Mange på min alder har et forhold til tegneserien Tommy og Tigern. Der spiller de to blant annet ‘Tommyball’, som er et spill hvor Tommy hele tiden kan endre reglene slik at han alltid vinner. Det er et spill hvor det er umulig å jukse. Alt Tommy gjør er innafor reglene, nettopp fordi det er han som gjør det. Litt som Donald Trump så på det å være president.
Min påstand er at fredstidsforsvaret også har trekk fra Tommyball. Det er vi selv som bestemmer reglene. Forsvaret skal helst ikke brukes til noe, og derfor er «ethvert forsvarsbudsjett stort nok», som en av våre forsvarssjefer formulerte det. Om Forsvaret hadde bestått av en kaffetrakter og to yuccapalmer, eller av 12 brigader, 10 fregatter og 200 kampfly spiller ingen rolle. Begge variantene, og alt imellom, er like riktige. Ethvert Forsvar er bra nok, akkurat som ethvert kast er langt nok for å vinne i Tommyball. Siden alt er like bra, bør det heller ikke være noen stor kunst å få det hele til å gå i økonomisk balanse. Man må bare ikke bestille mer enn man vil betale for.
Til tross for at fredstidsforsvaret følger prinsippene til Tommyball, mener sittende statsråd Bjørn Arild Gram at vi likevel faller akterut: «Vi sliter med styringen i forsvarssektoren. Vi oppnår ikke resultater i stil med ressursene som brukes.»[1] Hvordan er det mulig? Hvordan er det mulig ikke å oppnå resultater når det er vi selv som lager oppgavene, retter prøven og setter karakteren? Hvordan er det mulig å drible seg selv helt ut i brennesla når vi er alene på banen? Hvordan er det mulig?
Det er selvfølgelig lettest å peke på offiserene. De holder ikke mål. Uansett hvilke regler de spiller etter, ville de ha kommet alvorlig på etterskudd. Som den britiske psykologen Norman F. Dixon skrev i sin tid: «De fleste mennesker har nå blitt vant til, ja nesten likegyldig til militær inkompetanse. På samme måte som alminnelig forkjølelse, plattfothet og det britiske været, er det akseptert som en del av livet, lett latterlig, men nokså uunngåelig.»[2] Det kan være mye i Dixons analyse, men det kan ikke være hele forklaringen.
Først og fremst er ikke norske offiserer bare høykompetente, men overkompetente, på grensen til overkvalifiserte. Som vi vet skal fremtidens norske offiserer få langt mindre utdanningen enn dagens. Manglende kompetanse hos dagens militære forsvarsplanleggere kan derfor ikke være svaret på hvordan det er mulig å spille seg selv utover sidelinjen i Tommyball. Det ville jo ikke vært spesielt kompetent å skjære ned på utdanningen til folk som ikke er tilstrekkelig kompetente. Manglende militær kompetanse kan vi altså se bort ifra som forklaringsalternativ.
Det er heller ikke offiserene som bestemmer Forsvarets størrelse og utseende, og hvor mye penger man (ikke) vil bruke på dette. Det er det de politiske myndighetene som gjør, godt støttet av det departementale embetsverk. Og dette, i motsetning til de mer flyktige i uniform, er folk som vet hva de driver med. Her er det imponerende kontinuitet i prestasjonene.
Det nærmeste vi kommer en naturlov i statsvitenskapen, er knyttet til norsk forsvarsplanlegging. Uansett om Norge har vært et fattig eller rikt land. Uansett om trusselen har vært oppfattet som stor eller liten. Uansett om vi har vært alliansefrie, eller medlem av en allianse som stiller krav til pengebruk, er det én ting som står fast. Bom fast. Norske forsvarsplaner gjennomføres aldri. Aldri som i aldri. Man har aldri kommet i skade for å gjennomføre sine egne planer som vedtatt. Ikke en gang ved en inkurie. Aldri.
Det skyldes neppe at vi i hver eneste planleggingsperiode siden 1814 har blitt overrasket av plutselige konjunktursvingninger, den ene eller andre veien. Det skyldes at det er langt hyggeligere å virke høylytt spandabel når kelneren tar bestillingen ved bordet, enn når regninga kommer. Da, plutselig, er det ingen som vedkjenner seg den sjette konjakken eller det ekstra ostefatet. Og alle rundt bordet vet at det uansett ikke spiller større rolle om hele regningen betales eller ikke. Vi er like velkomne neste gang. Namsmannen er det heller ingen som tror på lengre. Folk sluttet å tro på ham lenge før de fylte fire år.
Å kombinere manglende vedtaks- og investeringsdisiplin med et overbyråkratisert kontroll- og styringsregime, er heller ikke veien å gå om man ønsker resultater mer i stil med ressursene som brukes. For mange kontrollører fører til mindre kontroll.
Viktigere kanskje, enn å filosofere over hvorfor vi ikke lykkes spesielt godt i militær Tommyball, er om vi klarer å omstille oss til et spill hvor andre bestemmer reglene? Ukrainerne har holdt på med det i mange år. For dem er ikke ethvert forsvarsbudsjett stort nok. Intet forsvarsbudsjett er stort nok. Men klarer dagens norske politikere å riste av seg (u)vanene fra mange generasjoners Tommyball? Klarer våre militærbyråkrater det? Er vi klare til å drive forsvarsplanlegging sånn helt på ordentlig ? Er vi klare for alvoret?
[1] Forsvarsministeren er frustrert over eget byråkrati: – Vi får ikke nok ut av pengene (aftenposten.no)
[2] Norman Dixon, On the Psychology of Military Incompetence (London: Pimlico, 1976), s.17.
Bilde: Statsminister Jonas Gahr Støre besøkte Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) - Forsvaret
