Russlands intervensjon i Ukraina i 2014 har gitt oss en pekepinn på hvordan fremtidens operasjonsmiljø kan se ut. Russiske styrker skal ifølge flere kilder ha kombinert elektronisk krigføring og cyberkrigføring til støtte for informasjonsoperasjoner og fysiske angrep[1]. Ubemannede luftfartøy (UAV) og bakkebaserte sensorsystemer gjennomførte elektronisk overvåkning av stridsfeltet for å lokalisere ukrainske posisjoner. Tekstmeldinger til ukrainske frontstyrker om at de var «omringet og forlatt» med mål om å undergrave samhold og moral ble etterfulgt av meldinger til soldatenes familier med beskjed om at «deres sønn er drept i kamphandlinger». Dette skal naturligvis ha ført til en rekke telefonoppringninger og tekstmeldinger til soldatene fra bekymrede familiemedlemmer som dermed bidro indirekte i lokaliseringen av ukrainske styrker med påfølgende artilleri-bekjempelse fra Russisk side (Collins, 2018). Med andre ord kan det synes som at russiske styrker evnet å koordinere og synkronisere effekter fra flere ulike krigføringsdomener, både fysiske og ikke-fysiske, for å skape synergi på slagmarken.
«Multi-domain Operations» (MDO) er en konseptualisering av hvordan et moderne operasjonsmiljø kan se ut og hvilke utfordringer og muligheter det innebærer både på strategisk, operasjonelt og taktisk nivå. Kjernen i konseptet adresserer nettopp evnen til å kunne oppnå synergi på tvers av krigføringsdomener i et operasjonsmiljø som stadig er i utvidelse, både i tid, rom, domener og aktører (TRADOC, 2018). NATO er på sin side i startfasen av å inkorporere MDO som grunnlag for videreutvikling av doktriner og planverk (JAPCC, 2019). I norsk sammenheng har MDO opptatt militærakademiske miljøer i noen tid og dannet eksempelvis rammen for Sjef Luftforsvarets luftmaktseminar i 2018. MDO har også gitt inspirasjon til nytt konsept for utvikling av hæren (Forsvaret, 2021), men det kan allikevel hevdes at MDO som konsept foreløpig ikke har påvirket Forsvarets innretning i nevneverdig grad[2]. I lys av dette setter denne artikkelen søkelyset på hvordan «Multi-Domain Operations» kan påvirke det operasjonelle nivåets rolle i planlegging og ledelse av operasjoner.
Hva er «Multi-Domain Operations»?
«Multi-Domain Operations» (MDO) har som konsept sitt opphav i den amerikanske hæren og en forståelse for at tradisjonell vestlig militær overlegenhet på land, sjøen og i luften vil bli utfordret av flere nye forhold i fremtiden (TRADOC, 2018). Dette dreier seg om et operasjonsmiljø i endring som hovedsakelig er formet av fire karakteristikker; (1) Økt kompleksitet i operasjonsmiljøet både strategisk, operasjonelt og taktisk, (2) utnyttelse av nye domener for påvirkning, (3) et utvidet stridsfelt i tid og rom som i økende grad er dødelig og omskiftelig og (4) kontinuerlig konkurranse under nivået for væpnet konflikt(TRADOC, 2018, s. 6).
Økt kompleksitet i operasjonsmiljøet
Såkalte «Anti-access/Area Denial» (A2AD) trusler utgjør kjernen av kompliserende faktorer i operasjonsmiljøet som begrenser egne styrkers handlefrihet. For å oppnå nødvendig handlefrihet legger MDO vekt på samvirke og synergieffekter på tvers av alle krigføringsdomener for å stille fienden overfor flere samtidige dilemmaer (Perkins, 2017). Videre søker MDO å oppnå et høyt operasjonelt tempo som begrenser motstanderens evne til å holde tilstrekkelig situasjonsoversikt slik at egne styrker kan operere innenfor fiendens beslutningssløyfe (USAF, 2020). Det kan i den sammenheng være betimelig å spørre seg hvorvidt MDO er gammelt tankegods i ny forkledning. Ideen med å samordne effekter i flere ulike domener er ingen ny oppfinnelse og har spilt en viktig rolle i militære operasjoner opp gjennom historien. Fellesoperasjoner slik vi kjenner de handler i utgangspunktet om å skape synergier mellom de ulike krigføringsdomenene, men dette har inntil nyere tid først og fremst omhandlet de fysiske domenene (land, sjø og luft-/verdensrommet) og i mindre grad de ikke-fysiske domenene (det elektromagnetiske spektrum, cyber og informasjonsdomenet) slik de står beskrevet i Forsvarets fellesoperative doktrine (FFOD) (Forsvarsstaben, 2019, s. 21). Nyere historie viser oss utviklingen fra Vietnamkrigen med begrenset fokus på fellesoperative synergier, via amerikanernes «Air-Land-Battle» doktrine som la grunnlaget suksessen under «Desert Storm»-kampanjen på 90-tallet (Farley, 2018). Her ble fellesoperative ressurser satt i system og koordinert på en måte som fullstendig overveldet de irakiske styrkene som kapitulerte i løpet av svært kort tid. Slik antydet i innledningen har denne utviklingen også preget ikke-vestlige militærmakter og vi ser en stadig økende kompleksitet i operasjonsmiljøet hvor hurtighet og evnen til å integrere effekter i alle domener, både fysiske og ikke-fysiske, står sentralt for å oppnå militære fordeler.
Nye krigføringsdomener
Hverken i norske, amerikanske eller NATO-doktriner finnes det en entydig definisjon av hva et domene er i militær forstand. NATOs Comprehensive Planning and Operations Directive (COPD) anser domener som dimensjoner av operasjonsmiljøet i en overordnet, strategisk forstand med referanse til forkortelsen PMESII (Politisk, Militært, Sosialt, Infrastruktur- og Informasjonsdomene) (NATO, 2021, s. 1-13). I så måte kan statens ulike maktinstrumenter benyttes «multi-domain» ved å påvirke de ulike PMESII-domenene i en strategisk kontekst[3]. Samtidig benytter andre NATO-doktriner inndelingen i fysiske og ikke-fysiske domener på lik linje med FFOD slik beskrevet over, men gir ingen uttømmende definisjon (NATO, 2019). Fra amerikansk hold definerer Dr. Jeffrey Reilly ved Air Command and Staff College et domene som «a critical macro maneuver space whose access or control is vital to the freedom of action and superiority required by the mission” (Donnelley & Farley, 2018) [4]. I denne definisjonen av begrepet handler det altså om å få tilgang til eller å kontrollere et manøvreringsrom som oppdraget er avhengig av for å oppnå nødvendig overlegenhet over en gitt motstander. Dette manøvreringsrommet klassifiseres videre i cyber-, verdensrom-, luft-, land-, sjø- og informasjonsdomener (Reilly, 2016)[5]. Denne definisjonen gir oss et noe mer anvendelig begrep for å diskutere MDOs påvirkning på det operasjonelle nivåets rolle i planlegging og ledelse av militære operasjoner. Samtidig kan det være relativt enkelt å forstå de fysiske domenene, men dertil vanskeligere konseptuelt å forstå og sette rammer for de ikke-fysiske domenene. Noe som kan lede til situasjoner hvor operasjoner innenfor disse ikke-fysiske domenene blir uklare, ineffektive eller misforstått. Hva legger du for eksempel selv i begrepet informasjonsoperasjoner?
Utvidelse av stridsfeltet i tid og rom
Den teknologiske utviklingen har i nyere tid gjort det mulig å påvirke en motstander i mange ulike domener over store avstander på relativt kort tid. Ikke bare har utviklingen av langtrekkende presisjonsvåpen bidratt til dette, men kanskje først og fremst muligheten til å påvirke motstanderen via ikke-fysiske domener som cyber- og informasjonsdomenet. Sårbarhetsutvalget sin rapport i 2000 pekte allerede da på potensielt alvorlige konsekvenser av cyber-angrep mot eksempelvis kraftforsyningen i Norge (NOU 2000:24, 2000, s. 72). Siden den gang har sammenkoblingen av ulike systemer gjennom internett hatt en eksponentiell vekst (Ezechina, Okwara & Ugboaja, 2015) som mange vil hevde utgjør en alvorlig sikkerhetsrisiko i form av digitale sårbarheter som kan utnyttes i et betydelig utvidet operasjonsmiljø. I militær kontekst kan det hevdes at «fronten» på mange måter ikke lenger er et begrep som gir mening i forståelsen av militære operasjoner. Utvidelsen av stridsfeltet til andre domener innebærer i så måte en utvisking av skillelinjene mellom stridsområder og støtteområder ettersom «multi-domain»-effekter ikke nødvendigvis er bundet av geografiske og tidsmessige begrensninger. Følgelig finnes det i mindre grad bakre områder utenfor rekkevidde av motstanderens påvirkning i et moderne operasjonsmiljø.
Kontinuerlig konkurranse under nivået for væpnet konflikt
Den fjerde karakteristikken som er med på å forme operasjonsmiljøet i en MDO-kontekst er en utvisking av tradisjonelle skillelinjer i konfliktspennet mellom fred, krise og krig. De uklare skillelinjene mellom handlinger over eller under det som anses som nivå for væpnet konflikt utnyttes for å nå strategiske målsetninger uten nødvendigvis å eskalere situasjonen til en væpnet konflikt (TRADOC, 2018). Vi har sett eksempler på dette i senere tid med betydelig russisk styrkeoppbygging langs den østlige grensen av Ukraina sammenstilt med cyberoperasjoner med mål om å avskrekke Ukraina fra videre vestlig orientering (Shinkman, 2021). Russisk forming av narrativ gjennom informasjonsoperasjoner, fysisk styrkeoppbygging og cyberangrep utfordrer forståelsen av situasjonen. Generelt sett kan det hevdes at konfliktspennet mellom fred og krig preges av en kontinuerlig dynamikk og konkurranse i alle domener som utfordrer situasjonsforståelsen og evnen til et proporsjonalt tilsvar i tide. Dette kan dermed øke muligheten for hurtig avgjørelse av en tilspisset situasjon gjennom et fait accompli.
Planlegging og ledelse av «Multi-Domain Operations»
Som et analytisk grep for å belyse spørsmålet om hvordan MDO kan påvirke det operasjonelle nivåets rolle i planlegging og ledelse av operasjoner kan det være nyttig å ta for seg noen av de etablerte prinsippene for krigføring. I følge NATOs doktrine for operasjoner (AJP-3) er en forståelse for prinsippene for felles- og multinasjonale operasjoner en nøkkelfaktor i planlegging og ledelse av komplekse og dynamiske situasjoner (NATO, 2019, s. 1-9). Et kontekstspesifikt operasjonsmiljø kan kreve større vekting av enkelte prinsipper over andre, men det er generelt bred enighet om prinsippenes vide anvendelsesområde og relevans i planlegging og utøvelse av militære operasjoner, særlig på operasjonelt og taktisk nivå (Forsvarsstaben, 2019, s. 86). For å belyse problemstillingen og med hensyn til oppgavens omfang avgrenses oppgaven til å nytte et utvalg av prinsippene for krigføring i henhold til AJP-3(C): (1) Enhetlig innsats, (2) kraftsamling, (3) frihet i utøvelse og (4) initiativ og offensiv tilnærming.
Problemstillingen peker mot det operasjonelle nivået i det militære kommandohierarkiet. Det operasjonelle nivået søker å omsette de strategiske målsetningene i taktiske handlinger gjennom optimal bruk av metoder og midler der de ulike innsatsmidlenes komparative fortrinn utfyller og forsterker hverandre (Forsvarsstaben, 2019, s. 97). I korte trekk kan en si at det handler om å koordinere, prioritere og synkronisere slik at nødvendige ressurser settes inn på rett sted, til rett tid for å oppnå ønsket effekt.
Enhetlig innsats
Det operasjonelle nivåets inntreden i det militære kommandosystemet, som en brobygger mellom strategi og taktikk, var i hovedsak et resultat av folkekrigenes utbredelse og den industrielle revolusjon (Andersen & Ødegaard, 2016, s. 33). Behovet for enhetlig innsats gjennom å administrere og koordinere store militære styrker i tid og rom, i kombinasjon med den såkalte «rail, rifle and telegraph»-revolusjonen, kompliserte operasjonsmiljøet i stor grad[6]. Man så seg derfor avhengig av et operasjonelt kommandonivå hvis hensikt var å optimalisere bruken av midler og metoder for å nå strategiske målsetninger (Forsvarsstaben, 2019). Mange vil hevde at vi i nyere tid har vært vitne til et lignende paradigmeskifte gjennom utviklingen av informasjonsteknologi og globalisering, noe som kan sies å utfordre det operasjonelle nivåets evne til enhetlig innsats.
Enhetlig innsats er ifølge FFOD lettest å oppnå gjennom enhetlig kommando der operasjonell sjef har såkalt OPCOM over alle relevante innsatsmidler (Forsvarsstaben, 2019)[7]. Med bakgrunn i MDOs prinsipp om å utfordre motstanderen i form av mange samtidige dilemmaer i flere ulike domener setter dette høye krav til det operasjonelle nivåets evne til å koordinere og synkronisere ressurser i egen kommandolinje. I tillegg vil det operasjonelle nivået være avhengig av å integrere eksterne aktørers virkemidler mot felles målsetning i nær sann-tid, slik som eksempelvis offensive cyber-kapasiteter eller utnyttelse av sivil IKT-infrastruktur til militære formål. På mange måter kan dette ses på som en videreutvikling av det allerede etablerte totalforsvarskonseptet i norsk sammenheng, men som altså integrerer effekter i nær sann-tid og ikke bare i strategisk forstand. Mye tyder dermed på at MDO setter det operasjonelle nivået på lignende utfordringer som terrorangrepet 22. juli 2011 gjorde for sivil beredskapssektor i Norge. Rapporten fra 22. juli-kommisjonen om «ressursene som ikke fant hverandre» kan peke på en utfordring som også det operasjonelle nivået må evne å håndtere i et MDO-perspektiv (NOU 2012:14, 2012). MDO kan med andre ord innebære at det operasjonelle nivået i enda større grad enn i dag må drive utstrakt koordinering av ikke-militære ressurser på tvers av sektorer og bransjer for å synkronisere effekter i alle tilgjengelige domener. I norsk sammenheng vil dette naturligvis utfordre kapasiteten i et allerede tynt bemannet operasjonelt hovedkvarter. Begrensede ressurser og økt kompleksitet i operasjonsmiljøet kan dermed nødvendiggjøre enda bredere utøvelse av intensjonsbasert ledelse for ikke å drukne i detaljer og silobasert tenkning på operasjonelt nivå.
Kraftsamling
Kraftsamling handler ikke bare om overlegen kampkraft i tid og rom i form av ildkraft og numerisk overtall, men er også relatert til andre innsatsmidler som nyttes for å oppnå et bestemt formål (Forsvarsstaben, 2019, s. 88). Den tradisjonelle oppgaven til operasjonelt nivå i å koordinere og synkronisere stridsmidler og metoder gjennom fellesoperativt samvirke utvides i MDO-sammenheng til det som kalles konvergens. US Army definerer konvergens som hurtig og kontinuerlig integrasjon av kapabiliteter i alle domener, inkludert det elektromagnetiske spektrum og i informasjonsmiljøet. Hensikten er å overvinne motstanderen gjennom domeneoverskridende synergi og sammensatte angrepsmetoder, muliggjort av oppdragsbasert ledelse (mission command) og utøvelse av disiplinert initiativ (TRADOC, 2018, s. 20). I hærens konsept for fremtiden defineres konvergens som «effekten en oppnår ved optimal utnyttelse av samvirke mellom enhver effektor og enhver sensor, gjennom enhver beslutningstaker med rett autoritet, i nær sann-tid» (Forsvaret, 2021, s. 21).
Det operasjonelle nivåets rolle med hensyn til kraftsamling av ressurser må i et MDO-perspektiv forstås mer som å bidra til konvergens i utførelsen av operasjoner enn nødvendigvis å sørge for kraftsamling i tradisjonell forstand. To nøkkelbegrep i denne sammenhengen er hurtighet og rett autoritet – noe som befester behovet for oppdragsbasert ledelse og delegering av myndighet for effektiv utøvelse av MDO. Det kan derfor hevdes at det operasjonelle nivået først og fremst må sørge for koordinering og synkronisering av effekter som krever lang planleggingshorisont og har virkning over tid, mens det taktiske nivået i større grad må sørge for hurtig kraftsamling av tilgjengelige ressurser i sanntid for å utnytte temporære, oppdukkende mulighetsrom. Ser vi til utnyttelsen av luftressurser i denne sammenhengen kan det stilles spørsmålstegn ved hvorvidt dagens 72-timers «Air Tasking Order» (ATO)-syklus er hensiktsmessig og effektiv i møte med behovet for hurtighet, fleksibilitet og konvergens som MDO-konseptet legger til grunn[8]. ATO-syklusen behandles riktignok på taktisk nivå, men har stor betydning for hvordan det operasjonelle nivået tilnærmer seg utnyttelsen av luftressurser og påvirker dermed planlegging og ledelse av operasjoner også på dette nivået. I tillegg til å være en gammeldags, byråkratisk og treg prosess i et skiftende og dynamisk operasjonsmiljø, er den også svært sårbar i sin avhengighet av luftoperasjonssenteret som sentral node i systemet.
I et MDO-perspektiv utgjør tidligere nevnte A2AD-trusler kjernen av kompliserende faktorer i operasjonsmiljøet[9]. Disse truslene begrenser egne styrkers handlefrihet gjennom geografisk utvidelse av stridsfeltet og kan bidra til økt behov for fysisk spredning av egne styrker for å øke overlevelsesevnen (TRADOC, 2018, s. viii). Vi ser resultater av denne tenkningen fra amerikansk hold allerede i dag med deres «Agile Combat Employment»-program (DefenceNews, 2021). Dette initiativet ønsker blant annet å utvikle Rygge, Sola, Evenes og Ramsund som fremskutte, mindre baser for å legge til rette for spredning av styrker i et moderne operasjonsmiljø (Regjeringen, 2021). Nødvendigheten av fysisk spredning kan i så måte utfordre evnen til kraftsamling i de fysiske land-, sjø- og luft-domenene, særlig dersom vi også tar høyde for sannsynlige kommunikasjonsutfordringer som følge av fiendtlig påvirkning i det elektromagnetiske spektrum. Samlet vil dette kunne utfordre det operasjonelle nivåets evne til å koordinere og synkronisere tilgjengelige ressurser og bidra til konvergens. Den tradisjonelle tilnærmingen til fellesoperasjoner om «sentralisert ledelse og desentralisert utøvelse» kan derfor måtte endres mer i retning av «sentralisert planlegging og koordinering - desentralisert ledelse og utøvelse». Kanskje gjelder dette særlig for luftstyrker som tradisjonelt sett har vært sterkest bundet til prinsippet om sentralisert ledelse sammenlignet med de andre forsvarsgrenene (Forsvarsstaben, 2019, s. 117).
Med større vekt på oppdragsbasert ledelse og desentralisering av myndighet vil dette nødvendigvis åpne opp for større frihet i utøvelsen av oppdrag.
Frihet i utøvelse
MDO vektlegger oppdragsbasert ledelse som en av forutsetningene for å oppnå målsetningen om å utmanøvrere motstanderen gjennom samtidige dilemmaer i ulike domener (TRADOC, 2018). NATOs doktriner beskriver at frihet i utøvelsen av oppdrag (Freedom of action) setter ledere på ulike nivåer av organisasjonen i stand til å nå målsetninger med en grad av autonomi som minimerer begrensninger og hindringer for effektiv oppdragsløsning (NATO, 2019, s. 1-10). Sjefens intensjon og felles forståelse for kontekst og målsetninger danner et essensielt grunnlag for oppdragsbasert ledelse med tilhørende frihet i utøvelse. Samtidig legges det vekt på nødvendigheten av å samstemme graden av frihet med gjeldende situasjonsforståelse, eksempelvis hvor på konfliktskalaen mellom fred og krig man befinner seg.
På den ene siden kan frihet i utøvelse gjennom delegering av myndighet nedover i kommandokjeden sette organisasjonen i stand til hurtig og fleksibel tilnærming til problemet man står overfor. I så måte kan dette øke hastigheten i egen beslutningssløyfe og bidra til å redusere motstanderens situasjonsforståelse, noe som over tid kan skape militære fordeler. Det operasjonelle nivået vil ved en slik tilnærming utøve en form for negativ kontroll der operasjonell sjef inntar en mer observerende rolle og intervenerer kun ved behov for å styre fremdriften i retning av operasjonelle målsetninger.
På en annen side kan mer frihet til taktisk og stridsteknisk nivå innebære mindre handlingsrom for operasjonell sjef og redusert evne til å kontrollere risiko. Med utstrakt delegering av myndighet til lavere nivå vil det nødvendigvis være vanskeligere for en operasjonell sjef å styre operasjonens fremdrift og håndtere risiko involvert i oppdragsløsningen. Avhengig av hvor i konfliktspennet man befinner seg kan det være gode grunner til å beholde betydelig grad av kontroll på operasjonelt nivå for å unngå faren for strategiske feilsteg som kan forårsake en uønsket eskalering av situasjonen. I så måte kan det operasjonelle nivået være avhengig av å innta en mer styrende rolle gjennom positiv kontroll og større grad av detaljstyring av oppdragsløsningen. Dette ledelsesdilemmaet mellom negativ og positiv kontroll er ikke noe nytt i militær sammenheng og styres i hovedsak av sjefens intensjon i samspill med prosedyrer for delegering av myndighet og engasjementsregler. MDO kan allikevel hevdes å påvirke det operasjonelle nivåets evne til fleksibilitet i kommandostrukturen i møte med et operasjonsmiljø som preges av raskere og mer dynamisk konfliktutvikling.
I så måte kan den teknologiske utviklingen i samspill med MDO gi et behov for å utvide forståelsen av oppdragsbasert ledelse til ikke bare å omhandle delegering av myndighet i kommandokjeden. Granåsen et.al (2018) argumenterer for at oppdragsbasert ledelse også bør inkludere nivåer av informasjonsdeling og nivåer av interaksjon mellom aktører i midlertidige ad-hoc nettverk (Granåsen, Barius, Hallberg & Josefsson, 2018). I denne forståelsen kan det operasjonelle nivået oppnå økt fleksibilitet i kommandostrukturen og dermed forbedret tilpasningsevne til situasjonen gjennom delegering av myndighet, nivåstyrt informasjonsdeling, samt delegering av rettigheter til å definere støttet/støttende-kommandoforhold på ad-hoc basis. Eksempelvis kan operasjonelt nivå velge å dele etterretningsinformasjon i sann-tid om et tidskritisk mål via datalink. Samtidig kan operasjonell sjef gi nødvendig autorisasjon og myndighet til et kampfly etablert i operasjonsområdet som kan lede en autonom gjennomføring av oppdraget med en ad-hoc organisasjon basert på tilgjengelige taktiske ressurser.
Nøkkelen til suksess finnes kanskje i balansen mellom å sentralisere så mye som man må, men delegere så mye som man kan – alt etter hva situasjonen taler for. Altså en balanse mellom hvilken risiko den operasjonelle sjefen er villig til å akseptere, sett opp mot militær gevinst muliggjort av frihet i utøvelse som katalysator for hurtighet og fleksibilitet i oppdragsløsningen. Mye tyder på at «multi-domain»-operasjoner vil kreve en pendel som kan svinge raskere mellom sentralisering og desentralisering i henhold til situasjonens krav enn det dagens prosedyrer legger til rette for.
Inititativ og offensiv tilnærming
I tillegg til oppdragsbasert ledelse er disiplinert initiativ i alle nivåer det andre fundamentet MDO bygger sine prinsipper på(TRADOC, 2018, s. iii). Initiativ og offensiv tilnærming (offensive spirit) blir av AJP-3 beskrevet som to forskjellige krigsprinsipper, men henger tett sammen. Initiativ handler om gjenkjenne og gripe mulighetene som oppstår for å påvirke motstanderen gjennom kreativ og løsningsorientert tilnærming (NATO, 2019, s. 1-11). Offensiv tilnærming handler på sin side om å være proaktiv heller enn reaktiv, med evne til å utvise handlekraft spesielt når usikkerhet og tvil råder (NATO, 2019, s. 1-11). Initiativ og offensiv tilnærming må nødvendigvis utvikles på basis av tillit, gjensidig forståelse og kontinuerlig trening. Videre krever det en organisasjonskultur som fostrer risikovilje og et ønske om å vinne heller enn å unngå å tape - om å utvikle rovdyr som evner å navigere gjennom usikkerhet og ikke byttedyr som blir handlingslammet av situasjonen.
Spørsmålet i denne sammenhengen blir hvordan det operasjonelle nivået kan utøve og legge til rette for initiativ og offensiv tilnærming for å muliggjøre effektive «multi-domain»-operasjoner. I fredstid vil sjefer på alle nivåer, kanskje særlig operasjonell sjef, først og fremst stå overfor dilemmaet mellom å akseptere nødvendig risiko for realistisk trening og øving, samtidig som det foregår innenfor sikkerhetsmessig trygge rammer. Nestenulykken med to C-130 transportfly som var sekunder unna å fly inn i øya Mosken i Lofoten under øvelse «Cold Response» i 2020, er i så måte et eksempel på hvordan kombinasjonen av oppdragsfokus, initiativ og offensiv tilnærming på taktisk nivå kan resultere i for høy risikovillighet i fredstid (Havarikommisjonen, 2021). Beveger vi oss mot den andre enden av konfliktskalaen i retning av væpnet konflikt og krig, kan det argumenteres for at betydelig økt risikovillighet vil være nødvendig for å være i stand til å utnytte mulighetsrom i en situasjon preget av usikkerhet og kaos. Gitt at MDO-konseptet vektlegger disiplinert initiativ som forutsetning for effektive operasjoner på tvers av alle domener, vil dette kunne sette høyere krav til operasjonelt nivå med hensyn til fleksibel risikostyring innenfor alle nivåer av konfliktspennet.
Videre innebærer nye fly- og våpensystemer som eksempelvis F-35 kampfly og Joint Strike Missile (JSM) økt fleksibilitet og mindre rollespesifikke operasjonsmønstre, noe som bidrar til å viske ut skillelinjene mellom de ulike krigføringsdomenene. Sammen med nye systemers forbedrede evner til selvstendig gjennomføring av hele målbekjempningsprosessen uten ekstern assistanse, danner dette et godt grunnlag for initiativ på tvers av de ulike domenene[10]. Initiativ og offensiv tilnærming har kanskje sin største virkning i en overordnet defensiv rolle slik som planverket for forsvaret av Norge legger opp til (Forsvarsdepartementet, 2015). I motsetning til en offensiv kontekst hvor operasjoner både kan og må detaljplanlegges og koordineres i tid og rom, vil en defensiv kontekst i betydelig større grad preges av evne til å håndtere oppdukkende trusselsituasjoner som ikke kan planlegges i detalj på forhånd. I en slik defensiv kontekst kan initiativ og offensiv tilnærming på tvers av domener spille en nøkkelrolle i å oppnå tilstrekkelig hurtighet og fleksibilitet for å unngå egen handlingslammelse og samtidig skape usikkerhet hos motstanderen. Det operasjonelle nivåets rolle i planlegging og ledelse av MDO-operasjoner kan dermed måtte endres i form av å gi økt handlingsrom til det taktiske nivå med hensyn til prioritering av ressurser og effekter avhengig av hvilket mulighetsrom som til enhver tid er gjeldende. Som en følge av dette kan det hevdes at det operasjonelle nivået vil måtte utvide sin rolle innenfor såkalt «battlespace management» for å imøtekomme operasjonsmiljøets økte kompleksitet og tilsvarende økte behov for koordinering mellom de ulike krigføringsdomener[11]. Med andre ord må det operasjonelle nivået tilpasses gjennom evne til å utnytte mulighetsrommet som ny teknologi gir, heller enn at teknologien må tilpasses gjeldende planverk og prosedyrer.
Avslutning
MDO som operasjonskonsept vil kunne påvirke det operasjonelle nivåets rolle på flere ulike måter. Først og fremst kan økt kompleksitet i operasjonsmiljøet, sammen med utvidelse av domener for påvirkning, utfordre evnen til enhetlig innsats og koordinering av militære og ikke-militære virkemidler i tid og rom mot felles målsetninger. Denne kompleksiteten, sammen med større behov for fleksibilitet og hurtighet i et dynamisk konfliktbilde, kan innebære situasjonsbetingede behov for desentralisering av myndighet og dertil utvidet handlingsrom for taktisk nivå. Frihet i utøvelse muliggjør slik sett lokal kraftsamling av tilgjengelige ressurser i tide i møte med oppdukkende trusler og mulighetsrom. Artikkelen argumenterer i så måte for en mer fleksibel kommandostruktur som hurtig evner å tilpasse myndighetsnivå avhengig av situasjon og risikovilje. Videre kan MDO-konseptets kompleksitet i kombinasjon med teknologisk utvikling innebære et større kapasitetsbehov innenfor «battlespace management» på operasjonelt nivå. Samtidig kan det også synes viktigere enn noen gang å vektlegge enkelhet i planlegging og ledelse av operasjoner. For å finne enkelhet i kompleksitet kreves blant annet en felles grunnforståelse i tillegg til nivå- og funksjonsspesifikk kompetanse, noe jeg tror er avgjørende utviklingsområder for Forsvaret inn i fremtiden.
Foto: Over the Horizon blog
[1] Se blant annet: Russians Use Creepy Text Messages Scare Ukrainians, Changing Warfare (businessinsider.com), https://www.ausa.org/articles/russia-gives-lessons-electronic-warfare
[2] Eksempelvis refererer hverken Forsvarets fellesoperative doktrine eller Luftforsvarets doktrine for luftoperasjoner til begrepet «multi-domain operations».
[3] Nasjonale maktinstrumenter benevnes gjerne med forkortelsen DIME for å beskrive de fire dimensjonene «Diplomacy, Information, Military and Economy»
[4] Dr. Jeffrey Reilly er en pensjonert amerikansk hæroffiser som for tiden er sjef for «Joint education» ved Air Command and Staff College (USAF) og leder institusjonens “Multi-domain Operational Strategist»-gruppe.
[5] I denne klassifiseringen inngår det elektromagnetiske spektrum i cyber-domenet.
[6] «Rail, rifle and telegraph»-revolusjonen henspiller til utviklingen innenfor jernbanestøttet logistikk, innføringen av riflede våpensystemer med dertil større rekkevidde og presisjon, samt muligheten for koordinering gjennom kommunikasjon over lange avstander.
[7] OPCOM innebærer at en sjef som har fått tildelt styrker, kan deployere styrken, gi oppdrag og bruke hele eller deler av den til å løse pålagte oppdrag (Forsvarsstaben, 2019, s. 180).
[8] Air Tasking Order (ATO) er et standard ordresystem i NATO for koordinering og synkronisering av luftressurser i en militær operasjon (Forsvaret, 2018, s. 91).
[9] A2AD - Anti-Access, Area Denial
[10] Med målbekjempningsprosessen menes her den såkalte «Find-Fix-Track-Target-Engage-Assess» (F2T2EA)-kjeden som må gjennomføres for effektivt å påvirke et mål i militær sammenheng.
[11] Langtrekkende presisjonsild, nettverksbaserte effektorer (Network Enabled Weapons -NEW) og ubemannede fartøyer (UAV) er eksempler på domeneoverskridende effektorer og sensorer som krever utvidet koordinering for ikke å være til hinder eller begrensning for egne operasjoner.
Litteraturliste
Andersen, M. & Ødegaard, G. (2016). Militære fellesoperasjoner - en innføring. Oslo: Abstrakt forlag.
Collins, L. (2018). Russia gives lesson in electronic warfare. Hentet 13.05.2021 fra https://www.ausa.org/articles/russia-gives-lessons-electronic-warfare
DefenceNews. (2021). With air bases at risk, Agile Combat Employment must mature. Hentet 18.05.2021 fra https://www.defensenews.com/opinion/commentary/2020/11/12/air-bases-are-at-risk-without-the-agile-combat-employment-approach/
Donnelley, J. & Farley, J. (2018). Defining the "Domain" in Multi-Domain. Hentet 13.05.2021 fra https://othjournal.com/2018/09/17/defining-the-domain-in-multi-domain/
Ezechina, M., Okwara, K. & Ugboaja, C. (2015). The Internet of Things (Iot): a scalable approach to connecting everything. The International Journal of Engineering and Science, 4(1), 09-12.
Farley, J. (2018). Multi Domain Operations and Strategy [Youtube lesson]. Hentet fra https://www.youtube.com/watch?v=jcTicq1BagM
Forsvaret. (2018). Forsvarets doktrine for luftoperasjoner. Oslo: Forsvarets Høgskole.
Forsvaret. (2021). Morgendagens hær. Hentet fra https://www.forsvaret.no/sokeresultat/_/attachment/download/e14ad896-886e-49f7-a99d-ebfc0729a056:0182b3d2c7fcc6459eef5510b2f046e2fdfd367b/Morgendagens%20haer.pdf
Forsvarsdepartementet. (2015). Et felles løft. Forsvarsdepartementet. Hentet fra https://www.regjeringen.no/globalassets/departementene/fd/dokumenter/rapporter-og-regelverk/2015-04-27-et-felles-loft-webversjon.pdf
Forsvarsstaben. (2019). Forsvarets fellesoperative doktrine. Oslo: Forsvarets Høgskole.
Granåsen, M., Barius, P., Hallberg, N. & Josefsson, A. (2018). Exploring Mission Command in a Concept for Future Command and Control. Innlegg presentert ved 23rd International Command and Control Research & Technology Symposium, Pensacola, FL, USA.
Havarikommisjonen. (2021). Rapport om alvorlig luftfartshendelse med C-130J Hercules transportfly (Forsvaret 2021/2). Hentet fra https://havarikommisjonen.no/Forsvaret/Avgitte-rapporter/2021-02?pid=SHT-Report-ReportFile&attach=1
JAPCC. (2019). Shaping NATO for Multi-Domain Operations of the Future. JAPCC 2019.
NATO. (2019). AJP-3 (C). Allied Joint Doctrine for the Conduct of Operations – Edition C Version 1. Brussel: NATO.
NATO. (2021). Allied Command Operations Comprehensive Operations Planning Directive (COPD V3.0). Mons: SHAPE.
NOU 2000:24. (2000). Et sårbart samfunn. Oslo. Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/1c557161b3884335b4f9b89bbd32b27e/no/pdfa/nou200020000024000dddpdfa.pdf
NOU 2012:14. (2012). Rapport fra 22. juli-kommisjonen. Oslo. Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/bb3dc76229c64735b4f6eb4dbfcdbfe8/no/pdfs/nou201220120014000dddpdfs.pdf
Perkins, D. G. (2017). Multi-domain battle: The advent of twenty-first century war. Military Review, 97(6), 8.
Regjeringen. (2021). Tilleggsavtale mellom kongeriket Norges Regjering og Amerikas forente staters Regjering om forsvarssamarbeid. Oslo: Forsvarsdepartementet. Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/0a7035b6c001426daf41e6158e8f9b4c/tilleggsavtale-mellom-kongeriket-norges-regjering-og-amerikas-forente-staters-regjering-om-forsvarssamarbeid.pdf
Reilly, J. (2016). Multidomain Operations. Air & Space Power Journal, (Spring 2016).
Shinkman, P. D. (2021, 21/04/2021). Russia Ramps Up Cyberattacks in Ukraine Amid Fears of War. US News. Hentet fra https://www.usnews.com/news/world-report/articles/2021-04-20/us-helping-ukraine-foil-russian-cyberattacks-as-hacking-spikes-sources
TRADOC. (2018). The US Army in Multi-Domain Operations 2028 (Pamphlet 525-3-1). Eustise, VA: US Army.
USAF. (2020). Annex 3-99 DAF Role in Joint All-Domain Operations. Montgomery, AL: Air University.
