Utviklingen i Afghanistan hvor Taliban tok makten i løpet av kort tid etter uttrekningen av allierte styrker gjorde sterkt inntrykk. For en som har tjenestegjort i Afghanistan og sett hvor omfattende og systematisk innsats som er lagt ned i å bygge opp de afghanske militære styrkene var det med sjokk og forferdelse man observerte hvor fort styrkene brøt sammen. I løpet av noen få dager hadde Taliban overtatt kontrollen i Afghanistan. Det kan ikke beskrives på noen annen måte enn som en kollaps. Hvordan kunne dette skje? Kollapsen kan forklares på flere måter ut fra ulike faglige perspektiv. Mitt perspektiv er militær profesjonsetikk. I et slikt perspektiv er det i særlig grad to begreper som kan kaste lys over den militære kollapsen: moral og legitimitet.
Clausewitz fremholder at moral er blant de viktigste faktorene i en krig (Om krigen, bok 3, kapittel 3). Moral er vanskelig å kvantifisere og definere. Det har en kvalitativ og dynamisk betydning. På engelsk kan man skjelne mellom «moral» og «morale». Den første betydningen dreier seg om den etiske praksis, mens den andre betydningen er bredere. Det dreier seg om både innstilling og profesjonell praksis. I militær forstand kan vi også betegne dette som kampmoral, stridsmoral eller kampånd. Det er viljen til å kjempe og å ikke gi opp selv om omstendighetene er vanskelige. I Det norske Akademis ordbok defineres kampmoral som «evne eller vilje til å bevare disiplin, lyst og inspirasjon under (væpnet) kamp, på tross av vanskeligheter eller motgang». Styrker med høy moral vil ha høyere utholdenhet og ha større mulighet for å seire enn styrker med svak moral. Dette er en grunnleggende militær lærdom.
Ut fra det som er blitt kjent synes det som om de afghanske militære styrkenes kampmoral fullstendig brøt sammen i løpet av kort tid. Dette sammenbruddet i kampmoralen kan dels forklares gjennom analyse av de fysiske faktorene som påvirker kampmoral. Dette dreier seg om håndgripelige ting som tilgang på mat, avlønning og beskyttelsesmidler. Til tross for betydelige midler og innsats fra vestlig side, var slike fundamentale forhold ikke på plass på en tilfredsstillende måte i de afghanske militære styrkene. Utbredt korrupsjon og dårlig organisering i de afghanske styrkene må sies å være en del av forklaringen.
Den sviktende kampmoralen kan imidlertid ikke kun forklares som en konsekvens av slike fysiske faktorer. Kampmoral har en kvalitativ og dynamisk side som går ut over de rent fysiske faktorene. Tar vi utgangspunkt i ordboksdefinisjonen av kampmoral som er nevnt tidligere dreier kampmoral seg om disiplin, lyst og inspirasjon til å kjempe. Dette peker hen mot et grunnbegrep i militær ledelse, nemlig tillit. Det må være et minimum av tillit tilstede for at disiplinen skal kunne være effektiv og nødvendig kohesjon både innad i den militære avdeling og mellom de ulike ledd i de militære styrkene. Det synes å ha blitt et sammenbrudd av tillit i kommandokjeden. Dette ble svært tydelig da landets øverste leder flyktet. Etter en slik handling ble det umulig å fastholde disiplin i rekkene. Det ble som et korthus som falt sammen.
Gjennom dette tematiseres det andre begrepet jeg løftet frem innledningsvis, nemlig legitimitet. Det er en klassisk tese fra Max Weber at all maktbruk fordrer legitimering. Denne legitimering kan skje på ulik måte. Weber stiller opp tre ulike legitimeringsmåter for autoritet til å bruke makt. Den første legitimeringsmåten er det han kaller tradisjonell autoritet, knyttet til en forankring i tradisjon eller sedvane. Det afghanske regimet hadde ikke en slik forankring. Den andre legitimeringsmåten er det Weber kaller karismatisk autoritet, knyttet til en forankring i en karismatisk lederskikkelse. Heller ikke en slik autoritet kan knyttes til det afghanske regimet. Den tredje legitimeringsmåten er det Weber kaller legalistisk autoritet, knyttet til rettslige regler. Dette hadde det afghanske regimet i en viss forstand, men det hvilte maktpolitisk på nærvær av utenlandske militære styrker. Når disse styrkene ble trukket ut ble grunnen under denne autoriteten borte. Det afghanske regimet hadde altså ikke en tilstrekkelig legitimitet som kunne forankres i det Afghanske samfunn.
Når regimets legitimitet ikke lenger kunne opprettholdes forsvant også forankringen for de afghanske militære styrkene. Dette er en logisk sammenheng. Militære styrker har ingen legitimitet i seg selv. De henter sin legitimitet fra de politiske myndigheter. Når legitimiteten til de politiske myndigheter forsvinner, blir også legitimiteten til de militære styrker borte. Fra en side sett kan det altså sies at de afghanske militære styrkenes kollaps var et resultat av den politiske kollapsen til det afghanske regimet. På den andre side kan det også sies et politisk regimes legitimitet er nært knyttet til hvorvidt de makter å opprettholde et voldsmonopol innenfor territoriet. Her vil de militære styrkene fremstå som et sentralt virkemiddel i opprettholdelsen av dette. Sammenbrudd i den militære kampmoral vil således kunne ha direkte konsekvenser for et politisk regimets legitimitet. Klarer de ikke å opprettholde disiplinerte militære styrker under regimets kontroll, vil de ikke kunne bestå.
I denne forstand er det en integrert og dynamisk sammenheng mellom de to begrepene moral og legitimitet. Kollapsen i Afghanistan er et talende eksempel på betydningen av nettopp en integrert sammenheng mellom moral og legitimitet i forståelsen av militære institusjoner og den militære profesjon.
Foto: Lorenzo Tugnoli / The Washington Pos
