Flere amerikanske medier har i det siste rapportert om manglende rekruttering til det amerikanske forsvaret, og Forsvarets Forum har også plukket opp saken. Roten til problemet er komplekst, men manglende tjenestedyktighet i den amerikanske befolkningen, samt det økende gapet mellom det sivile og militære, den såkalte civil-military divide, er blant hovedgrunnene. I det følgende vil jeg se nærmere på rekrutteringsutfordringene, samt se kort på hvilke konsekvenser dette kan ha for det amerikanske forsvaret og for Norge.
Manglende rekruttering
Problemet Pentagon står overfor er at samtlige forsvarsgrener i økende grad sliter med å fylle sine rekrutteringsmål. I år vil for eksempel hæren sannsynlig vis mangle omtrent 7000 rekrutter. Marinen vil sannsynlig vis nå sine mål, selv om rekrutteringen har gått usedvanlig trådt. Rekrutteringsutfordringene har vært økende de siste 20 årene og har nådd et toppunkt i år, men man må skille mellom de lengre trendene og de spesielle omstendighetene i 2022.
For å ta det siste, og kanskje minst foruroligende, først, så har spesielt tre sammenfallende forhold spilt inn: Pandemien, lav arbeidsledighet, og en galopperende rente. Pentagon hevder at pandemien har hindret ansikt-til-ansikt rekruttering med det de kaller «recruiters»: vervet personell hvis oppgave er å rekruttere folk i lokalmiljøer. Denne formen for rekruttering er en av de viktigste for det amerikanske forsvaret. Videre er arbeidsledigheten lav, noe som gjør rekruttering vanskelig, og når inflasjonen er på vei opp risikerer Pentagon at de militære lønningene blir akterutseilt av både inflasjonen selv, men også lønningene i det sivile.
Når det gjelder de lengre trendene er det to hovedgrunner til rekrutteringsutfordringene: manglende tjenestedyktighet, og få som ønsker å tjenestegjøre. Andelen tjenestedyktige i alderen 17-24 år er 23 prosent, ned fra 30, og årsakene til den lave andelen blir forklart med overvekt og andre sykdommer, manglende utdanning (det amerikanske militæret krever high school), samt narkotikabruk og en kriminell fortid. Og her er det betimelig å gå i rette med en ganske utbredt oppfatning om at det amerikanske militæret i stor grad rekrutterer sine menige fra bunnen av det amerikanske samfunnet. Det er middelklassen som har den som har høyest representasjon, mens de som tjener minst og mest er underrepresentert. En sannsynlig forklaring på dette er at de med lavest inntekt er de som har størst utfordringer med utdanning, overvekt, kriminalitet og narkotika.
Av de 23 prosentene som er antatt tjenestedyktige er det bare ni prosent av dem igjen som i det hele tatt kunne tenke seg å tjenestegjøre. Det vil si at omtrentlig to prosent av befolkningen i alderen 17-24 er bådetjenestedyktig og er åpen for å verve seg. Men det er en vesensforskjell mellom å være åpen for å tjenestegjøre, og det å faktisk verve seg, og det er derfor grunn til å anta at det er enda færre som faktisk ender opp med søke seg til tjeneste.
Gapet mellom det sivile og militære er en av hovedårsakene til det manglende ønsket om å tjenestegjøre. Den manglende interessen fremstår ved første blikk som merkelig, kanskje til og med selvmotsigende. Er det ett land der militæret blir holdt i hevd og militærtjeneste blir hedret, så er det USA! Men denne respekten ser nå ut til å synke, og andelen som har stor tiltro til det militære har falt fra 70 prosent i 2018, til 45 prosent i 2021. Blant unge under 30 år står det enda dårligere til, med bare 33 prosent som har stor tiltro til forsvaret. Respekten for veteraner er fortsatt relativt sterk, men det betyr ikke at folk ønsker å tjenestegjøre. Respekten for det militære på den ene siden, og kunnskap om og interesse for det samme på den andre virker å være frakoblet hverandre.
For eksempel så tror 57 prosent av alle spurte i en undersøkelse som Pentagon har gjennomført at de vil ha en eller annen form for psykisk skade etter å ha tjenestegjort, mens nesten 50 prosent tror at de vil ha en fysiske problemer. Men godt under halvparten (omtrentlig 40 prosent) av alle som tjenestegjør i det amerikanske forsvaret er i kampavdelinger, og av disse er det primært hæren og marinekorpset som er i kamp. Nå skal det sies at av de som har vært i strid etter 11 september 2001 så sier 52 prosent at det har hatt en negativ innvirkning på deres mentale helse, og 41 prosent sier at det har hatt en negativ innvirkning på dere fysiske helse. Men det er ikke det samme som å få PTSD. Ifølge statistikken har mellom 11 og 20 prosent av de som har vært med i kampoperasjoner etter 1990 PTSD. Store deler av den amerikanske befolkningen ser derfor ut til å ha et lite nyansert bilde av sannsynligheten for psykiske og fysiske skader i det amerikanske forsvaret.
Hva er så grunnen til denne manglende kunnskapen? Krigerkasten betegner det faktum at 80 prosent av de som tjenestegjør har noen i familien (forelder, søsken, besteforelder eller onkel/tante) som har tjenestegjort, og fremveksten av denne kasten trekkes frem som den viktigste forklaringen. I den amerikanske befolkningen som helhet er det omtrent 6% som har tjenestegjort, og andelen synker ettersom generasjonene som opplevde allmenn verneplikt er på vei bort. De som har familie med tjenestebakgrunn har sannsynlig vis kunnskap om og interesse for forsvaret slik at de kan ta informerte avgjørelser. I tillegg til den synkende andelen med tjenestebakgrunn så synker også andelen med slik bakgrunn som vil anbefale å verve seg. I 2019 ville 74,5 prosent av de vervede anbefale andre å tjenestegjøre. I 2021 hadde den andelen sunket til 62,9 prosent.
I tillegg til krigerkasten er det også slik at institusjoner som vi i Norge ser på som sivile, slik som helsestell, utdanning, pensjon og rettsvesen, er en vesentlig del av forsvaret i USA. Disse knytter de tjenestegjørende i større grad til det militære, ikke bare under tjenesten, men også etter at man har gått ut i det sivile. Det er dessverre vanskelig å finne data på sammenhengen mellom dupliseringen av institusjoner og gapet mellom det militære og sivile, men jeg antar at det i alle fall ikke knytter sivile og militære tettere sammen.
Rekrutteringsproblemene har ført til reaksjoner i Kongressen, som nå legger press på Pentagon for å gjøre noe med problemene, og det ser ut til at forsvarsgrenene nå begynner å ta grep. Men vervingsmodellen er politisk besluttet og har stor oppslutning i Kongressen, og skikketheten til befolkningen har i stor grad å gjøre med helse og utdanningsnivå og har hverken en rask eller en enkel løsning. Prosessen med å øke rekrutteringen bare er i sin begynnelse, men løsningen ligger altså i stor grad hos politikerne, ikke bare hos det amerikanske forsvaret. Uansett blir det interessant å følge den videre utviklingen, både på politisk og på militært nivå, siden konsekvensene av disse utfordringene kan være store.
Konsekvenser av manglende rekruttering
En åpenbar konsekvens av manglende rekruttering er at det amerikanske forsvaret vil slite med å fylle opp avdelingene sine med kvalifiserte folk. Pentagon kan måtte velge mellom å redusere strukturen for å opprettholde avdelingenes kampkraft, opprettholde en uthulet struktur, eller en kombinasjon av disse to. Her står for eksempel marinen overfor en utfordring, siden den har store planer om å utvide strukturen fra dagens 300 fartøyer, til 373 fartøyer. Dette vil kreve flere folk, og spørsmålet er da hvordan de skal få tak i disse når de allerede sliter med rekrutteringen.
Videre er det sannsynlig at Pentagon vil måtte bruke penger på å gjøre det mer attraktivt å tjenestegjøre. Dette vil bidra til å øke forsvarsbudsjettet. Det amerikanske budsjettet har allerede et stort underskudd og en stor gjeld, og det er mange om beinet i konkurransen om andeler av det føderale budsjettet. Selv om Kongressen har økt forsvarsbudsjettet betraktelig de siste årene vil det derfor bli interessant å følge hvorvidt det vil fortsette å øke.
Avhengig av hvor alvorlig problemet blir i USA kan eventuell manglende rekruttering til ha alvorlige konsekvenser for Norge. Selv uten rekrutteringsproblemene har Pentagon vansker med å oppfylle sine forpliktelser, da forpliktelsene overgår ressursene som står til rådighet. Tilgjengeligheten på amerikanske styrker i den daglige konkurransen med Kina og Russland er allerede synkende, og i en krise eller krig som involvere USA direkte vil den bli ytterligere utfordret. Skulle USA få vesentlige problemer med rekrutteringene i tillegg vil det skape ytterligere press på det amerikanske forsvaret. Gitt at Kina er den primære utfordreren er det naturlig at Europa, på tross av den utfordrende situasjonen med Russland, vil måtte vike dersom det blir nødvendig å prioritere.
Man risikerer derfor at de avdelingene eller fartøyene som har Norge som et sannsynlig innsatsområde blir nedprioritert, slik at de som har Asia som kjerneområde er klare for eventuelle kriser eller krig. Eventuelt kan man se for seg at styrkestrukturen endres slik at hele avdelinger eller fartøy som har Norge som sannsynlig innsatsområde enten forsvinner fra strukturen, eller blir omprioritert. I en situasjon der konkurransen mellom Russland og Kina på den ene siden, og USA og Vesten på den andre, fortsetter og kanskje tilspisser seg vil det kunne medføre redusert nærvær i Norge. I krise og krig vil det kunne føre til dårligere tilgjengelighet på amerikanske forsterkninger. Man kan også se for seg en kombinasjon av nedprioritering og endring av styrkestrukturen.
Effekten vil sannsynlig vis være sterkest i land-domenet. Gitt den mer skjermede posisjonen Norge har etter at Sverige og Finland blir NATO-medlemmer, kombinert med det amerikanske marinekorpsets økende involvering i Stillehavet og den begrensede mobiliteten til landstyrker, vil rekrutteringsutfordringer sannsynlig vis skape en utfordrende situasjon for forsterkninger til lands. Men mannskapsmangel vil også ha konsekvenser i sjø-domenet, da en amerikansk styrkestruktur som er ansett som for liten for utfordringene nødvendig vis må prioritere den største trusselen: Kina. US Navys evne til å forsterke Norge kan derfor påvirkes betraktelig av fremtidig mannskapsmangel. US Air Force vil også påvirkes av de samme kreftene som marinekorpset og US Navy, men gitt mobiliteten til flystyrker kan utfordringene være noe enklere å kompensere for.
For Norge betyr eventuelle rekrutteringsutfordringer at de sikkerhetspolitiske trendene som trekker USA mot Asia, samt ressursknappheten som fordrer harde prioriteringer, kan bli forsterket. Resultatet er at Norge (og Europa) i økende grad blir ansvarlig for egen sikkerhet. Gitt at dagens forhold til Russland ikke forbedres nevneverdig i overskuelig fremtid er det ikke bare de sikkerhetspolitiske, strategiske og operasjonelle endringene i det amerikanske forsvaret det er viktig å holde øye med, men også dets evne til å tiltrekke seg kvalifisert personell.
