I et forsøk på å beskytte flyplassen som skal brukes for å fly inn nødhjelp, legger den nordiske bataljonen i Tuzla i Bosnia en plan. Men er det de planlegger egentlig lov? Når kan militære styrker egentlig bruke dødelig makt i væpnet konflikt?
Mens Norge enda er i gledesrus etter OL på Lillehammer, blir den norske styrken i Tuzla i Bosnia nærmest pepret med granater, utover vinteren1994. Oberst Lars Møller i det danske bidraget skriver at det var vanlig med 500-600 granatnedslag om dagen i Tuzla og omegn i denne perioden.
– Vårt oppdrag var, sammen med danskene og svenskene å beskytte den sikre sonen i Tuzla. Alle nedslagene rundt oss gjorde selvfølgelig situasjonen spent. Nesten konstant hørte vi de dumpe smellene fra granatnedslagene rett ved oss, sier Thor Lysenstøen, som var sjef i sanitetskompaniet.
I 1991 brøt Jugoslavia sammen i en blodig borgerkrig. Året etter spredde krigen seg til daværende Bosnia-Hercegovina. Med et stadig ekspanderende FN-mandat i ryggen blir fredsbevarende styrker sendt blant annet til Bosnia for å beskytte sivilbefolkningen og skape grunnlag for fred. Allikevel blir det begått store overgrep mot sivilbefolkningen. Etter at Srebrenica er nær ved å bli erobrebret av serberne i 1993, bestemmer FNs sikkerhetsråd at det skal opprettes en rekke såkalte «sikre soner», som skal beskyttes av fredsbevarende styrker. En av disse sonene er Tuzla – en by med normalt 170.000 innbyggere, som på grunn av kampene er svulmet opp for nå å romme 371.000 sivile.
Utover våren 1994 retter serberne en rekke angrep mot sikre soner. Det gjelder også flyplassen i Tuzla. Det er viktig å beskytte flyplassen som skal bli brukt til å fly inn nødhjelp.
– Serberne sto på en bakketopp, som hadde fått tilnavnet Sukkertoppen. Derfra hadde de god oversikt over hele området og også til flyene som kom fra og til flyplassen. Det var et problem, men ifølge FN-mandatet og deres «Rules of engagement» kunne vi ikke gå til angrep. Det eneste vi kunne gjøre var å beskytte oss selv, hvis vi ble angrepet, sier Lysenstøen.
Den nordiske bataljonen utarbeidet Operasjon Bøllebank. Planen gikk offisielt ut på at de med kort varsel skulle rykke ut for å beskytte lufthavnen hvis den igjen kom under angrep. I virkeligheten håpet man på å fremprovosere et direkte angrep, slik at man kunne gå til motangrep. I slutten av april angrep serberne den svensk-norske observasjonsposten «Tango 2», som hadde til oppgave å holde øye med fiendtlige aktiviteter, blant annet angrep på Tuzlas lufthavn. En modifisert utgave av «operasjon Bøllebank» blir iverksatt og stridsvognsekadronen rykket frem. De blir møtt med voldsom beskytning fra serbiske styrker. Da de serbiske styrkene også tok i bruk panservernsvåpen ga oberst Møller ordre om å besvare ilden. Deler av stridsvognsekadronen søker ly i en landsby, mens et par kampvogner blir sendt opp til Tango 2. Da de danske kampvognene forlater landsbyen igjen blir de på nytt utsatt for en voldsom beskytning og i den forbindelse blir et serbisk ammunisjonsdepot rammet av en dansk granat. Offisielt har serberne kun innrømmet at ni serbere ble drept. Uoffisielt er tallet nærmere 150.
Reaksjonene fra FN-hovedkvarteret i Zagreb var delt. I kjølvannet av operasjonen starter de en undersøkelse for å avdekke hvorvidt det er blitt brukt overdreven maktutøvelse og om regelverket i «Rules of Engagement» (RoE) dermed er overtrådt. Delvis fordi danskene, som de første i noen FN-misjon, brukte store, tunge Leopard 1A5 stridsvogner, og delvis fordi de brukt fosfor-granater under trefningen.
For når kan militære styrker bruke dødelig makt i væpnet konflikt? Kan man alltid skille mellom personer som slåss uten uniform og beskyttede sivile? – Det er behov for klare regler og retningslinjer for maktbruk i militære konflikter, sier Camilla Guldahl Cooper ved Forsvarets høyskole. Hun er nylig ferdig med doktorgraden sin om NATO Rules of engagement.
I stedet for akademiske diskusjoner som resulterer i komplekse kriterier som jurister sliter med å bli enige om, trenger, og fortjener, militære styrker klare regler og retningslinjer for når de kan bruke makt, spesielt i komplekse operasjonssituasjoner, sier hun.
Dette gjøres blant annet ved å bruke operasjonelle konsepter som ‘fiendtlig handling’ og ‘fiendtlig hensikt’, men disse kan også være vanskelig å tolke og anvende. I avhandlingen analyserer Guldahl Cooper hva NATOs maktbrukskonsepter autoriserer, hva som er gjeldende rett og hva dette krever, og hvordan de operasjonelle verktøyene reflekterer og sikrer etterlevelse av relevante rettslige krav. RoE skal balansere to motstridene krav: Effektiv oppnåelse av perasjonsmålet, og å unngå unødvendig maktbruk.
Men hva er soldatenes forhold til RoE? Er det en tvangstrøye, et verktøy som er vanskelig å få til å passe inn i de faktiske forholdene på bakken? Noe man må jobbe rundt, sånn som i «operasjon Bøllebank»?
At RoE blir oppfattet som en tvangstrøye, som vanskeliggjør jobben til soldatene, er etter min erfaring en misoppfattelse. Soldatene ønsker et tydelig regelverk som gir klarhet om, og i såfall når, de kan bruke fysisk makt. Det ligger en trygghet i det, sier Guldahl Cooper.
Undersøkelsene som ble utført etter «operasjon Bøllebank» av FN-hovedkvarteret i Zagreb i 1994, konkluderte med at det ikke var blitt handlet galt. Bruken av tunge skyts var nødvendig for å kunne forsvare seg. De danske styrkene fremholdt at fosfor kun var brukt for å blende, og ble trodd på det. Det FN-hovedkvarteret ikke vurderte var den nordiske bataljonens taktikk om å fremprovosere et angrep, for det var selvfølgelig ikke nedskrevet noe sted. – Omgåelse av RoE for å fremprovosere et angrep bryter selvsagt med intensjonen, påpeker Guldahl Cooper.
Man kan si at RoE er rammeverket som politikerne har godkjent at den militære operasjonen skal holde seg innenfor. I Nato-sammenheng er RoE godkjent av NAC, som består av representanter fra alle medlemslandene. – En effektiv RoE må ha den rette balansen mellom politikk og operasjonelle hensyn, selvfølgelig innenfor rammen av hva som er lovlig, sier Guldahl Cooper.
RoE har utviklet seg mye de siste tiårene. Det har blant annet noe å gjøre med at operasjonene har forandret seg. Mens det tidligere i stor grad var fredsbevarende operasjoner i FN-regi er det de siste 20 årene i større grad amerikanskledede NATO-operasjoner, som har dominert.
Det vi har sett er at RoE har utviklet seg til å bli et mer detaljert regelverk, som i større grad definerer spesifikt hva man kan og ikke kan gjøre. Det er et poeng at det ikke må bli så omfattende at det er vanskelig for soldatene å forstå eller ha oversikt over, samtidig er det kanskje er viktigere i denne typen operasjoner å ha et uniformt og mer detaljert regelverk som alle forholder seg til, sier Guldahl Cooper.
Fakta
Engasjementsregler på norsk, kanskje best kjent som “rules of engagement” (RoE), er direktiver som gis av en kompetent myndighet for å regulere når militær makt kan anvendes, og hvilken type og grad av makt som kan anvendes i den aktuelle situasjonen.
Engasjementsreglene sier også noe om hvilket nivå i den militære kommandokjeden som har tillatelse til å autorisere maktbruken. Hensikten med engasjementsregler er å sikre at væpnede styrker følger anvendelige rettsregler (etter folkeretten eller nasjonal rett) samt politiske og operasjonelle begrensninger for styrkenes opptreden i en konfliktsituasjon. Engasjementsregler er dermed et sentralt kommando- og kontrollverktøy.
Engasjementsregler fastsettes spesielt for hver operasjon, og består av generelle regler som kan anvendes i flere situasjoner. For eksempel vil regler for angrep ikke spesifisere våpentype eller metode, men presisere hvem som er lovlige mål og når dødelig makt kan anvendes. Valg av midler og metoder må da gjøres i overensstemmelse med anvendelige rettsregler og eventuelle operasjonsspesifikke prosedyrer. I tillegg vil det kunne være engasjementsregler som gir konkrete føringer på bruk av visse midler og metoder fordi disse er kontroversielle eller det foreligger spesielle hensyn. For eksempel kan det være egne begrensninger på bruk av tåregass og på hvem som kan autorisere slik bruk, eller på bruk av cyberangrep. I tillegg til engasjementsreglene vil det for den enkelte operasjon utvikles øvrige planer, ordrer og direktiver for operasjonen som blant annet gir ytterligere informasjon om hvordan engasjementsreglene skal tolkes og anvendes. Eksempler på slike er operasjonsprosedyrer for eskalering av maktbruk, fangebehandling og informasjonsinnhenting.
I Norge utarbeides engasjementsregler normalt av Forsvarets operative hovedkvarter (FOH), med politisk og juridisk kontroll av Forsvarsdepartementet. Engasjementsreglene skal alltid være i samsvar med norsk rett og med Norges folkerettslige forpliktelser. Brudd på engasjementsregler vil kunne refses eller straffes som overtredelse eller unnlatelse av rettmessig ordre, eller som tjenesteforsømmelse, avhengig av omstendighetene (militære disiplinærlov § 1 og militær straffelov § 46). Dersom brudd på engasjementsreglene medfører overtredelse av andre straffebud, vil disse også kunne straffes. Soldater har en plikt til å følge ordre, men ikke dersom personen innså eller klarlig måtte ha innsett at utføringen av ordren ville medføre en rettstridig handling (militær straffelov § 24).
Dersom Norge deltar i en internasjonal operasjon, typisk en NATO-operasjon, gjelder egne engasjementsregler utarbeidet av NATO. I noen tilfeller vil Norge ha egne nasjonale engasjementsregler i tillegg, og disse vil da ha forrang dersom det er motstrid. I tillegg kan stater pålegge begrensninger, engelsk «caveats», for bruken av styrker overgitt til en internasjonal operasjon.
Foto: Dansk Leo1A5 på Balkan
Artikkelen er først publisert i Veteran 2/2019
