Denne artikkelen vil argumentere for at det er et enormt paradoks at Forsvaret tilbyr det man kaller Norges beste lederutdanning, som gjør offiserene svært ettertraktede på arbeidsmarkedet, for så å tilby offiserene som uteksamineres svake lønnsvilkår som på absolutt ingen måte er konkurransedyktige med lederstillinger i samfunnet forøvrig.
Jeg er en 30 år gammel tidligere offiser som for inntil to år siden jobbet i Forsvaret. I denne kronikken ønsker å dele noen betraktninger om offiserenes lønn. I en tidligere artikkel på Forsvarets Forum publisert i fjor, skrevet av en ung, tidligere offiser fra Luftforsvaret som reflekterte sitt valg om å slutte i Forsvaret. Årsakene, både i vedkommendes og for min egen del, var mange og sammensatte, som jeg regner med er tilfelle for de fleste som slutter. Det er rimelig å anta at alle som velger å ta steget ‘ut i det sivile intet’ som det gjerne beskrives som i Hæren, slutter på grunn av flere forskjellige årsaker, og at de ulike faktorene veies med forskjellig tyngde fra person til person. Jeg vil også påpeke at i den store sammenhengen er nok ikke dette Forsvarets viktigste utfordring, eller den viktigste faktoren for å motivere forsvarsansatte for en videre karriere, men det er likevel en problemstilling som er verdt å diskutere.
Årsaken til at jeg velger å ta for meg lønn er at det er den enklest målbare faktoren, dermed også ventelig den enkleste å gjøre noe med, og den enkleste å føre en diskusjon rundt basert på faktabaserte argumenter. Årsaken til at jeg velger å ta for meg kun offiserer og ikke de andre personellgruppene i Forsvaret, er for det første fordi jeg selv er utdannet offiser og dermed er det enklere for meg å argumentere med bakgrunn i egne erfaringer. For det andre er det vanskelig å ta for seg dagens vilkår for sersjantkorpset fordi korpset i dag eksisterer i en annen form enn i tidligere år, og det er dermed vanskelig å trekke historiske linjer. Flere av argumentene mine tror jeg likevel er gyldige for alle personellkategorier i Forsvaret.
Ved første øyekast er offiserslønnen god. En ung offiser kan, hvis han eller hun jobber veldig mye, ligge i inntekstoppen for sitt årskull. Riktignok er store deler av de jevnaldrende som senere vil få høy lønn fortsatt under utdanning, men de unge offiserene vil nok oppleve at de tjener godt. Jeg har flere ganger hørt dette argumentet; ‘jammen se på hvor mye du kommer til å tjene, du kommer jo til å få så mye døgn og overtid!’ Dette argumentet, som mange aksepterer, tar imidlertid ikke for seg det faktum at en betydelig andel av denne høye lønna, i mange tilfeller godt over halvparten, er godtgjørelser. En godtgjørelse er en kompensasjon for ulemper jobben måtte medføre. Punktum. Risikotillegg, beredskapstillegg og lønn for arbeid gjennom døgnet er typiske eksempler på slike godtgjørelser. I tillegg er ikke alle godtgjørelsene pensjonsgivende, så de er enda mindre verdt enn ved første øyekast. Dessuten er det slik at man veldig mange yrker kan jobbe veldig mye og tjene veldig godt.
På grunn av betraktningen mine om godtgjørelser, har jeg i denne artikkelen utelukkende fokusert på grunnlønn, og foretatt en sammenligning av utviklingen av offiserenes lønn fra 1980 til 2021, og mannen i gatas lønnsutvikling i samme periode. Året 1980 har jeg valgt (ganske tilfeldig) fordi man på det tidspunktet hadde et mye høyere forsvarsbudsjett på grunn av den kalde krigen. Dette er relevant fordi det gir en pekepinn på hvor mye av et stort, presset budsjettet myndighetene var villige til å bruke på å lønne offiserene sine kontra bruke på materiell og våpensystemer. Man kan fra et perspektiv si; hvor mye man satte pris på offiserene sammenlignet med andre utgiftsposter. SSB oppgir at en kapteins normale grunnlønn i 1980 var 8 317 kroner i måneden, altså 99 804 i året[1]. Normallønn i Norge forøvrig var 86 320 kroner i året. En kapteins grunnlønn var dermed 15% høyere enn lønna til mannen i gata i 1980. I 2021 hadde en kaptein med 9 eller 10 års ansiennitet ifølge statens lønnstabeller 456 800 kroner i grunnlønn, som tilsvarer 17% mindre enn medianlønna i Norge samme år (549 960 kroner). Dermed har kapteinenes lønn sunket fra en gjennomsnittlig grunnlønn godt over normalen, til et nivå godt under normalen. I tillegg bør man regne med andre ugunstige forhold som høy skatt på tillegg og godtgjørelser, og de ugunstige pensjonsvilkår som disse tilleggene gir. Dette har ikke jeg gjort, fordi poengene mine står godt til og med uten disse faktorene.
Lønn er for de fleste i Forsvaret sannsynligvis ikke så viktig i den store sammenhengen, selv om det garantert er store forskjeller fra person til person. Forsvaret tilbyr en unik livsstil, en meningsfull hverdag og mye, mye mer. Dette er grunnen til at en forholdsvis lav grunnlønn ikke veier så tungt i valget man tar om å slutte eller fortsette i Forsvaret. Samtidig må man anta at andre faktorer også påvirker viljen til å fortsette i Forsvaret negativt, eksempelvis muligheten til mye tid med familien, ugunstig arbeidssted etc. Poenget mitt er at lønn betyr noe for alle i dette regnestykket, selv om det varierer hvor mye det betyr. Dermed er det logisk å anta at hvis lønnsnivået heves så er det sannsynlig at det har en effekt på noen som vurderer å slutte. Dermed kan man demme opp for det jeg har et inntrykk av er en offisersflukt/personellflukt fra Forsvaret (dette kan jeg imidlertid ikke begrunne med konkrete tall, bare det høye antallet offiserer jeg kjenner som har sagt opp sin stilling i Forsvaret de siste årene).
Jeg har også lyst til å gjøre et poeng ut av kost/nytte-effekten av å utdanne offiserer. Utdannelsen av offiserer gjennom Krigsskolene koster Forsvaret mange millioner. Denne kostnaden er de fleste enige om, inkludert jeg, at er en grei pris å betale for å produsere (stort sett) veldig solide militære ledere. Paradokset er dette; Forsvaret bruker masse penger på å utdanne offiserene, og deretter tilbyr Forsvaret de samme personene vilkår som på ingen måte er konkurransedyktige med arbeidsmarkedet forøvrig. For å bruke meg selv som eksempel: Da jeg bestemte meg for å slutte i Forsvaret (av andre grunner enn lønn) søkte jeg en mellomlederstilling nokså lavt i hierarkiet i en storkommune. Den fikk jeg, og jeg hadde med et trylleslag økt grunnlønna med 73%. Hele lønna er attpåtil pensjonsgivende og jeg betaler ikke mer skatt av enkelte deler av lønna enn andre. I løpet av noen få måneder fikk jeg også økt lønna med ytterligere 4% av min nye lønn, slik at lønna nå var 80% høyere enn grunnlønna i Forsvaret ett år tidligere[2]. Det som gjør denne historien enda mer absurd er at jeg i min gamle Forsvarsjobb var en av kun en håndfull offiserer i hele kongeriket som var kvalifisert for min stilling, altså i prinsippet en ettertraktet arbeidstaker, og slik er det for de fleste andre offiserer i et stadig mer spesialisert Forsvar. I min kommunale mellomlederjobb er jeg imidlertid bare er en av mange titusener kvalifiserte og dermed i høyeste grad utbyttbar, med andre ord en prinsipielt ikke så verdifull arbeidstaker.
Det er et enormt paradoks at Forsvaret tilbyr det man kaller Norges beste lederutdanning, som gjør offiserene svært ettertraktede på arbeidsmarkedet, for så å tilby offiserene som uteksamineres elendige lønnsvilkår som på absolutt ingen måte er konkurransedyktige med lederstillinger i samfunnet forøvrig. Lønna til offiserene på middels og lavere nivå i Forsvaret er til og med under det Kari og Ola Nordmann uten lederansvar tjener! I tillegg til de dårlige lønnsvilkårene har man som forsvarsansatt svært lite rom til å forhandle om lønn, og man har ikke streikerett, så det er veldig lite den enkelte får gjort med sin egen lønn selv.
Det er også dessverre min erfaring at mange ledere behandler lønn, og andre nødvendige og unødvendige negative aspekter ved en forsvarsjobb, som irrelevante faktorer når det kommer til å motivere personellet for en videre karriere i Forsvaret. Noen ser på de som synes lønn har en betydning med likegyldighet eller forakt. ‘De som slutter, slutter, de hadde forsvunnet åkke som’ eller; ‘de som er her for penga vil vi ikke ha uansett’ er holdninger jeg har møtt flere ganger. Typisk har jeg blitt møtt med disse argumentene når jeg har forsøkt å bedre organisasjonens behandling av mine undergitte, alt for ofte i situasjoner hvor de har blitt forespeilet bedre lønnsvilkår uten at organisasjonen har fulgt opp. Jeg håper intenst disse holdningene ikke er representative for Forsvaret forøvrig.
Disse lederne tar ikke inn over seg at de faktisk befinner seg i en konkurransesituasjon, hvor offiserene, spesielt de beste, er premien, og Forsvaret og andre arbeidsgivere er konkurrentene. Et av innsatsmidlene i denne konkurransen er lønn. Andre innsatsmidler, som jeg vil tro veier tyngre for de fleste forsvarsansatte, er det Forsvaret antagelig betrakter som sine trumfkort: viktig, spennende, meningsfullt arbeid i friluft. Det vil kanskje overraske noen at Forsvaret som arbeidsgiver ikke har monopol på noen av disse tingene. For min egen del innebærer min kommunale stilling å jobbe for det grønne skiftet i min kommune, og det er motiverende og meningsfullt for meg. Andre vil bli tilbudt andre jobber som oppleves meningsfulle for dem, og den (sannsynligvis mye) høyere lønna kan fort bli tungen på vektskålen som gjør at vedkommende velger bort Forsvaret.
Avslutningsvis vil jeg knytte to poeng til min egen erfaring om å bytte arbeidsgiver. Offiserer, og forsvarsansatte forøvrig, har en samfunnskritisk rolle og forvalter et større samfunnsansvar enn det jeg og mine kommunale lederkolleger gjør. Når man i tillegg tenker på at dette er forskjellen i lønnsnivået mellom to offentlige etater, som man i utgangspunktet ville tenkt hadde ganske like vilkår, er det noe som skurrer. Hovedpoenget mitt er at lønn, i forsvarssektoren som i alle andre sektorer, bør behandles som et virkemiddel som kan og bør brukes for å motivere ansatte til å bli i stilling. På 80-tallet tok man seg råd til det. Hvis man velger å fortsette som før, må man ta konsekvensene av det. For eksempel at en kommune kan slå Forsvaret i konkurransen om en offiser.
FOTNOTER
[1] Det fremkommer i samme kilde at summen av godtgjørelser/tillegg i snitt var 11 340 kroner i året i tillegg til grunnlønn. Her må jeg ta et lite forbehold om at godtgjørelsene kan ha vært organisert annerledes på den tiden, altså at flere av ulempene ved å jobbe i Forsvaret kan ha vært kompensert gjennom grunnlønn i stedet for gjennom tillegg. Det kan imidlertid også hende at man rett og slett jobbet mindre overtid og døgn.
[2] Dette er litt over gjennomsnittlig lønn for kommunale mellomledere, men ingen ledere i min kommune har lavere grunnlønn enn det en kaptein har.
Foto: Forsvaret
