Målbevisst og metodisk holdningsutvikling – Del 2 av 2

Siden 2015 har vi forsøkt å spre ideen om målbevisst og metodisk holdningsutvikling i Hæren. Gjennom distribuering av forskjellige kompendium fikk vi raskt tilbakemelding om at det var fremgangsmåten som fattet størst interesse. Fremgangsmåten vi beskriver fungerte meget godt for oss, og tilbakemeldingene fra troppsjefer som har gjennomført tilsvarende med sine tropper tilsier at det også har fungert for dem. Vårt utgangspunkt er, som nevnt i forrige artikkel, at mentalitet, verdier og holdninger er avgjørende i strid, og utviklingen av disse må planlegges ved å definere utfordringer, hensikt, nøkkeloppgaver, en plan, og en sluttilstand. Hensikten med denne artikkelen er å beskrive våre erfaringer med holdningsutvikling i soldatutdanningen, slik at ledere på troppsnivå kan videreutvikle det arbeidet vi har startet. For å sikre at denne artikkelen er relevant for alle våpen i Hæren vil den ta for seg den innledende overgangen fra sivil til soldat, den svært formative rekruttperioden.

En vanlig misforståelse vi har opplevd å møte når vi har presentert vårt arbeid, er at metodisk holdningsutvikling krever ekstra leksjoner og utdanningstid. Dette hadde i så fall gjort det umulig å gjennomføre, da utdanningstiden allerede er knapp. Nøkkelen er derimot å benytte seg av de aktivitetene og leksjonene som uansett gjennomføres. En treningsøkt kan gjøres spesielt krevende, og der og da settes i sammenheng med hvilke fysiske og mentale krav som stilles til en soldat. Eller økten kan fokusere på øvelser hvor soldatene kun lykkes basert på hverandres innsats, for å bygge forståelse for viktigheten av samhold og samarbeid. Sammenhengen mellom skytetrening og det å ta liv kan forstås bedre på skytebanen, eller under stridsteknikktrening i felt, enn på en oppstillingsplass eller i et klasserom. Våre erfaringer som troppsjefer er likevel at å innlede og snakke om temaet i forkant, gir soldatene best forutsetninger for refleksjon og forståelse når de gjennomfører disse aktivitetene. Våre fremste arenaer for å gjøre dette var troppsjefens time.

Våre troppsjefens timer ble gjennomført hver uke, og den enkelte timens tematikk fulgte vår plan for holdningsutviklingen. Troppsjefens time hadde fokus på å oppsummere hva vi hadde gjort og hvorfor, samt som en innledning til hva vi kom til å gjøre kommende uke. Vi brukte selvsagt tid på generell informasjon og gjennomgang av administrative forhold, men 75% av tiden ble viet til å formidle vår vurdering av hvor troppen var i soldatutviklingen, og en gjennomgang av et forhåndsdefinert tema for å beskrive hvor vi var på vei. Vi definerte hva troppens overordnede mål skulle være, utover det å bare gjennomføre de planlagte leksjonene.

Bruken av troppsjefens time til å definere fokuset for kommende uke, gjorde at timen ble oppfattet som viktig av soldatene.  De visste at den ville inneholde et budskap som krevde refleksjon. Troppsbefalet deltok også, slik at vi alle var omforent om troppens fokus. Temaene fungerte også som argumentasjon for hvorfor vi kom til å gjennomføre aktiviteter som ofte var krevende og ubehagelige. Hvis man tilsynelatende ut av det blå velger å gjøre en marsj ekstra krevende, kan det hende at flere soldater oppfatter det som meningsløst. Hvis de vet at et av troppens spesifikke mål er å lære å dytte hverandre videre, og å selv tåle påkjenninger, har vi fjernet muligheten til å tolke aktivitetene som kun plaging eller sadisme fra befalets side. Hensikten med å etablere en felles tematikk er altså at tjenesten oppfattes som meningsfull, og at hele troppen har et felles og overordnet mål.

Temaene som ble tatt opp er av natur preget av alvor og ubehag. Før mottak av vår første kontingent med rekrutter ble vi av annet befal advart mot å snakke for mye om krig, krigens krav, og død for tidlig. Frykten var at temaene ville føre til økt bekymring blant de ferske rekruttene, som igjen ville forsterke innrykksreaksjonene. Vår innstilling var derimot at vi som troppsjefer hadde en meget kort periode for å klargjøre troppene til å bli gode soldater. Utvikling av holdninger og soldatmentalitet tar tid, og vi hadde ingen tid å miste. Den første utfordringen ble derfor: hvordan etablere profesjonsforståelse tidlig, uten å skape frykt og unødvendig usikkerhet? Løsningen ble å ta opp alle disse vanskelige problemstillingene så tidlig som overhodet mulig, og deretter beskrive hvordan den kommende utdanningsperioden kom til å forberede dem til å håndtere disse. Vi startet derfor allerede på selve innrykksdagen, under velkomstbriefen. Vi introduserte de ulike temaene nevnt i forrige artikkel ved å stille åpne spørsmål som: hva må en soldat være i stand til å gjøre? Hvorfor har Norge soldater? Hva kan konsekvensene være av at du som soldat ikke er god nok?

Det var alltid noen av rekruttene i rommet som var i stand til å reflektere rundt spørsmålene over. Den påfølgende samtalen og diskusjonen som fulgte endte opp i troppenes første felles forståelse og mål. Det ble etablert en forventing om at sivilistene i rommet om kort tid skulle kunne fungere sammen som en tropp, og at hvis det ble krig ville det være nettopp denne troppen som måtte jobbe sammen. Vi var alle derfor avhengig av at hver og en av oss ble så gode som mulig, og at vi alle klarte å samarbeide. Gjennom første dag på rekruttskolen hadde vi dermed vært innom profesjonsforståelse, kravforståelse og samhold. Vi hadde også en opplevelse av troppens standpunkt for videre holdningsutvikling.

Førte disse ærlige samtalene om krig, død og vanskelige krav til at mange rekrutter følte ubehag og engstelse? Selvsagt, men heller det enn et naivt syn på soldatutdanningen som noe lettsindig og uten konsekvenser. Det neste og avgjørende ble derfor å overbevise rekruttene om to ting. For det første så ville de som enkeltmenn og tropp få muligheten til å bli gode nok til å møte disse kravene. Med innsats i utdanningen så ville hver enkelt kunne stille forberedt. For det andre, så ville ingen møte disse utfordringene alene. Vi skulle gjøre dette sammen. Troppsjef fungerer ikke uten gode lagførere og soldater, og lagføreren fungerer ikke uten laget sitt. Som John A. English skriver i On Infantry (1994):

The idea that a unit must be a social organization before it can become a fighting outfit [is] an idea associated with all first-class infantry in this century.

Ved første anledning etter innrykksdagen gjennomførte vi derfor en troppsjefenstime med fokus på temaet samhold.

Samhold

Samholdsleksjonen satt fokus på at det nå var troppen som helhet som betydde noe. Individet måtte finne sin plass for å spille laget og troppen god. Alt starter med enkeltmann og makkertjeneste. Det handlet ikke om å bli venner med alle på rommet, men om tillit og gjensidig respekt i gruppen som helhet, og det å skape en stabil sosial enhet. Soldater passer på hverandre. Etter hvert som vi ble flinkere til å gjennomføre denne timen for påfølgende kontingenter merket vi at tilfellene av innrykksreaksjoner praktisk talt forsvant. I etterkant forklarte soldatene at setninger som «Jeg kjenner ingen av dere, men det har ingenting å si. Nå er vi i samme tropp, og derfor er det oss nå» gjorde at de tidlig følte seg som en del av et felleskap som delte på byrdene.

Uniform og krav

En stor milepælen for rekruttene er utlevering av uniformer og våpen. Med uniform kommer det også økte krav om fremferd og rutiner, og denne kollektive overgangen i troppen brukte vil til å ytterligere skape refleksjon rundt profesjonsforståelseog kravforståelse. Uniformert personell er alle lovlige mål i en konflikt, og fienden skiller ikke på om soldaten er fersk eller erfaren. Den etablerte mentaliteten ble derfor: skjer det noe i kveld så stiller vi, og hver eneste dag til forberedelser er tid som må brukes effektivt. Den første troppsjefens time etter dette hadde derfor som hensikt å følelsesmessig forankre soldatene i tanken om at en konflikt uventet kan oppstå, når som helst, og at vi som soldater må delta. Uavhengig av hva hver enkelt av oss var før innrykk, og hva vi skulle bli etter dimisjon, er vi nå i uniform og er soldater.

Erkjennelsen av å være noe annet enn hva man var, og at det potensielt var svært dårlig tid til å skru om hodet, var for oss viktig. Individet måtte faktisk se på seg selv som en soldat. En indikasjon på at denne timen – og det påfølgende fokuset på dette i utdannelsen – fungerte, var at rekruttene hyppigere selv valgte å bruke fritiden på egentrening. Egentrening og ønsket om å bli en god soldat ble selvsagt positivt bemerket, og benyttet som eksempel på at troppen var på vei i riktig retning mot våre felles mål. Vi merket også oftere at det var de motiverte soldatene som fikk status som uformelle ledere, og at troppen selv tok ansvar for å lære opp de som hang etter.

Stress og stridsreaksjoner

De første ukene i rekruttperioden er preget av usikkerhet, tilvenning, etablering av nye sosiale strukturer, og store mengder informasjon. Dette betyr at de fleste rekruttene vil føle på både fysiske, psykiske og sosiale stressorer, som blant annet nevnes i Løytnanten og Krigen (Boe, Kjørstad, & Werner-Hagen, 2012). I løpet av den andre utdanningsuken har derfor rekruttene personlige forutsetninger for å reflektere om hvordan stress både kan øke og redusere egen effektivitet. Dette utnyttet vi ved å introdusere temaet stridsreaksjonerog hvordan hormonindusert stress i kamp kan både hjelpe og hindre deg som soldat. Enkelte rekrutter hadde tidligere opplevd reelle livsfarlige situasjoner, og kunne da bidra med å beskrive hvordan det hadde påvirket dem.

Hovedhensikten med temaet stress og stridsreaksjoner var å argumentere for troppens fokus på drill. Viktigheten av muskelminne i strid, som må forstås som ekstremt vanskelig krevende, er det som redder liv og gjør at soldaten fungerer. Temaet hjalp også flere soldater å sette sitt eget stress i perspektiv, og forstå at det daglige stresset vi opplever egentlig er svært overkommelig. En bieffekt ved fokusområdet og en indikasjon på at vi hadde måloppnåelse, var at behovet for prestetimer, sosialkurator og psykolog ble sterkt redusert i troppene våre, sammenlignet med nabotropper og tidligere kontingenter.

I løpet av denne troppsjefens time ble også viktigheten av fysisk robusthet, og evnen til å «fortsette til tross for», introdusert. I forbindelse med dette innførte vi krevende treningsøkter og marsjering med sekk tidlig om morgenen. De fleste syntes dette var ubehagelig, men alle forstod hvorfor vi gjorde det. Disse treningsøktene gav oss også viktige indikatorer på hvor langt troppen var kommet i holdningsutviklingen. Tok resten av laget oppakningen til et lagsmedlem med dårlig fysisk form, eller støttet han eller hun på en annen måte? Er stemningen i troppen fortsatt god, selv om alle sliter? Gir alle alt de har, selv de som er i god form? Hvis ikke ble soldatene gjort oppmerksomme på dette underveis, av troppsbefalet som selvsagt deltok på lik linje med soldatene. Det var den konkrete oppfølgingen der og da som virkeliggjorde kravene for rekruttene. Ordene, begrepene og forventningene hadde vi allerede etablert under troppsjefens time.

Soldatindentitet

Omkring en måned etter innrykk var soldatene i troppene allerede blitt vant til å sette enkeltfag eller enkeltleksjoner i sammenheng med de overordnede målene for holdningsutviklingen. De var vant til å måtte reflektere over denne sammenhengen, og få satt ord på viktige sider av det å være soldat. Selv om det alltid fantes utskudd, ble majoriteten i troppene påvirket av kulturen som etablerte seg. Denne bar preg av et villet ønske om å utvikle seg selv som soldater. Enkelte fortalte oss at de ble motivert av at de kom i merkbart bedre form, ble faglig flinkere, og samarbeidet bedre med laget sitt. Dette ble igjen løftet av oss ovenfor troppene som tegn på at troppen som helhet utviklet seg i riktig retning. Rekruttene hadde nå reflektert omkring det å trene på å ta liv, og at de kanskje en dag kom til å drepe i sin rolle som soldat. De var klare for å introduseres for temaet soldatetikk.

Soldatetikk

Norske rekrutter hentes fra et samfunn og en kultur i dyp fred, hvor det at noen dreper er forbundet med tabu, tragedie og lovbrudd. Det er både naivt og uvitende å tro at disse dyptsittende verdiene endres, eller settes på vent, bare fordi rekrutten ikler seg uniform og lærer å skyte. Det er sannsynlig at rekrutten opplever tanken om å ta et liv som ubehagelig, og derfor unngår å tenke på det. At tanken om å drepe oppleves som grunnleggende feil er en sunn holdning, men som soldat må han eller hun aktivt veiledes til å reflektere over og akseptere de situasjonene hvor det å drepe noen er både lovlig, og den beste eller eneste løsningen. Rekrutten må se seg selv og sine verdier i øynene, og vurdere hva slags makt han eller hun er villig til å bruke mot andre mennesker, og i hvilke situasjoner det kan rettferdiggjøres. Vi benyttet oss av etikkteoriene «Sauer, ulver og fårehunder» (Grossman, 2009), «Beskyttelsesboblen» (Kilner, 2014) og «De tre spørsmål» (Wenneberg, 2014), samt caseoppgaver for å oppnå denne refleksjonen. Under etikkleksjonen var det i hver kontingent en eller to soldater som kom frem til at de aldri kunne tatt liv, uansett omstendigheter. Å oppdage disse tidlig muliggjorde veiledning og tildeling av tjenestestillinger hvor denne erkjennelsen ikke ville være til hinder for tjenesten.

Vår klare opplevelse er at de fleste i troppen etter dette hadde en sterk soldatidentitet, sett i sammenheng med den relativt korte tiden i tjeneste. Det var etablert et felles begrepsapparat, og de ulike forventningene og ambisjonene vi hadde knyttet til de ulike temaene var definerte. Troppens visjon var å kunne fungere i strid, og vi var enige om hvilke handlinger, hvilken fremferd og innstilling som krevdes for å nå denne visjonen. Dette gjorde det lettere for soldatene selv å fokusere sin indrejustis, og å opprettholde troppskulturen også etter rekrutten. Man må selvsagt uansett ha fingeren på pulsen, og oppdage når troppskulturen er på vei i gal retning. Vårt utgangspunkt er likevel at det er lettere å vende tilbake til noe tidligere etablert, enn å skape noe nytt når man har kommet skjevt ut. Den videre holdningsutviklingen baserer seg på samme prinsipper som beskrevet over. Samle troppen rundt en forventning eller et mål, fremtvinge refleksjon rundt dette, og deretter virkeliggjøre det underveis i leksjonene som uansett gjennomføres.

Vi har utviklet og tatt vare på en rekke verktøy som vi har benyttet i løpet av våre år som troppsjefer. For at metodisk holdningsutvikling skal utvikles og bli noe varig er vi avhengig av, og ønsker, samtaler og diskusjon. Vi er mer enn villige til å dele våre produkter og erfaringer med nåværende eller kommende troppsjefer. Det vesentlige er ikke at våre metoder kopieres, men at holdningsutvikling er et tema i troppen, at man benytter felles begreper og målbeskrivelser, og at man lager en plan for å oppnå sine mål. Soldatenes holdninger og troppens kultur vil utvikle seg uansett. Med en bevisst og metodisk tilnærming vil vi i det minste kunne bestemme retningen.

Foto: Soldater fra HMKG på Terningmoen (Johannes Maximilian Schnell / Forsvaret)

Referanser

Boe, O.,   Kjørstad, O., & Werner-Hagen, K. (2012). Løytnanten og krigen.  Bergen: Fagbokforlaget.

English, J. A., & Gudmunsson, B. I. (1994). On Infantry. Praeger.

Grossman, D.   (2009). On Killing. Little, Brown & Company.

Kilner, P.   (2014). Morality of Killing. Hentet fra 2014 Etchis Symposium Archive   - Command and General Staff College Foundation, Inc.:   http://www.cgscfoundation.org/wp-content/uploads/2014/05/Morality-of-Killing-CAPE-Edits-7-Mar14.pptx

Wenneberg, R. (2014). Om å ta liv – og leve med   det etterpå. Hentet fra Minerva:   https://www.minervanett.no/om-a-ta-liv-og-leve-med-det-etterpa/