I april 2021 gjorde NATO det formelle vedtaket om å avslutte det militære nærværet i Afghanistan og trekke ut styrkene fra landet.[1] I samsvar med dette vedtaket kunngjorde den norske regjeringen samme dag at de norske militære styrkene skulle trekkes ut innen utgangen av 2021.[2] Dermed avsluttes 20 års norsk militært nærvær i landet. De første norske styrkene ble deployert til Afghanistan i 2001. På det meste hadde Norge over 600 soldater samtidig. Til sammen har over 9000 tjenestegjort. Dette gjør Afghanistan-bidraget til et av de største og mest langvarige bidrag etter annen verdenskrig. I den omfattende rapporten om Norges bidrag i Afghanistan, som ble offentliggjort i 2014, ble det fremholdt at engasjementet i Afghanistan hadde ført til en «tilpasning og utvikling militært og sivilt i Norge. Dette omfatter profesjonalisering, organisasjonsutvikling og endrede prioriteringer».[3] I rammen av en slik vurdering vil jeg belyse konsekvensene for den militære profesjonskulturen av Afghanistan. Hvilken betydning fikk Afghanistan-erfaringene i utviklingen av en norsk militær profesjonskultur og i hvilken grad er disse erfaringene fortsatt relevante for forståelsen av en norsk militærkultur etter at de siste norske styrkene har redeployert og Forsvarets fokus og innretning for lengst er flyttet fra bidraget i Afghanistan?
Begrepet «profesjonskultur»
Med begrepet «profesjonskultur» forstår jeg de normer, verdier, tenkemåter og kulturelle samhandlingsmønstre som preger en profesjon. Første gang begrepet er påvist i norsk militær sammenheng var i daværende forsvarssjef Sverre Diesens forord til Forsvarets fellesoperative doktrine fra 2007.[4] Temaet ble også utfoldet i selve doktrinen gjennom et eget kapittel om den militære profesjon. I kapittelet ble det beskrevet den profesjonskulturen og de grunnleggende verdiene Forsvaret måtte utvikle for «å møte våre utfordringer, løse våre oppgaver og ta hånd om vårt personell på en forsvarlig måte».[5] Profesjonskulturen ble altså forstått som et fundamentalt forhold for Forsvaret. Det dreide seg ikke bare om personellivaretakelse, men også om oppdragsløsning.
I doktrinen ble den militære profesjon beskrevet teoretisk som bestående av fire attributter: ansvar, ekspertise, identitet og verdigrunnlag. Summen av disse attributtene utgjør profesjonens etos.[6] I sak må profesjonens etos forstås som tilsvarende profesjonskultur. Slik profesjonskulturen beskrives i doktrinen må den sies å ha noen konstante elementer. Det gjelder selve attributtene, men også det grunnleggende rasjonale for militærprofesjonen, nemlig det å være nasjonens ytterste maktmiddel. Samtidig kommer det også tydelig frem at profesjonskulturen er dynamisk. Det dynamiske ligger for det første i selve grunnfunksjonen til profesjonen: å gjennomføre operasjoner, men også i det kontekstuelle, hvor både operasjonskonteksten og den samfunnsmessige og kulturelle kontekst for profesjonsutøvelsen kan være forskjellig.[7]
En profesjonskultur i endring
Endret kontekst og i vil kunne fordre et behov for endret profesjonskultur. Det var et slikt poeng daværende forsvarssjef Sverre Diesen løftet frem i en tale i Oslo militære samfund samme år som FFOD 2007 ble lansert:
«I dag må befal og vervede mannskaper være forberedt på å sette livet inn under helt andre himmelstrøk enn våre egne, og i situasjoner der hvor eksistens som fri nasjon ikke er i umiddelbar og overhengende fare. (…) Men da må vi også erkjenne at dette fordrer en annen profesjonsidentitet enn det gamle forsvaret gjorde».[8]
Frem til den kalde krigens slutt var den norske militære profesjonskulturen forankret tydelig i det territorielle invasjonsforsvaret basert på verneplikt. Endringen av Forsvarets innretning i retning av et innsatsforsvar i årene etter den kalde krigens slutt medførte en tydelig endring av profesjonsidentiteten og profesjonskulturen. Det var behov for å finne en ny forankring og en ny innretning av kulturen. Det er i lys av dette at kapittelet om profesjonsidentitet i Forsvarets fellesoperative doktrine fra 2007 må forstås. På dette tidspunktet var Afghanistan-innsatsen en sentral del av premissgrunnlaget for profesjonstenkningen. Det var behov for å etablere og utvikle en tydelig profesjonsidentitet som ikke var bundet opp i det gamle vernepliktsforsvaret og med innretting mot forsvar av eget norsk territorium. Løsningen ble å designe en profesjonstenkning hvor konteksten i stor grad var knyttet til internasjonale operasjoner, og Afghanistan i særdeleshet. I tråd med Diesens tenkning ble den sentrale moralbærer for profesjonskulturen det militære profesjonsfellesskapet mer enn det nasjonale fellesskapet.
Diesens tenkning må sies å målbære sentrale elementer fra Samuel P. Huntingtons teori om sivil-militære relasjoner i hans berømte bok fra 1957: The Soldier and the State. En slik tenkning var ikke selvsagt eller uproblematisk i en norsk sammenheng hvor et sentralt trekk ved norsk forsvarstradisjon nettopp var understrekningen av Forsvaret som en integrertt del av samfunnet og at Forsvarets verdier måtte være en refleksjon av verdiene i det sivile samfunn. Den norske tenkningen må sies å ligge betydelig nærmere tenkningen til Morris Janowitz i boken The Professional Soldier fra 1960 enn tenkningen hos Huntington.[9]
Profesjonskultur på avveie?
I boken «Krigerkultur i en fredsnasjon» fra 2009 som jeg var en av redaktørene for stilte vi spørsmålet om det var i ferd med å utvikle seg krigerkultur i deler av Forsvaret og hvilken risiko det kunne være med en slik utvikling sett både fra Forsvarets og samfunnets side. Vi understrekte imidlertid at det på daværende tidspunkt ikke var tilstrekkelig empirisk grunnlag til å kunne konkludere entydig med eksistensen av en slik kultur.[10]
Året etter, i 2010, ble imidlertid spørsmålet tematisert i den norske samfunnsdebatten gjennom den såkalte «Alfa-saken». Uttalelser fra norske soldater i Afghanistan til magasinet «Alfa» skapte stor debatt og førte til at både daværende forsvarsminister og forsvarssjef rykket ut med tydelig kritikk mot synspunkt man mente å kunne lese ut av uttalelsene. Jeg var selv feltprest i de norske styrkene i Afghanistan høsten 2010 og fikk følge debatten på nært hold.
Sett i ettertid aktualiserte saken tre sentrale momenter knyttet til utvikling av profesjonskultur. For det første aktualiserte saken det jeg vil kalle en sivil-militær spenning, konkretisert gjennom kommunikative utfordringer mellom intern språkbruk i en gruppe og det offentlige rom. Geografisk og kontekstuell avstand vil være forsterkende faktorer her. For det andre aktualiserte saken den vertikale spenningen mellom et ledernivå og et grunnivå i den militære organisasjon. Som Ole Brunborg har påvist i sin masteroppgave om krigerkultur vil det ofte være en spenning mellom et leder- eller elitenivå som er tettere på et politisk nivå enn grunnivået som står fjernere fra et slikt politisk nivå. For det tredje tematiserer saken behovet for en gjennomtenkning av hvordan det skal etableres og utvikles en profesjonskultur som både er forankret i en tydelig politisk og samfunnsmessig legitimitet og som samtidig oppfattes som meningsbærende og profesjonsmessig relevant.
En ny profesjonskultur?
Den militære profesjonskulturen er dynamisk. Den endrer seg som en konsekvens av kontekstuelle utviklingstrekk. Det er en nødvendig utvikling for at den skal være relevant. Afghanistan-erfaringene spilte en viktig rolle i endringene av norsk militær profesjonskultur på 2000-tallet. Disse erfaringene er ikke nødvendigvis like relevante for den videre utvikling av den militære profesjonskulturen. Som en konsekvens av den endrede innretningen av Forsvaret vil det være naturlig at en del av de mer tradisjonelle elementene fra norsk forsvarstradisjon, elementer knyttet til territorialforsvaret og vernepliktsforsvaret er blitt reaktualisert igjen. Disse spilte i en periode en mer nedtonet plass. Samtidig vil også erfaringene fra Afghanistan og den profesjonskulturelle endringsprosessen som skjedde som en følge av det også være relevante perspektiver i utviklingen av den militære profesjonskulturen. Dette dreier seg for det første at endringsprosessen synliggjorde at profesjonskultur har en dynamisk karakter, hvor forståelse av kontekstuelle endringer er helt grunnleggende for å utvikle en relevant profesjonskultur. Dernest dreier det seg om at erfaringene fra Afghanistan synliggjorde viktigheten av bevissthet om kulturelle og samfunnsmessige ulikheter og mangfold. En slik bevissthet og sensibilitet overfor ulikt ståsted og bakgrunn vil være viktig også i fremtidens militære profesjonskultur.
Foto: Forsvaret
[1] North Atlantic Council Ministerial Statement on Afghanistan, Press Release (2021) 050, Issued on 14 Apr. 2021, www.nato.int
[2] «Allierte styrker trekkes ut av Afghanistan», 14. april 2021, www.regjeringen.no
[3] NOU 2016: 8 En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014, kapittel 13.
[4] Edström, Lunde og Matlary 2009, Krigerkultur i en fredsnasjon, Oslo: Abstrakt, s. 27.
[5] Forsvarets fellesoperative doktrine 2007, punkt 0601.
[6] Forsvarets fellesoperative doktrine 2007, s. 157.
[7] Forsvarets fellesoperative doktrine 2007, punkt 0604.
[8] Sitert etter Edström, Lunde og Matlary 2009, Krigerkultur i en fredsnasjon, Oslo: Abstrakt, s. 27.
[9] Til nærmere diskusjon om dette, se Edström, Lunde og Matlary 2009, Krigerkultur i en fredsnasjon, Oslo: Abstrakt.
[10] Edström, Lunde og Matlary 2009, Krigerkultur i en fredsnasjon, Oslo: Abstrakt, s. 33.
