Nok en gang står vi foran fremleggingen av en ny langtidsplan (LTP) for Forsvaret, og nok en gang er det knyttet stor spenning til hva slags strukturtabeller planen vil inneholde, med antall bataljoner, fartøyer og fly i sirlige kolonner. Derimot er det paradoksalt nok ingen nevneverdig diskusjon om selve forsvarskonseptet – altså forestillingen om hvordan vi har tenkt å forsvare Norge i fremtiden som konsekvens av sikkerhetspolitiske, strategiske, teknologiske, økonomiske og andre utviklingstrekk. Strengt tatt er det jo konseptet som er premiss for den fremtidige strukturen, og ikke omvendt. Og etter som dette er premisser i stadig endring, er forsvarskonseptet åpenbart heller ingen konstant.
Nå er ikke ordet ‘forsvarskonsept’ egentlig et helt presist begrep, etter som det kan ha flere betydninger avhengig av hvilket forsvarspolitiske eller militære nivå vi betrakter. Professor Kjell Inge Bjerga og førsteamanuensis Håkon Lunde Saxi ved Forsvarets Høgskole har i Institutt for forsvarsstudiers skriftserie Insights, nr 8/2018, argumentert for at vi trenger et overordnet og samlet nasjonalt konsept for hvordan Forsvaret skal anvendes i krise og krig, som premiss for både strukturutvikling, ressursstyring og Forsvarets forankring i offentligheten.[1] Herunder skisserer de både fordeler og ulemper ved en slik konseptuell forankring. Men det er likevel ikke vanskelig å være enig med de to i at fordelene oppveier ulempene og at dette burde ha vært en del av arbeidet med neste langtidsplan. Dette ble imidlertid skrevet i 2018, og siden vi nå skriver 2020 uten at noe tyder på at Forsvarsdepartementet har tatt denne anbefalingen inn over seg, må vi antagelig konstatere at heller ikke LTP 2021-2024 vil stake ut noen konseptuell retning på øverste nasjonale nivå.
Årsakene til dette kan være flere, men jeg tillater meg likevel å antyde at den manglende interesse for konseptuell tenkning skyldes en grunnleggende mangel ved hele vår offiserstradisjon. På tross av de senere års fremskritt i offisersutdannelsen med sikte på å utvikle mer skolerte og reflekterte offiserer har vi så langt ikke greid å skape det man er fristet til å kalle et generalstabskorps av utvalgte offiserer med evner og anlegg i denne retning. Delvis skyldes dette trolig en manglende bevissthet om betydningen av et slikt korps, og delvis strider det antagelig mot vår norske frykt for eliter i enhver annen sammenheng enn i skisporet og på fotballbanen.
En annen årsak til – eller kanskje helst en konsekvens av – vår manglende bevissthet på dette området er den noe variable evnen til å se forskjellen på forsvarsplanlegging og strukturplanlegging. Forsvarsplanlegging dreier seg om operative planer for hvordan vi skal forsvare Norge i øyeblikket, med de ressurser vi har og under de forutsetninger som råder til enhver tid. Denne oppgaven ivaretas til enhver tid av Forsvarets operative hovedkvarter, FOH. Strukturplanlegging, derimot – herunder fagmilitære råd og langtidsplaner – dreier seg om å se hvordan forsvarsstrukturen bør se ut ti eller femten år inn i fremtiden under hensyn til sannsynlig utvikling på alle områder av betydning; teknologisk, økonomisk, sikkerhetspolitisk og samfunnsmessig.
Uten et slikt fremtidsperspektiv forfaller langtidsplanleggingen til slavisk fornyelse av eksisterende struktur og materielltyper. Det skjer uten tanke på om eksisterende planer fortsatt er både konsistente med hva vi søker å oppnå strategisk, gjennomførbare rent operativt og realiserbare med den strukturen som fremtidige budsjetter kan finansiere. Strukturplanlegging dreier seg med andre ord om sørge for å oppfylle det første vilkår for all vellykket strategi, nemlig den fremtidige balanse mellom mål, metode og middel – der målet er hva vi strategisk søker å oppnå, metoden er forsvarskonseptet og middelet er den strukturen som må reflektere både konseptets krav og budsjettets rammer. Så må strukturplanleggingen samtidig også balansere investeringer og andre fremtidsrettede tiltak mot behovet for å sørge for at det forsvaret vi til enhver tid har virker – det vil si for at operasjonsplanleggerne har et så godt utgangspunkt som mulig.
Et slikt perspektiv på langtidsplanleggingen blir det stadig vanskeligere å få øye på, i det som snarere fremstår som en mer og mer tilspisset kamp om ressursene mellom ulike etablerte fagmiljøer og sektorinteresser i Forsvaret. I noen grad er denne utviklingen forståelig, fordi en stadig tøffere økonomisk virkelighet gjør at de samme fagmiljøene blir mer og mer marginale etter hvert som antall enheter, plattformer eller systemer har krympet i takt med kostnadsveksten. Det dreier seg med andre ord om et velkjent fenomen, nemlig etablerte militære fagmiljøers selvoppholdelsesdrift og kamp for å overleve uansett operativ relevans eller andre omstendigheter. Men jo mindre Forsvaret er og jo mer tilspisset denne interne rivaliseringen derfor blir, dess mer skadelig er den for muligheten til å utvikle en så balansert og optimal forsvarsstruktur som mulig. Og dess større blir behovet for et overordnet, helhetlig og disiplinerende fellesoperativt konsept.
Det jeg her mener med fellesoperativt konsept er således ikke Bjergas og Lunde Saxis nasjonale totalforsvarskonsept, som naturlig nok vil være det overordnede politiske premiss for det jeg vil frem til: En konseptuell forestilling om hvordan vi har tenkt å anvende våre etter hvert meget begrensede styrker rent operativt i de konfliktscenariene vi ser som dimensjonerende for Forsvaret. Ikke så detaljert som det vi finner i konkrete operasjonsplaner, men i betydningen hvordan vi i prinsippet vil bruke de ulike våpensystemer, troppearter og forsvarsgrener i de aktuelle innsettingsområder og mot en angriper som må forutsettes å ha bestemte hensikter og mål for sine operasjoner. Hva skal med andre ord være Forsvarets stridsidé i den type væpnet konflikt vi med størst sannsynlighet kan påregne? Hvordan vil de fellesoperasjonene måtte være som sikrer størst mulig synergi og dermed størst mulige effekt av hele forsvarsstrukturen i disse situasjonene?
De som følger den faglige norske forsvarsdebatten både her på Stratagem, i Norsk Militært Tidsskrift og andre steder, vil ha registrert debatten om hva som er et realistisk operasjonskonsept for norske landstyrker i en fremtidig konflikt i Nord-Norge. Er det realistisk å se for seg at en liten mekanisert brigade skal la seg overføre fra Troms til Finnmark og deretter utrette noe der som både bidrar til den strategiske hensikt og samtidig er operativt gjennomførbart ut fra fysiske begrensninger som tid, rom og styrkeforhold? Undertegnede er av dem som mener nei. Derfor er heller ikke den konseptuelle løsning på forsvarsproblemet i Nord-Norge et landtungt operasjonskonsept bygget opp rundt en mekanisert hærbrigade. Finnmark er i realiteten – nå som før – et strategisk forterreng der vi hverken kan eller må forsvare store landområder med egne bakkestyrker i noen av de dimensjonerende scenariene. Med all respekt for store deler av hærmiljøets argumentasjon i denne forbindelse mener jeg den er preget av en konsekvent uvilje mot å forholde seg til det konkrete strategiske og operative forsvarsproblem i Nord-Norge. I stedet benyttes teoretiske og til dels luftige generaliseringer basert på militær doktrine- og organisasjonsutvikling i andre land og for helt andre formål – formål som er til dels meget forskjellige fra den norske utfordringen. Det er imidlertid ikke hovedsaken her. Uten å invitere til noen gjenopptagelse av denne debatten vil undertegnede hevde at den er et slående eksempel på det fenomenet jeg har beskrevet over: Sterke militære fagmiljøers kamp for å overleve uten hensyn til andre forhold. Så får de som ikke kjenner seg igjen i denne karakteristikken heller slutte å lese her.
Landkonseptet i nord bør derfor etter mitt skjønn endres og tilpasses et mer helhetlig, operasjonskonsept som blant annet tar inn over seg og utnytter den formidable kapasitetsøkningen vi har sikret oss gjennom anskaffelsen av multi-rolle kampflyet F-35. Men da må alle forsvarsgrenenes systemer ses i sammenheng og utfylle hverandre. Det vil si vi må utvikle et operasjonskonsept som er genuint fellesoperativt, der forsvarsgrenenes ulike systemer og kapabiliteter er sett i sammenheng og utfyller hverandre for å skape en operativ synergieffekt. Dette konseptet må altså støtte opp under en rasjonell og realiserbar strategisk hensikt (dvs mål), det må være gjennomførbart rent operativt (dvs metode) og det må kunne realiseres med en struktur (dvs middel) som kan anskaffes og driftes innenfor økonomiske rammer. Gitt både problemets karakter og den militærteknologiske utvikling vil det trolig innebære at en kontrollambisjon i Finnmark må avløses av en ambisjon om nektelse, eller anti-access and area denial, A2/AD. En vesentlig del av bekjempelsesfunksjonen kommer i så fall til å bli flyttet fra direkte til indirekte ild, delvis fra avstandsleverte våpen og delvis fra autonome systemer.
For landstyrkene i Nord-Norge innebærer dette en forskyvning av tyngdepunktet, fra dagens tradisjonelle manøverenheter til mer distribuerte enheter med utpeking av mål og ildledelse som hovedoppgave. Det vil ikke bli godt mottatt. Motstand mot forandring er menneskelig. Vi vil alle helst gjøre det vi gjør best, og det vi gjør best er det vi har gjort før. Men dette er samtidig den eldste, vanligste og farligste felle en militær organisasjon kan gå i, nettopp fordi vi til daglig er skjermet fra den virkeligheten vi egentlig er til for. Skal vi unngå dette, kreves det ut fra all erfaring at vi ved hjelp av de klareste, kaldeste og mest lidenskapsløse generalstabshoder Forsvaret rår over nå utvikler et fellesoperativt konsept uten hensyn til konsekvensene for den enkelte forsvarsgren eller troppeart. Uansett hvor opprivende resultatet måtte føles for mange.
Foto: Forsvarssjefen legger frem hans fagmilitære råd i 2019 (Tore Kristiansen/VG)
[1] https://forsvaret.no/ifs/Publikasjoner/ifs-insights-kronologisk-(2010-)/bjerga-saxi-norsk-forsvar-konsept
