Militærteori som smertelindring
Kjell Sjåholm gir 24/9 noen militær-teoretiske betraktninger over undertegnedes Civita-notat om forsvaret av Finnmark. Ordet teoretisk er meget velvalgt, for så vidt som betraktningene ignorerer de fleste smertefulle realiteter ved forsvarsproblemet i Finnmark, både de fysiske og de økonomiske.
I sitt innlegg på Stratagem 24/9 demonstrerer Kjell Sjåholm for det første den samme kroniske uvilje som mange av sine meningsfeller mot å forholde seg til konkrete størrelser som tid, rom, styrkeforhold og beregnbare sannsynligheter – størrelser som definerer og behersker hele Finnmarksproblemet og som man ikke kan abstrahere seg bort fra ved luftig teoretisering. Dernest har han også det til felles med svært mange andre i norsk forsvarsdiskurs at han ikke skiller debatten om hvor stort forsvarsbudsjettet burde være fra debatten om hva som er den best mulige bruk av det budsjettet vi faktisk har. Begge deler er for så vidt en slående illustrasjon av noe jeg har tatt opp i et eget innlegg på Stratagem denne måneden, nemlig konsekvensen av en offisersutdannelse som fullstendig forsømmer oppdragelse av offiserer til både å tenke prinsipielt og analysere i kvantitative termer der det er mulig og nødvendig. Sjåholm er meget belest innenfor feltet militærteori, men er som følge av det tilbøyelig til å se etter militær-teoretiske forklaringer på noe nær ethvert problem – også der forklaringen er betydelig enklere, mer konkret og mer praktisk enn det.
La oss begynne med økonomien. Mitt utgangspunkt er at det norske forsvarets strategiske rasjonale er å kunne etablere og vedlikeholde en stridssituasjon som utløser artikkel 5 og dermed allierte forsterkninger. Dette mener Sjåholm blir helt feil, for hva om våre allierte ikke kommer? Vi må med andre ord ha en større kapasitet selv, og her viser han til NATOs artikkel 3 om nasjonenes plikt til å holde seg med et tilstrekkelig nasjonalt forsvar. Væpnet med dette argumentet vil han så gå til Stortinget og be dem vedta et forsvarsrasjonale mer i pakt med sitt eget oppdrag til Forsvaret – et rasjonale og et forsvar som dermed skal gjøre oss mindre avhengige av alliert hjelp. Da må jeg spørre om Sjåholm faktisk tror at det er på den måten politikken fungerer? Stortingets oppdrag til Forsvaret er jo ikke formulert på en måte som tillater en eksakt beskrivelse av hva slags og hvor mye forsvar vi må ha. Oppdraget er generisk formulert og ville kreve konkretisering i form av meget presise ambisjonsnivåer for hver av oppgavene før det kunne brukes slik han antyder. Stortinget uttaler seg bare om ambisjonsnivået indirekte, i form av de forsvarsbudsjettene det vedtar. Og de budsjettene tillater altså ikke ambisjonsnivåer av den typen Sjåholm indikerer, ganske særlig ikke hvis de skal realiseres med et mekanisert operasjonskonsept. Typisk nok sier han heller ikke en gang noe tilnærmet kvantitativt om hvor mye større og dyrere Forsvaret burde være før allianseavhengigheten var redusert til noe mere passende etter hans skjønn. Men han har formodentlig ikke tenkt at vi skal utjevne hele maktasymmetrien mellom Norge og Russland på egen hånd, så et eller annet sted må jo han også stoppe. Det hadde det vært interessant å få vite hvor er, men det innlater han seg altså ikke på.
Min konklusjon er derfor at hvis vi ikke greier å utløse allierte forsterkninger i løpet av relativt begrenset tid etter konfliktutbrudd – ja da, Sjåholm, taper vi faktisk. Da er det ganske riktig ikke annet å gjøre enn å be om betingelser, avhengig av hva konflikten dreier seg om. Det må vi faktisk leve med som en småstat på Russlands periferi, og det er det egentlig ingenting å gjøre med. Å tro at vi med en militærteoretisk begrunnelse skal kunne snakke opp budsjettene til det nivå et mekanisert operasjonskonsept krever for å være vellykket under de betingelser som råder i Finnmark er en fullstendig illusjon. Jeg minner om at FFI i sitt innspill til ny langtidsplan har estimert en slik styrke til å være minimum en divisjon på to brigader med til sammen åtte manøverbataljoner i tillegg til divisjonstropper av luftvern, feltartilleri etc. En konseptdiskusjon på slike premisser er kanskje interessant hvis man har ubegrenset med tid og interesse for akademiske sysler. Men spesielt nyttige med tanke på utvikling av Forsvaret i virkelighetens verden er de ikke.
For det andre må jeg minne om den rent logiske bristen i det mekaniserte konseptets forutsetning, som er at denne styrken for å gjøre seg uavhengig av det sårbare Lyngen-defiléet og ha nødvendig reaksjonsevne må være stående og i hovedsak utgangsgruppert i Finnmark i fred med hele sin infrastruktur, logistikk og øvingsvirksomhet. Tror vi muligens at russerne ville ha noen synspunkter på det, ganske særlig hvis vi iverksatte allierte forsterkningsøvelser i Finnmark i tråd med konseptets forutsetning? Og ser vi da noe motsetningsforhold mellom operasjonskonseptets forutsetninger og det vi samtidig ønsker å oppnå sikkerhetspolitisk med et begrenset militært fotavtrykk i Finnmark?
Hva angår Sjåholms rubrisering av undertegnede som representant for den «teknokratiske militærteoretiske retning» må jeg få minne om følgende: Den engelske militærteoretikeren Colin S Gray må gjerne ha sagt at «den militær-teoretisk teknokratiske retning er ukomplett fordi teknologiens fordeler og ulemper domineres av de politiske, strategiske og operasjonelle kontekster de nyttes innen.» Men hundre kilometer er fortsatt hundre kilometer og tar den tiden det tar å tilbakelegge. Det er en nøktern, fysisk realitet som all verdens teoretisk-semantiske tøyningsøvelser ikke kan endre. Sjåholms og andres forkjærlighet for å flykte inn i bekvemme abstraksjoner og luftig konseptuell teoretisering virker mer og mer som en unnskyldning for å slippe å forholde seg til ubehagelige kjensgjerninger – det være seg sannsynligheter, fysiske lover, økonomiske rammer eller logisk konsistens. Eksempelvis er vanskeligheten ved å fremføre og understøtte en brigade gjennom Lyngen-defiléet ikke et ubekreftet rykte. Ut fra det vi vet om russiske kryssermissileres rekkevidde, presisjon og våpenvirkning er sannsynligheten for at defiléet vil være ufremkommelig matematisk beregnbarmed stor presisjon. Denne sannsynligheten etterlater ingen reell operativ mulighet for å lykkes med en plan som forutsetter at defiléet er åpent, så sant russerne i det hele tatt forsøker å hindre det. Å basere seg på at de ikke kommer til å prøve er å forutsette at de er idioter, gitt hva de har å tjene på det. Aksepterer vi at de kommer til å prøve men forutsetter at de ikke vil lykkes, er det vi som i lys av den samme sannsynligheten er idiotene. Og flere muligheter er det faktisk ikke, de vil enten prøve eller ikke prøve. Eller er det noe jeg har gått glipp av her, grunnet min «militær-teknokratisk ukomplette tilnærming»?
At det alternative konseptet basert på et annet og lavere ambisjonsnivå i Finnmark også har utfordringer er selvsagt riktig. Men det konseptet krenker i det minste ikke hverken naturlovene eller de økonomiske forutsetningene, blant annet fordi det er skalérbart. Dertil kommer at tiden og teknologiutviklingen arbeider for det og ikke imot det. Risikoen ved å gå inn for kontrollkonseptet er med andre ord langt større både økonomisk og strategisk enn risikoen knyttet til nektelseskonseptet – uansett hvor mye semantikk man lager ut av begrepene her. Det Sjåholm og andre militærteori-entusiaster glemmer er at før et operasjonskonsept for Finnmark er innenfor rammen av både det fysisk mulige, det økonomisk realiserbare og det sikkerhetspolitisk konsistente er teoribaserte diskusjoner bare vidløftig tankespinn.
Sjåholm gjør meg også den tjenesten at han leverer ytterligere to eksempler på akkurat den type fravær av kvantitativ tankegang som jeg bekymret meg om i et annet Stratagem-innlegg i september. I stedet jakter han på militær-teoretiske forklaringer. Således antyder han at jeg fjernet bombekasterne fra det norske styrkebidraget i Afghanistan sommeren 2008 fordi jeg var konseptuelt påvirket av ingen ringere enn den amerikanske forsvarsminister Rumsfeld og hans tanker om opprørsbekjempelse. Da må jeg skuffe ham med at årsaken var noe så banalt som at styrkebidraget skulle reduseres av økonomiske årsaker, der følgende forhold måtte tas i betraktning: Vi skulle for det første ikke lenger stille den regionale nordkommandoens hurtige reaksjonsstyrke QRF, det ansvaret overtok tyskerne. Vi skulle i stedet bare sette opp en betydelig mindre eskorte- og sikringsstyrke for vår egen lokale bruk i Faryab. Det betød for det andre at vi ikke ville bli satt inn i den type offensive operasjoner mot Taliban hvor bombekastere tidligere hadde vært i bruk. Og gitt at bombekastere da ut fra en vurdering av både liten sannsynlighet for at det skulle bli bruk for dem og begrenset nytte i den type stridskontakt som nå var aktuell var bombekastere den ressurs som det ut fra en operativ kost/nytte-vurdering var mest rasjonelt å sløyfe. At denne beslutningen utløste skuffelse i styrkebidraget som allerede var i trening med den opprinnelige oppsetning er en annen sak, det har om mulig like lite med saken å gjøre som forsvarsminister Rumsfelds anskuelser.
Sjåholms andre eksempel er overføringen i 2015 av Bell 412 helikoptrene fra Bardufoss til Rygge, altså fra å støtte Brigade Nord til å støtte Forsvarets spesialkommando. Dette skjedde seks år etter at jeg var gått av, men Sjåholm utelukker ikke at «Diesens konsept kan ha vært medvirkende» til et forslag som «reduserte Hærens evne til å utføre strid vesentlig». Igjen synes Sjåholm å sveve i den sterkt forenklede forestilling at tildeling av ressurser til en avdeling på bekostning av en annen skjer fordi det er bruk for dem det ene stedet og ikke det andre. Her var daværende forsvarssjefs poeng følgende: Å dele helikoptrene innebærer at det blir for få begge steder til at de representerer noen meningsfylt kapasitet, og begrenset tilgang til to Sea King redningshelikoptre er ingen løsning for FSK. Spørsmålet er derfor om Bell 412 skal brukes til å støtte Brig N eller støtte FSK. Det blir nødvendigvis et spørsmål om for hvilken av disse to avdelingene helikoptre er mest kritisk med tanke på å løse oppdraget. For FSK er det åpenbart av største betydning å disponere helikoptre i en rekke tilfeller av kontra-terrorinnsats, som er en reell mulighet for kommandoen hver dag og som de står på noen timers beredskap for. For Brig N derimot, representerer samme antall maskiner bare en mulighet for å flytte en forsterket geværtropp med utstyr. Det gir åpenbart ingen reell luftmobil kapasitet, det er bare en i og for seg nyttig kapasitet for å sette ut patruljer eller foreta andre forflytninger av mindre grupper personell. Bell-maskinene er med andre ord langt mer kritiske for FSKs evne til å løse sitt oppdrag enn de er for Brig Ns evne til å løse sitt, i tillegg til at det er høyere sannsynlighet for at FSKs oppdrag skal slå inn.
Sjåholm later altså til å mene at avgjørelsen er feil fordi Brig N også hadde hatt nytte av helikoptre. Det er som jeg har pekt på i artikkelen om realfagenes almendannende betydning en konsekvens av at han rett og slett tenker feil; som om dette er et rent teoretisk-konseptuelt spørsmål i en verden uten ressursbegrensninger. Spørsmålet er ikke om helikoptre er nyttig for Hæren eller ei. Spørsmålet er hvor viktige eller nyttige de er på ett sted, sammenlignet med det som er alternativ bruk– altså nok en gang om en operativ kost/nytte-vurdering. Sjåholm må med andre ord erkjenne at militære problemer i virkelighetens verden ikke kan løses ved at man forutsetter seg ut av problemet ved militær-teoretiske resonnementer som leder frem til argumenter for at vi egentlig trenger mere penger. Militær-faglige diskusjoner om operasjonskonsepter må for å være nyttige føres ut fra samme ressursmessige forutsetning. Vil man diskutere basert på sine egne økonomiske rammer er det en helt annen debatt. Da får man engasjere seg politisk.