Norske maritime patruljefly har innhentet informasjon fra strategisk viktige områder med høy regularitet og stor innsats fra personellet. De nye besetningene som skal operere siste generasjons maritime patruljefly står på skuldrene av kolleger som har hatt samme profesjon gjennom 100 år.
De fem norske P-8A Poseidon maritime patruljefly har fått slitesterke navn som flyr godt: Vingtor, Viking, Ulabrand, Hugin og Munin. De tre første ble brukt på norske flymaskiner av typen Catalina, som utførte havovervåking, spesialoperasjoner rekognosering og ubåtjakt fra Skottland under annen verdenskrig. De to siste er navnene på Odins ravner, som har vært benyttet på DA-20-flyene som fases ut, og som inngår i våpenskjoldet til Etterretningstjenesten. Gamle navn på ny teknologi er et signal om kontinuitet og en indikasjon på videreføring av oppgaver og roller fremover.
Det kan være nyttig å minne om deler av erfaringene Norge har med maritime patruljefly. Det er gode grunner til å dele inn utviklingen i fem faser.
I: Fra nøytral til alliert, 1918-1945
Allerede ved slutten av første verdenskrig gjorde Norge sin første erfaring med maritime patruljefly. I 1917 fikk Norge overført ti fly av typen Sopwith Fighting Seaplane fra Storbritannia. Britene var lei av at tyske ubåter slapp forbi de britiske minefeltene i Nordsjøen og ut i Nord-Atlanteren ved å transittere norske farvann ved Egersund. Flyene var primitive hva angår sensorer og våpen. De ble utstyrt med 40 kg synkeminer.
Den britiske håndsrekningen skulle bidra til at Norge kunne overholde sin egen nøytralitetspolitikk, slik at Tyskland ikke kunne utnytte norske områder til egen fordel. Flyene kom til Karmøysundet høsten 1918 og opptreningen ble iverksatt, dog for sent til at flyene ble tatt i bruk under krigen. De ble likevel en første erfaring med maritime luftoperasjoner. Om lag hundre år senere er overvåking og ubåtjakt fremdeles sentrale oppgaver for norske maritime patruljefly.
Balansen og organiseringen av luftstridsmidler ble diskutert mellom Hæren og Marinen gjennom mellomkrigstiden. Om lag ett år etter Nazistenes overfall på Norge, og etter at nøytralitetspolitikken var forlatt, ble 330 skvadron etablert som en maritim flyskvadron underlagt britisk kommando. Den ble stasjonert på Island med 24 Northrop N-3PB sjøfly som Norge hadde bestilt før april 1940. Tapte fly ble erstattet med Consolidated PBY Catalina. Hovedoppgaven var eskorte av transatlantiske konvoier, jakt på fiendtlige ubåter og fly i tillegg til transport og rekognosering. Tapene var betydelige, spesielt i tiden på Island. I februar 1943 ble 330 skvadron flyttet til Oban i Skottland og utstyrt med fly av typen Short Sunderland med større aksjonsradius. Skvadronen ble samme år overført til Sullom Voe på Shetland, der den ble ut krigen, Den ble nedlagt i desember 1945 etter retur til Norge.
333 skvadron ble den andre norske maritime flyavdelingen under krigen. Marineflygeren Finn Lambrechts initiativer førte til etableringen av Catalina-gruppen i Woodaven, Skottland 8. februar 1942. Enheten, som var under kommando av Coastal Command, tok oppgaver som ble høyt verdsatt av allierte myndigheter. Overvåking av tysk aktivitet langs norskekysten sto i sentrum for mye av virksomheten. Etterretningsagenter ble fløyet til og fra observasjonspostene i Norge. Ved siden av spesialoperasjoner med agenter, antiubåtoperasjoner og antishippingoperasjoner, slapp 333 skvadron gaver til kystbefolkningen i Norge. Da Catalina-gruppen fikk skvadronstatus og en egen B-ving med Mosquito-fly våren 1943, oppsto motstand blant hærflygerne som mente Norge burde prioritere en tredje jagerskvadron, i tillegg til 331 og 332. Imidlertid har 333 skvadron bestått kontinuerlig til i dag. Innføringen av Mosquito ble smertefull både fordi vingen mistet fem av seks besetninger og på grunn av uenighet mellom sjefen for FFK, Hjalmar Riiser-Larsen, og forsvarsminister Torp om opprettelse av B-vingen. En konsekvens ble at Torp samlet flystyrkene i én selvstendig forsvarsgren 10. november 1944.
I krigens siste dager besluttet Torp at Mosquito-vingen, som hadde operert selvstendig fra de skotske basene Leuchars og Banff, skulle omgjøres til selvstendig avdeling, 334 skvadron. Luftforsvaret kunne vende hjem til Norge med tre maritime skvadroner og to taktiske jagerskvadroner.
II: Forsvar mot invasjon, 1945-1961
Da det norske eksilforsvaret kom hjem ble det rammet av usikkerhet, både hva angikk overordnet sikkerhetspolitisk orientering og med hensyn til hvilke oppgaver det skulle ha. De styrende prinsipper for Forsvaret, etter jernteppets fall og etter at Sovjet fremsto som en motstander, ble gradvis tydeligere – ”aldri mer 9. april” og Atlanterhavspaktens kollektive forsvar.
Fra 1945 til 1961 ble forholdet mellom maritime skvadroner og jagerskvadronene, som hadde utgangspunkt i Hæren, vendt på hodet. På slutten av 1950-tallet hadde Norge tre gamle og slitne Catalina-fly og mer enn 250 jagerfly. Den amerikanske våpenhjelpen og integrasjonen i NATO-samarbeidet fra 1949 var sentrale forutsetninger for utvikling av Luftforsvaret.
Frem til 1950 hadde 333 skvadron i hovedsak sivile oppgaver med vekt på såkalt gjenreisingsflyging og søk etter miner og sild. Avdelingen ble oppfattet som en alt mulig-skvadron. De militære oppgavene ble viktigere i nord fra 1950 til 1955 som følge av Koreakrigen. Operasjoner i Ishavet ble gjennomført fra Skattøra ved Tromsø. Dette hindret likevel ikke et betydelig teknisk forfall innen den maritime flyvirksomheten.
Sovjetisk flåteoppbygging bidro til at behovet for maritime luftoperasjoner økte fra 1955 til 1961, mens den operative evnen dalte videre. Catalina-flyene måtte skiftes ut. Prosessen med valg av ny flytype ble forsinket av gjentatte utredninger, drøftinger om behovet for antiubåtkapasitet og manglende maritim kompetanse i Flyvåpnets ledelse. Krefter i Luftforsvarets ledelse ønsket også å legge ned 333 skvadron. Forsvarsledelsen var ikke utformet for å håndtere saker som angikk flere enn én forsvarsgren, og 333 skvadron angikk både Marinen og Flyvåpnet. Samtidig holdt Forsvarsdepartementet seg på avstand.
Amerikanske myndigheter bidro gjennom Våpenhjelpkontoret med løsningsforslag for å etterkomme Flyvåpnets behov for ikke å øke utgiftsnivået. NATO, gjennom Nordkommandoen, bidro både med generelle strategiske vurderinger og med å belyse den voksende trusselen fra Nordflåten. I denne prosessen ble fredstidsoppgavene til norske maritime patruljefly utmeislet; tidlig varsling om sovjetisk aggresjon og teknisk etterretning.
Fra midten av 1950-tallet oppsto også gryende alliert samarbeid om overvåking av havområder i nord. Samtidig som at samarbeidet ble tettere, satte norske myndigheter grenser for alliert nærvær i fredstid. Den norsk-amerikanske avtalen Neptune Journey fra 1955 tillot amerikanske maritime Neptune-fly å bruke flyplasser i Nord-Norge, men flygingene skulle i fredstid normalt ikke foregå øst for 24-graden. På 1950-tallet inngikk Norge også den trilaterale avtalen Popeye, for å dekke behovet for overvåking i Norskehavet med britiske og amerikanske overvåkingsfly.
III: Kald krig i dypet, 1961-1969
Valget av flytype falt på Albatross. 18 fly ble fordelt mellom 330 skvadron, som ble gjenopprettet på Sola, og 333 skvadron på den nye NATO finansierte stasjonen på Andøya. Flytypen fikk kort tjenestetid. Behovet for mer moderne kapasitet ble forsterket av vedlikeholdsproblemer. Prosessen for å anskaffe Orion-flyet P-3B begynte fra midten av 1960-tallet. Oberstløytnant Sven Aa. Hauge sto frem som en av Forsvarets fremste eksperter på undervannsovervåking. Han bidro til at den nye forsvarssjefen fra 1964, admiral Folke Hauger Johannessen fikk øynene opp for det nye maritime patruljeflyet. Den politiske delen av anskaffelsen ble håndtert av forsvarsminister Otto Grieg Tidemand i dialog med USAs forsvarsminister Robert S. MacNamara. Norge oppnådde gunstige vilkår for de fem Orion-flyene til tross for at våpenhjelpen var avsluttet. Albatross-flyene ble byttet ut med Orion-fly i 1969.
Gjennom 1960-tallet ble maritime luftoperasjoner et sikkerhetspolitisk aktivum for Norge. Det skyldtes den økte geostrategiske oppmerksomheten mot nordområdene, ved Sovjets oppbygging av militærbaser på Kola, og tilføringen av strategiske ubåter. Norges viktigste bidrag til det vestlige forsvarssamarbeidet under den kalde krigen var varsling og etterretning. Albatross-flyene til 333 skvadron bidro med omfattende og verdifull informasjon fra norske og tilstøtende havområder. Den operative ledelsen ble etter hvert utøvet fra det såkalte Maritime Air Operations Center (MAOC). Dette fremsto som et kompromiss mellom Luftforsvaret og Sjøforsvaret om hvem som skulle ha operativ ledelse av maritime luftoperasjoner.
Langtrekkende atomvåpen, plassert i ubåter, ga supermaktene såkalt andreslagsevne. Trusselen fra sovjetiske ubåter ble et sentralt anliggende for USA og NATO, og la større press på oppgaven med å overvåke militær aktivitet, også under vann. Samarbeidet om overvåkingen ble utviklet. Den kapasitetsbaserte arbeidsdelingen med amerikanske fly i nordområdene fortsatte under ordningen Neptune Journey.
IV: Norske nærområder i sentrum for geostrategien, 1969-1989
333 skvadron ble et klarere vindu for alliansen mot sovjetisk våpen- og strategiutvikling, da avdelingen fikk tilført Orion-fly med mer effektivt utstyr til overvåking under vann i 1969. Trusselen fra stadig nye sovjetiske ubåter vokste, og verdien av 333 skvadrons operasjoner var økende. Et tegn på betydningen av maritime luftoperasjoner var at ledende personell i Forsvaret ble hentet også fra dette miljøet. Et høydepunkt var utnevnelsen av Sven Aa. Hauge til forsvarssjef i juli 1982. Han var en av initiativtakerne til Orion-anskaffelsen og hadde vært sjef for Etterretningsstaben.
I tillegg til operativt samarbeid med US Navy, var det høye teknologiske nivået på Orion-flyene en selvstendig faktor i det tette bilaterale transatlantiske samarbeidet. Både innen tyngre vedlikehold og gjennom operativ og teknisk kompetansebygging var 333 skvadron avhengig av samarbeid. Det operative samarbeidet med USA var likevel viktigst. Andøya flystasjon ble et kompetansesenter for alliert antiubåtvirksomhet med fly, og hadde besøk av både amerikanske, britiske, canadiske, nederlandske og etter hvert tyske fly. Imidlertid innebar de effektive sensorene på Orion-flyet at norske fly som hovedregel overvåket øst for 24-graden, men Norskehavet ble overvåket av amerikanske og britiske fly – geografisk arbeidsdeling.
Samtidig økte 333 skvadrons oppgaver i antall og medførte prioriteringer mellom militære og sivile oppgaver. På sivil side innebar petroleumsnæringen og utvidelsen av norsk økonomisk sone til 200 nautiske mil, omfattende oppgaver knyttet til ressursovervåking. Avdelingen ble styrket med to nye fly i 1980.
På militær side bidro Orion-flyene blant annet i suverenitetshevdelse under vann, en oppgave som ble viktigere da forekomsten av fremmede ubåter i norske farvann økte fra 1960-tallet. De militære oppgavene til 333 skvadron innen tidlig varsling og teknisk etterretning var stadig mest fremtredende, og nye operasjonskonsepter og taktikker kom til i siste halvdel av 1970-tallet.
Prioriteringen av de militære oppgavene ble tydeligere på 1980-tallet da betydningen av havområdene øst for 24-graden økte i atomstrategien. Sovjet utviklet missiler med stadig lengre rekkevidde, og de strategiske ubåtene Delta IV og Typhoon kunne begrense patruljeringen til Øst-Barentshavet. Dessuten utviklet Nordflåten bastionforsvaret for å beskytte Kola-basene og patruljeområdene i Barentshavet. Nordflåten øvet bastionforsvaret ut til GIUK-gapet, der den kunne true transatlantiske forsyningslinjer.
V: Fra Sovjetunionens fall til Russlands stormaktsambisjoner, 1989-2021
Tross for murens fall i 1989, mottok Luftforsvaret nye fly samme år, og maritime luftoperasjoner besto. Den norske regjeringen besluttet alt i 1985 å benytte seg av et amerikansk tilbud om fire P-3C-fly til under halv pris. Samtidig ble to P-3B-fly modifisert til en norsk kystvaktversjon, kalt P-3N.
En viss rådvillhet oppsto knyttet til de sikkerhetspolitiske følgene av Sovjetunionens oppløsning. Det ble mindre vanlig å snakke om Russland som en militær trussel.
Likevel vedvarte betydelige faktorer. Norske myndigheter fulgte utviklingen i Russland, blant annet ved bruk av 333 skvadron. Kola var fremdeles base for den russiske Nordflåten og for russisk forsvarsindustri. Barentshavet ble stadig benyttet til testing og øvelser for våpensystemer innen alle operasjonsmiljøer, både under og over vann. Russiske myndigheter prioritert atomtriaden så godt det lot seg gjøre med tilgjengelige midler – også de strategiske ubåtene. Bekymringen for kjernefysisk forurensning økte. Ikke-militære oppgaver kunne prioriteres. Reguleringen av fiskeriene i norske områder var ett av områdene der samarbeidet med Russland fungerte godt, med støtte fra 333 skvadron.
Samtidig iverksatte NATO en omfattende omstilling for å forbli relevant i en ny sikkerhetspolitisk situasjon, blant annet med å introdusere ikke-artikkel 5-operasjoner utenfor allianseområdet. Også i Forsvaret bredte reformene om seg med målsettingen om et «innsatsforsvar» som også kunne anvendes ute. I arbeidet ble det foreslått å legge ned Andøya flystasjon og å redusere 333 skvadron. Andøya flystasjon ble kraftig redusert, men kutt i antall fly ble stadig tilbakevist fra politisk hold.
333 skvadron var ikke blant de første avdelingene til å bidra i internasjonale operasjoner. Det skyldtes både at de militære oppgavene i nord med etterretning og overvåking ble ansett som viktige, og at skvadronens P-3C-fly gjennomgikk flere oppdateringer. Både flystrukturene og sensorsystemene ble fornyet i flere omganger. Disse faktorene reduserte tilgangen på fly.
Likevel bidro 333 skvadron i NATOs operasjon Active Endeavour i Middelhavet, etter terrorangrepene mot USA i 2001. Avdelingen hadde to deployeringer til Sicilia, i 2005 og 2006, og fikk anerkjennelse for nyvinninger i denne typen overvåking. Skvadronen deltok også i NATOs antipiratoperasjon Ocean Shield ved Afrikas horn høsten 2011.
Mens NATO prioriterte Afghanistan, utviklet Russland stormaktambisjoner. Et vendepunkt som pekte mot fremtidig behov for overvåking i nord fant sted i 2008. På russisk side ble New Look iverksatt – et omfattende moderniserings- og reformprogram for militære styrker. Fra norsk side ble nærområdeinitiativet lansert i NATO samme år, en påminnelse om ikke å glemme alliansens oppgaver i egne områder. Russland utviklet nye strategiske ubåter med nye interkontinentale kjernevåpen og meget stillegående multirolleubåter med kryssermissiler med evne til å bære kjernefysisk stridshoder. Gamle ubåter og krigsfartøyer ble modernisert. Alvoret økte med den russiske invasjonen på Krim i 2014, og kom nærmere med det økte russiske engasjementet i Arktis med gjeninnføring av bastionforsvaret. Utviklingen innebar at den strategiske pausen i nord gikk mot slutten. Utviklingen måtte følges nøye.
Forsvarssjefen anbefalte derfor i 2015 å innføre droner og mindre overvåkingsfly uten undervannskapasitet som erstatning for Orion-flyene når de ble faset ut. Solberg-regjeringen samtykket i behovet for overvåkingskapasitet, men anså at undervannskapasitet måtte videreføres. Regjeringen fikk derfor Stortingets tilslutning til å videreføre maritime patruljefly i form av P-8A Poseidon med antiubåtkapasitet. Med grunnlag i at både US Navy og Royal Air Force anskaffet samme flytype, inngikk de tre lands forsvarsministre, Eriksen Søreide, Mattis og Fallon, i 2017 en intensjonsavtale om å stå sammen om overvåking i Nord-Atlanteren.
Avslutning
Norske maritime patruljefly har innhentet informasjon fra strategisk viktige områder med høy regularitet og stor innsats fra personellet. Informasjonen har vært beslutningsgrunnlag på alle kommandonivå i den militære organisasjon og på politisk nivå, både i nasjonal og i alliert kontekst. Luftforsvaret forbereder nå neste kapittel med infrastruktur og tekniske løsninger på Evenes for å gjøre 333 skvadron til et effektivt verktøy for å gi forutsigbarhet og for å forstå utviklingen i norske og tilstøtende havområder. Det trenger Norge og NATO.
Bilde: Maritimt patruljefly (MPA) gjennom periskopet til KNM Utsira. KNM Utsira / Sjøforsvaret
Denne artikkelen ble først publisert i Luftled 2021-03.
Rettelse: Artikkelen som originalt ble publisert i Luftled sa at Norge mottok Sopwith Fighting Seaplanes i 1918, dette skjedde i 1917.
