Logistikk: En akilleshæl i moderniseringen av forsvaret?

I denne artikkelen vil jeg dele mine tanker om hvorvidt logistikken i Forsvaret i fredstid driftes på en måte som forbereder oss tilstrekkelig på en krigssituasjon. Jeg mener at Forsvarets nedprioritering av logistikk påvirker kvaliteten i både utdanning og operasjoner i negativ retning. Slik kortsiktig tankegang kan ødelegge for den helhetlige oppdragsløsningen på lengre sikt, da lite fokus på logistikk i fredstid vil påvirke vår krigsutholdenhet negativt.

I lys av Simon Fjeldavli sitt innlegg på Stratagem tidligere i år hvor han oppfordrer spesialister og befal til bidra mer i debatten om utviklingen av forvaret, skal jeg gjøre mitt for å bidra i debatten. Artikkelen vil være basert på egne erfaringer gjennom fire varierte år i forsvaret, og vil derfor ikke inneholde kilder eller nevneverdig akademisk form.

Jeg har ikke den lengste fartstiden i forvaret, men har fått tatt del i mye når det gjelder logistikk og omstilling. Jeg har i hovedsak jobbet på kompaninivå som administrasjonsbefal, samtidig som mekaniseringen av 2. bataljon og gjenoppbygningen av FLF har foregått både under og over meg i organisasjonen. Denne prosessen har vist noen store svakheter når det kommer til logistikk, og er noe som børe settes fokus på.

Et av momentene som jeg tenker på er økonomiske prioriteringer i «spiss» ende kontra når det kommer til logistikk og forvaltning. Det er ingen tvil om at det er soldaten som er den viktigste i en militær avdeling. Det er soldaten som kriger, og hens prestasjon står til slutt å faller på kompetanse og erfaring, opparbeidet gjennom utdanning, trening og øving. Sist, men ikke minst vil også utrustningen ha en god del å si for utfallet. Dette gir forøvrig problemstillingen: Hvordan skal man kunne forberede seg på krig, når man i fredstid ikke har tilstrekkelig med ressurser til å kunne gjennomføre utdanning? Med dette mener jeg at vi ikke klarer å holde materiellet i tilstrekkelig stand til at utdanningen kan gjennomføres på en god måte. Dette gjør at de vernepliktige og spesielt de ansatte ikke får den treningen de må ha den dagen de står i en skarp situasjon. I tillegg, hvordan vil det stå til med materiellsituasjonen i en skarp situasjon når man selv i fredstid ikke klarer å holde tilstrekkelig vogner i drift?

Jeg ønsker med dette å synliggjøre problemet med at det tilsynelatende kun fokuseres på kortsiktige mål når det kommer til prioritering av ressurser. I kjølvannet av mekaniseringen har man sett store svakheter når det kommer til vedlikehold, deleforsyning og ammunisjonsforsyning til våre nye kamplattformer. Per nå henger EBA (eiendom, bygg og anlegg) og kompetanse på vedlikehold og forvaltning etter i mekaniseringsprosessen, noe som gjør at kamplattformene ikke er operative nok til at man når utdanningsmålene sine.

Dette fører igjen til flere problemer. Hvordan påvirker det ansatte at materiell til stadighet har nedetid, eller at man ikke får skaffet reservedeler eller ammunisjon? Man kan ikke ta det for gitt at soldater som er lært opp til at «det ikke deles ut 2.premier i krig» skal jobbe årevis i en avdeling som ikke er utrustet til en pallplass. Jeg mener at det fokuseres for lite på hvordan logistikk påvirker operativiteten i Hæren både i form av manglende ressurser til å løse oppdrag, og i forhold til ståtid. De ansatte i forsvaret har et ønske om å utvikle seg og bli bedre. Dessverre sier det seg selv at man ikke kan bli bedre på å manøvrere CV90 i rammen av tropp, når stadig en til to står på delevent. Måten man løser dette på er flere gjennomføringer per vogn, og bruk av reservevogner, noe som fører til at man treffer øvre grense for kilometer på vogn for tidlig. Igjen får dette nye problemer, ballen er rund og problemet blir større for hver dag en vogn ikke er operativ.

Å formulere dette på en god måte er ikke lett. Men hovedsaken er at det er for lite personell, og personell med for lav kompetanse innen forvaltning og logistikk. Kanskje er det på tide å se på organisasjonsstrukturen? Det blir mer materiell, materiellet blir mer teknisk, og det kreves maskinell forflytting av materiell i mye større grad enn før. Likevel er det ikke flere ansatte som driver logistikk og forvaltning som før, faktisk færre om man bare ser tilbake ca 10 år. Det ble til og med vurdert å fjerne stillingen som assisterende administrasjonsbefal i 2. bataljon fordi denne stillingen ikke eksister i KOP. Å fjerne en stilling innen logistikk midt i en mekansieringsprosess hvor logistikkbehovet blir større høres ikke akkurat fornuftig ut. Forslaget ble heldigvis forkastet, men at det faktisk ble vurdert sier sitt. Viktigheten av rask endring kommer derfor tydeligvis foran kvalitet.

Som nevnt deles det ikke ut andreplasser i krig. Man må gjøre alt riktig, trene godt, og gjøre ting skikkelig. Dette har jeg og flere lært på befalsskole og i førstegangstjeneste. Man skal pusse skoene for å holde ute vann, man skulle feste liggeunderlaget stramt på sekken, og gjennomføre sluttet orden. Dette fordi det er overførbart til alt man gjør og bygger gode holdninger som soldater. Dessverre ser det ikke ut som det er overførbart til logistikk og omstilling, for her skal man komme raskt i mål. Pusse våte sko kan man gjøre i etterkant.