Når det utenkelig blir tenkelig, må vi diskutere tøffe spørsmål

Krig har vært ansett som usannsynlig i Norge i lang tid. Det har påvirket flere generasjoner og bidratt til en sikkerhets- og forsvarsdebatt som er veldig teoretisk og «ren». Krig er derimot verken teoretisk eller ren. Den er i høyeste grad praktisk og svært skitten. Når stater velger å bruke militære midler for å løse uenigheter er det ingen grenser for hvor mye ødeleggelser og lidelser de påfører hverandre. Det ser vi hver dag i Ukraina, vi har sett det i alle kriger som har blitt kjempet tidligere og vi vil se det i Norge dersom vi skulle bli rammet av krig igjen. Soldater dør og blir lemlestet. Sivile blir mishandlet, torturert og voldtatt. Bygninger, infrastruktur og ressurser blir ødelagt. En nasjons fundament rykkes opp med roten og ligger åpen for utnyttelse. Krigens logikk er at smerte vil føre til endring av politisk vilje. En nasjons smertegrense er vanskelig å fastslå på forhånd og kan noen ganger være overraskende.

Det ukrainske tapet av soldater og materiell har vært stort. Tapet av infrastruktur enormt. Nesten ufattelig. Russland har bevisst rammet sivil infrastruktur som kraftverk, strøm- og vannforsyning, kommunikasjon og til og med bebyggelse. Målet har vært å fremtvinge en ettergivelse. Det synes foreløpig å virke svært dårlig. Ukraina slåss en eksistensiell kamp. Dersom de taper vil Ukraina opphøre. Den russiske aggresjonen truer også verdensfreden, for hvis Ukraina faller hva blir i så fall Putins neste mål?

NATO har mobilisert og aktivert sin forsvarsplan. Avskrekkingen har blitt intensivert og evnen til å forsvare alliansen økes. Et nytt strategisk konsept skal gjøre alliansen bedre i stand til å hurtig sette opp store styrker for å kjempe en klassisk konvensjonell krig, med en ny styrkemodell med300.000 soldater tilgjengelig på under 30 dager. Det pågår krig i Europa. Russland har vist og uttalt at de ønsker en ny verdensorden og at de er villige til å bruke makt for å få det til. NATO og Russland er fundamentalt uenige og kan måtte bruke våpen for å løse uenigheten. Dette vil også kunne ramme Norge. Da trenger vi å snakke alvorlig og seriøst om krigens logikk og vår politisk-militære evne og vilje.

Det er ikke sannsynlig at Norge blir rammet av et russisk angrep. Men det er ikke lenger utenkelig. Om, når, hvor og hvordan et slikt angrep kan skje ligger utenfor denne artikkelen. Jeg vil derimot stille et fundamentalt spørsmål som vi som nasjon ikke lenger kan vri oss unna. Dersom Russland skulle angripe Norge tradisjonelt, inkludert bakkestyrker, må vi anta at det er med minst tre ganger så stor styrke som vi har. Det betyr i størrelsesorden 40-50.000 soldater. Med henblikk på det som skjer i Ukraina og tradisjonelt russisk toleranse for tap som er ganske høy, hvor mange soldater må vi drepe og skade for å få Russland til å bøye av sin intensjon og trekke sine styrker tilbake? Og ikke minst hvordan har vi tenkt å gjøre det? Hva slags «theory of victory» ligger til grunn for forsvaret av Norge? Her legger jeg til grunn at det ikke finnes noe alternativ å bøye av for russisk krav, akkurat slik president Zelenskij på vegne av sin selvstendige nasjon fører politikken og kampen i Ukraina. Vi kan ikke gi fra oss verken Svalbard, Finnmark eller Viken for den slags skyld.

Før jeg går videre inn på spørsmålet kan det være greit å se litt på historien. Når Sovjetunionen gikk inn i Finland i 1939, med over en halv million soldater, for å skape seg en buffer mot Tyskland undervurderte de grovt den finske viljen. Stalins generaler antok at finnene ville bøye av etter 10-12 dager. Det skulle vise seg å ikke stemme.Finnene drepte over 200.000 russere på tre måneder mot et eget tap på ca. 25.000. Etter den første måneden reorganiserte Stalin sine styrker og kom kraftig tilbake. De store talls lov veltet Finlands ukuelige vilje, som måtte kapitulere. Selv om Finland tapte krigen, vant de noe i lengden. De fikk beholde sin selvstendighet og ikke minst skapte det en strategisk kultur som gjorde at de har fått være i fred siden 1945, uten å være NATO medlem. Russland vet at Finland vil bite hardt fra seg.

I 1944 angrep Sovjetunionen de tyske styrkene i Nord- Norge. De sovjetiske styrkene var på ca. 100.000 soldater, mot ca. 50.000 tyskere. Operasjonen varte i tre uker. Sovjetunionen fikk over 20.000 drepte og skadde, mens Tyskland fikk ca. 8.000. Tyskerne trakk seg tilbake, Sovjetunionen frigjorde Norge og trakk seg deretter tilbake.

Fra Ukraina vet vi at 100.000 drepte russere ikke har fått nevneverdig effekt på Putins målsetninger. Hans grandiose ide om å reetablere stor-Russland og ta tilbake tidligere interessesfærer for å bygge en buffer mot vest synes å stå seg. Hvor lenge det russiske samfunnet aksepterer de enorme tapene vites ikke. Men enn så lenge holder Putin stand. Sågar har han varslet at Russland i 2023 vil bruke 30% av statsbudsjettet på forsvaret.

Så tilbake til spørsmålet. Dersom krigen skulle ramme oss, hvor mange russiske soldater må vi drepe eller skade og hvordan har vi tenkt å gjøre det? Antagelig snakker vi om mange tusen russiske soldater. Russiske styrker kan ikke tillates å operere organisert på norsk jord. Det betyr ikke at alle må dø, men det betyr at de må få så store tap, herunder av kritisk materiell og lederskap, at de mister evnen. I klassisk strategi sies det at det er bedre å påvirke viljen enn å redusere evnen. Samtidig er det slik at dersom Russland har bestemt seg for å angripe Norge skal det mye til for å gjøre om på den politiske viljen. Det har vi sett fra Ukraina.

Våre landstyrker vil antagelig kunne være på ca. 10.000 soldater, kanskje det dobbelte om vi får alliert støtte som evner å slåss i vårt terreng. Vi vil måtte bruke det vi har av avstandsleverte våpen, som flystøtte, til å ta ut nøkkelmål. Våre F-35 vil være godt egnet til dette. Dette vil på ingen måte monne i volum, men bidra til å skape sårbarheter som kan utnyttes. Norske og allierte fly, sammen med langtrekkende allierte missiler, vil antagelig kunne ta ut noen hundretalls «mål». Det vil si forskjellige plattformer som artilleri, luftvern, fly, droner, osv. Samtidig så vil en angripende styrke bestå av tusenvis av slike «mål». Det er ingenting som tyder på at vi vil ha nok kampkraft fra avstand til å kunne påføre tilstrekkelig tap. De store substansielle tapene må påføres med tradisjonell kamp mellom bakkestyrker. Det ser vi også fra Ukraina. Selv over 2000 russiske langtrekkende missiler, topp moderne fly, droner og avstandsleverte våpen skaper ingen resultat. De legger bare forholdende til rette for bakkestyrker.

Mekaniserte styrker er godt egnet til å gjennomføre både oppholdende strid, altså et bevegelig forsvar, og å gjennomføre motangrep. I både den defensive og den offensive fasen vil våre styrker måtte opererer tett på fiendens styrker, innenfor våpenrekkevidde. I slike situasjoner blir det derfor dueller mellom likeverdige styrker som blir avgjørende. Uten sammenligning, men som illustrasjon på krigens brutalitet, nedkjempet en amerikansk avdeling med åtte stridsvogner og fire stormpanservogner over50 irakiske stridsvogner og dobbelt så mange andre typer kjøretøy på 23 minutteri et spesifikt slag under Operasjon Desert Storm i 1991. I krig kan taktiske avgjørelser skje på minutter og timer. Et kanskje enda bedre eksempel er fra den ukrainske 92. brigades motangrep i september 2022. I løpet avfire dager rykket de 90 kilometerinn i det russiskokkuperte området og gjenerobret 6000 kvadratkilometer. Kildene varierer, men Ukrainerne drepte og såret mellom 1200 og 5000 russere og erobret svært mye russisk materiell.

For å kunne påføre slike tapstall må vi ha tilstrekkelig med kampkraft og logistikk. Det vil si soldater, våpensystemer, ammunisjon, mat, vann og reservedeler. Minst like viktig er det at lederskap, treningsstandard og kampmoral er høy. Avgjørelse på slagmarken avhenger mer av disse tre faktorene enn av teknologi og antall. Vi vet at Ukraina i perioder har brukt tusenvis av artillerigranater hver dag. Det betyr at vi også må ha forberedt lager og forsyningslinjer som kan understøtte kampen. Vi må også kunne håndtere skadde soldater i svært høyt antall. Det betyr mye for våre medisinlagre og vårt sivile helsevesen. Uten noe så enkelt som morfin, vil smertene på soldater med amputerte armer og ben være uutholdelige. Uten antibiotika vil enkle skuddsår utvikle seg til dødelige skader. Ikke minst må vi kunne erstatte drepte og skadde soldater med nye og godt trente mannskaper.

I tillegg viser krig at de sivile tapene ofte er større enn de militære. Det betyr at vi må være forberedt på svært krevende situasjoner for vår egen befolkning. Et grotesk men realistisk eksempel er dekrigsforbrytelser russiske soldater har begått i byer som Bucha, herunder bombing av sivile mål, henrettelser, tortur og seksuelle overgrep. Hva gjør vi dersom det samme skjer i Kirkenes, Skipagurra eller Børselv? Vi må også anta at infrastruktur vil bli rammet av langtrekkende missiler. Hvordan vil det norske samfunnet tåle dager og uker uten strøm og vann, kanskje vinterstid med ekstrem kulde? Hvordan vil vi tåle at nasjonalbygg som Stortinget og Slottet bli rammet av missilangrep? Det kan heller ikke utelukkes en omfattende likvidasjon av norske politikere og samfunnstopper.

En krig i Norge vil sette nasjonen på den ultimate prøven og vi må tørre å ta diskusjonen.

Krigens grusomheter slik vi ser i Ukraina vil ramme oss på samme måte. Lidelser som vil prege generasjoner og antagelig fundamentalt endre det norske samfunnet. Med dette noe mørke og dystre dypdykk i hva en krig i Norge kan medføre er det viktig å huske på at det er nå vi kan forberede oss. Nå er det fred og vi har økonomien til å redusere kjente svakheter i Forsvaret og i samfunnet. Det handler om vilje. Vilje til å bruke noe av formuen vår på fremtidig sikkerhet. Det er to gode grunner til å gjøre dette. Først fordi jo sterkere vi er, både militært og som samfunn, jo mindre sannsynlig er det at vi blir angrepet. Dernest, skulle vi likevel bli angrepet er vi forberedt og kan yte motstand. I det store bildet vil det ikke spille noen stor rolle om vi bruker noen hundretalls milliarder på å styrke landet og det skulle vise seg at vi ikke får bruk for det. Det vil være mye verre om vi i fremtiden konkluderer med at vi hadde muligheten til å styrke både forsvaret og samfunnet, men at vi ikke gjorde det. Vår «theory of victory» bør være å forberede oss så godt som mulig på det utenkelige og ikke basere oss på håp. En god start bør være å tørre å diskutere tøffe spørsmål.