Som logistisk offiser med bakgrunn fra Luftforsvarets flyvedlikehold, har jeg hatt det ganske lettvint med å sammenlikne min hverdag med det sivile. Til tross for at Forsvaret gjerne har sin egen tilnærming eller vri, er oppgavene ganske like den sivile sidens tilsvarende virke.
Sett i lys av de pågående diskusjonene om rollen til operativ støtte, ønsker jeg å sette lys på fenomenet der dagens virksomhetsstyring triangulerer militært tilsatte mot det sivile.
Med «triangulering» refererer jeg til fenomenet der flere faktorer bidrar til å begrense den militære ansattes evne og vilje til å opprettholde sin militære status og tilknytning.
Når faktorene legges sammen, lager de et tydelig bilde av en fremtidig situasjon der det er like greit for den militære forsvarsansatte å legge uniformen på hyllen.
Mitt første argument omhandler «plakaten på veggen». «Direktiver for militære befalingsmenn og militære sjefer ved væpnet angrep på Norge», understreker det uavkortede ansvar og plikten som hviler på militære befalingsmenn og sjefer i tilfelle et væpnet angrep på Norge. Dokumentet fastsetter klart og tydelig at enhver befalingsmann må ta opp våpen og yte motstand under slike omstendigheter. Uavhengig av ens sivile eller militære ansettelse, blir dette et kall til handling som ikke kan unngås. Jørn Buø og Arnfinn Vik fra Norges reserveoffisersforbund skrev nylig om dokumentet og konkluderer med at «plakaten på veggen» ikke kan benyttes for å begrunne militær virksomhet utenfor Forsvarets struktur, men at dets formål bør tas med når totalforsvaret diskuteres.
Som erfaringene fra krigen i Ukraina har vist oss, vil et tilsvarende angrep på Norge bety at alle som kan, må forsvare landet. Dette medfører at individet må reflektere over viktigheten av å fortsette å være militær, dersom det grunnleggende kravet om å forsvare landet likevel er det samme. Hvis du uansett må forsvare landet, hvorfor ikke velge en karrierevei som kanskje gir deg høyere lønn, bedre pensjonsvilkår og slippe pendlingen?
Mitt andre, og kanskje viktigste argument, gjelder særlig ansatte med høy kompetanse og dets anvendbarhet til det sivile. Ansatte i Sjø- og Luftforsvaret i tekniske stillinger er enkle eksempler på slik «dual-use», mens de på «den spisse ende», er kanskje ikke like påvirkbare.
Med denne kompetansen må arbeidsplassen ha noe unikt med at den er militær, eller at du selv er militær. Den må gi deg goder eller opplevelser for at yrkesstoltheten av å gå i uniform skal triumfere. Det holder ikke å være daghavende en gang i måneden, eller få øvelser et par dager i året dersom du ikke har tro på oppdraget, systemet, eller om tilsvarende sivil stilling gir flere hundre tusen mer i grunnlønn. Skulle du heller ikke få anerkjennelse for å løse oppdraget på en god måte, er veien til det sivile ganske lett. Den dogmatiske tilnærmingen på kjernevirksomhet og spisse ender har i praksis marginalisert støttestrukturene, og skapt et inntrykk av at personellet er i feil kaste eller ikke skapt for ledelse. Dersom dette fremstår pessimistisk, har jeg i løpet av min tid sett piloter i stillingene som sjef Cyberforsvaret, sjef FLO, og sjef Forsvarsmateriell Luftkapasiteter. Hvis du ikke ser at andre med din bakgrunn eller kompetanse har fått en karriere der du er, så er kanskje din fremtid andre steder.
Det tredje argumentet går på Forsvarets egne satsning på strategiske samarbeid med sivile aktører. Jeg skrev tidligere en artikkel om outsourcingen av operativ støtte med tittelen «så militært (s)om nødvendig», der innledningen stilte spørsmål om hvorvidt militær logistikk i realiteten ikke anses som en del av militærmakten. Strategisk samarbeid har som logikk at den private bedriften har kunder i både sivilt næringsliv og forsvarssektoren. Med dette er teorien at Forsvaret sparer penger, og bestiller den samme tjenesten når behovet dukker opp. Det er i hvert fall teorien.
Min egen masteravhandling rundt temaet avdekket blant annet at samarbeidet var økonomisk fordyrende, og leverandøren kun i begrenset grad møtte Forsvarets behov. Når slike satsinger likevel presses gjennom uten at de videreutvikles for å ivareta det helhetlige konfliktspenn, blir ikke de militært ansatte som påvirkes av samarbeidet tatt seriøst. Da fremstår det hele som en eksersis på å tømme Forsvarets driftsbudsjett så raskt som mulig. Med strategisk samarbeid kan den forsvarsansatte søke seg til andre siden samarbeidet, og fortsatt støtte Forsvaret.
Foruten «plakaten på veggen» er disse argumentene for triangulering mot en sivil karrierevei ikke umulige å påvirke. Det første argumentet med dual-use kompetanse kan påvirkes og styrkes ved å fokusere på en «esprit de corps» og dermed fremme stoltheten knyttet til det militære. For i løpet av mine år i Forsvaret har jeg lagt merke til en gradvis forvitring av dette. Da jeg startet i 2011 kunne du ofte se hilsing mot kongemerket, ansatte som stoppet opp og sto i rett dersom flagget ble heist opp eller ned, og flyplassene fulle av uniformer. For å dyrke det særegne som Forsvaret tilbyr kan en gjøre alt fra små handlinger som å håndheve uniformsreglementet, eller større ting som å investere i struktur og aktiviteter som styrker fellesskap. Jeg har for eksempel kun opplevd én leir i Luftforsvaret med innendørs skytebane, og som kunne benyttes til alle døgnets tider.
Trendene har oftest vært å fjerne aktiviteter, men det som kjennetegner en trend er at den er midlertidig dersom man ønsker det.
Argumentet om strategisk samarbeid krever en gjennomgang av Forsvarets interne struktur og føringer, slik at det er mulig å bestille etter faktiske behov. I tillegg må det være tydelig mulig å yte konsekvenser hvis behovene ikke møtes. Det er også viktig å integrere samarbeidet i militær kontekst og sørge for at ansatte ser verdien av samarbeidet som en styrkemultiplikator, og ikke som en erstatning for manglende bemanning. Dette vil bidra til å forhindre oppfatningen av at det er mer viktig å la penger flyte ut av Forsvarets driftsbudsjett enn å opprettholde et meningsfullt og effektivt militært forsvarssystem.
Det er mange krefter som påvirker en til å ta et aktivt valg for sin fremtid. Som ansatt for å sikre landets suverenitet, bør individet inneha stolthet og drivkraft for å løse oppdraget sammen med sine kollegaer. Samtidig er det avgjørende å anerkjenne logistikken som en integrert og avgjørende del av militære operasjoner. Uten effektiv logistikk vil selv de mest velutstyrte og motiverte styrkene stå overfor utfordringer med å opprettholde operativ kapasitet. Derfor må militære organisasjoner behandle logistikk som en like viktig del av helheten som den spisse enden, og sørge for at den får den nødvendige oppmerksomheten og ressursene den fortjener.
De avgjørende spørsmålene som følger, kaster et skarpt lys over situasjonen: Hvorfor forbli på en karrierevei som potensielt gir lavere lønn og flere byrder i hverdagen når man likevel må forsvare landet? Når man fjerner godene eller det unike militære, står en igjen og spikker på hygienefaktorene. For Forsvaret sin del blir dette som å spikke på en tannpirker, med andre ord gir dette dårlige kort på hånden, for å beholde kunnskapsrike arbeidere. Dette har syntes særlig tydelig i avdelingsdirektør i Forsvarsbygg, Jan Erik Johansen sin uheldige uttalelse om at kalde ansatte ikke har «fryst forgjeves» i jakten etter å kutte strømutgifter. Denne realiteten er en klar påminnelse om den presserende nødvendigheten av å ta grep for å bevare og styrke militærets attraktivitet og relevans i dagens stadig skiftende arbeidsmiljø.
Foto: Sigrid Vormeland/Forsvaret
