Hæren gir oss helhetlige målsetninger og fagplaner knyttet til utvikling av ferdigheter og kunnskaper, men har lite konkret om soldatenes mentalitets- og holdningsutvikling. Dette hviler dermed på hva troppsbefalet selv planlegger å oppnå, og er en krevende oppgave. Vårt utgangspunkt er at mentalitet og verdier er minst like avgjørende i krig som ferdigheter og kunnskaper, og at disse egenskapene ikke utvikles av seg selv. Siden 2015 har vi gjennomført omfattende arbeid knyttet til målrettet, metodisk og forutsigbar holdningsutvikling av våre soldater og befal.
Hva er god soldatmentalitet eller -innstilling, og hvordan gjenkjennes denne?
Hva vil jeg konkret gjøre for å oppnå dette?
Hvilke ord bruker jeg for å forklare dette til mitt befal, slik at vi alle drar i samme retning?
Dette er spørsmål vi som troppsjefer har spurt oss selv, og svarene vi har kommet frem til ble høsten 2018 samlet i et eget kompendium. Etter at dette kompendiet ble sendt bredt i hæren har vi opplevd et svært positivt engasjement, og mottatt henvendelser fra soldatutdanningsmiljøene også i sjøforsvaret og luftforsvaret. Innledende forsøk på å formulere holdningsmål er nå en del av HMKGs utdanningsprogram, og Panserbataljonen tar nå deler av vårt arbeid med i deres planlegging av soldatutdannelsen. Denne artikkelen er basert på våre tidligere tekster publisert i Forposten, Gardisten og Forsvarets Forum, og argumenterer for viktigheten av metodisk holdningsutvikling, og beskriver vår metode i grovt. Vi vil senere skrive en oppfølgingsartikkel som beskriver fremgangsmåten i større detalj.
Krig er krevende, og for å vinne kreves det en rekke egenskaper hos en soldat. Det kreves initiativ, slik at overraskende og oppdukkende situasjoner løses også når sjefen ikke er tilgjengelig. Det kreves et sterkt samhold, som får soldater til å sloss for hverandre og stole på hverandres avgjørelser. Det krever et hode som håndterer utfordringer og som holder soldaten gående når ting blir uutholdelig. Det krever en mentalitet om at hvis noe skjer, så er det oss det står på. På øvelser i fredstid er målet å trene teknikker, prosedyrer og taktikk så nært det skarpe som mulig, men vi gjør dette i omgivelser som hjernene våre vet er trygge. Vi går derfor glipp av en dimensjon som vil påvirke oss enormt når vi først står i en situasjon på liv og død.
Den kanskje største påvirkningen er hvordan hormonindusert stress fjerner mye av overskuddet til rasjonell tekning, og i enkelte tilfeller kan fjerne all evne til å kvalitetsmessig gjennomføre handlinger man ikke har gjort flere ganger før. I det øyeblikket vi har bruk for en ferdighet i strid, så er det altså for sent å begynne å utvikle den. De mest åpenbare områdene vi kan forberede oss på i fred er tekniske kunnskaper og ferdigheter. Skyteferdigheter, målangivelser, taktiske prinsipper, fempunktsordre og formasjoner er verktøy som er nødvendig å lære seg før de trengs. Vi må ha et muskelminne knyttet til våpenhåndtering hvis vi skal håpe å utføre ildhåndgrep rett i strid. Vi må ha en felles forståelse for angrepets faser hvis vi skal kunne gjennomføre et koordinert angrep sammen. Kunnskap og ferdigheter kan også enkelt måles, og det er lett å lage en teorieksamen, eller en skytetest, for å finne soldatens nivå. Summen av disse testene og resultatene forteller oss hvorvidt soldaten er for dårlig, eller god nok, i forhold til kravene vi setter. Det er også enkelt å vite hvilke krav som skal oppnås, fordi programmet Hærens grunnleggende soldatutdanning, GSU-1, har allerede vurdert og definert disse for deg.
Med et felles utdanningsprogram kan Hæren ha en viss forutsigbarhet i hva som blir forsøkt oppnådd av kunnskaper og ferdigheter blant soldatene våre. Men, hva med egenskapene nevnt over? Hva med selvstendighet, samhold og krigermentalitet? Hvilken forutsigbarhet har vi når det kommer til utviklingen av soldatens verdier og holdninger? Konkrete mål innen mentalitets- og verdiutvikling hos soldater er krevende å definere. Det er lett å si til befalet vårt at vi ønsker «soldater med gode holdninger», men dette alene er en for vag ledelse av holdningsutviklingen i troppen. Det kan sammenlignes med et ordremøte for en angrepsoperasjon, hvor det eneste som blir sagt fra troppsjef til lagførere er «ta mål 101, iverksett». Det kan gå bra, men det er en tilfeldig og ineffektiv fremgangsmåte. Du som sjef vet kanskje hva du mener og vil, men du har ikke kommunisert dette. Utvikling av mentalitet og innstilling har størst sjanse for suksess hvis vi klarer å definere utfordringer, hensikt, nøkkeloppgaver, en plan og en sluttilstand, og klarer å kommunisere dette til befalet vårt. Da øker sannsynligheten for at vi trekker i samme retning, og at befalet bruker sin egen kreativitet til å finne fremgangsmåter som vi selv ikke klarte å se.
Det første vi gjorde i vår tilnærming var derfor å definere hvilke områder, eller «fag», vi kunne dele holdninger inn i, som utgangspunkt for videre samtaler, diskusjon og konkretisering. Omfanget av hvert område ble utviklet og endret i takt med at vi diskuterte og snakket med kollegaer, soldater og hverandre. Områdene vi valgte å bruke gav vi navnene profesjonsforståelse, kravforståelse, samhold, soldatetikk og fysisk mestring.
Profesjonsforståelse handler om å gjøre soldatene oppmerksomme på den avgjørende forskjellen mellom soldater og sivile; at det i krise og krig er forventet at imens sivile løper fra fare, så vil soldater oppsøke det. Alle nye rekrutter forstår at sivile og soldater har forskjellige tilværelser – med ulikt hierarki, forskjellige klær og daglige rutiner – men de færreste klarer å se forbi disse overfladiske elementene i den første perioden. De forstår nok at soldater deltar i krig, men de klarer enda ikke å se seg selv som noen som skal i krig. Vi ønsker ikke soldater som driller ildhåndgrep på kveldstid kun fordi de må, men også fordi de vil. Hvis vi klarer å overbevise en rekrutt om at han faktisk kan få bruk for det vi lærer han, at han fra dag én er en viktig del av forsvaret dersom det skulle bli krig, så økes sannsynligheten for at han ønsker å forberede seg best mulig.
Kravforståelse bygger videre på profesjonsforståelse, og skal gi soldaten en følelsesmessig forankring knyttet til hva som kreves av han som soldat. Igjen omhandler dette mer enn det umiddelbare og daglige, og fokuserer på de faktorene som gjør yrket vårt spesielt krevende i krise og krig. Stress som tar overhånd og som reduserer evnen til å tenke klart og gjøre ting rett, påkjenninger som reduserer fysisk yteevne, og traumer som er vanskelig å håndtere alene. Kravforståelse er argumentasjonen for hvorfor vi trener som vi gjør, og hvorfor utdannelsen til soldatene er lagt opp som den er. Hvis rekruttene tidlig blir følelsesmessig tilknyttet tanken om hvilke oppgaver og påkjenninger de kan møte i krise og krig, har vi opplevd at flere ser på den militære utdanningen som viktig og nødvendig. De aksepterer i større grad påkjenninger i den daglige tjenesten. Under krav presiserer vi også viktigheten av selvstendighet og evnen til å handle basert på egne vurderinger, uansett stilling og grad.
Samhold handler om å få soldatene til å forstå viktigheten – og oppleve den positive effekten – av å være villige til å jobbe og ofre for hverandre. «Vi»-et er et sentralt begrep, og alt som troppen får til, eller ikke får til, settes alltid i sammenheng med den felles innsatsen. Svært sjeldent får enkeltmenn den fulle æren eller skylden for oppdragsutførelsen. Det er derimot troppens evne til å samarbeide og håndtere hverandre som anses som avgjørende. En soldat som ikke automatisk hjelper sin medsoldat blir kraftig korrigert. Ikke fordi han ikke har fulgt en føring gitt av oss, men fordi hans manglende evne til å hjelpe går utover hans egne. Evnen til å jobbe for hverandre omtales som en forutsetning for å lykkes når vanskelige situasjoner må håndteres. Vi har blant annet opplevd et merkbart fall i innrykksreaksjoner i de kontingentene vi hadde et altomfattende fokus på dette. Årsakene soldatene selv gav i etterkant var at de aldri følte seg alene, selv ikke de første dagene, og at man jobbet for hverandre selv om man ikke kjente hverandre. At troppen så på seg selv som «vi».
Soldatetikk etableres som et gjentagende tema allerede første skytedag, en uke inn i rekrutten. Det er lett å bli melodramatisk når man snakker til rekrutter om å drepe, eller å omtale det som en selvsagt ting som ikke krever videre refleksjon. For de fleste friske, sivile mennesker er tanken på å ta liv forbundet med tabu, lovløshet og ubehag. De færreste soldater vil derfor reflektere omkring temaet uten drahjelp, og flere kan velge å unngå temaet resten av tjenesten deres. For oss er det derfor viktig å oppnå to effekter hos soldatene. For det første må han overbevises om at det en dag kan bli hans oppgave som soldat å drepe et annet menneske. Han må akseptere at dette nå er virkeligheten for han, og at våpenopplæringen hans har til hensikt å gjøre han i stand til å skyte på og treffe mennesker. For det andre må han bestemme seg for når det er både lov og rett å drepe noen. Hvilke handlinger må personen ha gjort, eller være i ferd med å gjøre, for å rettferdiggjøre det? Hva ønsker soldaten å kunne si til seg selv i etterkant? Ett av målene er også her å forme hvordan soldaten ser på den militære treningen, slik at han opplever den som personlig relevant. Vi ønsker også å utvikle et moralsk kompass som senere kan utfordres under trening ved hjelp av fiendtlige markører som overgir seg, blir såret, eller som handler i engasjementsreglenes gråsoner. Til slutt håper vi også på en preventiv effekt i forbindelse med senskader, hvis soldaten faktisk tar et liv i en skarp situasjon. Har han akseptert og rettferdiggjort det å ta et liv i forkant, kan det være lettere for han å akseptere og rettferdiggjøre det i etterkant.
Fysisk mestring er det siste gjennomgående holdningsfaget, og har som mål å utvikle fysisk og mental robusthet. Den absolutte nødvendigheten av å kunne fortsette oppdraget selv om man er sliten må kommuniseres, og brukes som argument for all robusthetsbyggende trening. For å bli soldater som tåler påkjenninger, må vi oppleve påkjenninger til vi tåler det. Soldatene lærer mentale modeller som selvsnakk og perspektiv, og harde fysiske treningsøkter gjennomføres for å teste disse i praksis. Når dette gjennomføres med fokus på samhold, lærer også soldatene at vi klarer å presse oss ytterligere når vi jobber sammen. At vi er avhengig av våre medsoldater for å kunne oppnå vårt potensiale som soldater. Gradvis vil alle fokusområdene spille på hverandre og dermed forsterke soldatenes utvikling.
For å kunne planlegge og lede utviklingen innen disse overordnede holdningsområdene, må man definere mer spesifikke holdningsmål eller sluttilstander. I dette arbeidet har vi identifisert tre styrende prinsipper. For det første så må man huske at holdninger og verdier tar tid å utvikle, og at man derfor må basere seg på periodemål mer enn leksjonsmål. Periodemålene burde defineres i sammenheng med den militære treningen i den aktuelle perioden. Et slikt periodemål kan være «soldatene skal oppnå en begynnende aksept for at man trener på å skyte på mennesker i løpet av første våpenuke». Dette betyr også at man må starte holdningsutviklingen så tidlig som mulig, slik at man har oppnådd best mulig grunnlag allerede i løpet av den svært formative rekruttperioden.
Det andre styrende prinsippet er at holdnings- og verdiutvikling handler om følelser. Kombinasjonen av følelsesskapende retorikk og rasjonelle argumenter gir derfor bedre effekt enn kun rasjonelle argumenter alene. Vær bevisst hvilke følelser du ønsker at ordene dine skal skape – stolthet, flauhet, eller en følelse av samhold – slik at følelsene bidrar til å oppnå holdningsmålene du har definert. Det tredje og siste styrende prinsippet er at uansett hvor gode presentasjoner eller samtaler du har, så er de ikke verdt noe hvis de ikke virkeliggjøres i form av en fysisk aktivitet. Det er lett å snakke om å oppnå et godt samhold, men troppen må bevisstgjøres hva ordene betyr ved å oppleve situasjoner som krever samarbeid og selvoppofrelse. I dette ligger også viktigheten av å delta på disse fysiske aktivitetene selv. Det vi sier betyr ingenting i forhold til hva vi faktisk gjør, og hvis vi ikke deltar selv vil det bli stilt spørsmålstegn om hvorvidt aktiviteten faktisk er så viktig som vi har sagt at den er.
Avslutningsvis må måloppnåelsen evalueres. I likhet med verdiutvikling er dette krevende, og det er svært vanskelig å måle det som tross alt foregår i hodene til soldatene. Likevel vil man med erfaring kunne kjenne igjen indikatorer hos enkeltmenn og i soldatmassen som en helhet. Tegn på et sterkt samhold i troppen kan for eksempel være at soldatene har klare og respekterte interne regler, alle er villige til å hjelpe hverandre, og det finnes ingen motstridende og adskilte grupperinger. Andre tegn er fravær av store konflikter, eller tydelige tegn på at konflikter håndteres med et ønske om å finne en løsning. For å kunne oppdage slike indikatorer må det etableres en kultur hvor det er normalt at vi som sjefer har uformelle og ærlige samtaler om holdningstemaene med soldatene, og viser at vi er genuint opptatt av deres utvikling. Premissleverandørene for normaliseringen av dette er oss befal. Videre har vi også opplevd effekt ved at soldatene fyller ut ukentlige skjemaer, med åpne spørsmål om de ulike holdningsområdene som krever refleksjon. Soldatenes svar på disse spørsmålene har gitt oss indikasjoner på både troppens og enkeltmenns utvikling, og har også hjulpet oss med å tallfeste denne i den grad det er mulig. Basert på vår tolkning av de indikatorene vi plukker opp kan vi enten velge å endre ambisjonen innenfor holdningsfagene, bruke mer tid på å repetere det som allerede blir gjort, eller justere budskapet slik at flere forstår det.
Mentalitet, verdier og holdninger er avgjørende i strid, og utviklingen av disse er et fokus i alle avdelinger. Hvis holdningsutviklingen ikke planlegges, eller i det minste bevisstgjøres, står man derimot i fare for at den blir ineffektiv og tilfeldig. Vår erfaring tilsier at man har størst sjanse for å lykkes hvis man klarer å definere utfordringer, hensikt, nøkkeloppgaver, en plan og en sluttilstand for holdningsutviklingen, samt klarer å kommunisere dette til øvrige befal i troppen. Dette muliggjør at alle i troppsledelsen trekker i samme retning, og jobber mot samme mål. Hva man mener med «holdninger» burde defineres, og i vårt arbeid velger vi å dele begrepet inn i temaene profesjonsforståelse, kravforståelse, samhold, soldatetikk og fysisk mestring. I utførelsen definerer vi det som viktig å basere seg på periodemål fremfor leksjonsmål, starte med holdningsutviklingen tidlig, og fokusere på at soldatene får en følelsesmessig forankring til temaene. Videre virkeliggjør vi temaene gjennom fysisk handling og trening, og sørger for å delta på dette selv. Ved å etablere en kultur hvor det er normalt at vi har uformelle og ærlige samtaler med soldatene våre, har vi muligheten for å oppdage indikatorer på hvorvidt vi har oppnådd den utviklingen vi ønsker eller ikke. I neste artikkel vil vi gå nærmere inn på konkrete problemstillinger som kan oppstå, og hvordan disse ble håndtert av oss. Vi vil også forsøke å beskrive våre fremgangsmåter som troppsjefer i større detalj, og ulike effekter vi har opplevd.
Foto: FSAN øvelse Sanstrid 2016 (Julie Kristiansen Johansen / Forsvaret)
