Forsyningssikkerhet
Mennesket i et moderne samfunn forventer å ha tilgang til varer og tjenester som dekker ens behov når og hvor det oppstår. Utgangspunktet har vært at markedet skal løse dette gjennom tidsriktige leveranser og hvor lagerhold og beredskap har blitt sett på som en unødig kostandriver både for leverandør og kunde. Den pandemiske perioden vi fortsatt er inne i har vist oss at verdens forsyningskjeder er sårbare med de konsekvenser det har for oss som forbrukere.
Det er lett å se på en forsyningskjede som noe fysisk som strekker seg fra punkt A til punkt B og hvor det er avstand og hvem som har ansvaret for produksjon som er de sentrale variablene. I et militært perspektiv er forsyningssikkerhet betydelig mer sammensatt enn selve den fysiske kjeden. De innledende og mest sentrale spørsmålene er naturlig nok, hva trenger mine avdelinger, hvor mye og når må jeg ha det? Hva er det enkleste å svare på for en militær sjef gitt at vi kjenner strukturen og materiellet vi har, men hvor mye og når vil i stor grad påvirkes av andre faktorer enn de man selv er herre over. Den pågående krigen i Ukraina viser dette med tydelighet, hvor de forutsetninger som både Russland og Ukraina hadde lagt til grunn ved en varm krig må antas å ligge langt borte fra dagens realiteter.
Et fornyet fokus på beredskap for det norske forvaret må ta en grundig gjennomgang av sin tilnærming til forsyningssikkerhet. Vi begrenser oss gjerne til å stille spørsmål om vi kan stole på det landet hvor vi har kjøpt materiellet fra og hva har vi på lager av reservedeler. Det er ikke tilstrekkelig, og vi må se på helheten i materiellets levetid for å sikre tilgjengelighet under skiftende forutsetninger.
Anskaffelse av materiell
Anskaffelsesprosessen står helt sentralt, hvor premissene for hvordan vi skal forvalte, vedlikeholde og understøtte et nytt system blir lagt. Driftsprofiler blir fastlagt, kostnader for deler og vedlikeholdsoppgaver blir analysert. Kilde for reservedeler blir bestemt og gjennom det lukker vi en rekke forutsetninger for fremtidig drift og dermed beredskap. I anskaffelsesfasen av et nytt materiellsystem har Forsvaret forhandlingsmakt ovenfor leverandør, en makt som må brukes. Forsvarsindustrien har i utgangspunktet systemansvaret og ønsker å beholde det. «Intelectual Property Rights» (IPR) blir voktet på av leverandøren som ønsker å være eneleverandør av både tjenester og deler i materiellets levetid. En situasjon med eneleverandører er krevende både ut fra pris og tilgjengelighet i et marked hvor det i ytterste konsekvens ikke er noen garanti for leveranse. Å endre inngåtte avtaler med industrien for å få tilgang til en mer fleksibel forsyningskjede er krevende, om ikke nærmeste umulig.
Forsvaret kan selv ta et mer helhetlig systemansvar basert på at man «kjøper» seg IP rettigheter fra leverandøren. Det gir større fleksibilitet når det gjelder å gjøre endringer på materiellet og anskaffe deler fra forskjellige kilder. Flere land gjør dette med den hovedbegrunnelse at de vil sikre uavhengighet og en nasjonal evne til å ivareta og videreutvikle de militære systemene de anskaffer. Med materiell som stadig blir mer tekniske avansert og satt sammen av delsystemer fra et bredt spekter av leverandører, stiller det dog store og nye krav til Forsvarets organisasjon, ev gjennom støtte fra, eller i samarbeid med nasjonalt kontrollert industri. Det skal da etablere dyp systemkompetanse som sikrer at alle deler som kjøpes på et «åpent» marked har riktig kvalitet, ikke svekker materiellsikkerhet og ikke degraderer helheten i systemet. Det er ikke tilstrekkelig kun å vurdere hovedleverandøren. Forsvaret må også ha dyp kunnskap både og teknologi og forsyningssikkerhet i forhold til alle sentrale underleverandører som gjerne kommer fra helt andre land enn det hovedleverandøren gjør. Denne systemkompetansen har gradvis blitt nedbygd gjennom nedleggelse av forsyningskommandoer, reduksjons i antall militære verksteder og en prioritering av «bestillerkompetansen» i forsyningsorganisasjonen på bekostning av teknisk fagkunnskap. Et utvidet systemansvar krever gjenoppbygging av kompetanse som stadig må fornyes og holdes relevant i forhold til daglig drift av materiellet i tillegg til å sikre kunnskap og forståelse for materiellets fremtidige utvikling.
Ved anskaffelse av flere materiellkategorier benyttes tommelfingerregelen «to års fredsdrift» som måleparameter for hvor mye deler til et system som skal være en del av den nasjonale beredskapen. Dette blir vurdert og beregnet som en del av anskaffelsen og i samråd med leverandør. Resultatene fra disse benevnte forsynings- og vedlikeholdsstudiene legges også til grunn for hva systemets driftskostnader er forventet å bli. Dette går igjen inn som en forventet kostnad for de som skal bruke materiellet. Feil her, påvirker både tilgjengelighet på deler og et mulig kostnadsbilde som kan ligge langt utenfor det som studiene innledningsvis la til grunn. Lav lagerbeholdning på kritiske komponenter sammen med lange ledetider for produksjon av nye gir en forsterket negativ påvirkning på materiellets tilgjengelighet.
Flernasjonalt samarbeid
Samarbeid med andre nasjoner kan være et viktig bidrag til å bedre forsyningssikkerheten. Flere kan da dele på anskaffelseskostnader, kjøpe inn større kvanta og trekke på hverandres lagerbeholdning ved behov. Utfordringen er at ved krise og ev krig vil våre allierte og samarbeidspartnere trolig ha samme behov som Norge vil ha og dermed er en fredsmessig løsning med «pooling and sharing» trolig ikke dekkende for Forsvarets behov. Felles logistikk stiller også store krav til strukturen gjennom systemlikhet, både i oppbyggingen av systemet, hvordan det skal vedlikeholdes og utvikling gjennom levetiden. Dette har Forsvaret til en viss grad fått til med hovedsystemene i Luftforsvaret. For sjø- og landmateriell er ikke dette situasjonen. Selv i systemer med samme navn som de våre naboland har er forskjellene ofte svært store som gjør at deler og komponenter i et system i et land ikke kan benyttes i et system med samme navn hos oss. Den europeiske CV 90 flåten som alle er bygd av BAE Hägglunds er et godt eksempel på slike forskjeller. For å oppnå systemlikhet, og dermed forutsetninger for en felles logistikkløsning stiller det store krav til behovsstiller hos bruker og teknisk kravstiller i innkjøpsorganisasjonene i flere land for å kunne oppnå likhet. Summen av de kompromisser som må inngås blir gjerne større enn det brukers kan akseptere og dermed blir materiellet forskjellig i de enkelte lands forsvar.
Det er enkelt å falle tilbake til argumentet om å bygge opp et større lager og en større organisasjon for å sikre materiellberedskap og forsyningssikkerhet. Det gir naturlig nok bruker større fleksibilitet samtidig som samfunnet binder kapital i varer som man muligens ikke får bruk for. Mye forsvarsmateriell har gått billig på auksjon når Forsvaret ikke lenger har bruk for det, spesielt etter at mobhæren ble avviklet. Det vil kunne skje igjen ved strukturendringer eller når materiellet ikke lenger fyller sin funksjon eller møter de tekniske kravene. Ut fra et bedriftsøkonomisk perspektiv er stort lagerhold normalt ikke noe å etterstrebe. Dette presset har også vært på Forsvaret gjennom mange år og har ført til reduserte lagerbeholdninger og avhengig av lagerplass. Forsvaret er en organisasjon som skal virke når samfunnet blir utsatt for de største prøvelsene og hvor mange «normale» funksjoner ikke vil fungere. Til tross for de kostnadene som ligger i lagerhold med tilhørende kompetansestruktur vil Forsvaret måtte holde seg med beredskapsmateriell som står i forhold til de utfordringer de vil kunne bli stilt ovenfor. Det innebærer at reservedeler og forbruksmateriell, ammunisjon og øvrige forsyninger må være til stede i Forsvaret ev i en nasjonalt kontrollert industri i et slik omfang at de sikrer og understøtter militære operasjoner i henhold til de operative planene som er lagt. Det må settes fornyet fokus på vurdering og beregning av behov for logistisk understøttelse i Forsvaret og dette må inn både i det operative planverket og i anskaffelses- og logistikkorganisasjonen.
Avslutning
Den militære forsyningssikkerheten innehar mange utfordringer på siden av det vi som forbrukere daglig er opptatt av. Den må bygges over tid gjennom klare krav til hvilken beredskap Forsvaret skal ha, tydelige retningslinjer for hvordan anskaffelser skal sikre materiellberedskap og forsyninger, og at organisasjonen har kompetanse til å ivareta dagens og fremtiden komplekse materiellsystemer. For mye av Forsvarets materiell er det vanskelig å etablere fullstendig systemlikhet med andre nasjoner og vi må erkjenne at oppbygging av lager for kritisk materiell er en nødvendighet for å sikre funksjonalitet på materiell og dermed operativ evne når vi blir utfordret som mest.
