I fjor kom sakprosaforfatteren Bjørn Berge med en ny bok, etter den forrige storsuksessen Landene som forsvant fra 2016. Boken: Luftens tyranner. Menn og bombefly gjennom 100 år, Oslo: Spartacus forlag, 364 s.
Nå har han imidlertid gått fra frimerker og land som har blitt borte til bombefly og krig. Selv om Berge også i den nye boken skriver godt og det oser av fortellervilje og -glede, er transformasjonen fra filatelien til krigen dessverre ikke alltid like vellykket. Dessverre får en si, det er ikke mange bøker vi har på norsk om luftmakt og om krig, da er det ekstra leit at når det kommer en så er den så tyranniserende full av luftige villfarelser.
Før vi går løs på hvor dette går galt, får vi dele ut litt heder og ære. Berge tar et fiffig fortellergrep; han ønsker å fortelle bombingens historie gjennom bombeflyene. Boken er derfor bygd opp i fem kronologiske deler, der hvert kapittel tar sitt utgangspunkt i et bestemt bombefly. Kapitlene er gitt spennende titler; det om Zeppelinerne heter Fiasko med sigar, det om den berømte stupbomberen JU-87 Stuka heter Jerikos basuner og det om B-2 heter Frankenstein i Bagdad, for å ta noen eksempler.
Mange av bokas kapitler er gode; tidvis underfundige og særdeles godt skrevet. Berge har en herlig penn og et godt blikk på mange små og store ting og hendelsers betydning, noe han utnytter til det fulle. De forskjellige historiene kobles til teknologisk utvikling, men også til anvendelsen av bombing i krig og konflikt. Berge er en anekdotenes mann; de er det særdeles mange av. Boken er på dette viset også en fortelling om 100 år av menneskehetens krigshistorie.
Så til svakhetene; som Jon Rognlien i Dagbladet har påpekt er den for det første – men langt fra det viktigste – full av faktafeil. En får på følelsen av at her har det gått litt for fort, spesielt hos forlaget. Og det er mange av dem; slik at man begynner å stusse litt. Noen er små og nokså uviktige, mens andre er grovere; som når han hevder at det er Genèvekonvensjonene som tilsier at det kun er FN som kan autorisere angrep på en stat (s. 321). Da skulle en tro at han verken har sett konvensjonene, lest om dem eller satt seg inn i FN-traktaten, FNs virksomhet eller sikkerhetsrådets praksis.
Bokas hovedproblem er imidlertid selve utsynet på bruken av bombeflyene – bombingens strategi. Det er en inngrodd «sannhet» at bombing av sivile ikke virket, spesielt ikke under andre verdenskrig – ja kanskje med unntak av de to atombombene da. Berge poengterer dette flittig; men faller også opp i mytebyggingen om at slik bombing økte kampviljen hos eksempelvis tyskere og japanere (se for eks. s. 14). Moderne forskning (se eksempelvis Overys The Bombing War – som Berge har på litteraturlisten i en noe annen utgave) forteller et langt mer komplekst bilde om bombingen av sivile under andre verdenskrig. Bombingen kan vanskelig forsvares fra noe moralsk ståsted; men at den virket mot sin hensikt, se det er en seiglivet myte. Bombingen hadde komplekse virkninger på svært mange lag og plan – som jo er et av Overys hovedpoenger. Selv om Berges bok er populærvitenskapelig, skal den vel heller ikke bidra til mytebygging og ikke basere seg på kjent kunnskap?
Riktig ille blir det imidlertid når Berge tar med seg dette poenget og påstår – gjennomført gjennom hele boken – at systematisk angrep på sivile hele tiden har vært bombeflyapostlenes valgte strategi til alle tider. Da har han gått glipp av mye. Han har jo rett i at det er vanskelig å lage fred med bomber levert fra luften (ja fra bakken også har det vist seg), men man har ikke fulgt med særlig mye de siste tretti år hva gjelder krig om en ikke har fått med seg at en god del av krigene har blitt langt mindre risikofylte – både for angriper og forsvarer – enn før. Den brede koalisjonen som gikk til angrep på Gaddafis Libya – etter et tydelig mandat fra sikkerhetsrådet (hjemlet i FN-traktaten – ikke i Genèvekonvensjonene!) – og hvor NATO etter hvert tok styringen – hadde som utgangspunkt at ikke en eneste sivil skulle gå tapt som følge av utilsiktede operasjoner. Mye kan sies om Libya-krigen og dens konsekvenser – men å hevde at bombingen hadde «systematisk angrep på sivilbefolkningen som utgangspunkt» – se det er det reneste tøv.
Så når Berge om bombestrategi skriver at «Strategien vil likevel forbli de samme: å slå ut sivilsamfunnene…» (s. 15), så faller det på sin egen urimelighet. Da har du simpelthen ikke fulgt med i timen; de siste tretti års utvikling av presisjonsvåpen og droner og ikke minst også teoretiske utvikling – i vesten – har hatt som utgangspunkt at luftkrigen stadig blir mindre og mindre brutal. Hvorvidt dette er en positiv utvikling eller ikke, kan man diskutere; det kan jo tenkes at krig med mindre risiko senker terskelen for å gå til krig (pekt på av en rekke forfattere), og det er vel neppe en særlig heldig utvikling for menneskeheten.
Så må det også påpekes – dessverre – at ikke alle moderne kriger følger denne utviklingen. Den pågående og forferdelige borgerkrigen i Syria er det verste unntaket her – her har spesielt Assadregimet gjennomført grov bombing av egen sivilbefolkning. De har ført krig fra luften på forferdelig vis med svært store påkjenninger for sivilbefolkningen.
Men Berges gjennomgående poeng om at bombingen i alle sammenhenger søker å ramme sivilbefolkningen systematisk er simpelthen feil – og forkludrer snarere enn opplyser om bombekrigens utvikling. Det er leit, fortellergleden og –evnen Berge har hadde fortjent et langt mer nyansert bilde av krigens utvikling og luftmaktens del i den.
Denne artikkelen var først publisert i Luftled 1-2020.
