Forskningen i en årrekke har dokumentert at deltagelse i krig kan være skadelig for den mentale helsen, og begrep som post traumatic stress disorder, PTSD, er et kjent begrep for oss som jobber i Forsvaret. I de siste tiårene har det imidlertid kommet mer og mer forskning på positive effekter av å bli utsatt for traumatiske opplevelser, inkludert tjeneste i krig. Posttraumatic growth (PTG) er et begrep som er utviklet av amerikanerne Richard T. Tedeschi og Lawrence G. Calhoun og omhandler hvordan traumatiske hendelser også kan føre til psykologisk vekst gjennom fem ulike dimensjoner. PTG kan sees som en nyorientering av livet etter traumatiske hendelser der personer opplever en økt personlig styrke i å takle livets utfordringer, setter mer pris på livet enn tidligere, prioriterer annerledes og fyller livet med det som er viktig, utvikler sterkere og mer intime relasjoner samt opplever en økt spiritualitet. En økt spiritualitet viser her til økt interesse for eksistensielle spørsmål og gjerne en økt religiøsitet. Det siste punktet er mest dokumentert i den amerikanske befolkningen og i mindre grad her hjemme i Norge. Det finnes andre og lignende mål på psykologisk vekst også. Blant annet har Orlogskaptein Andreas Espetvedt Nordstrand ved Institutt for militærpsykiatri og stressmestring utviklet Posttraumatic change scale som kan måle både en reduksjon og økning på tilsvarende vekstmål.
Vi skal ikke glemme at prosessen frem mot en slik vekst kan være krevende og smertefull. PTG blir beskrevet som et resultat av en mental kamp. Å bli eksponert for traumatiske hendelser innebærer ofte å takle vanskelige følelser i ettertid sammen med påtrengende tanker om det som har skjedd. Det kan derfor være vanskelig å forstå hvordan dette kan føre til noen form for vekst. Samtidig finner vi flere historier om personer som har opplevd krig, katastrofer, ulykker eller alvorlig sykdom som i ettertid sier at de ikke ville vært hendelsen foruten.
I militærforskningen i dag finner vi flere undersøkelser som dokumenterer PTG. Noen av disse undersøkelsene tar ikke utgangspunkt i traumatiske hendelser men heller stressende hendelser eller tjeneste i et krevende miljø. Slike studier dokumenterer ofte mindre grad av vekst, men forteller oss samtidig at psykologisk vekst kan forekomme også etter mer moderate stresseksponeringer. For eksempel viser Afghanistanundersøkelsen 2012 fra Forsvarets sanitet at de fleste norske veteraner kommer tilbake fra tjeneste med økt tro på egne evner til å mestre stressende opplevelser.
Den prosessen som fører til psykologisk vekst kan forstås på flere måter. De fleste forskere beskriver denne prosessen som meningsdanning. Noen teorier tar utgangspunkt i høyt stress som en utløsende faktor for at en meningsdanningsprosess skal foregå. I tillegg er det teorier som hevder at meningsdanningsprosesser foregår hele tiden, og at en slik prosess også kan forklare viktige endringsprosesser i mindre stressende opplevelser, også i hverdagen. Det avgjørende ser ut til å være om vi opplever noe som utfordrer våre forventninger til oss selv og verden rundt oss. Spesielt synes det å omhandle situasjoner som vi finner urettferdige, som er vanskelig å kontrollere eller som gjør at vi tviler på eget selvverd eller egen moral. Det kan også handle om opplevelser som gjør at vi tviler på at det vi holder på med har betydning.
De fleste norske veteraner kommer tilbake fra tjeneste med økt tro på egne evner til å mestre stressende opplevelser
For de fleste norske soldater som tjenestegjør i internasjonale operasjoner handler det gjerne om at noe er verdt vår innsats med tanke på den risiko vi utsetter oss for og de forsakelser vi har gjort. Med bakgrunn i egen forskning (Lien, Firing, Bendixen og Kennair, 2016), ser det ut til at vi spesielt finner mening i tre ulike tema av tjenesten i internasjonale operasjoner. For det første så er det meningsfullt å oppleve at vi duger i jobben vår, det vil si at vi opplever mestring selv og får positive tilbakemeldinger på det. For det andre så er det meningsfullt å oppleve samholdet i avdelingen. Dette kjennetegnes av en følelse av tilhørighet og at personellet hjelper hverandre under oppdrag og støtter hverandre mellom oppdragene. For det tredje er det meningsfullt å se at innsatsen har en betydning. Dette handler spesielt om å se selv og få tilbakemelding på at oppdragene som gjøres har effekt. Anerkjennelse fra det sivile samfunn ser også ut til å spille en viktig rolle for hvordan vi vurderer denne innsatsen.
Videre har vi undersøkt om dette har betydning for opplevelse av psykologisk vekst etter at tjenesten er over. I en artikkel av Lien, Bendixen og Kennair (2020) fant vi at grad av mening predikerte psykologisk vekst for Luftforsvarets stadig tjenestegjørende veteraner. Det betyr at desto mer mening vi finner med tjenesten, desto større vekst opplever vi i etterkant. Spesielt rapporterer veteranene en økt personlig styrke og et nytt syn på livet i denne undersøkelsen. Videre bør det også nevnes at alle de tre menings-temaene ser ut til å predikere psykologisk vekst, men at opplevelsen av å duge som soldat ser ut til å være den viktigste av dem alle. Så lenge vi mestrer arbeidsoppgavene vi har i et oppdrag, så vil vi også finne mening i samholdet i avdelingen og betydning av oppdragene.
Betydningen av å mestre kan vi kjenne igjen fra hverdagen også. Hvis vi gjør en større feil på jobben eller gjør en dårlig eksamen, så kan det overskygge det meste den dagen, uka eller kanskje enda lenger. Min erfaring er at de fleste av oss er for selvkritiske og for ofte søker det perfekte heller enn å fokusere på alt som er gjort bra. Dette beskriver ikke bare noe om hvem vi er, men også hvilket miljø vi er i. Det er vel og bra å prestere godt i mange sammenhenger. Men veien mot gode prestasjoner må nødvendigvis gå gjennom gjentatte mestringsopplevelser. Opplevelse av mestringstro (self-efficacy) er ifølge Albert Bandura først og fremst noe som avgjøres av den enkelte. Det er den subjektive opplevelsen av å mestre som danner grunnlaget for hva vi tror vi er kapabel til i fremtiden.
Samtidig er dette i høyeste grad sosiale prosesser. Vi er avhengig av tilbakemelding fra andre. En kan tenke seg at desto mer komplekse arbeidsoppgavene er, desto større betydning kan en tilbakemelding ha. Skal vi oppleve mestring både i krigen og i hverdagen er vi derfor avhengig av tilbakemelding fra andre om det vi gjør bra. Skal vi lære, trenger vi selvfølgelig også å få høre om feil vi har gjort, men vi trenger ikke å høre om feil som vi allerede har dømt oss selv for. Til sammenligning trenger vi å høre fra andre at vi mestrer det vi selv betegner som en middelmådig prestasjon. På denne måten kan vi være med på å skape vekst hos andre. Så da vet du hva du kan gjøre for en kollega i dag. Ikke blir overrasket om du selv også får noe ut av det.
Foto: Norske soldater i ISAF styrken patruljerer på forskjellige områder rundt i Kabul, Afghanistan - Torgeir Haugaard / Forsvaret
Denne artikkelen ble først publisert i JetSet 2020-4.
){kind=link}