Militær lojalitet – en dyd til besvær

Da forsvarssjef Eirik Kristoffersen tiltrådte i fjor vår, uttalte han at han ønsket seg lojale, ikke lydige, soldater. Soldater skal ikke bare blindt følge ordre, men også tenke selv og si ifra hvis noe er galt. Men hva menes med lojalitet i en militær sammenheng? Og kan en soldat være lojal, men ikke lydig, som forsvarssjefen hevder?

Lojalitet dreier seg om å sette hensynet til noen mennesker, grupper eller ideer foran noen andre basert på relasjoner, gruppetilhørighet eller andre forhold. Av det å være lojal følger altså en del etiske plikter og forventninger, og det omfatter en grad av gjensidig tillit. Helt enkelt er det likevel ikke. For vi er gjerne bundet av ulike lojalitetsforhold, og disse lojalitetene kan av og til stå i et konfliktfylt forhold til hverandre.

Gruppelojalitet

For soldaten på bakken er lojalitet til medsoldatene grunnleggende, altså lojalitet på et horisontalt plan. Det å være lojal handler om å støtte laget og ta vare på hverandre når ting blir tøft. Jeg stiller opp for mine medsoldater og stoler på at de gjør det samme for meg. Dette er viktig i en militær kontekst, hvor sterkt gruppesamhold kan være avgjørende for å løse oppdraget på en god måte og uten tap av liv.

Denne formen for lojalitet har likevel noen problematiske sider ved seg. Selv i situasjoner hvor det er klart hva som er riktig å gjøre, kan kravet om lojalitet tilsløre det rette valget og gjøre at man handler mot bedre vitende.

Sterk gruppelojalitet kan også gi grobunn for en kultur hvor man dekker for hverandre, og hvor handlinger som man ellers ikke ville tillatt, blir akseptert. Krigsforbrytersaken i Australia som ble rullet opp før jul i fjor, illustrerer dette godt. Ifølge den australske forsvarssjefen hadde det over tid utviklet seg en uheldig gruppelojalitet blant spesialstyrkene som gjorde at overdreven maktbruk mot sivilbefolkningen og tildekking av overgrep ble normalisert.

Lojalitet i kommandokjeden

Men soldater skal ikke bare være lojale mot sine medsoldater. De er også bundet av en vertikal lojalitet som går oppover i kommandokjeden: mot overordnede, mot oppdraget, mot organisasjonen og mot de politiske myndighetene. Som det står i Forsvarets verdigrunnlag: ”Når en avgjørelse er tatt og et oppdrag er gitt, støtter vi lojalt opp om avgjørelsen og utfører oppdraget etter beste evne.”[1]

Dette er riktig, men likevel ikke helt dekkende. En slik formulering kan nemlig gi inntrykk av at denne lojaliteten bare går en vei, fra soldaten og oppover. Men lojaliteten går også nedover i kommandolinjen, mot de soldatene man som leder er gitt ansvaret for. For soldaten på bakken skal ikke bare kunne stole på sine medsoldater, han må også ha tillit til at han blir tatt vare på av sine overordnede, og at de beslutninger som tas på høyere nivå er lovlig og legitime. Det er bare på det grunnlaget at vi ønsker at soldater lojalt utfører de ordre de blir gitt. Svikter denne tilliten, undergraves lojaliteten i den militære organisasjonen.

Funnene fra Australia viser nemlig at det ikke bare var soldatene på bakken som sviktet. At sivile ble utsatt for overgrep og maktmisbruk skyldtes også en gjennomgående mangel på moralsk ledelse, hevdet den australske forsvarssjefen. Ledere på ulike nivåer sviktet sitt ansvar og den tillit de var gitt, ved å ikke korrigere den kulturen som hadde satt seg i avdelingen, og ta tak i de overgrepene som ble begått. For er det noe som er klart, så er det at mange må ha visst hva som foregikk. Men i stedet for å påtale uretten, valgte man å se en annen vei.

Lojalitet og ulydighet

At forsvarssjefen ønsker seg lojale soldater, betyr imidlertid ikke at den gamle lydighetsplikten har gått ut på dato. Enhver militær organisasjon er avhengig av at soldatene er lydige mot de ordre som blir gitt, så lenge de er lovlige. Om vi ikke lenger kan stole på at våre soldater tar opp våpen og drar i strid når de får ordre om det, selv om det kan medføre store fare og risiko, så finnes ikke lenger noe effektivt forsvar for staten.

Alt er likevel ikke sagt ved det. At en ordre er lovlig, betyr ikke nødvendigvis at den er klok eller hensiktsmessig i den konkrete situasjonen en soldat befinner seg i. I noen tilfeller kan derfor ulydighet mot direkte ordre ikke bare være det rette, men også den mest lojale måten å handle på. Hvis for eksempel omstendighetene på bakken endrer seg eller man får tilgang til ny informasjon som gjør at ordren ikke lenger er relevant, kan en form for ”disiplinert ulydighet” være nødvendig for å handle ansvarlig og i tråd med oppdragets overordnede hensikt.

Til det trengs altså soldater som ikke bare blindt følger ordre, men som også kan tenke selv. Som forstår oppdragets hensikt og intensjon, og som er akkurat så ulydig som nødvendig for å løse oppdraget på best mulig måte. Som en offiser i Fredrik den stores tyske hær etter sigende skal ha sagt til en av sine underoffiserer: "The King gave you a commission because he assumed you knew when to disobey an order."

Å ønske seg lojale, og ikke bare lydige, soldater stiller naturligvis store krav til soldatenes evner og ferdigheter. Men det stiller vel så store krav til lederne, som ikke bare må gi sine soldater tilstrekkelig tillit, handlingsrom og fleksibilitet til å ta de valgene som situasjonen krever, men som også må utøve ledelse på en måte som inngir tillit og skaper lojalitet. Og vel så utfordrende, og kanskje særlig for militære ledere: man må akseptere at oppdraget ikke alltid løses slik man selv hadde tenkt.

[1] https://www.forsvaret.no/om-forsvaret/oppgaver-og-verdier/verdier

Foto: Sebastian Christiansen / Forsvaret

Kronikken er finansiert av Eckbos Legat