Forsvaret er avhengig av personell og materiell for å kunne løse sine oppgaver, som blant annet er å sikre troverdig avskrekking, forsvare Norge og våre allierte og håndtere sikkerhetspolitiske kriser. Alle disse oppgavene krever evne og vilje til å utøve makt. De dimensjonerende oppgavene som Forsvarsdepartementet har satt for Forsvaret er mer krevende enn forsvarsdebatten ofte gir inntrykk av. En av de viktigste og tyngste virkemidlene vi har er Hæren. Mange forbinder Hæren med stridsvogner, stormpanservogner og topptrente soldater. Logistikk, som gir evnen til å holde ut med ammunisjon, drivstoff og reservedeler over tid, havner derimot ofte i skyggen, selv om dette er en avgjørende innsatsfaktor for nær sagt all militær aktivitet. Gjennom en oppgave på Forsvarets Befalsskole (FBS) undersøkte vi status og konsekvenser av nåværende forvaltning. Som del av oppgaven gjennomførte vi en spørreundersøkelse. Hovedfunnet i oppgaven var at dagens logistikk ikke synes å være dimensjonert for å kunne dekke behovet ut over minimal drift i fredstid. Det var i tillegg en klar oppfatning at det bildet som ofte presenteres og det som er virkeligheten «på bakken», ikke stemmer over ens. Dette virket å ha en klar negativ påvirkning på personellet som er satt til å utøve logistikken på lavere nivå.
Avstand mellom ord og handling
Det oppleves ofte at Forsvarets logistikkorganisasjon maler et bilde av et system som fungerer, mens personellet på bakken opplever problemer med levering, tilgjengelighet og prioritering. Det kom fram av intervjuene som ble gjort at det i media ble hevdet fra kilder i FLO, at det ble levert deler til Leopard 2. Dette skulle da dekke inn behovet som hadde oppstått på dekkmerker med delemangel. Det brukerne opplevde var at det ikke fantes noen deler og at det måtte kannibaliseres vogner for å holde andre operative. I samme intervju fikk vi også vite at Forsvaret tidligere har laget en reklamefilm som demonstrerer systemet som er tenkt brukt i strid. Videoen skulle dekke kjeden fra en reservedelsmangel oppstår til delen leveres på fronten. Etter at en tekniker har bestilt deler i felt, hentes deler med sivil transport i Tyskland for så å gå hele forsyningslinjen opp til forsvarets avdelinger i Nord Norge på frontlinjen. I virkeligheten er det derimot annerledes. Det kan ifølge deltakerne på undersøkelsen gå over to uker å få en pakke på størrelse med to leksikon fra Trandum Tekniske verksted til Rena tekniske verksted. En distanse på 128 km, altså mye kortere enn fra München til Finnmark.
Personellet opplever at FLO har gått fra å ha et system innrettet for krig til et fredsbasert system. Der man før gjennomførte større investeringer av reservedeler i innkjøpsfasen for å etablere nok beholdning av egne deler, erfarer brukerne nå et reservedelssystem som er fredsrettet, behovsbasert og i større grad styrt av økonomi. Forsvaret kopierer et sivilt konsept der deler ikke skal ligge på lager for å unngå lagerkostnad. Dette kaller man på fagspråket for Just in time prinsippet (JIT). Dette kan sammenlignes med å levere bilen på det lokale bilverkstedet, der det ofte kan ta en dag eller opp til ei uke å få deler fordi verkstedkjeden har et sentrallager man henter deler fra. For kunden er det sjelden et problem. Man får som regel en leiebil og kommer seg dit man vil. For vognmannskapet er det verre. Det er ikke mulig å gå til nærmeste AVIS og hente ut verken en Leo 2 eller en CV90. Man vil miste en operativ stridsvogn uten ekstra kraftpakke og får man skade på kanonen til CV90 eller Leo2, uten en byttereserve, vil man i beste fall sitte igjen med en pansret buss til å frakte infanteri til og fra striden.
Det finnes eksempler der Forsvaret levetidsforlenger eller oppgraderer systemer og popper champagnen i media uten å sørge for at nye deler til hele kjøretøyet blir tilgjengelig.
Det finnes eksempler der Forsvaret levetidsforlenger eller oppgraderer systemer og popper champagnen i media uten å sørge for at nye deler til hele kjøretøyet blir tilgjengelig. Et av disse er levetidsforlengelse av Scania tungtrekkere. Dette er gjort uten å bytte til ny type svingskive med det resultat at verken Scania eller Forsvaret kan levere svingskiven, selv om levetiden er planlagt i mange år fremover. Et annet er at det ble montert kamerasystemer på M113 vogner med stålbelter, som måtte stages inn og ut av beredskapslager fordi de ikke var i stand til å forflytte seg selv. Samme året opplevde brukerne at det ble innkjøpsstopp på viktige deler fra FLO til den operative og daglige kjøretøyparken. Det er viktig å påpeke at dette er funn gjort i spørreundersøkelsen og at det er intervjuobjektenes subjektive opplevelse av situasjonen. Likevel virker divergensen mellom kommunikasjonen fra FLO og virkeligheten for utøvende part å skape en negativ trend. Personellet opplever at problemene ikke tas tak i fordi det på høyere nivå anses som at situasjonen er tilfredsstillende. Det kan i tillegg synes som om at tilbakemeldingene fra lavere nivå blir borte oppover i systemet.
Dårlig deletilgang påvirker ståtiden, effektiviteten og kvaliteten på personellet negativt.
Det er i dag en negativ oppfatning av dagens forvaltning. Spesielt delemangel påvirker motivasjon. Vognføreren mister et kjøretøy når det settes på verksted fordi arbeidsplattformen blir borte, teknikeren får ikke gjort jobben sin og aktivitetsplanleggere sliter med å vite når man har tilgang på viktig materiell. Oppsummert så tyder spørreundersøkelsen på at det er demotiverende for personellet å ikke få gjennomført trening, brukt kjøretøyet og at det tar lang tid å skaffe tilsynelatende enkle ting. Dette forholdet kommer i tillegg til pendling og lav lønn, og påvirker personellet til å slutte for tidlig. Hæren sitter igjen med stort gjennomtrekk eller fravær av kritisk personell. Ærekjære ildsjeler som er så viktige for avdelingene blir færre og både evne og vilje til innovasjon og utvikling av logistikk blir dårligere.
Det må påpekes at spørreundersøkelsen viser en forskjell på hvilken grad av negativitet man opplever avhengig av hvor i systemet man befinner seg. Årsaken til dette er nok at brukeren på lavest nivå trenger kjøretøyet for å utføre det daglige oppdraget sitt, mens de som sitter litt høyere i systemet ikke føler dette problemet direkte på kroppen. Materiellet blir mer som et nummer i Excel-arket.
Materiellet blir mer som et nummer i Excel-arket.
En annen utfordring spørreundersøkelsen avdekket er at logistikkproblemene går ut over sikkerheten. Større reparasjoner kan bli utsatt fordi det er vanskelig å vite hvor lenge kjøretøyet må stå før deler er på plass. Dette kan øke sannsynligheten for ulykker og ytterliggere skade på materiellet. I en tid der Forsvaret sliter med å holde på kritisk personell så bør alle faktorene tas med. Reservedelstilgangen kan få ringvirkninger som går utenfor logistikken. Disse problemene kan påvirke ytelsen hos personellet, føre til at yngre ledere må fungere i høyere stillinger og at evnen til å håndtere risiko blir dårligere.
Innsparinger, effektivisering og kontrollfunksjoner skaper en opplevelse om at vi går på akkord med beredskap og robusthet.
Manglende logistikk påvirker evnen til å gjennomføre operasjoner i en krigssituasjon. Tilgang på deler avgjøres av hvor mange deler som er på lager og hvor raskt disse kommer ut til brukeren. Flere deltakere i spørreundersøkelsen nevnte problemer med en spesifikk funksjon i SAP. SAP er dataprogrammet forsvaret bruker for å styre lagrene sine hva gjelder beholdning, bestilling, levering av deler og matriell. Syncro er en funksjon som legger en maks begrensning på hvor mange artikler med samme delenummer et lokalt lager får lov å ha i beholdning. Hvorvidt denne funksjonen er en del av JIT prinsippet eller hvor denne har sitt opphav er uvisst. Problemet som oppstår med bruk av Syncro er at man ikke får bestilt tilstrekkelig med deler inn på planlagt arbeid. Måten det håndteres på er å enten ikke bestille noe før bilen kommer inn slik at man tar det rett ut på arbeidsordre med tilsvarende nedetid på kjøretøyet. Eller så etablerer man delekasser der man tar ut deler på arbeidsordre og samler over tid for å få en komplett pakke. En slik praksis er veldig tidkrevende og er egentlig en omgåelse av systemet. Hadde dette vært brukerstyrt i større grad enn dagens løsning så kunne man lagt inn alt som reservedelsbehov på planlagt jobb, og tatt ut delene når kjøretøyet kom inn. Funksjonen får også skylden for å auto flytte deler tilbake til hovedlager når man ikke har brukt av dem på en gitt tidsperiode, samt at den flytter deler til verksted som ikke har den typen materiell som reparasjonsområdet.
Flere peker på at man før hadde lager fordelt rundt i Norge, med Forsyningslager Nord Norge og større lokale lagre. I dag har man et sentrallager på Hovemoen og mindre beholdninger hos verkstedene og TMF. TMF står for taktisk materiellforvaltning og er et semimobilt resevedelslager som skal ha enkle deler lett tilgjengelig for bruker og funke som første forsyningsledd i en operasjon. Dette oppleves som problematisk fordi leveringstiden fra sør til nord er for lang i fredstid. Det er ingen grunn til å tro at et system som ikke ser ut til å fungere i fredstid vil fungere bra i krig. Eller er det slik at Forsvaret øver og trener med et system i fred, som vi ikke skal bruke i krig? Hvilke konsekvenser vil det få for systemet om noen klarer å slå ut lageret på Hovemoen, for eksempel med langtrekkende missiler? Med bakgrunn i Ukraina krigen så er spredningsprinsippet tilbake på moten igjen. Samtidig hjelper ikke spredning av avdelinger, materiell og feltlager, så lenge tilgangen på deler strupes.
Samtidig hjelper ikke spredning av avdelinger, materiell og feltlager, så lenge tilgangen på deler strupes.
JIT-logistikken baseres mye på sivile leverandører. Spørsmålet man må stille seg er om Forsvaret kan pålegge en leverandør som KMW, Scania eller BAE å ha en øremerket reservedelsbeholdning til Norge. Vår antagelse er at den som er først i køen med mest penger får først levert. Stemmer dette så har sparetiltaket både ødelagt for robustheten i lageret og blitt en hvilepute for FLO. Rammeavtaler i fredstid kan i tillegg skyve ansvaret over fra FLO til sivile leverandører.
Sett opp imot sjef Hærens fokus på understøttelse virker ikke dagens system å være tilfredsstillende. Generalmajor Lervik lot seg intervjue av Teknisk Ukeblad (TU) om nye stridsvogner. Her svarer Lervik “at det viktigste var åpenbart å få den beste vogna operativt sett." I tillegg understreket generalen at det andre elementer er vel så viktige, altså å ha et system for å understøtte og drifte dette over de neste tiårene. Systemet for understøttelse er en viktig del og noe jeg kommer til å følge ekstra med på. Her vil også norsk industri komme til å spille en avgjørende rolle. I den forbindelse opplyser flere av deltakerne i undersøkelsen at det mangler store komplette komponenter slik som kraftpakker, girkasser og motorer på lager i dag. Dette er avgjørende komponenter for hele reparasjonssystemet i krig.
Det vi kan hente ut av vår spørreundersøkelse er at det i stor grad er enighet på lavere nivå om at det som kommer ut offisielt nødvendigvis ikke stemmer overens med deres oppfatning. At personellet påvirkes negativt av mangel på deler og at man i større grad er enige om at økonomi stort sett prioriteres høyere enn beredskap. Veien videre kan i stor grad anbefales av å bestå av vilje til å bruke midler på beredskap, ta vare på personellet gjennom minsket grad av friksjon på reservedelssiden, og ikke minst å vise åpenhet og ærlighet ovenfor problemene Forsvaret står ovenfor istedenfor å gjemme den vekk og havne i en slags rosenrød idyll.
Foto: Bildet er privat og gjengitt med tillatelse.
