Innføringen av materiell med femte generasjonsteknologi, en amerikansk doktrinær og konseptuell slagside i møte mot nye trusler i Asia-Stillehavet, økt presisjon og rekkevidde på nye russiske våpensystemer og ikke minst en demonstrert vilje til å bruke militærmakt for å nå politiske mål utgjør samlet sett nye rammevilkår for Luftforsvaret. Det er med andre ord en rekke uavhengige, men gjensidig forsterkende faktorer som er dimensjonerende for Luftforsvarets fremtidige utvikling. Mer presist påligger det Luftforsvaret et økt behov for kompetanse og kapasitet innen luftmilitær nektelse og kontroll. Denne artikkelen vil ta for seg hvilke muligheter og utfordringer Luftforsvaret står ovenfor i møte med en endret virkelighet.
Nektelse og kontroll i rammen av femte generasjonsteknologi
Innen luftmaktteorien handler kontroll om å kunne bruke luftrommet til egne formål der man vil og ønsker, og med en akseptert risiko. Nektelse er på mange måter det motsatte – altså å hindre en motstander bruk av luftrommet. I nektelse ligger det en erkjennelse om et iboende persepsjonselement. For at nektelse faktisk skal fungere må den være troverdig nok til at en motstander avstår fra å føre makt frem i luften (eller andre domener, for den saks skyld). Dersom en aktør, til tross for vesentlig risiko, likevel prøver å fremføre makt i luften, så har man ikke lengre nektelse. Da har man en kamp om kontroll. Dette fører videre til en annen erkjennelse: Kontroll er begrenset i tid og rom, og luftrommet er normalt aldri helt kontrollert av noen. Den normale tilstanden i luftkampen er derfor enten en kamp om kontroll eller de facto nekting. Med introduksjonen av plattformer som har femte generasjonsteknologi er det nødvendig at Luftforsvaret får en mer bevisst og oppdatert forståelse til nektelse i alle domener. Uavhengig, men samtidig og gjensidig forsterkende, viser erfaringene så langt fra Ukraina at også våpensystem av tidligere generasjoner kan ha betydelig nektelseseffekt der visse vilkår er oppfylt. I tillegg har glemte prinsipper knyttet til beskyttelse av kampevnen vist seg avgjørende. Det er en viktig påminnelse.
Mottiltak til økt russisk våpenrekkevidde og presisjon
Ny våpenteknologi setter nye vilkår for vår evne til å operere. På grunn av økt våpenrekkevidde og presisjon er russerne nå i stand til å oppnå sine ambisjonsnivåer uten å flytte ubåter, skip og fly så langt sør som det kanskje var behov for tidligere. Dette er nytt. I tillegg, og mer alvorlig, følger nok en gang en demonstrert vilje til å faktisk bruke militærmakt for å nå politiske mål, stadig påminnet ved den pågående krigen i Ukraina. Kombinasjonen av forsterkede evner og en vilje til å bruke militærmakt gir direkte konsekvenser for Luftforsvarets basestruktur og planen for bruk av denne. I praksis gir dette et behov for en bred satsning på tiltak for å gjøre norske flystasjoner mindre sårbare. Det vi kaller aktiv defensiv kontraluft, ofte omtalt som aktivt forsvar, er i dag annerledes enn før. Før var fokuset for slike tiltak gjerne rettet mot fly eller helikoptre som hadde kortholdsvåpen. Nå må vi forsvare basene mot dette òg våpen levert lengre unna fra eksempelvis mobile landbaserte enheter, eller fly, skip og ubåter. I tillegg kommer nye utfordringer som små og store ubemannede farkoster. Et effektivt mottiltak er moderne luftvern, herunder ulike typer lagvis luftvern, tilstrekkelig mengde og volum samt at disse kommuniserer sammen. Krigen i Ukraina har igjen demonstrert den operative betydningen av mobile, taktiske fleksible og uforutsigbare MANPAD- og kanonluftvernsystmer. Samtidig, er ikke luftvern nok i seg selv, og bare en del av løsningen på utfordringen.
Passiv defensiv kontraluft, ofte omtalt som passivt forsvar, er et vel så viktig mottiltak. Dette er tiltak som gjør det vanskelig å angripe egne styrker fra luften. Spredning og fortifikasjon er med andre ord igjen relevant. Dette har ikke vært prioritert i Norge på flere tiår. Det ukrainske luftforsvaret har tydeligvis gjort det og har klart å overleve og fungere til tross for gjentagende angrep fra et på papiret overlegent russisk system. Tidligere hadde vi her hjemme fortifikasjon kombinert med spredning internt på flyplassene og nærområdet rundt, og i tillegg prinsippet med spredningsflyplasser. Mest øyenfallende har arbeidet med å ta ned kostnader, mest illustrerende under husleieprinsippet, over tid ført til mer kompakte flystasjoner, færre baser og en fredsstruktur som er lite egnet til høyintensitetskrig. Dette er uheldig. Sammen med luftvern er altså spredning og andre passive forsvarsmidler effektive mottiltak. Her må vi tenke nytt innenriks med bruk av flere flystasjoner for spredning og økt luftmilitær beredskap, og i tillegg forberede sivile flyplasser. Eksisterende flystasjoner bør ikke overføres til sivile instanser og ingen sheltere bør rives. Det finske flyvåpenet planlegger som en del av innføringen av F-35 å legge til rette for fleksibel anvendelse i krise og krig av alle deres fire militære flystasjoner, sivile lufthavner og feltflyplasser. Luftforsvarene i USA, Storbritannia, og Sverige har allerede tatt initiativ til løsninger for å være mer uforutsigbare og innføre spredningskonsepter. En ide som sirkulerer i den svenske Kungliga Krigsvetenskapsakademien (KKrVA) er å legge til rette for spredning av fly fra naboland, deriblant å legge til rette for svensk vertsbasestøtte til F-35 fly. Et såkalt Cross Border Basing konsept bør utredes i vid forstand.
Det norske luftforsvaret må også tenke regional spredning. Det kan tenkes en krig i Norge må føres ved bruk av norske eller allierte kampfly fra eksempelvis finske, svenske eller sågar britiske og danske baser. Og det samme for de nevnte landene via norske flystasjoner. Spredning og uforutsigbarhet er altså ikke bare et nasjonalt tiltak. Det bør være et nordeuropeisk anliggende. Dette betyr dermed at vi må gjøre forberedelser i fredstid samt øve og trene på regional spredning. En regional spredning vil kunne gi tilstrekkelig overlevelse og operasjonell dybde for ikke bare den norske F-35-kampflyflåten, men også øvrige alliertes kampflyflåter.
Det norske luftforsvaret må også tenke regional spredning. Det kan tenkes en krig i Norge må føres ved bruk av norske og allierte kampfly fra eksempelvis finske, svenske eller sågar britiske og danske baser.
Fra teori til praksis
En annen utfordring er i hvilken grad Luftforsvaret selv har kompetanse om aktivt og passivt forsvar, og det vi før gjerne kalte for «survival to operate». I tillegg vil det være en utfordring å klare å omsette kompetanse til nye tidsriktige og praktiske tiltak, på kort og mellomlang sikt. Luftforsvaret verken skal eller bør gjenetablere nøyaktig de samme løsningene som ble brukt under den kalde krigen. Nye tider og nye forutsetninger krever nytenkning, men prinsipper som eksempelvis mobilitet, narretiltak, fortifikasjon, kamuflasje, rask rullebanereperasjon, spredning og skjul består. Disse er spesielt viktige fordi russerne har mange langtrekkende våpen, men har vist seg tradisjonelt dårlige på taktisk etterretning og evnent til å ha en oppdatert oversikt over plasseringen av mobile systemer. Det bør og må vi utnytte for å gjøre oss mindre sårbare. Akkurat som behovet for luftvern er ikke dette heller nytt. Tvert imot. Det som derimot er nytt er at vi må erkjenne at det nye strategiske hverdagen ikke tillater at dette fortsetter å bli nedprioritert. Og kanskje mer presist: Det er et politisk og fagmilitært mulighetsvindu til å gjøre noe med det som er Luftforsvarets utfordringer.
Det er et politisk og fagmilitært mulighetsvindu til å gjøre noe med det som er Luftforsvarets utfordringer.
Luftmaktens særlige ansvar
Trusselen fra sofistikerte missilsystemer utgjør mye større risiko for sjø- og landmilitære bevegelser enn det gjør for luftoperasjoner. Luftmaktens egenskaper, altså høyde, hastighet og rekkevidde (H2R), gir den de facto høyere overlevelsesevne og blir dermed særlig egnet som domene for å utføre mottiltak. Herunder vil lavsignatur, terrengmaskering og mobilitet i luften være avgjørende for overlevelse for kampfly og missiler. Vel å merke er større plattformer i høy høyde, slik som tankere, luftmobilitet (i.e. større transportfly) og AWACS naturligvis fortsatt utsatt, og disse har i tillegg også få selvbeskyttende mottiltak, især i en tidlig fase. Gitt høyere overlevelsesevne vil luftmakten være i særlig gunstig posisjon hva gjelder å kunne oppnå den grad av nektelse eller kontroll med luftrommet som er nødvendig for å gjennomføre øvrige operasjoner med egne overflatestyrker. Dette vil igjen øke graden av luftoverlegenhet og dermed også bevegelsesfrihet for egne styrker. Som et resultat vil egen evne til å rette samlet effekt mot en motstander øke. Det påligger derfor norsk luftmakt et spesielt ansvar og denne må gjenspeiles i kompetanse og kapasitet innen alle nivå i luftkommando og kontroll. For å løse utfordringen må med andre ord Luftforsvaret få tilstrekkelig beredskap og utholdenhet. Dette krever volum.
Trusselen fra sofistikerte missilsystemer utgjør mye større risiko for sjø- og landmilitære bevegelser enn det gjør for luftoperasjoner. Luftmaktens egenskaper, altså høyde, hastighet og rekkevidde (H2R), gir den de facto høyere overlevelsesevne og blir dermed særlig egnet som domene for å utføre mottiltak.
Nektelse og kontroll i nord
Mer tydelig enn før er behovet for lavsignaturteknologi. Luftmaktens kjernerolle er kontraluft, altså forsvare eget luftrom og gjennomføringen egne luftoperasjoner gjennom utøvelse nektelse og kontroll. Her må Luftforsvaret evne å maksimere egen fordel, mest åpenbart gjennom F-35, men samtidig også ved å redusere en mulig motstanders bruk av lavsignatur gjennom tidlig deteksjon. Dette muliggjør målfølging og deretter bekjemping før dette kan påvirke egne styrker. Til dette spiller ulike sensorer, spesielt radar, en nøkkelrolle. I møtet med lavsignatur vil derfor vår evne til å utnytte alle sensorer være avgjørende for å redusere effekten av en motstanders lavsignatur. Sensor fusion, altså samling av data, eksempelvis ved bruk av flere sensorsystemer som overvåkingsradar, mobile og flyttbare radarer, luftbåren radar og luftvernradar, som sammen med sine ulike frekvensbånd, gjøre lavsignatur mulig å detektere. Dette vil være avgjørende for å redusere en mostanders bruk av lavsignatur. Det samme vil redusere egen reaksjonstid som igjen kan muliggjøre engasjering av mål.
Historisk sett har kontroll vært det mest sentrale begrepet innen luftmaktteori med vektleggingen av luftoverlegenhet og luftherredømme. Forskjellen er to ulike grader av luftkontroll, der luftherredømme i utgangspunktet innebærer at motstanderen ikke kan hindre operasjoner. Luftoverlegenhet er på sin side avgrenset i tid og rom, og forstås som en grad av kontroll som tillater egne styrker å gjennomføre operasjoner i et bestemt område eller bestemt tidsrom uten at motstanderens luftstyrker kan forstyrre på en avgjørende måte.
Et viktig aspekt nå er hvor langt nord vi kan ha en ambisjon om å etablere kontroll på norsk territorium gitt våpen- og teknologiutviklingen. Russiske langtrekkende våpensystemer er også avhengig av langtrekkende sensorer. Disse er i varierende grad mulig å unngå, beskytte seg mot eller bekjempe. Taktikk og utstyr må naturligvis møte denne utfordringen. For eksempel er det fysisk mulig å ta ut russiske langtrekkende luftvern på deres side av grensen for å etablere luftoverlegenhet over eksempelvis nordområdene, men det ligger i det åpenbare at dette ikke bare har taktiske og operasjonelle aspekter. Elektronisk krigføring og cyberangrep kan ha samme taktiske effekt, men ikke så alvorlige strategiske og politiske konsekvenser. En annen mulighet er å kun ha et ambisjonsnivå om nektelse over våre nordligste deler, forutsatt at det er disse som er mest interessante for Russland.
Fra moderne teknologi til et moderne luftforsvar
Det nye F-35 kampflyet med moderne sensorer og våpen kan bidra til å avskrekke med evne til nektelse samt utfordre russisk evne til å projisere kontroll over våre nordligste land- og sjøområder samt luftrommet over. En rekke nye problemstillinger dukker derfor opp på både strategisk, operasjonelt og taktisk nivå. Det må derfor på plass et nytt operasjonskonsept for F-35 og tilsvarende nye fremtidige systemer. Det må med andre ord tenkes om fremtiden. Eksempelvis er emisjonskontroll bærende for å bevare lavsignatur. Utførelse av operasjoner med lavsignaturteknologi vil dermed kunne dra fordeler av autonome operasjoner. Dette vil føre med seg nye utdannings- og treningsbehov for å rendyrke sentralisert kommando og desentralisert eller situasjonstilpasset utførelse. Fremtiden kan i større grad måtte regne med at oppdrag må gjennomføres mer selvstendig og mindre detaljkontrollert enn det luftoperasjoner normalt er vant med i fredstid- og kriseoperasjoner. Flystasjonene må også kunne være selvstendige organisasjoner utstyrt med tilstrekkelig evne til å fortsette krigen alene – eventuelt helt avskåret fra høyere ledelse. Luftforsvarets utfordring blir i så måte å bygge kompetanse og kapasitet i luftkommando og kontroll samt hos det utøvende ledd slik at man evner å nå sjefens intensjon og de overordnede målsetningene, altså de politiske intensjonene. Det er ikke gjort i en håndvending. For å lykkes med dette kreves en innrømmelse av Luftforsvarets aller største utfordring – at kompetanse nettopp bygges over tid. Lang tid. Karriereskift internt eller avgang til eksternt er med andre ord en vel så stor trussel for Luftforsvaret som hukommelsestap, budsjettnedtrekk, feilinvestering eller en motstanders mottrekk. I dette må det også ligge en erkjennelse fra Luftforsvaret om at krig er en lærende bedrift. En motstander kan raskt endre fremferd i møtet med mottiltak. Slik sett er Luftforsvarets aller største mulighetsrom å utvikle en femte generasjon med mentalitet og robusthet hos offiserene. Mye av Luftforsvarets potensial ligger altså i volum - av personell. Det vil i praksis si kompetanse.
Alliert forsterkning
I erkjennelsen av at Norge er en småstat som baserer seg på alliert forsterkning vil utviklingstrekkene ute i den globale verden, især blant våre mest ressurssterke og nære allierte, være interessant fordi det vil få nødvendige ringvirkninger på våre forhold og våre forberedelser til mottak. Luftforsvaret er ikke unntatt denne dynamikken. Utviklingen i Asia-Stillehavet med kinesisk militær opptrapping førte til nye amerikanske fellesoperative konsepter og reformer i marinen (USN), flyvåpenet (USAF) og marinekorpset (USMC). I den senere tid har også særlig sistnevnte gjort et betydelig arbeid, teoretisk og praktisk, for å tilpasse seg til å kunne kjempe om å etablere kontroll og operere i områder der man antar en motstander kan komme til å utøve en grad av nektelse. Dette har blant annet ført til endringer i materiellparken, som for eksempel mer langtrekkende våpen og ISTAR-systemer samt lette og mobile plattformer. For Norges del er dette særlig interessant siden USMC er den eneste permanent dedikerte enheten til alliert støtte i Norge. Utviklingen av forståelse for trusler på andre siden av verden får effekt for materiell og utdanning for de styrker som kommer til Norge. Norsk innsikt og kompetanse for amerikansk forståelse, trening og utstyr i møte med nektelseskonsepter vil derfor kunne være avgjørende for vår egen evne til å legge til rette for mottak av alliert forsterkning, og ikke minst bruk av denne. Helt konkret er det med andre ord av betydning at Luftforsvaret opparbeider innsikt og forståelse for det amerikanske marinevåpenets måte å føre luftstriden på, og ikke bare det amerikanske luftforsvaret. Vi trenger forståelse for begge. Ikke minst også om viktige allierte, som for eksempel Nederland, Storbritannia og Tyskland.
Vi trenger også et økt fokus på indirekte støtte, altså å legge til rette for utstyret og materiellet våre allierte kommer med. Et nærliggende eksempel å trekke frem er oppstillingsplasser og infrastruktur for tyngre fly og tilstrekkelig shelter til kampfly, slik som F-35 og F-22 og fjerdegenerasjonsfly. Igjen, vi bør vi beholde alle flystasjoner i Norge og ikke rive noen sheltere for å ha mulighet til å ta imot allierte og samtidig ha nasjonale evne til spredning. I forbindelse med krigen i Ukraina har NATO-land flyttet frem et større antall fly og helikoptre for å unngå spredning og forsterke avskrekking. Trygg fremdeployering bør Norge tilrettelegge for ved å ha egnet infrastruktur og tilpassede fasiliteter.
Hvor går veien?
En rekke ytre faktorer som Luftforsvaret ikke råder over tilsier at Luftforsvaret må fokusere mer på nektelse. Viktigheten er også gjort særlig tydelig ved krigen i Ukraina. Vår egen evne til å operere i områder hvor en motpart kan utøve nektelse er sentralt i fremtiden. Moderne fly er meget kapable i lufta, men en moderne flåte av fly trenger et moderne og levedyktig basesystem å operere fra. Både aktiv og passiv defensiv kontraluft må derfor få en renessanse. Og kompetansen må bygges. Luftforsvaret må også lære seg å forstå sine allierte bedre, det vil si især det amerikanske marinekorpset, i tillegg til det det amerikanske, kanadiske og viktige europeiske lands flyvåpen. Felles for alt dette er at ingenting egentlig er nytt. Det som er nytt, er at vi ikke lengre kan komme med bortforklaringer for hvorfor vi ikke har dette på plass. Femte generasjon luftmakt og den nye sikkerhetspolitiske situasjonen krever det, og den politiske situasjonen tillater det. Så enkelt og vanskelig er det. Det er her veien går for Luftforsvaret.
Anbefalt lesning om svenske, finske og andre alliertes syn på aktiv og passiv defensiv kontraluft:
USAF om passive forsvarstiltak: F-35s, F-16s to Operate from Austere Airfield on Guam During Cope North - Air Force Magazine
Island-Hopping F-35s Test Pacific Air Forces’ Agility Concept - Defense One
Today’s unhardened, undispersed hangars are easy targets for a new generation of Chinese weapons: Air Force Must Harden Pacific Bases Against Missiles, Secretary Says - Defense One
In Europe, US Air Force Brings Back Cold War Mobility Concept - Defense One
Sverige og spredning: SwAF Gripen Pilots Train on National Highway | Stories | Saab
UK RAF om spredning: Russia Threat Could See U.K. Fighter Jets Operating From Highways Once Again (thedrive.com)
Finland og spredning: Finnish Air Force commander on running the F-35 through a time of isolation (defensenews.com)
Foto: Fly som taxer under Cold Response 2022. Forsvaret.
Artikkelen er basert på en tidligere og kortere artikkel publisert i Luftled 2021-2, men teksten er betydelig endret og videreutviklet i denne versjonen.
