Nærkampfaget er under endring og i denne artikkelen vil jeg skrive om bakgrunnen til norsk militær nærkamp, hvilke endringer som kommer og hvilken effekt dette trolig vil ha.
Erfaringer fra moderne krigføring har vist at nærkampfaget fortsatt er høyst relevant. For eksempel gjennomførte United States Military Academy - Center for Enhanced Performance i 2014 en undersøkelse for å avdekke hvor mange soldater i US Army som hadde vært i nærkamp-situasjoner i Irak og Afghanistan. Det viste seg at 216 av de 1226 (19%) infanteri-soldatene som deltok i undersøkelsen hadde vært i nærkampsituasjoner. Det har enda ikke kommet noe data på antall nærkampsituasjoner i Ukraina. Men med tanke på at det er strid i bebyggelse i flere byer samt at det har forekommet strid i undergrunner, blant annet i Mariupol, er det logisk å anta at nærkamp foregår til stadighet. Det er altså grunn til å tro at nærkamp fortsatt er en relevant ferdighet for norske soldater, under operasjoner ute eller hjemme, i fred, krise og krig. På samme måte som med alle andre fagområder må også nærkampfaget evalueres og utvikles kontinuerlig.
Etter å ha vært nærkampinstruktør i seks år i tillegg til å ha konkurrert i MMA, bryting, thaiboksing og brasiliansk jiu-jitsu ved siden av jobben har jeg gjort meg en del tanker om hvordan man kan utdanne soldater innen nærkamp på en realistisk og sikkerhetsmessig måte.
Bakgrunnen til norsk militær nærkamp
Det norske nærkampkonseptet ble bygd opp av major Trond Mostue på tidlig 2000-tallet og det er han vi kan takke for at Norge har prioritert nærkamp i tiden som har vært. Han gikk av som hovedinstruktør nærkamp i 2018. Konseptet var i utgangspunktet basert på svenskene sitt system etter at Mostue var på kurs hos Markstridsskolan. Dette var i utgangspunktet «Krav Maga Militær». I tillegg implementerte han noen MMA-teknikker etter å ha vært på det høyest sertifiserende kurset til US Marine Corps. Fra sistnevnte kurs tok han også med seg det som skulle bli fundamentet for all nærkamputdanning: kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Et gjennomgående tema i konseptet har vært aggresjon og aggresjons-kontroll, samt utvikling av kampvilje og selvtillit.
Utviklingen av faget må skje på riktig måte. Etter Mostue gikk av som hovedinstruktør nærkamp har det vært flere personer innom rollen og alle har hatt sine ideer om hva som er riktig måte å trene på. I tillegg har perioder med mange skader ført til endringer i konseptet. Det er ingen tvil om at nærkampfaget alltid må utvikles og tilpasses ny forskning men det må altså gjøres på riktig måte. I det norske Forsvaret har vi siden 2018 så og si fjernet all to-sidig trening/sparring (aliveness) i nærkamptreningen. Det har blitt mer og mer slag på puter og lignende øvelser mot objekter som ikke gjør motstand. Og dette har blitt gjort med argumenter som: Men den eneste måten å trene realistisk på og skape krigere er vel å gå 100% på en pute? Om man gjør det på et levende menneske blir det jo alvorlige skader? Om man driver sparring med lav intensitet så begynner man jo å sparre med lav intensitet i en skarp situasjon også? Jeg kommer tilbake til hvorfor disse argumentene ikke er riktige.
I 2018/2019 ble det meldt full stans i all nærkamputdanning i Forsvaret som følge av et høyt skadeomfang. Etter en del undersøkelser viste det seg at den største grunnen til alle skadene var at store deler av instruktørmassen hadde for lite kompetanse til å drive nærkamputdanning på en forsvarlig måte. Dette førte til at alle instruktører i praksis mistet sin sertifisering og for å få den tilbake måtte man gjennomføre en resertifisering. Dette var en dag med ferdighetstester og informasjon om nytt konsept. Tanken med å gjennomføre resertifisering var veldig god, men man hadde ikke kapasitet til å resertifisere alle, og Forsvaret satt igjen med alt for få instruktører. I tillegg var det mange skader som følge av at soldater slo med full kraft på puter og dukker, uten å ha tilstrekkelig trening med lav intensitet først.
Den nye retningen
Vi må utdanne soldater med ferdigheter som er ervervet gjennom realistisk og sikkerhetsmessig to-sidig trening. Jeg har enda til gode å møte en profesjonell thaibokser som er redd for en fysisk konfrontasjon utenfor ringen. De vil sjeldent oppsøke det men om det skulle skje så vil thaibokseren ha vært i såpass mange treningssituasjoner og kampsituasjoner i ringen at det mentale overskuddet vedkommende har gir han en enorm fordel. Han kan se seg rundt etter potensielle allierte, potensielle fiender, han kan se etter alternative våpen og han vil også i større grad evne å tilpasse maktbruken for å avverge situasjonen.
Poenget mitt er ikke at alle soldater skal bruke feriene sine på å sparke banantrær i Thailand. Poenget er at soldater som utsetter seg selv for fysisk konfrontasjon og realistisk to-sidig nærkamptrening vil opparbeide seg mer komfort i noe de fleste opplever som svært ukomfortabelt. De utvikler altså mental robusthet gjennom gradvis eksponering, på samme måte som vi gjør i andre fagfelt. Det ligger mye tøffhetstrening i nærkampens natur. Oppgavesparring med slag og spark, bakkekamp-trening og bryting er alle gode former for å utvikle robusthet. I tillegg tilføres man reelle ferdigheter når det trenes på denne måten. Dette er også innretningen for nærkampkonseptene til US Army og flere andre NATO-land. Mer bakkekamp, mer sparring, og konkurranser.
Det vil nå bli innført mer oppgavesparring i norsk militær nærkamp. Sparring er ikke noe nytt, men det har ikke vært like styrt som det blir nå. Dette blir innført i form av nærkampsamlinger, leksjonshenvisninger og videoer på intranett. Dette vil bidra til å øke realismen i treningen fordi soldatene må forholde seg til en levende motstander som ikke driver med styrt markørspill. På denne måten trener soldaten på realistisk timing, avstandsforståelse og teknisk utførelse offensivt og defensivt. Dette gjøres på en progressiv måte slik at alle opplever mestring. Skadeomfanget vil også mest sannsynlig gå ned siden denne formen for trening erstatter hettecaser og «kamp mot flere motstandere» for vernepliktige soldater.
Siden 2018/2019 har det vært for få nærkampinstruktører i Forsvaret. Jeg tror ikke den riktige måten å fremskaffe flere instruktører på er ved å senke kravene, gjøre kursene kortere og masseprodusere instruktører. Tvert i mot må vi selektere instruktørene enda mer nøye, spesielt de som skal bli nærkamp nivå 2-instruktører. Nivå 2-instruktørene utdanner nivå 1-instruktører som er de som utdanner soldater. Nærkampinstruktør-kurs nivå 2 er et krevende kurs der man må prestere fysisk, psykisk, som leder og som instruktør. Kurset vil ha større fokus på pedagogikk, risikohåndtering og skadeforebygging.
I år gjennomføres det for første gang seleksjon for de som ønsker å bli nivå 2-instruktører. Kurset utvides fra fem til åtte dager. Målet er å utdanne mer motiverte og kunnskapsrike nivå 2-instruktører som igjen vil bidra til å utdanne flere og bedre nivå 1-instruktører. Å bli nivå 2-instruktør er ikke for alle og nettopp derfor må de som er motiverte få oppfordring fra avdelingene til å trene og møte til seleksjon. Å ha utsjekk som nivå 2-instruktør sier noe om deg.
Det gjennomføres i tillegg flere samlinger for instruktører. Samlingene har som mål å få alle instruktører til å dra i samme retning, diskutere og utvikle faget samt fremme et samlet instruktør-miljø innen nærkamp.
Faget må også ses i sammenheng med andre stridstekniske områder, og på høstens MOUT[1]-kurs vil det også være en egen nærkamp-del.
Effekt av den nye retningen
Uansett hvordan konseptet utvikles vil vi aldri utdanne fightere som kan sammenlignes med de som konkurrerer sivilt. Det er heller ikke poenget. Det vi kan og må gjøre er å skape et konsept som gjør soldatene våre så gode som mulig ferdighetsmessig, men enda viktigere, så mentalt robuste og selvsikre som mulig. Og dette må gjøres med sikkerhet i fokus.
Den første effekten vi får av den nye retningen er at vi henter realismen tilbake. For å trene nærkamp realistisk må vi, på en forsvarlig måte, i større grad drive to-sidig trening. En-sidig trening har naturligvis en svært viktig plass i faget, og må brukes mye for å drille teknikker og kombinasjoner. Men all den tid teknikkene skal anvendes bør dette gjøres mot et levende menneske som beveger seg på en måte et menneske ville beveget seg. Det er kun på denne måten man lærer timing, avstandsforståelse og praktisk anvendelse av teknikker. Man lærer seg også å forsvare seg på en realistisk måte. Å trene på et stillestående objekt er derfor helt underlegent det å kunne trene to-sidig. Det ligger også en naturlig robusthetstrening i to-sidig trening.
Det må være samsvar mellom ferdighetsnivå og hvilke tester rekrutter skal gjennomføre. Det har vært urovekkende mange rekrutter som har fått freeze-reaksjoner[2] under hettecaser[3]. Hettecaser har vært den gjeldende nærkamptesten i Forsvarets rekruttutdanning. Denne vil nå byttes ut med en oppgave-test der rekruttene utfordres i noe som de faktisk har forutsetninger for å mestre. Grunnen til at så mange rekrutter har fått freeze-reaksjoner, mener jeg, er at de aller fleste av rekruttene aldri har vært i en to-sidig nærkampsituasjon med slag og spark før de blir kastet inn i et hettecase-scenario. Når dette er tilfellet legges ikke utdanningen opp til riktig progresjon.
Vi får også inn et mer helhetlig og realistisk bakkekamp-system. Jeg kommer ikke til å beskrive i detalj hva det innebærer i denne artikkelen men kort oppsummert vil det i fremtiden bli mye vanskeligere å holde norske soldater nede på bakken.
Den andre effekten er mental robusthet. Soldater vil i større grad bli vant til å måtte påføre sin egen vilje på noen andre. De blir vant til å være i ugunstige bakkekamp-posisjoner uten å gi seg. De blir vant til å slå og bli slått samt forsvare seg hensiktsmessig. Alt dette med tydelig intensitets-styring. Soldater som utsettes for dette vil i mye større grad utvikle en komfort i en ellers ukomfortabel situasjon. De vil også utvikle en evne til å tenke og handle med eksterne stressorer. Dette er egenskaper man får bruk for i flere militære disipliner.
Den tredje effekten er selvkontroll. Hvis man alltid trener på å gå med 100% intensitet mot et objekt er ikke det nødvendigvis heldig. Når man blir mer komfortabel i en nærkampsituasjon vil man som oftest også ha et mentalt overskudd til å kunne vurdere handlemåter i større grad. Å trene med lav intensitet for så å skulle legge på kraft er å foretrekke. Dette gjør at man utfører teknikker mer teknisk korrekt og det å legge på kraft etterpå er enkelt. Om man derimot bruker mesteparten av tiden på å bruke full kraft med dårlig teknikk utvikler man ikke effektiviteten til soldaten og det er en risiko for at man feil-driller.
Konklusjon
Nærkamp er fortsatt et svært relevant fagfelt. Å utvikle nærkampfaget er viktig og det må gjøres på en systematisk måte basert på erfaringer. Vi må se til andre NATO-land, lære av egne og andres erfaringer og se på hva forskningen sier.
Endringene som kommer i nærkamp vil trolig redusere antallet skader og øke realismen i utdanningen. Dette kommer som følge av endringer i fagplaner og leksjonshenvisninger, størst endring vil vi se i rekruttutdanningen til Forsvaret. I tillegg vil instruktørene få bedre utdanning innen pedagogikk, risikohåndtering og skadeforebygging.
Soldatene vil få økt evne gjennom at de får bedre ferdigheter samt økt vilje og selvtillit som følge av at vi innfører mer to-sidig trening. Økt mental robusthet og selvkontroll hos soldatene vil også gi effekter i andre sammenhenger, på tvers av fagområder.
Instruktørmassen og nærkampmiljøet må sammen dra faget i samme retning. Det er viktig at instruktørene får mulighet til å prioritere deltakelse på nærkampsamlinger. På samlingene får instruktørene økt forståelse for hva som er gjeldende samt økt kompetanse.
Utviklingen av faget skal fortsette og dette skal gjøres av et kompetent nærkampmiljø men også i rammen av de andre stridstekniske fagfeltene.
[1] Militære operasjoner i urbant terreng.
[2] Freeze-reaksjon er en umiddelbar reaksjon på plutselig opplevd ytre fare kjennetegnet ved at personen stivner til og blir urørlig.
[3] Hettecaser er en treningsmetode der utøveren starter med en uniformsjakke eller tilsvarende over hodet og når «hetten», eller uniformsjakken, går av starter casen. Treningsmetoden kan benyttes innen mange fagområder.
Forsidebilde: Fride Sørensen/Forsvaret
