Gitt hva jeg tidligere har skrevet om dekorasjoner i Forsvaret, er det kanskje en smule ironisk at jeg nylig ble tildelt Luftforsvarets fortjenestemedalje for blant annet å bidra til kunnskapsbasert debatt. Det er ikke gitt at en medalje er det mest nærliggende å gi en skrivetrengt kranglefant, men det er en ære jeg setter stor pris på. Den går heller ikke bare til meg, men til alle som har sine meningers mot.
Den debatten jeg skal spille opp til her, er imidlertid ikke direkte kunnskapsbasert. Kildegrunnlaget mitt er tynt, men gjennom generell korridorsnakk har jeg latt meg fortelle at det finnes andre måter å behandle militære dissidenter på enn å gi dem positiv oppmerksomhet og honnør.
At folk i posisjon tar til motmæle mot slike som meg, er helt utmerket. Å få serven i retur er det beste vi vet. Det kjedeligste vi vet, er at ballen blir liggende på den andre siden av banen, og at vi må gå å plukke den opp selv. Det er mye gøyere om noen blir med på leken. En eventuell retur kan også ha en minst like hard skru som serven. Det gir intellektuell tilfredsstillelse å bli smashet ut av noen som vet bedre. Det føles ikke alltid slik selvfølgelig, men målet med en debatt er at alle som følger den skal bli litt klokere, ikke å vinne gamet.
Det vi skrivetrengte derimot misliker sterkt, er om folk over oss i systemet fikler med utstyret vårt, eller ødelegger underlaget. Om noen stiller spørsmål ved vår rett til å spille, eller om vi har riktig stempel i medlemskortet, blir vi bøs. Det kan være flaut å bli smashet ut foran fulle tribuner, men å bli nektet adgang til banen, er noe helt annet.
Det er ikke tennis jeg er opptatt av her, det var ikke i den grenen jeg ble premiert, men innholdet i det nevnte korridorsnakket. Jeg har latt meg fortelle at ikke alle militære dissidenter har like gode arbeidsvilkår som meg. Siden angjeldende forsvarsgren har lagt noen tunge uker bak seg i Hordaland tingrett, skal jeg selvfølgelig ikke nevne forsvarsgrenens navn med et ord. De har kanskje nok på tallerkenen for en stund.
Jeg, og mange med meg, har registrert at det etter utbruddet av Ukrainakrigen i februar 2022 har gått en kule varmt både her og der. Det jeg derimot ikke har registrert, men muntlig blitt gjort oppmerksom på, er at enkelte av debattantene ikke bare må forholde seg til sviende returer, men at noen med makt og myndighet også forsøker å ta ifra dem racketen, eller gi dem en uten strenger.
Som nevnt kjenner jeg ikke til sannhetsgehalten i disse påstandene om at en konkurrerende forsvarsgren behandler sine dissidenter på en helt annen måte enn Luftforsvaret gjør. Det er derfor jeg lufter dem. Om de er tatt helt ut av det tomme intet, forventer jeg en knallhard ball i retur fra noen som vet bedre. Om den treffer meg i låret, må jeg tåle det også. Om jeg derimot er inne på noe, forventer jeg at nevnte forsvarsgren setter seg i kontakt med generalmajor Rolf Folland, og forhører seg litt om verdien av stort meningsmangfold.
Jeg tror få kriger i historien har startet med en åpenhjertig debatt om hvorvidt det er lurt å gå til krig eller ikke. Noen har nok det, men langt de fleste starter med utstrakt selvsensur og langt fremskredet tunnelsyn. Det gjelder ikke bare krig. Jo viktigere og mer irreversibelt en beslutning er, desto viktigere er det derfor å dyrke meningsmangfoldet rundt spørsmålet. Av den grunn slo også den britiske statsminister Benjamin Disraeli fast at: «Ingen regjering er trygg lenge uten en formidabel opposisjon». Det er ikke opposisjon som fører til dumme beslutninger, men mangelen på det.
På et tidspunkt må selvfølgelig de rette instanser fatte en beslutning. Det forstår alle. Men å gjøre den beslutningen lettere for seg selv ved å lukke ørene for motargumenter, er som regel usedvanlig dumt. Det er ikke lurt å deaktivere alle sirener og varsellamper, av frykt for at et ul eller blink derfra kan komme til å ødelegge arbeidsroen. De er der av en grund. Det samme er skriveføre kranglefanter.
Det er også mye lettere å rette opp i noe som er sagt, enn noe som er gjort. Det siste beslutningsfattere skal bekymre seg for, er derfor for mange eller for sterke meninger om et viktig spørsmål. Det de virkelig skal bekymre seg for, er om meningsmangfoldet tørker inn.
Diplomet som medfulgte min medalje, er ingen attest på at alt jeg har skrevet opp gjennom årene er riktig og fornuftig, eller at Luftforsvarets ledelse stiller seg bak alle mine ytringer. Langt ifra. Diplomet forteller at i Luftforsvarets verktøykasse er takhøyde, penn og papir like viktig som nye radarer og F-35. All bruk og utvikling av militærmakt må ledsages av kunnskap og frimodige meninger. Jeg ser frem til en diskusjon med dem som mener noe annet.
Foto: Forsvaret
Kronikken er finansiert av Eckbos legat
