Ingen kan anklage norske myndigheter for å handle overilt. To år etter at storkrig brøt ut i Europa, venter vi fortsatt på langtidsplanen som forhåpentligvis skal «få det Forsvaret vi har, til å fungere.»Har denne alarmerende innsikten betydd noe for det norske forsvaret? Ikke mye, særlig i forhold til epoken Støre peker på.
Derimot fremmer norske myndigheter et sprikende budskap, som stemmer dårlig med deres egen politikk. All alvorsprat til tross, har lite blitt gjort.
En uke etter at forsvarsminister Gram sa at «Norge og Forsvaret må være forberedt på at konflikt kan bryte ut», forsikrer forsvarssjef Kristoffersen at det ikke er fare på ferde, mens statsminister Støre mener det er «uansvarlig» å snakke om krig.
Støre har imidlertid selv fastslått at vi står i «den mest krevende sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig».
Altså, mer krevende enn hele den kalde krigen, Cuba-krisen inkludert. Dette er rimelig, for Putins Russland er ingen status quo-makt, og USA er ikke lenger til å stole på. Det pågår en blodig erobringskrig i Europa.
Så her har Støre rett; situasjonen er svært alvorlig.
Kaldkrigs-Norge gikk inn i NATO, brukte ca. 3 prosent av BNP og ca. 12 prosent av statsbudsjettet på forsvar, og var spekket med tilfluktsrom, arsenaler, drivstoffdepoter og kornlagre.
Dagens forsvarspolitikk, den livsviktige støtten til Ukraina unntatt, har stått bortimot stille siden 2022.
Forsvarsbudsjettet har økt med ca. 32 prosent, men mesteparten er Ukraina-bistand, pris og -lønnskompensasjon. Begge er viktig, men utilstrekkelig, og overordnet er samfunnsprioriteringen bortimot uendret:
Forsvarsbudsjettets andel av statsbudsjettet er 4,8 prosent, mot 4,5 i 2021. Og at man fikk det for seg at NATO-forpliktelsen om minimum 2 prosent av BNP til forsvar kunne vente til 2026, har blitt et alvorlig problem.
Les også: Støre varsler største bevilgning til Forsvaret siden andre verdenskrig
Man får inntrykk av at det satses og styrkes. Men høyt profilerte innkjøp, som stridsvogner og helikoptre, var planlagt for lenge siden. Reelt nye grep, som økt ammunisjonsproduksjon, har tatt svært lang tid.
Det er liten grunn til å tro at Forsvaret er sterkere nå enn for to år siden.
Dette rimer dårlig når Støre sier at «med den verden vi har rundt oss nå, […] må vi være forberedt militært». For det er vi slett ikke. Både forsvarssjefen og Forsvarskommisjonen påpekte i fjor enorme mangler i essensielle militære basisvarer som luftvern, ammunisjon og reservedeler.
Bare å fylle lagrene med det aller nødvendigste vil ta flere år og koste mange titalls milliarder kroner. Ingen har utfordret disse beskrivelsene av problemet, og ingen har gjort noe med dem.
Disse paradoksene tilsier at regjeringen og deres rådgivere, alt snakk om «skjebnetid» til tross, egentlig føler seg helt trygge på at ingen militær trussel kan ramme Norge eller NATO i overskuelig fremtid. Det er en sjanse å ta.
Advarslene om at krig ikke lenger er utenkelig, kommer nå fra europeiske statsledere, Nato-topper og forsvarssjefer. Seriøse forskere tegner troverdige scenarioer for russiske militære fremstøt mot NATO-land. Det trenger ikke å dreie seg om invasjon av Finnmark, for at Norge skal bli involvert.
Sveriges forsvarssjef ber alle svensker forberede seg mentalt på krig, med full støtte fra sin statsminister. At deres norske kollegaer tar høflig avstand, kan skyldes språk- og kulturforskjeller, men svenskene ser ut til å mene alvor.
Sverige har økt forsvarsbudsjettet med ca. 55 milliarder svenske kroner, mer enn 80 prosent, siden 2021.
Kristin Clemet mener Støres pekefinger gjør reell forsvarsdebatt vanskelig. En slik kritikk bør imidlertid også rettes mot Clemets parti, Høyre.
Og spesielt Erna Solberg, som har stort medansvar for problemene, men er helt fraværende i samtalen.
Mangelen på hastverk er uansett påfallende. Den skyldes sannsynligvis rotfestede holdninger hos toneangivende aktører i politikk, embetsverk og forsvarsledelse. Norsk styringslogikk er velegnet for langsiktig normaldrift, men dårlig tilpasset krise og beredskap.
Den vektlegger prosedyre fremfor hurtighet, og tenderer tungt mot business as usual.
I forsvarssektoren gir det ganske skjeve risikoanalyser: Rask budsjettøkning er ifølge finansministeren «uansvarlig», mens en hovedstad uten luftvern ser ut til å være akseptabelt.
Befolkningens tillit til myndighetene fremheves ofte som et stort fortrinn i krisehåndtering, men tilliten er ikke alltid gjensidig. Myndighetene ser ut til å anta at feil ord eller tonefall vil utløse panikk, og ber oss beholde roen og fortsette som før.
Det gamle britiske krigsmottoet, «Keep calm and carry on» er imidlertid ikke et beroligende zen-mantra. Det er et kamprop. Det betyr ikke «slapp av, fortsett som vanlig». Det betyr «behold roen, fortsett kampen». Roen må beholdes fordi faren er reell.
En nøktern og avventende holdning kan øke faren. Vår avskrekking mister troverdighet, vår handlefrihet i krise reduseres, vi kan oppfattes som en gratispassasjer av våre allierte og som et svakt ledd av våre fiender.
Malplassert beroligelse tilslører reelle trusler og utsetter nødvendige forberedelser. Hvis alarmen går, vil panikken tar de uforberedte, ikke de som vet hva man skal gjøre.
Da Sovjetunionen forsvant, og vi brått ble mye tryggere, tok det mer enn ti år før norsk forsvarspolitikk ble oppdatert.
Nå har verden endret seg igjen, og drastisk til det verre. Krig kan ikke lenger utelukkes. Forsvaret virker ikke. Ukraina kan falle. Bunnen kan ramle ut av NATO.
Og det er ingen gitt å vite hvor mye tid vi har.
Lørdag varslet statsministeren at vårens langtidsplan vil «sikre de største bevilgningene til Forsvaret etter andre verdenskrig». Det skal bli spennende å se hva han egentlig legger i det.
Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret
