Når endringer blir en trussel

Institusjonell militærkonservatisme er et historisk velkjent problem for utviklingen av et tidsmessig forsvar. Norge er ikke noe unntak i så måte.

I en artikkel her på Stratagem i november tok jeg opp den spesielle forsvarspolitiske konservatismen som til nå har hindret en modernisering av den norske forsvarsmodellen i pakt med både sikkerhetspolitiske, økonomiske og funksjonelle militære hensyn. Denne konservatismen er i sitt vesen politisk og særnorsk. Spørsmålet som skal reises her er imidlertid om det ikke også finnes en fagmilitær konservatisme som ikke er et rent norsk fenomén, men er typisk for militære organisasjoner de fleste steder. Preges militærkulturen generelt av en egen form for institusjonell konservatisme som nærmest instinktivt motsetter seg brå endringer i organisasjon, operasjonskonsepter og materiell utrustning? Er det med andre ord et fellestrekk ved sterke, militære fagmiljøer at de motsetter seg endringer som truer deres posisjon, og at militære organisasjoner som følge av dette er spesielt sårbare for å stagnere? Som leseren antagelig forstår er det artikkelens utgangshypotese at dette ikke bare er tilfellet – det er kanskje en av de aller mest utbredte militære yrkessykdommer historisk sett. Hensikten her er altså å underbygge en slik hypotese.

Militærkonservatismens utgangspunkt

Når det i det hele tatt kan sannsynliggjøres at militærsektoren er karakterisert ved et sterkere innslag av konservatisme enn andre sektorer skyldes det en unik egenskap ved militære organisasjoner som jeg så vidt berørte avslutningsvis i forrige artikkel – nemlig at de tilbringer det meste av sin tid med å forberede seg på et hypotetisk problem. Krig i sin mest høyintensive og krevende form er heldigvis en meget sjeldent forekommende situasjon i dag, i det minste i vår del av verden. Ikke desto mindre er det denne formen for krig som fortsatt dimensjonerer både vårt og andre lands forsvar, og legger listen for hvordan det skal innrettes, utrustes og organiseres. Et forsvar vil derfor ikke ha noen annen og mer nærliggende empiri å forholde seg til enn forrige gang det selv eller et sammenlignbart lands forsvar ble satt på prøve. Dette i motsetning til politi, helsevesen, utdanningsinstitusjoner og andre samfunnssektorer som lever i inngrep med den virkeligheten de er til for hver dag.

En slik egen militærkonservatisme er heller ikke noe nytt fenomén, det er denne effekten som har gitt opphav til det kjente sitatet om at «generalene forbereder seg alltid på forrige krig i stedet for på neste».[1] Skal man unngå denne fellen, forutsetter det med andre ord en evne til å se hvordan teknologiske, økonomiske, samfunnsmessige og andre utviklingstrekk endrer premissene for hva som er en mulig og hensiktsmessig måte å føre krig på. Det er en evne som ofte har vært fraværende, men der den har vært til stede har den tidvis gitt progressive lands militærmakt et betydelig overtak i kriger og konflikter, i det minste innledningsvis. Og – av samme årsak – der denne evnen har manglet har det ført til både katastrofale nederlag og omfattende utskiftninger av de samme generalene i åpningsfasen av en krig.

Militære organisasjoner og ny teknologi

Mest tydelig preger denne konservatismen militære organisasjoners forhold til ny teknologi. Før jeg kommer nærmere inn på det er vi likevel nødt til å oppsummere hvordan teknologiutviklingen rent faktisk påvirker militære forhold. Prinsipielt skjer dette på fire måter, henholdsvis

ved teknologiske gjennombrudd som gjør det mulig å føre krig på måter som ikke eksisterte før, for eksempel da bensinmotoren muliggjorde både flymaskiner, mekanisering og motorisering,
ved stegvis forbedring av eksisterende kapasiteter, for eksempel utviklingen av nattobservasjonsutstyr fra infrarødt lys via passiv lysforsterkning til termiske sensorer, altså mindre endringer som likevel kan gi den part som har et forsprang en betydelig fordel,
ved å videreføre en allerede eksisterende kapasitet til en helt annen og lavere kostnad, som da prosjektilvåpnene (langbue, armbrøst) gjorde det mulig å bekjempe kostbare riddere til hest i panser og plate på en enklere og langt billigere måte enn ved hjelp av en annen, tilsvarende kostbar ridder til hest,
ved å endre krigens sosiale kontekst, det vil si ved å skape effekter som påvirker sosio-kulturelt eller sosio-økonomisk betingede holdninger til krig og endrer krigens politiske og sosiale rammebetingelser, for eksempel slik det er skjedd etter hvert som informasjonsteknologien har bragt krigens realiteter inn i befolkningens dagligstuer i sann tid.

Det siste alternativet skal vi la ligge siden det ikke berører militærkulturen og et forsvars «indre liv» på samme måte som de øvrige. Men fellesnevneren når det gjelder de tre første måtene og hvordan militære organisasjoner tilpasser seg dem er ytterst interessant.

Teknologisk vs konseptuell fornyelse

Fra Første verdenskrigs åpningsfase i 1914 eksisterer det en rekke bilder av de franske poilus – fransk infanteri som angriper i sluttet formasjon, skulder ved skulder, iført sine tradisjonelle høyrøde uniformsbukser. Det var en uniformering og en opptreden som mitraljøser, riflede bakladekanoner og piggtråd gjorde slutt på i løpet av kort tid – men da hadde ikke desto mindre både mitraljøsen og piggtråden eksistert i nærmere 40 år. Den franske doktrinen var imidlertid klippefast i troen på at franske soldaters moral og angrepsvilje var overlegen moderne teknologi og ville feie all motstand til side i en såkalt offensive à l’outrance – den ytterste eller totale offensiv. Offiserer som satte spørsmålstegn ved dette ble ganske konsekvent satt på sidelinjen i årene frem til krigen kom og gjorde ende på en slik illusjon.

En annen krigshistorisk veldokumentert begivenhet er hvordan Tyskland vant en overveldende seier under felttoget i vest i 1940 ved hjelp av et begrenset antall panserdivisjoner, på tross av at vestmaktene til sammen hadde både flere og til dels bedre stridsvogner enn tyskerne. Hemmeligheten lå i at tyskerne hadde forkastet det gamle operasjonskonseptet og brukte den nye teknologien til å skape fullmekaniserte avdelinger hvor alle troppearter hadde samme mobilitet og beskyttelse som stridsvognene. Vestmaktene hadde derimot tilpasset den nye teknologien til det gamle konseptet og så stridsvogner primært som et støttevåpen for tradisjonelt infanteri.

Et siste eksempel på manglende evne til å forstå de konseptuelle konsekvensene av teknologisk utvikling så lenge det er fred kan vi hente fra Yom Kippur krigen i 1973. Israelerne hadde etter triumfen under seksdagers-krigen i 1967 etablert en hærorganisasjon hvor forholdet mellom stridsvogner og de øvrige troppearter var vektet meget sterkt i stridsvognenes favør. I løpet av de seks årene frem til 1973 ble imidlertid egypterne tilført moderne, sovjetiske panservernmissiler som påførte de israelske stridsvognene store tap i krigens åpningsfase. Den israelske organisasjonen manglet med andre ord den balansen mellom stridsvogner, mekanisert infanteri og artilleri som var nødvendig for å kjempe effektivt mot en slik motstander. Dette på tross av at de var meget klar over de endringene egypterne hadde gjort og det materiellet de var tilført fra sovjetrusserne.

Disse eksemplene er ment å skulle underbygge to teser om militærkulturens forhold til ny teknologi. Militære organisasjoner er for det første i stand til å ignorere fullstendig konsekvensene av nye våpensystemer og andre kapabiliteter, dersom disse konsekvensene bryter med etablerte fagmiljøers oppfatninger og sektorinteresser. Dette er faktisk mulig også der hvor disse konsekvensene sett i ettertid er så åpenbare at det nærmest fremstår som surrealistisk at en slik blindhet er mulig. Og for det andre, når etablerte militære fagmiljøer faktisk tar i bruk ny teknologi – ofte med stor entusiasme – er det et fremtredende trekk at de helst vil bruke teknologien til å bli litt bedre til å gjøre det samme som før. Også der teknologien har et potensial til å endre krigføringen helt grunnleggende. Det er for øvrig ingen tilfeldighet at de tre eksemplene som er valgt alle er hentet fra begynnelsen av 1900-tallet og fremover. Den generelle slutning vi kan trekke av det er at fra og med den industrielle revolusjon har teknologien ofte utviklet seg raskere enn militære organisasjoners evne til å utnytte den effektivt rent konseptuelt.

Tre betingelser for konseptuell militær utnyttelse av ny teknologi

En gjennomgang av eksempler på vellykket utnyttelse av ny teknologi fra militære organisasjoners side vil avdekke tre betingelser som vanligvis må være oppfylt for at en slik utnyttelse skal kunne skje. For det første og lite overraskende er det en funksjonell betingelse; det vil si teknologien må være tilstrekkelig moden til at den lar seg operasjonalisere, den kan ikke være for kostbar, den kan ikke ha egenskaper som bryter med overordnede politiske føringer etc. Et godt eksempel på hva som kan skje når denne betingelsen er oppfylt er digitaliseringen av det norske feltartilleriet på 1970-tallet. Den førte til at vi som det første feltartilleri i verden kunne gå til direkte virkningsskyting, uten forutgående innskyting – altså en helt åpenbar og avgjørende taktisk fordel.

For det annet har vi den kontekstuelle betingelse, altså at ny teknologi oftere aksepteres dersom den setter oss i stand til å overvinne en helt konkret begrensning eller løse et spesielt problem, i motsetning til bare å representere en generell forbedring eller kapasitetsøkning. For Sjøforsvaret var eksempelvis fordelene med et varmesøkende fire-and-forget missil til bruk i norsk kystfarvann med en omfattende skjærgård så åpenbare at dette operative behovet i seg selv drev frem denne teknologien i form av Pingvin-missilet på 1960-tallet.

Den siste og i denne sammenhengen mest interessante forutsetning er imidlertid det vi kan kalle den kulturelle betingelse, altså at teknologien ikke må oppfattes å true bestående fagmiljøers operative betydning, ressurstilgang eller interesser for øvrig. I så fall vil den ofte utløse sterke krefter som motsetter seg endringen. Det er med andre ord her vi står ved kjernen av det jeg har kalt institusjonell militær konservatisme. Den er i seg selv sammensatt og kan sies å ha tre komponenter; en kognitiv, en emosjonell og en som springer ut av ren og skjær egennytte.

Den kognitive delen er den som kan sies å være en direkte konsekvens av at vi snakker om en hypotetisk problemstilling. Mangelen på et løpende korrektiv fra virkeligheten med hensyn til hva som virker og hva som ikke virker gjør organisasjonen sårbar for gruppetenkning og konformitetspress, med en steril tankegang og sanksjoner overfor annerledes tenkende som resultat. Eksemplene her er utallige, men vi kan velge et fra det forrige store og teknologidrevne paradigmeskiftet som traff militære organisasjoner, nemlig motorisering og mekanisering i mellomkrigstiden for snart 100 år siden. I datidens førende tyske militærtidsskrift Militär-Wochenblatt kunne man i 1925 lese følgende innlegg av General der Kavallerie (!) von Posack:

«Ingen maskin vil kunne erstatte kavaleriet, ingen stridsvogn vil kunne erstatte hesten. Stridsvogner er uegnet i mange slags terreng, og vil derfor ikke kunne utføre rekognoseringsoppdrag. Stridsvognen er døv, halvveis blind og vil ikke kunne stanse for å observere, den kan dessuten slås ut av artilleri. Hesten vil kunne bevege seg bedre og raskere enn noen maskin. Kjøretøyer bryter sammen og er avhengige av menneskeskapte forsyninger av olje og bensin, mens hesten finner sitt drivstoff overalt.»

Generalens bredside var utløst av en rekke artikler om mekanisert krigføring i samme tidsskrift av en ung generalstabsoffiser ved navn Heinz Guderian, og refleksjonene gjør seg selv. Et interessant og advarende poeng er imidlertid den evolusjonære jernlov som innebærer at alle nye, teknologidrevne operasjonskonsepter på et eller annet tidspunkt fortrenges av andre og enda nyere konsepter, skapt av ytterligere teknologisk utvikling. Det er denne sammenhengen som gjør at gårsdagens progressive fagmiljøer risikerer å stivne i faglig selvtilfredshet og ende som morgendagens reaksjonære og bakstreverske, når vi ser det over en tilstrekkelig lang periode.

Den andre komponenten som bidrar til institusjonell militær konservatisme er den emosjonelle – altså mange militæres kjærlighetsforhold til våpenplattformen, i motsetning til effekten eller våpenvirkningen i den andre enden av prosjektilbanen. Spesielt utsatt for dette er kanskje marineoffiserer, fordi et skip selvsagt har en helt spesiell evne til å bli noe nær et slags levende vesen for dem som står om bord. Men også jagerflygerens forhold til sitt kampfly eller artilleristens til sitt skyts – for ikke å snakke om kavaleristens til hans hest i tidligere tider – er kjente relasjoner i en slik sammenheng.

En konsekvens av denne bindingen til plattformen er at det i mange militære fagmiljøer faller helt unaturlig å sette spørsmålstegn ved om vedkommende plattformtype fortsatt er den mest hensiktsmessige måte å levere en bestemt taktisk effekt eller realisere en bestemt strategisk hensikt på. En aldrende klasse fregatter skal selvsagt erstattes av en ny fregattype, bare litt større, finere og mer kapabel enn den gamle. Det samme kan sies om Hærens forhold til stridsvogner eller Luftforsvarets forhold til bemannede fly vs ubemannede. Det er for eksempel liten tvil om at mange eldre kystartillerister opplevde nedleggelsen av Kystartilleriet ved en seremoni på Oscarsborg festning 17. juni 2007 som ikke bare faglig gal, men også som en følelsesmessig sterk nedtur.

Den tredje og siste komponenten i den institusjonelle militærkonservatismen er den rent materielle eller egennyttige. Det er tross alt menneskelig å føle uvilje mot endringer som vil innebære at egen bransje, troppeart eller forsvarsgren plutselig blir mindre viktig og avspises med færre ressurser, eller at eget kompetanseområde blir mindre viktig – med konsekvenser for fremtidige tjenestemuligheter og avansement. Såpass ærlige tror jeg vi bør være. Eksempler på dette er det av naturlige årsaker vanskeligere å dokumentere, men vi kan for eksempel merke oss hva den amerikanske admiral Schoemaker skrev da han bidro til å fortie resultatene fra tester som viste slagskipenes sårbarhet for angrep fra luften på 1920-tallet: «Alt dette er sant, men kommer det ut vil Marinen bli redusert til intet».[2]

Konklusjon

Når institusjonell militær konservatisme får innflytelse på moderniseringsprosessene vil videreutviklingen av et forsvar ofte ende som en slavisk fornyelse av eksisterende våpenplattformer og -systemer, uten at de viktige og kritiske spørsmålene stilles ved hvert generasjonsskifte. Tenker man seg om er jo det å sette sammen et moderne forsvar en form for reverse engineering, vi må resonnere baklengs. Når vi fra den overordnede strategiske hensikt har utledet hva slags operative effekter – kinetiske eller ikke-kinetiske – vi er avhengige av å kunne generere i et nærmere definert operasjonsområde, er neste spørsmål hva slags plattformer som i så fall er best egnet til å levere denne effekten, hensyn tatt til økonomi, forutsetninger om fienden, geografiske forhold, teknologiske muligheter etc. Offiserer som da er i stand til å gå inn for de endringene som et kaldt og nøkternt resonnement forteller dem er de riktige – uten et øyeblikks skjeling til konsekvensene for egen forsvarsgren, troppeart eller bransje – er dessverre en sjelden kategori.

Her ligger vel også forklaringen på et iøynefallende trekk ved hele dagens faglige norske forsvarsdebatt, nemlig at den bare i beskjeden grad dreier seg om hvilke nye konseptuelle løsninger sikkerhetspolitisk, teknologisk og økonomisk utvikling gjør mulig og nødvendig. I stedet fremstår debatten nærmest som et unisont skrik fra alle hold i Forsvaret selv om å kjøpe mer av det samme som før. Og ikke bare ønsker det store flertall konsekvent å erstatte aldrende materiell med en ny versjon av det samme, uten å stille spørsmål ved begrunnelsen. Mange vil til og med bruke de forespeilede økninger i budsjettene til å kjøpe tilbake både baser og annen infrastruktur som vi av gode grunner har kvittet oss med, eller gjenoppfinne mobiliseringhæren.

Dagens debatt reflekterer derfor på mange måter den samme konservative grunnholdning som har preget Forsvaret helt siden slutten av den kalde krigen – nemlig en seig kamp for å bevare forsvarsstrukturens volum for enhver pris, hva enten avdelinger, fartøyer og fly var sikkerhetspolitisk relevante og teknologisk på høyde eller ei. Dermed var det økonomien som til syvende og sist ble utslagsgivende, og førte til at strukturen måtte reduseres uansett hvor mye det ble strittet imot. Men det har selvsagt medført at dagens forsvarsstruktur på mange måter bare er en nedskalert versjon av den kalde krigens, uten hensyn til om den er relevant og/eller tilstrekkelig. Hvis svaret på vårt forsvarsproblem historisk har omfattet eksempelvis ubåter eller hærbrigader, spiller det tilsynelatende ingen rolle hvis det antallet vi i dag har råd til er utilstrekkelig for å lykkes med samme operasjonskonsept som før. Tanken synes å være at da får vi kjøpe så mange vi har råd til og gjøre så godt vi kan på samme måte som før. Det konseptuelle svaret på oppgaven er uansett det samme som det alltid har vært.

Dette er selvfølgelig en fullstendig hodeløs tilnærming til problemet. Denne hodeløsheten skyldes ikke bare uvilje mot å se at sikkerhetspolitisk og teknologisk utvikling påvirker hva som er et relevant forsvar. Det skyldes også en manglende evne til å se at økonomi ikke bare er en skaleringsmekanisme – det er i seg selv en driver og et premiss for konseptuell utvikling så lenge forsvarsevne er et kost/nytte-problem. Da må vi først søke etter mulige løsninger på det operasjonelle nivå, i form av andre operasjonskonsepter. Og hvis slike ikke finnes kan problemet kreve tilpasning av de sikkerhetspolitiske rammebetingelsene, så langt politikerne er villige til det og ikke heller vil leve med en større risiko. Hvis vi derimot fortsetter å stikke hodet i sanden og insistere på at de konseptuelle og materielle svarene uansett er de samme som før, er vi ikke annet enn et analytisk og konseptuelt konkursbo, nært beslektet med noen av de skremmende historiske eksempler jeg har vist til. Dette skal jeg komme tilbake til mer konkret i januar.

[1] Dette utsagnet tillegges ulike opphavsmenn, men det mest sannsynlige er den franske statsminister Georges Clemenceau under forhandlingene i Versailles etter Første verdenskrig hvor han ved samme anledning uttalte at «krig er en alt for alvorlig sak til å bli overlatt til generalene».

[2] Sitert i Jon Tvedte (1960); Flyvningen – det moderne eventyr; (Oslo: Norsk Faglitteratur), s. 85

Foto: Jonas Selim / Forsvaret

Kronikken er finansiert av Eckbos Legat.