Replikk: Når alt blir et maritimt problem

Orlogskaptein Tor Ivar Strømmen gir i sitt innlegg på Stratagem 14. november debatten om forsvarskonsept i Finnmark diagnosen dobbelt sjøblind, altså både strategisk og geografisk. Strategisk i den forstand at Russland neppe vil ha noen interesse av norsk landterritorium i en konflikt med Norge – geografisk i den forstand at dersom vi mot formodning får et behov for å overføre landstyrker til Finnmark er sjøveien åpenbart å foretrekke for landeveien. Det siste er jeg for øvrig enig i, men det skal jeg komme tilbake til.

En russisk invasjon av Finnmark i et bilateralt konfliktscenario avviser Strømmen kategorisk som fullstendig urealistisk. Det er jeg også helt enig med ham i – det er sikkert derfor ingen har antydet noe slikt heller. Som Strømmen burde vite dekkes bilaterale norsk-russiske konflikter av scenarioklassen Begrenset angrep, som karakteriseres ved russiske militære enkeltaksjoner hvor situasjonen normaliseres etter at operasjonen er gjennomført – altså ingen invasjon. Hensikten er her ikke å ta kontroll over hverken territorium eller andre objekter, men rett og slett å bruke begrenset militærmakt for å understreke alvoret i et krav til norske myndigheter om å endre sin politikk eller bøye seg for et konkret krav. Forsvarets rolle i en slik situasjon er med andre ord å kunne motsette seg en slik maktbruk – både for å unngå en situasjon hvor vi fremstår som politisk og militært avmektige, og for å etablere en stridssituasjon som er alvorlig nok til å utløse artikkel 5. Strømmen finner tydeligvis en slik mulighet helt usannsynlig, men da må jeg minne om at det er Etterretningstjenesten og Forsvarets forskningsinstitutt i fellesskap som har utarbeidet dette scenariogrunnlaget. Fullt så utenkelig som Strømmen vil ha det til er det derfor neppe, sett relativt til andre konfliktscenarier som heldigvis ingen av dem har høy sannsynlighet absolutt sett.

Et strategisk overfall – altså den scenarioklassen hvor man i verste fall kan tenke seg en besettelse av deler av norsk område i nord som en del av det såkalte bastionforsvaret – har Strømmen heller ingen tro på. Også det er et maritimt problem, og ikke noe russerne behøver å bruke landstyrker på. Det er selvfølgelig mulig for russerne å etablere bastionforsvaret uten en landkomponent i Finnmark, og personlig har jeg sluttet å la meg forbløffe av at korrelasjonen mellom deltagernes uniformsfarge og løsningen på selv strategiske militære problemer er et gjennomgående trekk ved forsvarsdebatten. Men igjen må jeg minne om at hele den grunnleggende analysen av mulige russiske interesser og behov som forsvarsplanleggingen bygger på, utført av de mest kompetente fagmiljøer vi har, ikke utelukker en slik mulighet. Og det vi i hvert fall kan si med sikkerhet ut fra strategisk paradokslogikk er at dersom vi ikke har noen kapasitet for å motsette oss et slikt alternativ, stiger hensiktsmessigheten fra russisk side og dermed sannsynligheten for det tilsvarende. Å basere forsvaret av Finnmark i en slik situasjon på en finsk flanketrussel tror jeg blir litt spinkelt. Da må i det minste NORDEFCO bli noe litt mer enn det dessverre er i øyeblikket.

Grunnleggende er jeg likevel enig med Strømmen i at forsvaret av Nord-Norge strategisk sett er et maritimt problem. Ikke først og fremst nasjonalt men i den forstand at Norge er en fullstendig allianseavhengig nasjon som bare kan unnsettes over havet. Vårt eget forsvar vil aldri igjen bli noe mer enn en taktisk håndfull enheter som vi må sette sammen og bruke intelligent for å kunne skape en bestemt strategisk effekt. Så lenge denne strategiske effekten er å utløse allierte forsterkninger som må komme sjøveien er vårt forsvarsproblem maritimt. For å greie det må vi likevel kunne etablere en stridssituasjon som utvetydig tilfredsstiller artikkel 5. Det vil kreve en evne til å skape effekter også i landdomenet, hvis vi utfordres i landdomenet.

Strømmens distribuerte overføring av brigaden fra Troms til Finnmark på en myriade av mindre fartøyer som kan gå til kai nær sagt hvor som helst høres jo besnærende ut hvis man ikke behøver å ta andre hensyn enn spredning for å redusere sårbarheten så lenge man er på vannet. Da tror jeg likevel dessverre at han undervurderer både tidsaspektet og de problemene det vil by på å skulle dra sammen avdelinger og materiell for en samlet innsats av brigaden etter en slik spredt overføring. Dertil kommer at hele etterforsynings- og evakueringssystemet måtte baseres på samme prinsipp, hvilket neppe er praktisk. Jeg er aldeles enig i at sjøtransport tross alt er et bedre alternativ enn landeveien. Det skal ikke mye til så lenge landeveien ikke er noe alternativ i det hele tatt, der er vi enige. Men da er det som jeg også har påpekt en forutsetning med sjø- og luftkontroll langs kysten frem til Alta. Og – for å minne om det nok en gang – selv om vi på tross av alt dette skulle greie å løse fremføringsproblemet, forblir én brigade påviselig en alt for liten styrke til å mestre de utfordringene som tenkelige russiske handlingsmåter vil stille dem overfor, gitt forholdet mellom tid, rom, motstanderens handlefrihet og egne tilgjengelige styrker.

Foto: Jakob Østheim / Forsvaret