili og seksuelle handlinger mot menn på generell basis er forbudt i Midtøsten kan bidra til økt psykologisk terror for offeret, samt ydmykelse og skam. Videre ble fangene i Abu Ghraib nektet å utføre religiøse ritualer og ble tvunget til å skjende egen religion. Islam stiller blant annet krav til renslighet. Fangene kunne bli tilgriset, bundet eller avkledd, noe som hindret deres religionsutøvelse. Ved flere anledninger ble voldshandlingene utført av kvinner, noe som ytterligere forsterket budskapet om at fangevokterne var overlegne de irakiske mennene. Dette utfordrer også konvensjonelle kjønnsnormer ved at mannen her blir underordnet kvinnen.

Militæret har blitt kritisert for å dyrke en hypermaskulin kultur. Samtidig kan en argumentere for at dette er nødvendig for å knytte sterke bånd blant soldater og skape en mentalitet som er robust nok i møtet med krigens realiteter. Fordelene og ulempene til tross, det er viktig med militære og politiske ledere som forstår faren av å dehumanisere fienden. Christiana Spens beskriver dette som «othering», altså at du lager et dem/oss-skille som markerer at det er egenskaper ved «den andre» som skiller dem fra oss.  Dette kan igjen bidra til å rettferdiggjøre slike overgrep. For eksempel ble fangene i Abu Ghraib ved flere anledninger fotografert med hette over hodet. Ved å fjerne ansiktene fjerner en også et viktig menneskelig element, og på den måten dehumaniseres fangene.

Det er nærliggende å argumentere for at seksuell vold i krig i stor grad handler om makt og dominans, og at maskulinitet er en viktig faktor i etablering av maktforhold i krig. På individuelt nivå kan seksuell vold bidra til å øke angriperens egen moral, ved å bekrefte maskulinitet og overlegenhet. I et gruppeperspektiv kan det brukes for å sende et budskap til en større gruppe, enten innad i angriperens grupper, eller utad til offerets gruppe. Seksuell vold kan således være et effektivt våpen i krig, og har store konsekvenser for ofrene.

Nyere konflikter viser til utstrakt bruk av seksuell vold, særlig i sammenheng med irregulære aktører. Konflikten i Syria, IS, overgrep mot Yezidiene og i Kongo er flere eksempler hvor seksuell vold har vært benyttet i utstrakt grad. Rapporter fra disse eksemplene trekker særlig frem seksuell voldsbruk rettet mot kvinner. Men, som eksemplet fra Abu Ghraib viser, er det potensielt store mørketall når det kommer til mannlige ofre. Dette viser bare at forskning og bevisstgjøring på dette feltet i aller høyeste grad er nødvendig, både i dag og i tiden fremover.

Foto: Cristina De Middel / Magnum Photos for Nobels Fredssenter