Logistikkens rolle i Russlands «Special Military Operation»

Innledning

Etter en innledende rask progresjon langs flere akser inn i Ukraina, feilet Russiske styrker å omgjøre progresjonen til operasjonelle målsetninger. Russiske styrker hadde nådd både overraskelse og et svært fordelaktig styrkeforhold i kampen om Kyiv, likevel feilet de å innta eller beleire byen. Etter 4 uker trakk Russiske styrkene seg ut av regionen. Denne teksten vil redegjøre for logistikkens rolle i planleggingen og gjennomføringen av Russlands operasjon mot Ukraina februar 2022. Innledningsvis vil teksten redegjøre for hovedprinsipper for militær logistikk generelt, og russisk militær logistikk spesielt.

Militær logistikk

På samme måte som man bruker å inndele krigføring i tre nivåer, taktisk, operasjonelt og strategisk, kan militær logistikk deles i tre korresponderende nivåer. På det strategiske nivået, omhandler militær logistikk beslutninger som sikrer tilgang og beredskap på nasjonale ressurser, industriell kapasitet til å dekke behovet til de væpnede styrkene, samt tilgang på resursers fra andre nasjoner (Kress, 2016, s. 17). Militær logistikk på det operasjonelle og taktiske nivået omhandler å designe og etablere forsyningsnettverk, samt å forflytte og understøtte kampenheter i operasjonsområdet (Kress, 2016, s. 42-43).

For alle slag, fra Neandertal-mannens kamper til operasjon Desert Storm, har væpnede styrker blitt understøttet ved å benytte en eller flere av de tre grunnleggende logistiske alternativene.

1. Anskaffe ressursene lokalt i slagfeltet, gjennom handel eller plyndring
2. Bære ressursene med troppene
3. Frakte ressursene fra bakre områder og distribuere ut til troppene

Gjennom historien har valgt logistisk alternativ vært bestemt av krigens karakter, logistiske behov, og tilgjengelig kapabilitet. Inntil den fransk-prøyssiske krig i 1870, var de to første alternativene – anskaffe lokalt og bære – de primære metodene for å understøtte styrker i felt. Tropper kunne bære med seg ammunisjon nok til eget forbruk, og så lenge de holdt seg i bevegelse kunne lokale ressurser dekke behovet for mat og fôr. Det var først med nye teknologiske kapabiliteter og tilhørende behov at armeer ble avhengig av regelmessige forsyninger fraktet fra bakre områder.

To logistiske vannskiller

Det første logistiske vannskillet var jernbanen, som revolusjonerte logistisk kapabilitet. Dette kan illustreres med at i 1870 kunne 900 000 tyske styrker, ved hjelp av 9 jernbanelinjer, mobiliseres og transporteres til grensen til Frankrike på underkant av 3 uker (Van Creveld, 2004, s. 89-90), og hele denne styrkens behov på 1 300 tonn om dagen (fôr til hester inkludert) kunne teoretisk dekkes av kun seks eller syv jernbanevogner, som var langt under kapasiteten til en velorganisert enkeltsporet jernbanelinje (Van Creveld, 2004, s. 105).

Det andre logistiske vannskillet, var økningen i mengde behov som følge av økt ammunisjonsforbruk siden 1. Verdenskrig, og drivstofforbruk som følge av utstrakt grad mekanisering/motorisering siden 2. Verdenskrig. Moderne militære styrker ble følgelig totalt prisgitt evnen til å fremføre regelmessige forsyninger fra bakre områder. I 1870 utgjorde ammunisjonsforbruk mindre enn 1% av alle forsyningsbehov (6 000 tonn var forbrukt imot 792 000 tonn mat og fôr). I løpet av Første og andre verdenskrig ble andelen ammunisjon til mat nesten reversert, hvor mat utgjorde kun 8-12% av det totale forsyningsbehovet (Van Creveld, 2004, s. 232).

Effekten av bevegelse på logistikk

De nye behovene medførte at det ble relativt enkelt å understøtte en hær når den står stille, men tilnærmet umulig når den skal rykke raskt frem. Forflytning av ammunisjon krever en enorm lasting og avlastingskapasitet, og når ammunisjon først blir avlastet, er det anstrengende forflyttet det videre (Thompson, 1991, s. 292). Grunnet den farlige naturen til ammunisjon, kreves det også at lagringen skjer spredt, og i sikre områder. Det må helst være utenfor rekkevidden til fiendtlig ild, samt sikret fra partisaner. Motorisering og mekanisering skapte muligheter for mer mobilitet, men som Patton observerte, skapte det også større forsyningsavhengighet: «My men can eat their belts, but my tanks have gotta have gas.» Moderne militære styrker krever derved langt flere mann til å kjøre lastebiler, reparere jernbaner, vedlikeholde stridsvogner og fly osv., enn i «den spisse ende».

Russisk logistikk

Sovjetisk innflytelse

Ettersom det russiske militæret har arvet materiell, struktur og operasjonskonsept fra Sovjetunionen, er det relevant å kort gjengi deres tilnærming til militærmakt. Sovjetiske militærplanlegging var preget av en vitenskapsoptimisme (Yuksel, 2023, s. 37). Dette påvirket også operasjonsplanleggingen deres (Thompson, 1991, s. 299):

«They rely on a scientific system of battle planning to reduce to a minimum the uncertainties of conflict, in all the disciplines, including logistics. They also take great pains to use military history, or experience, to analyze wars, post-1941, including the various Arab/Israeli encounters, the Falklands and their own operations in Afghanistan. By a combination of historical and technical analysis they arrive at a detailed and quantitative assessment of battlefield needs, including the stress of battle on men.”

Push-konsept

I Sovjettiden hadde divisjoner en slank, mobil og strømlinjet logistisk hale. Tyngden av logistiske resursers var holdt på armé og front-nivå, hvis hovedkvarterer var ansvarlige for å «pushe» forsyningene frem, to nivåer frem, hvis nødvendig. Denne sentraliserte kontrollen ga høyere sjefer en høy grad av fleksibilitet i å bestemme hvilke akser å støtte, og hvilke å forlate, og tillot ham å konsentrere innsatsen i valgte akser svært hurtig. I følge Grau & Bartels (2016) gjelder disse prinsippene fortsatt for logistikk i moderne Russland. Kampenheter innehar noe egne organiske logistikkressurser selv (for å bære forsyninger for tre- til fem dagers forbruk), men det er høyere avdeling, armé eller frontnivå (typisk ledet av en distriktskommando), som sitter på kontrollen over tyngden av logistikkressursene, i form av «Material Technical Support» (MTO)-brigader. En MTO-brigade er dimensjonert til å understøtte en armé.

Moderne Russland har ca. 10 MTO-brigader. En slik brigade inneholder 2 transportbataljoner, som hver har ca. 408 transportkjøretøy. En transportbataljon kan samlet frakte 1 870 tonn forsyninger (1 190 tonn solid last og 680 tonn flytende) (Grau & Bartes, 2016, s. 332). I starten av operasjoner detasjeres støttekompanier av MTO-bataljonen til kampenhetene, mens flesteparten av kjøretøyene forblir organisk til MTO-brigaden. I innledende fase av krigen «puller» støttekompaniene forsyninger fra brigadeforsyningspunkt (typisk ved et jernbanehode), inntil MTO-brigaden har etablere fremre forsyningspunkt (typisk 20-40km fra fronten) som transportbataljonene pusher forsyningene til, som da
støttekompaniene kan begynne å distribuere videre til kampenheter.

Logistikerne i de russiske styrkene utleder forventet behov til avdelinger under seg, ved hjelp av stabstabeller over forbruksrater av bl.a. ammunisjon, POL, reservedeler, og «dytter» disse frem i pakker, enten til et forsyningspunkt, eller direkte til underavdelingen (Grau & Bartles, 2016, s. 328).

Fordelen med dette systemet er at kampavdelingene vil fortsette å få forsyninger i tide, selv om kommunikasjonen mellom kommandonivåene blir forstyrret. Ulempen er at det er fare for at transportkapasitet blir brukt på ressurser som ikke reflekterer de faktiske behov, samt at underavdelingen likevel kan bli nødt til å bruke sine begrensede organiske ressurser til å «pulle», hvis nivået over ikke har kapasitet til å «pushe» (Grau & Bartles, 2016, s. 344).

Echelon-systemet

Sovjeterne trodde at suksess i en fremtidig krig var avhengig av overraskelse, og evne til å opprettholde et raskt tempo over tid (Thompson, 1991, s.301). For å møte kravet om overraskelse, må hovedmålene med operasjonen kunne nås med de stående styrkene, med kun et minimum av før-krigs forsterkning/mobilisering. For å nå målet om kontinuerlig raskt tempo, var styrkene delt i et «echelon»-system der det vekselvis kunne skiftes på formasjoner som var i fronten og sloss intensivt (Skoglund et al., 2022) (Merk at i Russiske termer, blir «echelon» brukt som en beskrivelse av operasjonelle formasjoner som er lokalisert etter hverandre, og refererte ikke til nivåer i kommandostrukturen). Arméene i den første strategiske echelonen skulle være kapable til vedvarende strid, to uker eller mer (Thompson, 1991, s. 301), samtidig som arméene som utgjorde det andre echelonen fikk tid til å mobiliseres og klargjøres for å overta offensiven, og MTO-brigader fikk tid til å organisere forsyningssystemet nærmere fronten.

Det totale daglige behovet til én Sovjetisk front er estimert til å være 35 000 tonn (Thompson, 1991, s. 304) (26 ganger behovet til alle de tyske styrkene i 1870). Sovjeterne var svært avhengige av jernbaner for å løse sitt enorme forsyningsbehov, selv om de visste at disse var sårbare for sabotasje og angrep. Det var på denne bakgrunnen at de prioriterte mye ressurser til jernbaneavdelinger, samt utviklingen av rørleggingsavdelinger som hurtig kunne legge rør til å forsyne drivstoff og vann til fremre forsyningspunkter og flyplasser (Thompson, 1991, s. 304). Disse rørene kan kobles direkte på Russlands sivile infrastruktur, og legges på tvers av åpent landskap, men mer vanlig ved siden av veier eller jernbaner. Under gode omstendigheter kan en rørleggingsbataljon legge 25 kilometer av rør om dagen. Ett rør kan levere 75 000 liter drivstoff per time, over betydelige avstander, som vil frigjøre mye kapasitet på kjøretøy og jernbanevogner til å frakte andre forsyninger (Thompson, 1991, s. 305).

For å bøte på forsyningsutfordringen, var vektla sovjetisk doktrine at forsyninger skulle anskaffes lokalt i slagfeltet så langt det var mulig, særlig for drivstoff og mat (Thompson, 1991, s. 302). Selv om kapasiteten til lufttransport utgjør kun en dråpe av det totale forsyningsbehovet, er det sannsynlig at Sovjeterne planla å bruke lufttransport for essensielle forsyninger som drivstoff når andre transportmidler ikke var tilgjengelig, for å opprettholde momentum (Thompson, 1991, s. 304).

Russisk logistisk konsept fortsatt i stor grad på jernbanestyrker og rørleggingsavdelinger, med antallet av disse er betydelig redusert gjennom moderniseringsreformer, sammen med resten av styrkestrukturen deres (Skoglund, et al., 2022). Den kanskje største utfordringen for moderne Russland, er at de ikke har tilgang på tilstrekkelig mengde tropper til å understøtte et multi-echelon-konsept på stor skala. Dette betyr at store offensive manøver vekk fra jernbanehoder har kun én mulighet for å lykkes, før de vil møte en logistisk kulminasjon og må ha en logistisk pause.

Planlegging av operasjonen

For å redegjøre for logistikkens rolle i planleggingen av invasjonen av Ukraina i 2022, vil jeg basere meg på den Britiske tenketanken RUSI sin analyse av Russlands innledende operasjonsplan, forfattet av Zabrodskyi et al. (2022). Russiske styrker vektla operasjonssikkerhet svært høy for å oppnå overraskelse. Invasjonsplanen i hovedsak utarbeidet av FSB, hvor det kun var generalstaben fra militæret som var klar over intensjonen om å invadere Ukraina inntil få dager før gjennomføring. Enkelte sjefer på taktisk nivå fikk sine ordrer så sent som 24 timer før invasjonene startet (Zabrodskyi et al., 2022, s.12). Russiske logistikerne på operasjonelt og taktisk nivå hadde trolig dårlig tid til å planlegge og koordinere utførelse av planen.

Ifølge det russiske forsvarsdepartementet var det omtrent 200 000 styrker som deltok på øvelse Zapad 2021 langs grensen til Ukraina. Før invasjonen ble styrkene delt inn i ulike grupper med tildelte fremrykningsakser, og som var underlagt Russlands ulike distriktskommandoer. To styrkegrupper som hadde som mål å omringe Kyiv var underlagt Østlig distriktskommando. En styrkegruppe var utgruppert i Gomel-regionen i Belarus, med ordre om å omringe Kyiv langs den vestlige elvebredden av Dnipro, og en i Bryansk-regionen med ordre om å omringe Kyiv langs den østlige elvebredden. Det vestlige militærdistrikskommandoen fikk underlagt styrker gruppert i Kursk, Belgrod og Voronezh, med ordre om å omringe de ukrainske styrkene i Donbass. Den sørlige distriktskommandoen fikk underlagt en styrkegruppe på Krim, med ordre om å etablere kontroll over Energodar og Zaporizhazia kraftstasjoner, omringe Mariupol, ta kontroll over broene på tvers av Dnipro, og rykke frem på den vestlige elvebredden til Voznesensk.

Ifølge Vershing (2021) er rekkevidden til en Russisk armé, med standard antall lastebiler i deres MTO-brigader, maksimalt 150km fra et forsyningsdepot eller jernbanehode. Dersom distansen overstiger dette, må antallet lastebiler økes. En forutsetning for rekkevidden på 150km er at det eksisterer brukbare veier, at lastebilkolonnene ikke blir angrepet, at broer og knutepunkter ikke saboteres, og at kjøretøyene ikke bryter sammen pga. manglende vedlikehold. Avstanden fra grensen til Belarus og til Kyiv er omtrent 160km. Avstandene fra Bryansk-regionen til Kyiv, samt fra Krim til Voznesensk overstiger begge 200km. Det er ukjent hvor mange MTO-brigader som var involvert (Milevski, 2022), og det er mulig at ratioen av lastebiler til kampenheter ble økt fra standard oppsett, men den logistiske planen var uansett basert på optimistiske antagelser.

Utførelse av operasjonen

For Belarus-Kyiv aksen, var styrken delt i to, der den ene delen skulle etablere ytre posisjoner for å avskjære Kyiv fra resten av Ukraina, og noen enheter skulle rykke frem for å innta byen. Enkelte enheter ble beordret til å kjøre i administrative kolonner langs veiakser, og å forsøke å forbipasserte innledende motstand. Tanken bak dette var trolig å opprettholde tempo, slik at Ukraina ikke fikk tid til å mobilisere sterkere motstand. Planen var at innen D+10 kunne bakkestyrkene gå over til å gjennomføre stabiliseringsoperasjoner (Zabrodskyi et al., 2022, s.10).

Selv om Russland nådde et overlegent styrkeforhold i regionen, klarte Ukraina raskt klarte å omplassere spesialstyrker og mobilisere reserver som raskt begynte å gjøre effektiv motstand. Russland oppnådde ikke luftkontroll, som følge av Ukrainas mobile luftvernsystemer og MANPADS truet luftrommet. Som følge av dårlig underlag, måtte hjulgående kjøretøy forholde seg til asfalterte veier. Mange av veiene nord for Kyiv er smale, går igjennom tette skoger og landsbyer, og krysser elver, som gjorde de russiske styrkene sårbare for enkle anslag av Ukrainske styrker. At Ukrainske styrker klarte å avverge Russlands bruk av Antanov flyplass i Hostomel, 30 km nord for Kyiv, var også en viktig. Antanov flyplass kunne bli brukt til å frakte inn flere styrker med tung lufttransport, og klarert omkringliggende områdene for å sikre fremføring av forsyningskolonner med ammunisjon og drivstoff.

En del av den russiske operasjonen som har vært gjenstand for mye debatt, er den 64 kilometerlange konvoien med hundrevis av kjøretøy som ble stående stille i dagevis av gangen i retning Kyiv. Kommentatorer har spekulert dette var del av en plan B til å forsyne de russiske styrkene, etter at forsyninger med lufttransport hadde feilet (O'Grady & Demirjian, 2022). Skoglund et al. (2022) argumenterer dog at kolonnen antagelig var en del av plan A. Kolonnen inneholdt mange forsyningskjøretøy, og som gjør at de spekulerte det var kjøretøyene utgjorde en redusert MTO-brigade. Lufttransport ville aldri dekket behovene til bataljonsstridsgruppene som befant seg i regionen, selv om de forventet minimalt ammunisjonsforbruk, så de har antagelig rett at kolonnen var del av plan A.

Det er rapportert avvikende antallet styrker som var del av offensiven på vestbredden av Dnipro mot Kyiv, men dersom vi antar det var 20 BTGer, kan vi tenke oss at vi grovt kan sammenligne denne styrkens forbruk med det av 2 sovjetiske motor-rifle divisjoner. Vi kan da forsøke å kalkulere behovene til denne styrken med litt “beer-math”, ved å benytte forbruksrater fra den sovjetiske stabstabellen i Figur 2. For å gjøre et konservativt estimat, kan vi klassifisere Kyiv aksen som “lightly opposed or minor axis” (og «breakthrough»). Da får vi følgende daglig behov: 560 tonn ammunisjon, 800 tonn drivstoff og 60 tonn rasjoner og 240 tonn reservedeler: eller 860 tonn solid, og 800 tonn flytende, som er omtrent løftekapasiteten til en MTO-transportbataljon på 400 kjøretøy. Dette betyr at en transportbataljon måtte minimum kjørt en tur-retur om dagen for å understøtte styrken.

Hvorfor kolonnen tilsvarende en MTO-bataljons kjøretøy ble stående stille (sannsynligvis brorparten av forsyningskjøretøyene tiltenkt hele aksen), er vanskelig å si. Muligens stoppet den som følge at kjøretøy i front ble angrepet av Ukrainske soldater eller droner, eller hadde den ikke en tilstrekkelig klargjort og sikret destinasjon å rykke frem til. I mellomtiden ble kolonnen angrepet av Ukrainske droner og bombekastere. At forsyningskjøretøyene ikke nådde sin destinasjon i tide, og mange av de permanent ødelagt, medførte at effektiviteten til styrkene i området ble drastisk redusert. Logistikken var antagelig årsaken til Russlands tilbaketrekning, og re-gruppering for å føre en strid i øst- og sørøst-Ukraina som er lettere å understøtte (Skoglund et al., 2022). I disse områdene kunne Russland ta i bruk sikre jernbaner nærmere frontet, ettersom de allerede har etablert kontroll over infrastrukturen i krim og utbryterregionene i Donbass.

En uavhengig analytiker spekulerte etter det operasjonelle skiftet gikk Russland over til å ha utgruppert rundt 20 BTGer i tilknytning til hver jernbaneforbindelse, og at to MTO-brigader ble brukt til å transportere fra den antatt 50-60km distansen fra jernbanene til disse (Schlottman, 2022). Det er usikkert akkurat mengden logistikkressurser de Russiske styrkene har tilgjengelig, men det er sikkert at logistikken på operasjonelt nivå og taktisk nivå fortsatt var en stor begrensende faktor, selv om styrkene har blitt konsentrert om færre akser og at avstanden til jernbanen er kortere. Med tiden blir den strategiske logistikken (i form av industrikapasitet til å produsere artillerigranater og nye kjøretøy) en relevant faktor.

Avslutning

Den innledende planen for invasjonen av Ukraina oversteg grensen av det som ville være mulig å logistisk understøtte over tid. Gitt at det russiske militæret har en tradisjon for grundig operasjonsplanlegging basert på kvantitative analyser, må det ha vært kjent at planen bar en stor risiko for logistisk kulminasjon. Hvorfor planen likevel ble gjennomført, kan sannsynligvis forklares at Putin og FSB forventet lite motstand fra det Ukrainske folket, og Putin var villig til å ta risikoen om oppnåelsen av en rask seier. Logistiske hensyn ble dermed lavt prioritert for den innledende invasjonsplanen.

Angivelig er Bismarck kjent for å ha sagt: selv når de går på toalettet for nummer 2, legger Russere en plan c (Martyanov, 2022). Når planen om en hurtig Blitz-operasjon mot Kyiv feilet, ble fokus skiftet til en langvarig og bitter kamp i Øst-Ukraina, som er mer realistisk å understøtte over tid på det operasjonelle og strategiske nivået. Russland er selvforsynt med praktisk talt alt utenom avanserte microchiper. Heldig for Russland, er at man ikke behøver selv å produsere artikler som er lett å smugle.