Thomas Kuhn revolusjonerte vitenskapsfilosofien ved å vise at vitenskapen utvikler seg gjennom revolusjoner. Det er ikke slik at vitenskapsfolk bygger videre på hverandres arbeid, slik at vi kollektivt gradvis blir litt smartere. Det er i hvert fall ikke bare slik. Enkelte ganger gjør enkelte forskere oppdagelser som sprenger de vante forestillingene. Man kan ikke lengre flikke på det gamle, men må rive ned alt og begynner på nytt igjen.
I sin bok Vitenskapelige revolusjoners struktur viser Kuhn til fysikeren Max Planck som en som bidro til en slik revolusjon. Planck regnes som grunnleggeren av kvantefysikken, og etter at han luftet sine teorier var det mye som måtte tenkes igjennom på nytt. Planck var imidlertid ikke spesielt imponert over sine kollegers evne til å ta de banebrytende funnene inn over seg, og skrev i sin selvbiografi: «En ny vitenskapelig sannhet seirer ikke ved å overbevise motstanderne slik at de ser lyset, men fordi motstanderne etter hvert dør ut, og en ny generasjon vokser frem som er fortrolig med den sannheten.»
Spørsmålet er om dette er unikt for vitenskapsfolk? Kanskje det samme gjelder for forsvarsplanleggere? Fram til 1990-tallet lå Forsvarets del av BNP ganske stabilt på rundt 3 prosent. Nå ligger den rundt 1,5. Det er altså en hel generasjon offiserer som ikke har opplevd annet i sin karriere enn at Forsvaret forventes å bruke en stadig mindre del av en voksende samfunnskake. Å mase om substansielt mye mer penger har i de kretser blitt oppfattet som nokså useriøst. Slikt er forbeholdt perifere bakgårdssangere på diverse Facebook-grupper. «Realistisk» er det vakreste du kan si om et råd eller budsjett i departement og forsvarsstab.
At vi nordmenn har slitt blytungt med å nå NATOs avtalte 2 prosentsmål, til tross for en skummel nabo og en sprengfull pengebinge, skyldes kanskje ikke bare kortsiktige og optimistiske politikere og en gjerrig og pessimistisk finansråd. Kanskje skyldes det minst like mye at våre ledende menn og kvinner i uniform ikke evner å ta inn over seg en ny sikkerhetspolitisk sannhet? Forslag som kan betegnes «lite realistisk» gir fysisk ubehag og brekningsfornemmelser. Det er ekkelt. Kanskje må alle våre militære ledere og seniorplanleggere pensjoneres, eller på annen måte gevinstrealiseres før en ny generasjon vokser frem som er fortrolig med at vi lever i en ny tid?
Thomas Kuhn er imidlertid litt skeptisk til Plancks dystre påstand om at den gamle garden må dø ut: «Vi har sagt at det er uunngåelig og legitimt å yte mostand, og at et paradigmeskifte ikke skjer gjennom bevisføring. Men vi har ikke med det sagt at alle argumenter er irrelevante eller at vitenskapsmenn ikke kan overbevises.» Kanskje er det slik med forsvarsplanleggere også? Selv om det er sterke følelser knyttet til «ansvarlighet», og tilsvarende ubehag knyttet til å bli mistenkt for å være assosiert med pressgrupper for egen sektor, kan det likevel hende at noen makter å bli med over? Som Kuhn trøstet seg med: «Selv de eldre og mer erfarne, som iblant gjør hårdnakket motstand, kan tross alt påvirkes på en eller annen måte. Det er bare noen få forskere av gangen som omvendes, men når de mest innbitte motstanderne ikke lengre er i live, konverterer hele profesjonen til det nye paradigmet.»
Det er derfor håp. Om våre politiske myndigheter skulle finne på å gjøre som de har lovet, og bruke mer enn 2 % av BNP på å sikre vår frihet, håper jeg at de ikke blir møtt med oppgitt hoderysting av våre seniorer i uniform. Noen vil nok svelge tungt i avsky, og gripe etter hvitløk og trepålen, men andre vil forhåpentligvis tenke at det kanskje ikke er så dumt tross alt, å ha et forsvar som virker?
Vi skal også huske at vi uniformerte tenker best i flokk, og med ett kan hele profesjonen konvertere til det nye paradigmet. Kanskje vi om noen få år ikke skjønner et kvidder av hva forsvarsbudsjettet hadde nede på 1,57 prosent av BNP å gjøre. Det er lov å håpe. Stø(r)re undere har skjedd.
Illustrasjon: Stratagem ved Kristian Krohg-Sørensen
Kronikken er finansiert av Eckbos legat
